hits

Heia den som taper, buksa full av aper

kommentarer




Av Anne Marit Sletten, nettredaktør i Oppland Arbeiderblad

Jeg elsker knøtteidrett. Da jeg var liten var jeg med på alt mulig: friidrett, håndball og langrenn. Jeg var sånn passe flink i det meste.

Det var altså ikke suksessen og prestasjonene som holdt meg gående fra jeg var seks til jeg var nitten. Det var gøy! Gøy å være i et sosialt fellesskap, dra på turnering, skirenn, stevner, stafetter og kamper. Kanskje komme hjem med en mikroskopisk pokal i plast.

Nå er jeg selv blitt knøttemamma, og veldig glad for å ha en åtteåring som har lyst til å være med på alt mulig.

Ikke fordi organisert idrett er det viktigste i verden, men fordi det er en lett tilgjengelig og morsom måte være aktiv på. Innarbeides gode fysiske vaner tidlig, har ungen din fått en god start. Slik sett kunne deltakelse i barneidretten ha vært en av de viktigste investeringene vi voksne gjør i ungenes helse.

Men et sted på veien har vi klart å føkke det opp.


Nettredaktør Anne Marit Sletten, Oppland Arbeiderblad

Det er egentlig utrolig, for utgangspunktet kunne ikke ha vært bedre. Barneidretten får servert 80 prosent av ungene på sølvfat når de begynner på skolen. 80 prosent!

Men når de er tolv-tretten år, slutter de. Ikke bare noen. Ikke halvparten. Nei, 75 prosent av ungene slutter med organisert idrett når de når ungdomsskolealder. Hvorfor klarer vi ikke å holde på dem?

La oss anta at de 25 prosentene som fortsetter er de flinkeste, og at de trolig ville ha lykkes og fortsatt uansett omstendigheter. Men er virkelig de øvrige 75 prosentene så fysisk ubrukelige at de ikke har noe på en idrettsbane å gjøre? Ifølge NTNU-professor Hermundur Sigmundsson, som har forsket på barns motoriske utvikling, er det bare seks prosent av norske barn som mangler de motoriske ferdighetene man forventer av aldersgruppen. Det er med andre ord ingen objektive, fysiske årsaker til at de resterende ikke orker mer. Så da er det vel bare ikke gøy lenger. Og hvorfor er det ikke gøy?

Jeg har bare meg selv å bruke som eksempel. Da jeg var nettopp tolv-tretten sluttet jeg med både friidrett og langrenn.

Individuelle idretter der du allerede da måtte begynne å spesialisere deg, trene fem-seks ganger i uka for ikke å bli håpløst sist. Det var ikke spesielt lystbetont å pese alene rundt i lysløypa med blodsmak i munnen. Og viktigst av alt: Den indre flammen brant på ingen måte sterkt nok til at jeg så meg selv som en framtidig verdensmester på ski.

Men håndballen var fortsatt morsom. Jeg var ikke best, men jeg var god nok. Følte meg som en del av et lag som hadde det moro.

Da vi ble 16 år og begynte på damelaget kjørte vi gjerne tjue mil til kamper i en gammel minibuss, tapte, og reiste tjue mil hjem igjen. Ikke akkurat oppskriften på en drømmesøndag.

Men, når Gro tok mikrofonen i bussen og dro en sang, Reidun kom med en av sine håndplukkede, dårlige vitser eller Trine smelte til med en av sine uslåelige kommentarer fra baksetet så vi knakk sammen av latter - da var den iskalde minibussen et veldig godt sted å være.

Det var kanskje derfor ingen av oss sluttet den sesongen, da vi tapte alle kamper unntatt én og rykket lukt ned i femtedivisjon. Heldigvis. For neste sesong ble vanvittig morsom, vi vant rett og slett alle kampene. Vi rulet - på vårt nivå.

Den tidligere elitelangrennsløperen Gudmund Skjeldal skrev en kommentaen «Ti bod for ein betre barneidrett» i Bergens Tidende.

Her er to av dem:

  1. «Du skal ha andre gudar enn Martin Ødegård og Heidi Løke. Sjansen for at barnet ditt blir verdas aller beste utøvar i ei eller anna grein er like liten som at gjøken legg egg i treet der du bur. (...) Målet må vera noko anna enn å odla fram ein teoretisk Zlatan av tusen små».
  2. «B-laget er viktigare enn A-laget. Dei beste klarer seg. Alltid. Fråfallet i ungdomsidretten er alarmerande stort. Dei nest beste treng et lag når dei skjønar at dei ikkje blir kretslagsspelarar. Lat det finnast eit alternativ for dei som vil trene ein dag i veka, og ikkje seks.»

Dere så det vel? «De beste klarer seg. Alltid.» Ironisk nok viser nemlig idrettsforskning at det nesten ikke finnes sammenheng mellom målrettet dyrking av svært unge talenter og resultater som voksen.

Esten O. Sæther i Dagbladet trakk fram et par gode eksempler forleden: Fra tyske fotballakademiers håndplukkede talenter i sju-åtteårsalderen har én av tusen kommet seg opp på elitenivå. Det er 0,01 prosent. Fotballakademiet i Bærums 2007-årgang, der 12 og 13 år gamle talenter fikk ekstra trening og oppfølging, kunne åtte år senere notere seg at én av de 31 gutta har fått spilletid i de øvre divisjoner. Han har spilt seks minutter som innbytter i 2. divisjon.

Så når vi vet at effekten er minimal, er det kanskje ikke nødvendig å toppe lagene før vi har demmet opp for det største frafallet. Er en spisset satsing for tolvåringer så viktig at vi må bryte opp etablerte lag, dele dem opp i de gode og de mindre gode på bekostning av lagfølelse, samhold og spilleglede? Og vil egentlig toppscoreren på 11-årslaget ha det morsommere på et lag der han eller hun får spille mindre?

Vi VET at ungene faller fra når vi begynner å sortere i A og B. Så hvem er det som beslutter at det skal gjøres? Hvem er det som har ambisjoner på vegne av hvem?

Når fotballpappaen trekker på seg strømpene og drar for å spille fotball med bedriftslaget en fredag kveld, er det ikke fordi han tror han skal komme på landslaget. Han gjør det fordi det er gøy. Han får brukt konkurranseinstinktet sitt - på et egnet nivå - og han holder seg i form. Og selv om laget hans taper, er han garantert kokfornøyd hvis han scorer.

Vi burde unne ungene våre det samme.

Barneidretten er totalavhengig av voksne, og derfor er det så utrolig dumt hvis det nettopp er voksnes ambisjoner som går ut over gleden - og dermed bredden.

Hvis målet hadde vært å få med flest mulig lengst mulig, ville vi kanskje ikke ha sittet i en situasjon der norske 70-åringer er mer fysisk aktive enn norske 15-åringer.

Innlegget ble først publisert i Oppland Arbeiderblad.