hits

Ærlig og jævlig

kommentarer

Jeg skulle i fengsel. JEG! Marius Sørlie i fengsel. Hva i helv?? 

Av Marius Sørlie

Jeg skriver mye om motgang, og forteller deg hvor viktig det er at man henter læring fra feilene man gjør. Ta vekk det negative, og dra med deg det positive. Du må som regel gjøre noe feil for å gjøre det rett. Så nå tenkte jeg at jeg skulle prøve og få deg til å få litt perspektiv og lære litt om hvordan jeg taklet min verste storm. For en gutt som alltid har vært den snille gutten, og ikke blandet seg inn i noe tull ? så var dette virkelig heftige saker for meg. Jeg har gruet meg lenge til å skrive om dette, men jeg føler det er utrolig viktig. Jeg føler at noen kan dra læring av det jeg har gjort. Og da er det verdt det. Det er usensurert og usminket.

Det er en rolig dag i februar for to år siden. Jeg jobbet for tiden på Rimi og gledet meg til å dra på «avskjedsfest» med noen venner av meg. Det var snart klart for avreise til Bali for personlig trener-utdannelse, og jeg gledet meg virkelig. Det var bare to uker til avreise, og starten på et nytt og bedre kapittel var snart i anmarsj. Jeg jobbet til sent, og dro på fest etterpå. Det var jo musikk på puben der jeg kom fra, og det var ikke hver helg det var live-musikk som spilte! Dessuten ville jeg være med gode venner før jeg reiste. Kose oss før veiene våre skilte lag. Jeg skylte ned rom og cola og noen øl. Drakk kanskje litt fort. Var litt sliten fra jobb. Må jo komme i form! Viktig det når man er på fest. Vil ikke være noen festbrems selv om jeg kom sent. Så drakk vi et par timer før vi dro avgårde.

På puben ble jeg enda mer full. Tok kanskje bare en øl der, men jeg hadde fått mer enn nok. Jeg begynte å miste kontrollen. Det var ikke likt meg, men jeg tenkte ikke over det akkurat der og da.

Jeg fikk nemlig en bedre tanke ? jeg måtte ut og kjøre bil.

Akkurat hva jeg skulle eller hva jeg drev med forstår jeg veldig lite av, men jeg fikk for meg at det var nødvendig. Med høy promille skulle jeg kjøre. Av sted. Jeg husker ikke så mye av bilturen, men jeg husker de første meterne. Så ble det mer eller mindre svart. Jeg kjørte en lang strekning i høyt beruset tilstand. Så ble det stille. Og jeg sovner.

Jeg våkner. Hører ingenting. Jeg forstår ingenting. Jeg prøver å gire til første gir, men det funker ikke. Jeg prøver å starte bilen, men det funker ikke. Prøver flere ganger. Skjønner fortsatt ikke hva som har skjedd. Bilen er smadret. Jeg er i en våken tilstand. Beruset. Fylt med adrenalin. Forstår fortsatt ikke hva som har skjedd. Før blålysene kommer. Og døren ved meg åpnes av en politikonstabel.

«Hva faen gjør du her?!» tenkte jeg inni meg. Hvorfor skal jeg bli med deg? Jeg blir selvfølgelig med. Underbevisstheten tar fortsatt hensyn til at jeg har dyp respekt for politiet. Jeg gjør ingen motstand og blir med ut. Ut av bilen. Ut av vraket. Jeg merker ingenting. Det er som å sveve. Jeg veksler mellom å gråte uavbrutt og så skrike ut: «Hva faen har jeg gjort? Hva har jeg gjort?!». Gråter litt til. Forstår fortsatt ikke alvoret. Før jeg snur meg. Og ser en bil som er kræsjet inn i et autovern. Det brant seg fast i meg. Dette bildet. Denne følelsen når jeg snudde meg. Panikk. Redsel. Beroligende følelser fra rusen i blodet. Hjelpeløshet. Jeg fortsetter å veksle mellom gråt og fortvilelse og beroligende følelser til jeg blir satt inn i politibilen. Politiet stiller meg masse spørsmål, og jeg svarer på noen. Husker ikke spørsmålene noe særlig, og ikke hva jeg svarte. Det neste bildet jeg husker er flere blålys. Ambulanse denne gangen. Ber meg bli med til bilen deres og geleider meg bort. Klipper opp klærne mine. Hva har jeg gjort?!


Marius Sørlie

De spør meg om jeg vil ringe noen på båren jeg ligger på, og jeg ringer kompisen min og min tidligere stefar. Tørr ikke ringe mamma. Nei, ikke mamma. Ikke la mamma vite det her. Hold kjeft om det her til i morgen. Jeg ber deg, sier jeg til min tidligere stefar. Jeg tror ikke på deg, sier han. Det er sant, sier jeg. Han tror på det tilslutt. Ikke kjør i fylla, sier jeg til kompisen min. Faen så dum du er, svarer han. Jeg vet det, sier jeg. Jeg vet ikke hva jeg skulle. Ikke kjør i fylla kompis. Ikke gjør det.

Husker ikke turen i ambulansebilen bortsett fra samtalene jeg hadde. De stiller meg spørsmål. Jeg vet ikke hva jeg svarer. Forsvinner inn på sykehuset. Blir lagt i en seng et eller annet sted med kanyler og poser og alt mulig drit. Sovner. Våkner. Sender snap til noen venner om at de ikke skal kjøre i fylla. Et bilde av meg med nakkekrage i sykesengen. Galgenhumor. Forstår fortsatt ikke alvoret. Sovner.

På sykehuset våkner jeg til frokost. En hyggelig mann kommer med mat. Jeg tar noen biter og drikker litt vann. Er ikke så sulten nå. Han sier jeg har vært heldig og sluppet unna med noe alvorlig. Jeg kjenner det nå. Heldigvis satte jeg på meg beltet. Nakkesleng hadde jeg også fått, men jeg var heldig. Selv om det gjør vondt akkurat der beltet var festet, så hadde det reddet livet mitt. Jeg forsto det ikke da, men jeg vet det nå. Bilen var smadret. Politiet antok at det var høy hastighet når det smalt.

«Du kan dra hjem nå». Opp av senga og ut til resepsjonen for å låne en telefon. Min hadde gått tom for strøm. Ringer min tidligere stefar. Jeg vil ikke snakke med mamma nå. Jeg orker det ikke. Vær så snill. Fomler litt med telefonen, slår nummeret hans feil et par ganger før jeg klarer det, og han kommer for å hente meg. Så setter jeg meg ned på en benk ved utgangsdøren og venter. Det kommer et lykkelig par gående. De har nettopp fått et nytt medlem i familien. En vakker baby. En liten søster som hopper lykkelig rundt. For et herlig syn. Et av livets mirakler. Her satt jeg. Med oppklipte klær. Uvitende om min straff. Uvitende om fremtiden. Det var ikke noe vakkert ved det. Skyldfølelsen griper fatt i meg. En liten tåre. Skjerp deg, Marius.

Jeg blir hentet. Mamma ringer meg på veien hjem. Å herregud. Jeg ble kvalm når ho ringte. Visste at nå. Nå skal jeg skuffe deg, mamma. Nå skal du ha all mulig grunn til å ikke være stolt av sønnen din. Nå skal du få vite hva jeg har drevet med. Kommer hun til å tilgi meg? Jeg kjenner jeg blir kvalm bare av å beskrive følelsene den gangen. Det er helt jævlig. Jeg elsker mammaen min. Ho jobber alltid så hardt for at barna hennes skal ha det bra. Bryr seg alltid om oss. Beskytter i situasjoner som man føler seg nede. Nå. Nå skal du få høre hva jeg har gjort, mamma. Jeg orker ikke skrive om samtalen engang. Du kan tenke deg hvor jævlig den var. Har du noengang skuffet noen så mye at du blir kvalm?

Det var helt forferdelig å snakke med mamma i telefonen den dagen. Men det var flere ganger verre når jeg kom hjem. Åpnet døren. Og valset inn med oppklipte klær. Jeg så ned. Orket ikke se opp.

MEN GUTTEN MIN, HVA HAR DU DREVET MED NÅ?

Jeg vet ikke..

SKJØNNER DU IKKE AT JEG BLIR LIVREDD?

Jo, mamma..

DU MÅ ALDRI GJØRE SÅNN IGJEN!

Nei, jeg skal ikke det..

HVORFOR GJORDE DU DET DA, MARIUS?!

Jeg vet ikke, mamma..

JEG ER SÅ GLAD FOR AT DET GIKK BRA MED DEG, GUTTEN MIN!

Ja, mamma?

Jeg gråter. Hjelpeløs i armene til mamma. Tårene spruter. Tårer som presser på som en følge av et voldsomt trykk av vonde følelser. Vi hadde besøk av en venninne av mamma som prøver å komme med oppmuntrende ord. Ingenting får feste hos meg nå. Jeg er fylt til randen med skam, dårlig samvittighet og redsel. Hva har jeg gjort? Hva har jeg gjort? Unnskyld for at du måtte oppleve det her, mamma. Tårene fortsetter å presse seg på. Jeg forstår alvoret nå.

Hva som skjedde videre og hva slags tanker jeg gjorde etter dette, skal du få vite i morgen. Jeg vet at det var dumt. Jeg vet at det var kriminelt. Jeg vet at det gjorde skam for familien. Skam for meg. Jeg vet at det alltid kommer til å bli en del av meg. Men hvordan reiser man seg ? etter å ha blitt slått ned med en brutal knockout? 

Jeg var veldig langt nede nå. Hverdagen var snudd opp ned. En blanding av at jeg ikke helt forstår hvorfor jeg gjorde det, og en usikkerhet om fremtiden formet store deler av tankene i hverdagen. Jeg skulle til Bali for å studere om to uker, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg ringte til politiet og spurte om hva som skjedde. Jeg har jo ingen erfaring med å gjøre noe sånt, og jeg har ikke venner som har dratt det så langt som jeg gjorde det heller. Tanker om at jeg skulle bli stoppet i passkontrollen på Gardermoen og bli slengt i kasjotten dukket opp. Hvem vet? Ikke jeg. 

Politiet er derimot veldig behjelpelig. De prøver så godt det lar seg gjøre å legge til rette for prosessen går anstendig for seg. Jeg måtte svare for meg i et politiavhør over telefonen dagen etterpå, og jeg skulle få gjøre ferdig rettsprosessen når jeg kom hjem igjen. Flott. En bekymring mindre. Det var ikke noe problem for meg å reise til Bali, bare jeg leverte førerkortet mitt på nærmeste lensmannskontor og sverget med ti kniver i hjertet at jeg ikke skulle kjøre bil der nede. Dette var dagen etter og det var første gang jeg smilte og måtte le når tjenestemannen i andre enden sa dette. Det skal jeg klare å holde meg unna. Vær du trygg.  

Nå var steg to i anmarsj. Jeg måtte jo på jobb uansett hvor fristende det var å bli hjemme og skamme seg i skammekroken. Og selvfølgelig har jeg to forskjellige jobber på den tiden for å spare opp mest mulig penger til turen. Rimi og barnehage. Om jeg ikke var skamfull nok fra før, så måtte jeg nå fortelle hva som hadde skjedd til noen andre enn nærmeste familie. Jeg sender en melding til sjefen i barnehagen og forklarer hva som har skjedd. Får til svar at det kan skje den beste og det letter litt på stemningen. Jeg fant styrke i barna og jeg fikk litt fri fra de verste tankene når jeg fikk leke og ha oppmerksomheten rettet mot dem. Jeg elsker å være med barna, og det var befriende. Får litt mer latter inn i hverdagen nå. 

Så drar jeg på Rimi og forklarer hva som har skjedd til noen av de jeg jobber med, men ikke alle. Får trøstende ord. 

Og jeg fikk en kommentar som jeg trengte; «Dette er ikke deg, Marius. Det vet du. Det kan skje hvem som helst. Du vet at du er bedre enn dette.» Det hjalp.

Jeg klarer å smile til kundene fra første dag med jobb, for jeg er ikke en person som er trist utad. Viste grei styrke da, men jeg så ikke på det som styrke. Det var et eneste stort kaos av følelser inni meg, og man kan ikke bare tenke positivt og se fremover når noe så drastisk skjer. Det må modnes med tiden.    

Så et par uker sener dro jeg avgårde til Indonesia. Med forventningene kraftig dempet av en dritthendelse. På flyet sitter jeg ved siden av min beste venninne, som også skulle dit. Forteller tilslutt om det som har skjedd, og ho blir overrasket. Men ho ble ikke så sjokket, for ho forsto ikke alvoret helt og vil alltid mitt beste, så jeg kunne ikke sittet ved siden av en bedre person på flyet. 

En gjeng med kompiser og jeg flytter inn i en villa som ligger en sykkeltur unna skolen. Egne tjenere, basseng, air-condition på rommet og stor og fin uteplass. Virkelig et drømmested. Skal ikke legge skjul på at det hjalp. Men det som hjalp meg enda bedre var å få avstand fra det som skjedde. Å befinne seg på motsatt side av jordkloden var deilig. Selv om tankene ikke forsvant, så ble jeg gradvis mer og mer lykkelig der nede. En av mitt livs beste opplevelser. Masse nye bekjentskaper og jeg fikk lære masse om trening som er en stor lidenskap. Ja, nå var livet bedre. Men det var ikke bra. De første festene der nede dro jeg heller hjem og stirret tomt i bassenget fra den lilla sofaen, enn å bli med de andre på byen. Jeg fikk et anstrengt forhold til alkohol etter hendelsen, og jeg liker ikke å miste kontrollen. Sakte men sikkert så blir jeg mer og mer fri fra tankene, og så lenge jeg får trent og vært med gode venner så er livet deilig. Så ble det omsider klart for hjemreisen.

De fleste gledet seg til å komme hjem. Tre og en halv måned i tropiske strøk et reisedøgn fra hjemmet gav hjemmelengsel for de fleste, men jeg gledet meg ikke så mye akkurat. Mens de andre fikk se igjen familien, hunder, kjærester og venner, så visste jeg at det første jeg skulle gjøre var å komme meg i retten. Selvfølgelig gledet jeg meg til å se igjen familie og venner, men den gleden druknet delvis i uvitenhet om hva jeg skulle få som straff for det jeg gjorde. Det var tross alt ikke pent. De vonde følelsene bygger seg opp igjen og fyller opp mye plass i tankene mine når jeg kommer hjem. Men det er deilig å klemme på mamma, lillebrødre, lillesøster og storesøster. Og gå tur med hunden vår. 

Så er det tid for å bli stilt for retten. Jeg får endelig vite min straff. Jeg har kommet inn på idrettsutdanning i Lillehammer og har planer om å flytte inn med noen andre kompiser av meg og gleder meg. 

Men noen ganger i livet så går det ikke alltid som planlagt.

Noen ganger må man sette milepæler på vent, og tilpasse seg situasjonen man havner i. Jeg blir dømt til noen uker i fengsel. Og jeg må ut med svimlende summer for min lommebok i form av erstatning for autovernet jeg smadret. En pen bot i tillegg til den summen ble det også. Og som flaks var så hadde jeg solgt bilen jeg kjørte til min tidligere stefar. Påkostet fra verksted var den også. Like greit å samle opp så mye kostnader som mulig, så slipper jeg å få håp om skolegangen i Lillehammer. Her må det jobbes. Både for penger og for tankene. 

Jeg skulle i fengsel. JEG! Marius Sørlie i fengsel. Hva i helv?? Jeg husker jeg satte meg som mål når jeg var yngre om at jeg aldri skulle dit. Det var ikke et mål engang. Det var en selvfølge. Jeg skulle holde meg lovlydig og oppføre meg. Det var det som var meg. Nå skal jeg dit. Sammen med andre kriminelle. Sammen med narkolangere og voldsmenn. Dit skulle jeg nå. 

Noen dager senere ringer de fra fengslet og jeg får bestemme litt selv når jeg vil inn, ettersom det ikke var en lang dom. Nei, få meg inn så fort som mulig. Dette må jeg få unnagjort! 

Jeg får en dato, og jeg føler meg så jævlig langt vekk fra der jeg vil være. Jeg føler meg så ukomfortabel. Føler at det er urettferdig. Gruer meg til å være i fengsel når andre stiller spørsmål om meg. Gruer meg til å stå over fotballkamper med laget fordi jeg skal i føkkings fengsel. Gruet meg til piggtrådgjerdet rundt meg.

Følg med videre hvis du lurer på hvordan det er å være i fengsel. Hvordan det er å jobbe med tankene når man er gjerdet inne. Hvordan jeg forberedte meg for mitt personlige mareritt.  Fortsettelse følger. 

Det var flere ting jeg måtte ordne opp i som en følge av det som skjedde. For det første så måtte jeg kvitte meg med tankene om hvordan det hadde vært å gå på skole istedenfor å jobbe, og for det andre så måtte jeg tilegne meg en voldsom arbeidsmoral. Jeg skulle ikke bruke mer enn et år på å komme tilbake til dit jeg ville. Det hadde jeg bestemt meg for. Så skjer det også noe som jeg tror var meningen når jeg ser tilbake på det. 

Jeg rakk å spille et par kamper når jeg kom hjem fra Bali med fotballaget jeg spilte for før sesongen ble avsluttet, og som flaks var så fortsatte jeg i samme spor som jeg startet i. Jeg ble skadet og fikk ribbeinsbrudd i min andre kamp. Helt sykt klønete skade der jeg ikke hadde overblikk og gikk i veien for en klarering av egen spiller og fikk meg en kraftig trøkk i siden. Sykmeldt og i smerter på sofaen noen uker ble hverdagen min. Jeg lurte på hva jeg hadde gjort for å fortjene en slik karma, men faktisk så var denne skaden ganske viktig for meg. Jeg hadde flyttet inn med storesøsteren min et kort stykke unna jobben slik at jeg kunne sykle til og fra arbeidsplassen og samtidig få så billig husleie som mulig. Sov på en madrass på gulvet. Ikke fordi jeg ikke klarte å skaffe meg en seng, men å sove på gulvet hjalp meg med å tenke på at jeg skulle ha mindre, slik at jeg kunne ha fokus på å betale mer tilbake på erstatningen. 

Hvorfor var denne skaden viktig? Nettopp kommet hjem fra utlandet, og følte meg som en dass når jeg lå på sofaen. Heldigvis hadde jeg en data, og jeg startet med å se på motivasjonsvideoer. Det var akkurat det jeg trengte nå. Masse forskjellige klipp av forskjellige situasjoner med kjente personer som kom med motiverende budskap. Jeg ble helt besatt. Jeg var hos mamma de ukene jeg var sykmeldt, så jeg kunne bruke mindre penger på mat og være mer sammen med mamma og hunden vår. Småsøsken kom også stadig på besøk, og det var kjempekoselig. Men det viktigste for meg i denne perioden jeg lå skadet er at jeg oppdaget min lidenskap. Min lidenskap for tankene. Jeg ble helt besatt av å høre disse personene fortelle setninger jeg aldri hadde ført før. Som var helt avgjørende for min videre tankegang. Jeg var så langt nede, og selv om jeg er en positiv gutt, så er jeg bare et menneske. Hadde jeg ikke sett på videoer på YouTube om tankene, så hadde jeg nok følt meg som en råtten epleskrott istedenfor å endre tankegangen min. 

* Hvis du er villig til å forandre deg, så vil alt forandre seg for deg.

* Hvis du blir bedre, så vil alt bli bedre for deg

* Hvis du vil ha noe du ikke har, må du gjøre noe du aldri har gjort.

* Når livet slår deg ned, prøv å lande på ryggen for hvis du kan se opp ? så kan du komme deg opp!

* Ikke la noen andres mening om deg bli din realitet

* Livet har ingen begrensninger bortsett fra de du lager for deg selv

* Jobb hardere med deg selv enn du gjør på jobben. Hvis du jobber hardt på jobben kan du tjene til å klare deg. Hvis du jobber hardt med deg selv kan du tjene en formue. 

* Du kan ikke forandre årstidene, men du kan forandre hvordan du takler dem. 

* Hvis du vil ha mer, så må du bli mer. 

Dette var noen av de gode setningene jeg ble eksponert for. Daglig over tid. Jeg fikk nye forbilder. Gamle gubber. Livsvisdom opptok store deler av fritiden min. Jeg husker en av de første dagene der jeg så et foredrag av en mann ved navn Les Brown. 45 minutters foredrag. Han snakket om drømmer, og hvor viktig det er å følge drømmer. Og jobbe hardt. Jeg hadde aldri sett et så langt foredrag før den gangen. Jeg satt med øyne som en uer på vannoverflaten og lyttet som om jeg skulle få en million for det. Fylte nesten ut en hel notatbok med punkter fra foredraget i en voldsom fart der jeg forsvant inn i en boble til kl. 4 på morgenen flere dager på rad. Det er vanskelig å beskrive det, men det er noen ting som driver deg fremfor å bremse deg her i livet. Om jeg var trøtt kl. 23 på kvelden, så kunne jeg sette på et foredrag av en av de gamle gubbene jeg hadde blitt så glad i, og jeg forsvant inn i boblen min igjen. Fra den dagen har jeg ikke sluttet med det. Jeg har dager hvor jeg leser og lytter mer om de gode tankene enn andre dager, men det er en lidenskap for meg. Tankene er det kraftigste vi har. Hvis du vil gjøre en investering i fremtiden ? gjør en investering for deg selv. 

Det var derfor jeg taklet det å komme i fengsel på en bedre måte, enn om jeg ikke hadde blitt skadet den kampen. 

Mamma kjørte meg til fengselet en høstdag i september, om jeg ikke husker helt feil. Hadde pakket bagen og ga mamma en klem før jeg satte kursen mot inngjerdingen. Jeg følte meg sterkere mentalt, men jeg var fortsatt beskjeden. Og det var mange harde gubber inne i fengselet også. Jeg fyller ut noen ark og blir geleidet til cella mi. Jeg skal dele rom med en rusmisbruker i 40-årene. Han er rolig som skjæra på tunet, og sløv i blikket. «Bare å ta det med ro liksom», sa han med en skjelvende stemme mens han rulla seg en rullings på senga. Var faktisk ikke så dårlig start det her, altså. Det var godt å være på rom med en som var avslappa til det meste, og som tok livet i akkurat det tempo han klarte. Han gikk og haltet på grunn av et dårlig kne, men han fikk skaffet meg plass ved bordet den første dagen, og det hjalp. Var visst ikke bare å sette seg hvor man ville visstnok. Det er visse regler i fengslet. Eller, normer blir det vel egentlig. Reglene visste vi om. 

Jeg hadde forberedt meg et par dager i forveien og følte meg klar for å bli ferdig med dette. Jeg kjørte en setning inne i hodet mitt ofte mens jeg satt der inne. «Dette er bare midlertidig, Marius. Dette definerer ikke deg som person.»

Det hjalp. Og jeg holdt lav profil mens jeg var der inne. Fant raskt en liten sirkel med folk som jeg kunne henge med, som var oppegående folk. Som også hadde vært litt uheldige. Den ene var svensken, den andre var bakern. En kompis til fikk jeg også, som jeg hang mest med. Han var tidligere snekker, og han hjalp meg på verkstedet der vi drev og snekret. Vi ble gode venner og hang sammen etter jobb og i helgene. Svensken var også en erfaren tømrer (tro det eller ei), og han kalte meg for junior. Jeg var en av de yngste der inne. Følte meg relativt trygg med kompis og svensken når vi jobba. Bakern jobba et annet sted. Det var faktisk det beste med oppholdet. Å jobbe. Jeg tenkte at det var en fin mulighet til å lære noe nytt, så jeg lyttet godt når jeg fikk råd. Lærte meg et og annet om isolasjon og åssen jeg skulle bruke saga. Ble middelmådig til å spikre plank. Det var faktisk ganske gøy. Det var ikke så ille!

Dagene startet med opptelling på plassen. Alle gangsterne med trøtte tryner. Og meg. Junior. Kald, men ved godt mot. Var ofte god grøt på morgenen også, og det smørte sjela til en amatørsnekker. Jeg klarte faktisk å glede meg til jobben. Det var på en måte høydepunktet på dagen. Deilig å ha noe som man kunne drive med. Var ikke så gæli, og det var hyppige kaffepauser. Det verste var nok å titte forbi gjerdet over til barneskolen som lå over veien. Et stort piggtrådgjerde mellom meg og friheten og glade barn. Det var trist. Men jeg tenkte ikke denne tanken mer enn tre eller fire ganger i løpet av oppholdet. Jeg måtte konstant snakke meg opp. 

Gjøre situasjonen så liten som mulig, slik at dagene gikk lettere. 

Noen løpeturer langs gjerdet ble det også, og da kom tankene om piggtrådgjerdet opp igjen, men jeg klarte å kvele dem i å tenke situasjonen mindre. 

Jeg visste at når det var matpause så satt bakern, svensken, romkameraten min og jeg og så på et bilprogram på Discovery i TV-rommet. Svensken hadde mange historier om forskjellige biler, og selv om jeg ikke hadde så mye å bidra med i samtalene, så var jeg i hvert fall entusiastisk over hans historier. Det var god underholdning, og jeg lot ikke det gå ifra meg. 

Etter jobb var det middag, og den var heller ikke gæli. Jeg elsker mat og anser meg selv som et lidenskapelig matvrak. Satte pris på maten og takket pent for den hver dag. En kopp med kaffe og Friends på TV ble også et fast innslag i hverdagen etter middag. Det finnes ikke flere geniale TV-serier enn Friends! Vi fikk oss noen gode latterfylte ettermiddager. Kompis og jeg fikk også inn en grei rutine på treningen og fikk pumpa litt jern. Fikk brukt PT-utdannelsen min til å trene kompis, samtidig som jeg selv fikk trent. Jeg var glad for muligheten, og det ble et fint avbrekk fra dødtiden mellom middag og kvelds. Bibliotek hadde vi også tilgang til, så jeg fikk lånt litt Pondusbøker og treningsblader som jeg leste i hjel. Lærte meg mye nytt, og jeg fikk tross alt et avbrekk fra jobben hjemme ved å ligge på senga og lese på kvelden her i fengselet. Se positivt på det, Marius. Dette er bare midlertidig, Marius. Dette definerer ikke deg som person. Det vet du.   

Helgene var det ikke jobb, og det var litt dritt. Jeg likte bedre å hamre inn spiker fremfor dødtid på cella. Men man måtte gjøre det beste ut av det, og tenke så positivt som det lot seg gjøre. Fikk litt bedre tid til samtaler med romkameraten min. Jeg var en av få i heiagjengen for han når han skulle kutte ned på rullingsen. Gå ned fra ti til fem var første mål, og han klarte det bra. Jeg ble stolt og roste ham for innsatsen. Ikke dårlig at han ville gjennomføre det inni der. Vi ble gode venner, romkameraten min og jeg. Han hadde hengitt seg til amfetaminrus som ung, og jeg fikk et innblikk i en narkomans hverdag. Mens han trengte amfetamin for å føle seg som en konge da han var yngre, så trengte jeg å score et fint mål på fotballbanen for den samme følelsen. Mens jeg hadde et hjem når dommen var ferdig, så drev romkameraten min med å finne seg et sted å bo. Det er ikke lett for en narkoman å komme tilbake til hverdagslivet når energinivået er lavt, kroppen er redusert, og tilgangen til rusmidler er like enkel som tilgangen til tyggis på apoteket. Jeg håper han har fått en hverdag i dag hvor han får være seg selv uten rusen. Det er kanskje mye å håpe på. 

Jeg har det ikke så ille jeg. Jeg fikk perspektiv på livet. Jeg har det ikke så ille jeg. Det kunne gått mye verre for meg. Jeg kunne kjørt ned en person, eller kræsjet inn i en lastebil. Jeg var heldig! Jeg fikk en ny sjanse. Jeg hadde et belte som holdt meg i live. Jeg trenger ikke amfetamin for å føle meg vel i hverdagen. Jeg har livet foran meg jeg. Jeg er her midlertidig, og har forstått at livet har masse å by på. Og det er ikke lenge til jeg skal ut i friheten. Og starte med blanke ark. Jeg har en jobb jeg kan gå tilbake til. Jeg har en familie jeg elsker. Du har det ikke ille du, Marius. Hele opplevelsen gjorde meg sterkere. 

Romkameraten min verdsatte meg som cellekamerat og fortalte at han syns det var trist at jeg skulle dra. Hadde visst hatt en del sketchy folk inne i cella si for han hadde en lengre dom, så jeg var en god mann i forhold. Hyggelig å høre. Jeg smilte og sa at jeg var fornøyd med å bo sammen med han. Lykke til videre, romkamerat. Sier farvel til kompis og bakern. Hyggelig folk det også! Som gjorde oppholdet mitt til en erfaring rikere. Svensken hadde sluppet ut noen dager før meg, så han hadde nok spist en bedre middag og kommet seg tilbake til arbeidsplassen når jeg kom ut. 

Så ble det omsider slutt på oppholdet. Stolt over meg selv for tankene jeg klarte å opprettholde. Glad for at jeg fikk nye relasjoner. Glad for at jeg fikk lære meg å spikre plank. Glad for at jeg fortsatt har livet foran meg. Glad for at jeg hadde fått et nytt perspektiv. Glad for at jeg fikk sett mange episoder av Friends. Glad for at det eneste jeg trenger å bekymre meg for er helsa mi, og at jeg ikke skal få feber for å få jobbet så mye som mulig så jeg kan starte på nytt. Glad for at jeg fikk en ny sjanse til å leve. Du har det ikke så ille du, Marius. Du har hele livet foran deg. Husk det. 

Du kan følge Marius på bloggen «Bare deg, bare bedre»