hits

rlig og jvlig

Jeg skulle i fengsel. JEG! Marius Srlie i fengsel. Hva i helv??

Av Marius Srlie

Jeg skriver mye om motgang, og forteller deg hvor viktig det er at man henter lring fra feilene man gjr. Ta vekk det negative, og dra med deg det positive. Du m som regel gjre noe feil for gjre det rett. S n tenkte jeg at jeg skulle prve og f deg til f litt perspektiv og lre litt om hvordan jeg taklet min verste storm. For en gutt som alltid har vrt den snille gutten, og ikke blandet seg inn i noe tull ? s var dette virkelig heftige saker for meg. Jeg har gruet meg lenge til skrive om dette, men jeg fler det er utrolig viktig. Jeg fler at noen kan dra lring av det jeg har gjort. Og da er det verdt det. Det er usensurert og usminket.

Det er en rolig dag i februar for to r siden. Jeg jobbet for tiden p Rimi og gledet meg til dra p avskjedsfest med noen venner av meg. Det var snart klart for avreise til Bali for personlig trener-utdannelse, og jeg gledet meg virkelig. Det var bare to uker til avreise, og starten p et nytt og bedre kapittel var snart i anmarsj. Jeg jobbet til sent, og dro p fest etterp. Det var jo musikk p puben der jeg kom fra, og det var ikke hver helg det var live-musikk som spilte! Dessuten ville jeg vre med gode venner fr jeg reiste. Kose oss fr veiene vre skilte lag. Jeg skylte ned rom og cola og noen l. Drakk kanskje litt fort. Var litt sliten fra jobb. M jo komme i form! Viktig det nr man er p fest. Vil ikke vre noen festbrems selv om jeg kom sent. S drakk vi et par timer fr vi dro avgrde.

P puben ble jeg enda mer full. Tok kanskje bare en l der, men jeg hadde ftt mer enn nok. Jeg begynte miste kontrollen. Det var ikke likt meg, men jeg tenkte ikke over det akkurat der og da.

Jeg fikk nemlig en bedre tanke ? jeg mtte ut og kjre bil.

Akkurat hva jeg skulle eller hva jeg drev med forstr jeg veldig lite av, men jeg fikk for meg at det var ndvendig. Med hy promille skulle jeg kjre. Av sted. Jeg husker ikke s mye av bilturen, men jeg husker de frste meterne. S ble det mer eller mindre svart. Jeg kjrte en lang strekning i hyt beruset tilstand. S ble det stille. Og jeg sovner.

Jeg vkner. Hrer ingenting. Jeg forstr ingenting. Jeg prver gire til frste gir, men det funker ikke. Jeg prver starte bilen, men det funker ikke. Prver flere ganger. Skjnner fortsatt ikke hva som har skjedd. Bilen er smadret. Jeg er i en vken tilstand. Beruset. Fylt med adrenalin. Forstr fortsatt ikke hva som har skjedd. Fr bllysene kommer. Og dren ved meg pnes av en politikonstabel.

Hva faen gjr du her?! tenkte jeg inni meg. Hvorfor skal jeg bli med deg? Jeg blir selvflgelig med. Underbevisstheten tar fortsatt hensyn til at jeg har dyp respekt for politiet. Jeg gjr ingen motstand og blir med ut. Ut av bilen. Ut av vraket. Jeg merker ingenting. Det er som sveve. Jeg veksler mellom grte uavbrutt og s skrike ut: Hva faen har jeg gjort? Hva har jeg gjort?!. Grter litt til. Forstr fortsatt ikke alvoret. Fr jeg snur meg. Og ser en bil som er krsjet inn i et autovern. Det brant seg fast i meg. Dette bildet. Denne flelsen nr jeg snudde meg. Panikk. Redsel. Beroligende flelser fra rusen i blodet. Hjelpelshet. Jeg fortsetter veksle mellom grt og fortvilelse og beroligende flelser til jeg blir satt inn i politibilen. Politiet stiller meg masse sprsml, og jeg svarer p noen. Husker ikke sprsmlene noe srlig, og ikke hva jeg svarte. Det neste bildet jeg husker er flere bllys. Ambulanse denne gangen. Ber meg bli med til bilen deres og geleider meg bort. Klipper opp klrne mine. Hva har jeg gjort?!


