hits

Hvordan akseptere et menneske med Asperger syndrom



Du trodde kanskje jeg skulle vokse fra det.

Av Helene Larsen

Jeg likte ikke at mamma stvsugde stua. Jeg likte ikke at mblene flyttet p seg. Jeg likte ikke dusje annenhver dag da jeg ble tenring. Du trodde kanskje jeg skulle vokse fra det. Jeg skulle jo f jobb og barn og bil og bt og hytte. Jeg skulle jo ta over skuta (les: livet mitt), skriver Helene Larsen p Mental Helses Psykobloggen.

Jeg krympet i stedet for vokse opp. Jeg utviklet anoreksi og ble liten. Asperger syndrom ble tydeligere, enda vi ikke visste det var det jeg hadde. Jeg ble ikke frisk, men syk. Jeg trengte flere og flere rutiner og taklet forandringer drligere og drligere. Jeg ble meg.

Du trodde det skulle g over. At jeg skulle g videre. Du trodde jeg hadde en plan for fremtiden. Hvordan behandler man noen som ikke nsker leve? Med kjrlighet! Man overser med kjrlighet og goder, slik at vedkommende fler seg respektert og elsket. Klarer du overse noen som tilsynelatende ikke responderer med fremskritt?

Jeg ser p klokka. Hvordan forholder man seg til en som ikke tler at du kommer fem minutter for sent, undrer du? Jo, man passer tiden, for jeg med Asperger syndrom kan ikke forandre meg helt. Jeg kan justere litt p slingringsmonnet, men jeg fr like mye angst hver gang du er for sen. Er du dd n, siden du ikke er her presis? Og hvis ikke, var jeg ikke viktig nok? nsket du meg bort? Respekter tiden min, selv om jeg tilsynelatende ikke har noe bedre fore.

Du trodde kanskje det ikke spilte noen rolle at du var borte i dag, at du tok en fridag eller en kopp kaffe fr du kom til meg. Si meg, hundre ganger, at du kommer tilbake neste gang, og at fem minutter forsinkelse ikke betyr at du er lei av meg men at noen har huket tak i deg. Vis at du forstr at de minuttene er viktige. Fra eller til, for meg.

Du trodde kanskje jeg skulle vokse fra det, bli normal, dusje hver dag. Jeg dusjer en gang i uka, toppen. Du ser p meg og lurer p om jeg synes det er greit med dusjedag. Ja visst, s lenge jeg vet nr den kommer. Du trodde kanskje det ikke spilte noen rolle at du sa det var p torsdag og det ble lrdag. Jeg beklager, men det betydde at jeg ikke var p tapetet, timeplanen eller hva du vil kalle dagsordren. Jeg telte ikke med og du respekterte ikke behovet mitt for forutsigbarhet.

Du trodde kanskje jeg skulle lre meg sminke meg. Jeg sluttet med det da jeg ble sykere. Som tenring, brukte jeg maskara. Det er s fint nr man grter. Det blir sorte, sm elver p kinnet. Kanskje jeg skal bruke maskara igjen og ligne en klovn. Den tanken fr meg til smile. Mennesker med Asperger syndrom smiler ofte p feil steder. Jeg vet ikke hvorfor, men det er som om det er et akseptert sprk smile nr man ikke vet hva annet man skal si. Jeg burde sitte helt alvorlig n, men jeg greier det ikke.

Jeg er klovnen. Jeg spiller meg selv. Meg selv er et mislykket menneske som gikk seg bort p veien mellom ungdom og voksen. Jeg blir aldri riktig voksen og jeg kjenner at det gjr vondt vite at jeg er 31 og ikke 17. Jeg kjenner meg som 14 r og s usikker p hvem jeg er i denne verden som den alderen tilsier. Du vet, som nr du er 14, litt for lang i beina og litt for kort i hodet. vre 31 r da, er ikke lett. Det betyr jo at man har foreldre p omtrent 60. De kunne vrt besteforeldre til mine egne barn jeg aldri skal ha. Hvordan snakker man med et menneske som ikke bygger familie om barn? Man tier, for det gjr s vondt nr du trkker meg p trne. Jeg nsker meg: Respekt, for akkurat den jeg er. Meg.

Helene Larsen er skribent, pasient, ufr og tidligere journaliststudent. Erfaring med psykiatri fra innsiden og nsker opplyse om Asperger syndrom. Hun har ogs egen blogg: aspergerinformator.com

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar