hits

Sivil ulydighet? 8 gode grunner til å la fingrene løpe over tastaturet

kommentarer



Av Else Berit Kristiansen, forfatter og tidligere leder av Stiftelsen Emmaprosjektet

 

Det tok ikke lange tida. Fra en barnehageansatt ble siktet for overgrep mot barn og navn og bilder av ham florerte på Facebook, til en norsk avis fortalte folk hvor galt der er å beskytte barn mot seksuell mishandling, gikk det bare timer. Hensynet til barnemishandlere skal ivaretas, uansett pris. Helst skal tausheten og hemmeligholdelsen runge, slik at overgripere beskyttes og kan fortsette sine gjerninger med vissheten om at ingen ønsker den åpenheten som kan være egnet til å beskytte barn mot dem.

 

LES OGSÅ:Hevntørst? Her er 8 gode grunner til å la tastaturet hvile

 

BAKGRUNN: Barnehageansatt siktet for overgrep mot elleve barn

 

Ny teknologi gir den sivile ulydigheten gode kår. Det er i harnisk over myndighetene at de fleste sivile ulydighetsaksjoner begås, og de er heldigvis umulig å ta tilbake. Nettet fanger. Og det er ikke unnlatenhet mot å beskytte barn verden trenger mer av, den trenger det motsatte. Det er når du bare er et tastetrykk unna sivil ulydighet at tiden er inne for å ha åtte gode argumenter klar:

 

1. Hensynet til barna. Ved å identifisere den siktede vil også andre foreldre få vite hvem de trenger å beskytte barna sine mot. Og synes du ikke at små barn fortjener at det voksne samfunnet gjør det de kan for å beskytte dem? Er det en god ting å la være, og holde overgriperes identitet skjult? De berørte barna i denne saken blir allikevel skjermet av de voksne for oppmerksomheten utenfra.

 

2. Hensynet til barnas foreldre. Foreldre med barn i denne barnehagen står midt i en katastrofe. Tenk deg om nå. Trenger de den ekstra støtten og omsorgen du er med på å gi dem ved å gjøre siktedes navn kjent for omverdenen? Når katastrofer skjer kommer ofte tanken om å forhindre at andre skal lide samme skjebne, veldig tidlig. Den børen kan du løfte fra deres skuldre.

 

3. Hensynet til barnehagen. Også for de ansatte i barnehagen er dette en voldsom krise. Så still deg spørsmålet: Er det ikke bra at omverdenen plasserer skylden der den hører hjemme med en gang, slik at de ansatte skal slippe å bebreide seg selv for at de ikke har greid å hindre katastrofen?

 

4. Hensynet til siktedes familie. Også den siktede har familie. Foreldre, kanskje søsken, kanskje besteforeldre, kanskje barn - ingen med skyld i denne saken. De har det sannsynligvis blytungt nå. Ved å identifisere siktede, slipper de å gå den traumatiske veien med å gjøre det selv, hver gang det er grunn til å frykte at siktede kan begå nye overgrep i framtiden.

 

5. Hensynet til framtida. Skulle den siktede til slutt bli dømt, vil han få straff. Og en viktig grunn til at lovbrudd blir straffet i Norge er å redusere sjansen for gjentakelse. Det er i alles interesse at straffedømte ikke gjentar ugjerningen(e), og identifisering på Facebook kan være nok til at de ikke våger å begå nye overgrep etter endt soning. Når myndighetene ikke er villige til å gjøre det som er nødvendig for å beskytte barn mot seksualovergripere, er det godt at vi har sosiale medier til å gjøre jobben, og at det du legger ut nå blir liggende på nettet for alltid. Kan det da også gi myndighetene en ny sjanse i framtida til å få på plass tiltak som kan beskytte barn? Hvis ikke: Reduseres eller øker sjansene for gjentakelser da? Og ikke glem: I denne aktuelle saken er ikke den siktede dømt, han har bare erkjent deler av overgrepene, og det er store muligheter for at han blir løslatt i påvente av en rettsak når det ikke lenger er fare for bevisforspillelse. Da er det godt at alle vet hvem han er og kan beskytte barna sine.

 

6. Hensynet til rettferdighet. I rettsstaten Norge forholder vi oss til lover, regler og offentlige domstoler. Ved å publisere navn og bilde av en siktet eller tiltalt barneovergriper, opphøyer du deg selv til politi, påtalemyndighet og domstol, men du gjør ikke noe verre enn mediene gjør hver dag i andre saker. Sannsynligvis er du forbannet og stoler ikke på at det norske rettsapparatet kan beskytte barn mot seksualovergripere. Da har du en god sak. For hvis du er tilhenger av sivil ulydighet i dette tilfellet, så viser forskning og tall at du har retten på din side. Hvem ellers skal beskytte barna våre når myndighetene ikke gjør det, ikke en gang i de tilfellene der det er fullt mulig? Hvor går grensen for valget om å beskytte overgripere, framfor barn? Gjør de nok for å avdekke de faktiske forhold i overgrepsaker, slik at en som er uskyldig mistenkt blir skikkelig renvasket? Hva vet myndighetene om overgripere i Norge som de ikke deler med offentligheten? Om hvor mange de er? Hvor de er? Har de nok kunnskap og kompetanse om skadevirkningene av seksuell mishandling? Hvis ikke, hva gjør de når de står ansvarlige for ødelagte liv? Sier unnskyld? Nei, det kan de ikke, for skaden er allerede skjedd. De får den ikke bort.

 

7. Hensynet til et sivilisert samfunn. Søndag (17. mai) var det nøyaktig 167 år siden diktaturet ble avskaffet i Norge for godt. Da ble de gamle middelalderlovene revidert og full ytringsfrihet ble innført. Nå gir den hypermoderne teknologien oss mulighet til å gjøre myndighetens jobb når de svikter, bare på en litt mindre sivilisert måte. I dag kan ingen overgripere bare flytte vekk fra hjemstedet der de er identifisert, til et sted ingen kjenner dem, der de kan begå overgrep mot andre barn. De stedene finnes ikke lenger. Den moderne teknologien har sitt potensielle publikum på tvers av byer, bygder og land. Beskyttelsen av barna er ikke bare evigvarende, men også global.

 

8. Hensynet til deg selv. Skulle ingenting av dette få deg til å begå sivil ulydighet, ta nå i det minste hensyn til deg selv. Facebook kan ikke bare brukes til å avsløre siktede, tiltalte eller dømte mennesker - Facebook kan også avsløre din mangel på ansvarlighet. Ingen liker at du vet om barneovergripere uten å gjøre det kjent for foresatte til barn som kan være i fare. Det kommer til å slå tilbake på deg. Og noen digitale spyttklyser senere står du plutselig selv i gapestokken.