Marius Srlie

De spr meg om jeg vil ringe noen p bren jeg ligger p, og jeg ringer kompisen min og min tidligere stefar. Trr ikke ringe mamma. Nei, ikke mamma. Ikke la mamma vite det her. Hold kjeft om det her til i morgen. Jeg ber deg, sier jeg til min tidligere stefar. Jeg tror ikke p deg, sier han. Det er sant, sier jeg. Han tror p det tilslutt. Ikke kjr i fylla, sier jeg til kompisen min. Faen s dum du er, svarer han. Jeg vet det, sier jeg. Jeg vet ikke hva jeg skulle. Ikke kjr i fylla kompis. Ikke gjr det.

Husker ikke turen i ambulansebilen bortsett fra samtalene jeg hadde. De stiller meg sprsml. Jeg vet ikke hva jeg svarer. Forsvinner inn p sykehuset. Blir lagt i en seng et eller annet sted med kanyler og poser og alt mulig drit. Sovner. Vkner. Sender snap til noen venner om at de ikke skal kjre i fylla. Et bilde av meg med nakkekrage i sykesengen. Galgenhumor. Forstr fortsatt ikke alvoret. Sovner.

P sykehuset vkner jeg til frokost. En hyggelig mann kommer med mat. Jeg tar noen biter og drikker litt vann. Er ikke s sulten n. Han sier jeg har vrt heldig og sluppet unna med noe alvorlig. Jeg kjenner det n. Heldigvis satte jeg p meg beltet. Nakkesleng hadde jeg ogs ftt, men jeg var heldig. Selv om det gjr vondt akkurat der beltet var festet, s hadde det reddet livet mitt. Jeg forsto det ikke da, men jeg vet det n. Bilen var smadret. Politiet antok at det var hy hastighet nr det smalt.

Du kan dra hjem n. Opp av senga og ut til resepsjonen for lne en telefon. Min hadde gtt tom for strm. Ringer min tidligere stefar. Jeg vil ikke snakke med mamma n. Jeg orker det ikke. Vr s snill. Fomler litt med telefonen, slr nummeret hans feil et par ganger fr jeg klarer det, og han kommer for hente meg. S setter jeg meg ned p en benk ved utgangsdren og venter. Det kommer et lykkelig par gende. De har nettopp ftt et nytt medlem i familien. En vakker baby. En liten sster som hopper lykkelig rundt. For et herlig syn. Et av livets mirakler. Her satt jeg. Med oppklipte klr. Uvitende om min straff. Uvitende om fremtiden. Det var ikke noe vakkert ved det. Skyldflelsen griper fatt i meg. En liten tre. Skjerp deg, Marius.

Jeg blir hentet. Mamma ringer meg p veien hjem. herregud. Jeg ble kvalm nr ho ringte. Visste at n. N skal jeg skuffe deg, mamma. N skal du ha all mulig grunn til ikke vre stolt av snnen din. N skal du f vite hva jeg har drevet med. Kommer hun til tilgi meg? Jeg kjenner jeg blir kvalm bare av beskrive flelsene den gangen. Det er helt jvlig. Jeg elsker mammaen min. Ho jobber alltid s hardt for at barna hennes skal ha det bra. Bryr seg alltid om oss. Beskytter i situasjoner som man fler seg nede. N. N skal du f hre hva jeg har gjort, mamma. Jeg orker ikke skrive om samtalen engang. Du kan tenke deg hvor jvlig den var. Har du noengang skuffet noen s mye at du blir kvalm?

Det var helt forferdelig snakke med mamma i telefonen den dagen. Men det var flere ganger verre nr jeg kom hjem. pnet dren. Og valset inn med oppklipte klr. Jeg s ned. Orket ikke se opp.

MEN GUTTEN MIN, HVA HAR DU DREVET MED N?

Jeg vet ikke..

SKJNNER DU IKKE AT JEG BLIR LIVREDD?

Jo, mamma..

DU M ALDRI GJRE SNN IGJEN!

Nei, jeg skal ikke det..

HVORFOR GJORDE DU DET DA, MARIUS?!

Jeg vet ikke, mamma..

JEG ER S GLAD FOR AT DET GIKK BRA MED DEG, GUTTEN MIN!

Ja, mamma?

Jeg grter. Hjelpels i armene til mamma. Trene spruter. Trer som presser p som en flge av et voldsomt trykk av vonde flelser. Vi hadde besk av en venninne av mamma som prver komme med oppmuntrende ord. Ingenting fr feste hos meg n. Jeg er fylt til randen med skam, drlig samvittighet og redsel. Hva har jeg gjort? Hva har jeg gjort? Unnskyld for at du mtte oppleve det her, mamma. Trene fortsetter presse seg p. Jeg forstr alvoret n.

Hva som skjedde videre og hva slags tanker jeg gjorde etter dette, skal du f vite i morgen. Jeg vet at det var dumt. Jeg vet at det var kriminelt. Jeg vet at det gjorde skam for familien. Skam for meg. Jeg vet at det alltid kommer til bli en del av meg. Men hvordan reiser man seg ? etter ha blitt sltt ned med en brutal knockout?

Jeg var veldig langt nede n. Hverdagen var snudd opp ned. En blanding av at jeg ikke helt forstr hvorfor jeg gjorde det, og en usikkerhet om fremtiden formet store deler av tankene i hverdagen. Jeg skulle til Bali for studere om to uker, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjre. S jeg ringte til politiet og spurte om hva som skjedde. Jeg har jo ingen erfaring med gjre noe snt, og jeg har ikke venner som har dratt det s langt som jeg gjorde det heller. Tanker om at jeg skulle bli stoppet i passkontrollen p Gardermoen og bli slengt i kasjotten dukket opp. Hvem vet? Ikke jeg.

Politiet er derimot veldig behjelpelig. De prver s godt det lar seg gjre legge til rette for prosessen gr anstendig for seg. Jeg mtte svare for meg i et politiavhr over telefonen dagen etterp, og jeg skulle f gjre ferdig rettsprosessen nr jeg kom hjem igjen. Flott. En bekymring mindre. Det var ikke noe problem for meg reise til Bali, bare jeg leverte frerkortet mitt p nrmeste lensmannskontor og sverget med ti kniver i hjertet at jeg ikke skulle kjre bil der nede. Dette var dagen etter og det var frste gang jeg smilte og mtte le nr tjenestemannen i andre enden sa dette. Det skal jeg klare holde meg unna. Vr du trygg.

N var steg to i anmarsj. Jeg mtte jo p jobb uansett hvor fristende det var bli hjemme og skamme seg i skammekroken. Og selvflgelig har jeg to forskjellige jobber p den tiden for spare opp mest mulig penger til turen. Rimi og barnehage. Om jeg ikke var skamfull nok fra fr, s mtte jeg n fortelle hva som hadde skjedd til noen andre enn nrmeste familie. Jeg sender en melding til sjefen i barnehagen og forklarer hva som har skjedd. Fr til svar at det kan skje den beste og det letter litt p stemningen. Jeg fant styrke i barna og jeg fikk litt fri fra de verste tankene nr jeg fikk leke og ha oppmerksomheten rettet mot dem. Jeg elsker vre med barna, og det var befriende. Fr litt mer latter inn i hverdagen n.

S drar jeg p Rimi og forklarer hva som har skjedd til noen av de jeg jobber med, men ikke alle. Fr trstende ord.

Og jeg fikk en kommentar som jeg trengte; Dette er ikke deg, Marius. Det vet du. Det kan skje hvem som helst. Du vet at du er bedre enn dette. Det hjalp.

Jeg klarer smile til kundene fra frste dag med jobb, for jeg er ikke en person som er trist utad. Viste grei styrke da, men jeg s ikke p det som styrke. Det var et eneste stort kaos av flelser inni meg, og man kan ikke bare tenke positivt og se fremover nr noe s drastisk skjer. Det m modnes med tiden.

S et par uker sener dro jeg avgrde til Indonesia. Med forventningene kraftig dempet av en dritthendelse. P flyet sitter jeg ved siden av min beste venninne, som ogs skulle dit. Forteller tilslutt om det som har skjedd, og ho blir overrasket. Men ho ble ikke s sjokket, for ho forsto ikke alvoret helt og vil alltid mitt beste, s jeg kunne ikke sittet ved siden av en bedre person p flyet.

En gjeng med kompiser og jeg flytter inn i en villa som ligger en sykkeltur unna skolen. Egne tjenere, basseng, air-condition p rommet og stor og fin uteplass. Virkelig et drmmested. Skal ikke legge skjul p at det hjalp. Men det som hjalp meg enda bedre var f avstand fra det som skjedde. befinne seg p motsatt side av jordkloden var deilig. Selv om tankene ikke forsvant, s ble jeg gradvis mer og mer lykkelig der nede. En av mitt livs beste opplevelser. Masse nye bekjentskaper og jeg fikk lre masse om trening som er en stor lidenskap. Ja, n var livet bedre. Men det var ikke bra. De frste festene der nede dro jeg heller hjem og stirret tomt i bassenget fra den lilla sofaen, enn bli med de andre p byen. Jeg fikk et anstrengt forhold til alkohol etter hendelsen, og jeg liker ikke miste kontrollen. Sakte men sikkert s blir jeg mer og mer fri fra tankene, og s lenge jeg fr trent og vrt med gode venner s er livet deilig. S ble det omsider klart for hjemreisen.

De fleste gledet seg til komme hjem. Tre og en halv mned i tropiske strk et reisedgn fra hjemmet gav hjemmelengsel for de fleste, men jeg gledet meg ikke s mye akkurat. Mens de andre fikk se igjen familien, hunder, kjrester og venner, s visste jeg at det frste jeg skulle gjre var komme meg i retten. Selvflgelig gledet jeg meg til se igjen familie og venner, men den gleden druknet delvis i uvitenhet om hva jeg skulle f som straff for det jeg gjorde. Det var tross alt ikke pent. De vonde flelsene bygger seg opp igjen og fyller opp mye plass i tankene mine nr jeg kommer hjem. Men det er deilig klemme p mamma, lillebrdre, lillesster og storesster. Og g tur med hunden vr.

S er det tid for bli stilt for retten. Jeg fr endelig vite min straff. Jeg har kommet inn p idrettsutdanning i Lillehammer og har planer om flytte inn med noen andre kompiser av meg og gleder meg.

Men noen ganger i livet s gr det ikke alltid som planlagt.

Noen ganger m man sette milepler p vent, og tilpasse seg situasjonen man havner i. Jeg blir dmt til noen uker i fengsel. Og jeg m ut med svimlende summer for min lommebok i form av erstatning for autovernet jeg smadret. En pen bot i tillegg til den summen ble det ogs. Og som flaks var s hadde jeg solgt bilen jeg kjrte til min tidligere stefar. Pkostet fra verksted var den ogs. Like greit samle opp s mye kostnader som mulig, s slipper jeg f hp om skolegangen i Lillehammer. Her m det jobbes. Bde for penger og for tankene.

Jeg skulle i fengsel. JEG! Marius Srlie i fengsel. Hva i helv?? Jeg husker jeg satte meg som ml nr jeg var yngre om at jeg aldri skulle dit. Det var ikke et ml engang. Det var en selvflge. Jeg skulle holde meg lovlydig og oppfre meg. Det var det som var meg. N skal jeg dit. Sammen med andre kriminelle. Sammen med narkolangere og voldsmenn. Dit skulle jeg n.

Noen dager senere ringer de fra fengslet og jeg fr bestemme litt selv nr jeg vil inn, ettersom det ikke var en lang dom. Nei, f meg inn s fort som mulig. Dette m jeg f unnagjort!

Jeg fr en dato, og jeg fler meg s jvlig langt vekk fra der jeg vil vre. Jeg fler meg s ukomfortabel. Fler at det er urettferdig. Gruer meg til vre i fengsel nr andre stiller sprsml om meg. Gruer meg til st over fotballkamper med laget fordi jeg skal i fkkings fengsel. Gruet meg til piggtrdgjerdet rundt meg.

Flg med videre hvis du lurer p hvordan det er vre i fengsel. Hvordan det er jobbe med tankene nr man er gjerdet inne. Hvordan jeg forberedte meg for mitt personlige mareritt. Fortsettelse flger.

Det var flere ting jeg mtte ordne opp i som en flge av det som skjedde. For det frste s mtte jeg kvitte meg med tankene om hvordan det hadde vrt g p skole istedenfor jobbe, og for det andre s mtte jeg tilegne meg en voldsom arbeidsmoral. Jeg skulle ikke bruke mer enn et r p komme tilbake til dit jeg ville. Det hadde jeg bestemt meg for. S skjer det ogs noe som jeg tror var meningen nr jeg ser tilbake p det.

Jeg rakk spille et par kamper nr jeg kom hjem fra Bali med fotballaget jeg spilte for fr sesongen ble avsluttet, og som flaks var s fortsatte jeg i samme spor som jeg startet i. Jeg ble skadet og fikk ribbeinsbrudd i min andre kamp. Helt sykt klnete skade der jeg ikke hadde overblikk og gikk i veien for en klarering av egen spiller og fikk meg en kraftig trkk i siden. Sykmeldt og i smerter p sofaen noen uker ble hverdagen min. Jeg lurte p hva jeg hadde gjort for fortjene en slik karma, men faktisk s var denne skaden ganske viktig for meg. Jeg hadde flyttet inn med storessteren min et kort stykke unna jobben slik at jeg kunne sykle til og fra arbeidsplassen og samtidig f s billig husleie som mulig. Sov p en madrass p gulvet. Ikke fordi jeg ikke klarte skaffe meg en seng, men sove p gulvet hjalp meg med tenke p at jeg skulle ha mindre, slik at jeg kunne ha fokus p betale mer tilbake p erstatningen.

Hvorfor var denne skaden viktig? Nettopp kommet hjem fra utlandet, og flte meg som en dass nr jeg l p sofaen. Heldigvis hadde jeg en data, og jeg startet med se p motivasjonsvideoer. Det var akkurat det jeg trengte n. Masse forskjellige klipp av forskjellige situasjoner med kjente personer som kom med motiverende budskap. Jeg ble helt besatt. Jeg var hos mamma de ukene jeg var sykmeldt, s jeg kunne bruke mindre penger p mat og vre mer sammen med mamma og hunden vr. Smssken kom ogs stadig p besk, og det var kjempekoselig. Men det viktigste for meg i denne perioden jeg l skadet er at jeg oppdaget min lidenskap. Min lidenskap for tankene. Jeg ble helt besatt av hre disse personene fortelle setninger jeg aldri hadde frt fr. Som var helt avgjrende for min videre tankegang. Jeg var s langt nede, og selv om jeg er en positiv gutt, s er jeg bare et menneske. Hadde jeg ikke sett p videoer p YouTube om tankene, s hadde jeg nok flt meg som en rtten epleskrott istedenfor endre tankegangen min.

* Hvis du er villig til forandre deg, s vil alt forandre seg for deg.

* Hvis du blir bedre, s vil alt bli bedre for deg

* Hvis du vil ha noe du ikke har, m du gjre noe du aldri har gjort.

* Nr livet slr deg ned, prv lande p ryggen for hvis du kan se opp ? s kan du komme deg opp!

* Ikke la noen andres mening om deg bli din realitet

* Livet har ingen begrensninger bortsett fra de du lager for deg selv

* Jobb hardere med deg selv enn du gjr p jobben. Hvis du jobber hardt p jobben kan du tjene til klare deg. Hvis du jobber hardt med deg selv kan du tjene en formue.

* Du kan ikke forandre rstidene, men du kan forandre hvordan du takler dem.

* Hvis du vil ha mer, s m du bli mer.

Dette var noen av de gode setningene jeg ble eksponert for. Daglig over tid. Jeg fikk nye forbilder. Gamle gubber. Livsvisdom opptok store deler av fritiden min. Jeg husker en av de frste dagene der jeg s et foredrag av en mann ved navn Les Brown. 45 minutters foredrag. Han snakket om drmmer, og hvor viktig det er flge drmmer. Og jobbe hardt. Jeg hadde aldri sett et s langt foredrag fr den gangen. Jeg satt med yne som en uer p vannoverflaten og lyttet som om jeg skulle f en million for det. Fylte nesten ut en hel notatbok med punkter fra foredraget i en voldsom fart der jeg forsvant inn i en boble til kl. 4 p morgenen flere dager p rad. Det er vanskelig beskrive det, men det er noen ting som driver deg fremfor bremse deg her i livet. Om jeg var trtt kl. 23 p kvelden, s kunne jeg sette p et foredrag av en av de gamle gubbene jeg hadde blitt s glad i, og jeg forsvant inn i boblen min igjen. Fra den dagen har jeg ikke sluttet med det. Jeg har dager hvor jeg leser og lytter mer om de gode tankene enn andre dager, men det er en lidenskap for meg. Tankene er det kraftigste vi har. Hvis du vil gjre en investering i fremtiden ? gjr en investering for deg selv.

Det var derfor jeg taklet det komme i fengsel p en bedre mte, enn om jeg ikke hadde blitt skadet den kampen.

Mamma kjrte meg til fengselet en hstdag i september, om jeg ikke husker helt feil. Hadde pakket bagen og ga mamma en klem fr jeg satte kursen mot inngjerdingen. Jeg flte meg sterkere mentalt, men jeg var fortsatt beskjeden. Og det var mange harde gubber inne i fengselet ogs. Jeg fyller ut noen ark og blir geleidet til cella mi. Jeg skal dele rom med en rusmisbruker i 40-rene. Han er rolig som skjra p tunet, og slv i blikket. Bare ta det med ro liksom, sa han med en skjelvende stemme mens han rulla seg en rullings p senga. Var faktisk ikke s drlig start det her, alts. Det var godt vre p rom med en som var avslappa til det meste, og som tok livet i akkurat det tempo han klarte. Han gikk og haltet p grunn av et drlig kne, men han fikk skaffet meg plass ved bordet den frste dagen, og det hjalp. Var visst ikke bare sette seg hvor man ville visstnok. Det er visse regler i fengslet. Eller, normer blir det vel egentlig. Reglene visste vi om.

Jeg hadde forberedt meg et par dager i forveien og flte meg klar for bli ferdig med dette. Jeg kjrte en setning inne i hodet mitt ofte mens jeg satt der inne. Dette er bare midlertidig, Marius. Dette definerer ikke deg som person.

Det hjalp. Og jeg holdt lav profil mens jeg var der inne. Fant raskt en liten sirkel med folk som jeg kunne henge med, som var oppegende folk. Som ogs hadde vrt litt uheldige. Den ene var svensken, den andre var bakern. En kompis til fikk jeg ogs, som jeg hang mest med. Han var tidligere snekker, og han hjalp meg p verkstedet der vi drev og snekret. Vi ble gode venner og hang sammen etter jobb og i helgene. Svensken var ogs en erfaren tmrer (tro det eller ei), og han kalte meg for junior. Jeg var en av de yngste der inne. Flte meg relativt trygg med kompis og svensken nr vi jobba. Bakern jobba et annet sted. Det var faktisk det beste med oppholdet. jobbe. Jeg tenkte at det var en fin mulighet til lre noe nytt, s jeg lyttet godt nr jeg fikk rd. Lrte meg et og annet om isolasjon og ssen jeg skulle bruke saga. Ble middelmdig til spikre plank. Det var faktisk ganske gy. Det var ikke s ille!

Dagene startet med opptelling p plassen. Alle gangsterne med trtte tryner. Og meg. Junior. Kald, men ved godt mot. Var ofte god grt p morgenen ogs, og det smrte sjela til en amatrsnekker. Jeg klarte faktisk glede meg til jobben. Det var p en mte hydepunktet p dagen. Deilig ha noe som man kunne drive med. Var ikke s gli, og det var hyppige kaffepauser. Det verste var nok titte forbi gjerdet over til barneskolen som l over veien. Et stort piggtrdgjerde mellom meg og friheten og glade barn. Det var trist. Men jeg tenkte ikke denne tanken mer enn tre eller fire ganger i lpet av oppholdet. Jeg mtte konstant snakke meg opp.

Gjre situasjonen s liten som mulig, slik at dagene gikk lettere.

Noen lpeturer langs gjerdet ble det ogs, og da kom tankene om piggtrdgjerdet opp igjen, men jeg klarte kvele dem i tenke situasjonen mindre.

Jeg visste at nr det var matpause s satt bakern, svensken, romkameraten min og jeg og s p et bilprogram p Discovery i TV-rommet. Svensken hadde mange historier om forskjellige biler, og selv om jeg ikke hadde s mye bidra med i samtalene, s var jeg i hvert fall entusiastisk over hans historier. Det var god underholdning, og jeg lot ikke det g ifra meg.

Etter jobb var det middag, og den var heller ikke gli. Jeg elsker mat og anser meg selv som et lidenskapelig matvrak. Satte pris p maten og takket pent for den hver dag. En kopp med kaffe og Friends p TV ble ogs et fast innslag i hverdagen etter middag. Det finnes ikke flere geniale TV-serier enn Friends! Vi fikk oss noen gode latterfylte ettermiddager. Kompis og jeg fikk ogs inn en grei rutine p treningen og fikk pumpa litt jern. Fikk brukt PT-utdannelsen min til trene kompis, samtidig som jeg selv fikk trent. Jeg var glad for muligheten, og det ble et fint avbrekk fra ddtiden mellom middag og kvelds. Bibliotek hadde vi ogs tilgang til, s jeg fikk lnt litt Pondusbker og treningsblader som jeg leste i hjel. Lrte meg mye nytt, og jeg fikk tross alt et avbrekk fra jobben hjemme ved ligge p senga og lese p kvelden her i fengselet. Se positivt p det, Marius. Dette er bare midlertidig, Marius. Dette definerer ikke deg som person. Det vet du.

Helgene var det ikke jobb, og det var litt dritt. Jeg likte bedre hamre inn spiker fremfor ddtid p cella. Men man mtte gjre det beste ut av det, og tenke s positivt som det lot seg gjre. Fikk litt bedre tid til samtaler med romkameraten min. Jeg var en av f i heiagjengen for han nr han skulle kutte ned p rullingsen. G ned fra ti til fem var frste ml, og han klarte det bra. Jeg ble stolt og roste ham for innsatsen. Ikke drlig at han ville gjennomfre det inni der. Vi ble gode venner, romkameraten min og jeg. Han hadde hengitt seg til amfetaminrus som ung, og jeg fikk et innblikk i en narkomans hverdag. Mens han trengte amfetamin for fle seg som en konge da han var yngre, s trengte jeg score et fint ml p fotballbanen for den samme flelsen. Mens jeg hadde et hjem nr dommen var ferdig, s drev romkameraten min med finne seg et sted bo. Det er ikke lett for en narkoman komme tilbake til hverdagslivet nr energinivet er lavt, kroppen er redusert, og tilgangen til rusmidler er like enkel som tilgangen til tyggis p apoteket. Jeg hper han har ftt en hverdag i dag hvor han fr vre seg selv uten rusen. Det er kanskje mye hpe p.

Jeg har det ikke s ille jeg. Jeg fikk perspektiv p livet. Jeg har det ikke s ille jeg. Det kunne gtt mye verre for meg. Jeg kunne kjrt ned en person, eller krsjet inn i en lastebil. Jeg var heldig! Jeg fikk en ny sjanse. Jeg hadde et belte som holdt meg i live. Jeg trenger ikke amfetamin for fle meg vel i hverdagen. Jeg har livet foran meg jeg. Jeg er her midlertidig, og har forsttt at livet har masse by p. Og det er ikke lenge til jeg skal ut i friheten. Og starte med blanke ark. Jeg har en jobb jeg kan g tilbake til. Jeg har en familie jeg elsker. Du har det ikke ille du, Marius. Hele opplevelsen gjorde meg sterkere.

Romkameraten min verdsatte meg som cellekamerat og fortalte at han syns det var trist at jeg skulle dra. Hadde visst hatt en del sketchy folk inne i cella si for han hadde en lengre dom, s jeg var en god mann i forhold. Hyggelig hre. Jeg smilte og sa at jeg var fornyd med bo sammen med han. Lykke til videre, romkamerat. Sier farvel til kompis og bakern. Hyggelig folk det ogs! Som gjorde oppholdet mitt til en erfaring rikere. Svensken hadde sluppet ut noen dager fr meg, s han hadde nok spist en bedre middag og kommet seg tilbake til arbeidsplassen nr jeg kom ut.

S ble det omsider slutt p oppholdet. Stolt over meg selv for tankene jeg klarte opprettholde. Glad for at jeg fikk nye relasjoner. Glad for at jeg fikk lre meg spikre plank. Glad for at jeg fortsatt har livet foran meg. Glad for at jeg hadde ftt et nytt perspektiv. Glad for at jeg fikk sett mange episoder av Friends. Glad for at det eneste jeg trenger bekymre meg for er helsa mi, og at jeg ikke skal f feber for f jobbet s mye som mulig s jeg kan starte p nytt. Glad for at jeg fikk en ny sjanse til leve. Du har det ikke s ille du, Marius. Du har hele livet foran deg. Husk det.

Du kan flge Marius p bloggen Bare deg, bare bedre

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar