hits

- Det er nødvendig med en endring av asylsystemet

kommentarer



- Dagens asylsystem er rett og slett et særdeles dårlig redskap dersom målet er humanitær hjelp, hevder Mazyar Keshvari. Foto: Erlend Aass/NTB scanpix

Ettersom verden står overfor den største flykningesituasjonen etter andre verdenskrig er det nødvendig å tenke nytt. 

Av Mazyar Keshvari, stortingsrepresentant og innvandringspolitisk talsmann for Frp

I ekstraordinære situasjoner er det avgjørende å revurdere ordningene og systemene man har hatt gjennom mange tiår for å se om de er like effektive i dagens situasjon. Realiteten er at flyktningkonvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1951, og utarbeidet som et svar på europeiske flyktninger etter andre verdenskrig.

Forutsetningene for flyktningesystemet har endret seg dramatisk siden konvensjonen ble vedtatt for over 60 år siden. Kravet om andre lands moralske plikt til å hjelpe mennesker på flukt, er riktig og viktig. Flyktningekvoter, gjennom en objektiv og grundig utvelgelse i nærområdene av FNs høykommissær, er en fornuftig og kontrollert måte å avhjelpe flyktningeproblematikken på. Dette er også et system alle respekterer og forholder seg til, i motsetning til asylordningen som har høstet mye kritikk, og mange land aksepterer ikke noen asylsøkere. Dagens asylsystem er rett og slett et særdeles dårlig redskap dersom målet er humanitær hjelp. 

Grunnen er at det ifølge FN nå er over 50 millioner mennesker på flukt i verden. I 2014 var 614.000 mennesker som søkte asyl i et europeisk land. Dermed var det bare tilsvarende drøyt en prosent av verdens flyktninger som klarte å søke asyl i Europa. Denne farefulle ferden er helt avhengig av kyniske menneskesmuglere og dessverre ender ferden for mange med tragiske skjebner og i verste fall tap av liv. Det er også viktig å understreke at svært mange av personene som søker asyl i Europa heller ikke er reelle flyktninger, og vil få avslag på sin asylsøknad.

Det fremkommer også tydelig at svært mange av de som faktisk gjennomfører den farefulle reisen til Europa ikke er et gjennomsnitt av verdens flyktninger, snarere tvert imot. Oversikten over de som søker asyl viser klar overvekt av resurssterke menn som har råd til å betale store summer til menneskesmuglere. Så asylordning virker i praksis slik at 50 millioner kvinner, barn og ressurssvake menn etterlates i konfliktområdene, avspist med brøkdeler av ressursene vesten bruker på asylinstituttet.

Ifølge en rapport fra det australske parlamentet brukte Canada og EØS-landene 10 ganger så mye på administrasjon av asylsystemet som hele budsjettet til UNHCR i 1990, og det er ingen grunn til å tro at dette forholdet har endret seg. Europa og Canada bruker altså like mye ressurser på å håndtere asylsøknadene tilsvarende en prosent, som verden og FN bruker på å hjelpe de resterende 99 prosent av verdens flyktninger. Og det er ikke alle av den ene prosenten som engang er reelt forfulgte. 

Dersom vi utelukkende ser på de direkte kostnadene, vil man ifølge tall fra Justis- og Beredskapsdepartementet kunne hjelpe 26 flyktninger i nærområdene for kostnaden av å hjelpe en flyktning i Norge. Siden Norge og Europa har begrenset med ressurser, er det derfor direkte umoralsk å opprettholde et asylsystem som fordeler ressursene så grunnleggende skjevt. 

I tillegg kommer kostnadene Norge og Europa får som en følge av uttransportering av alle de som får avslag, og en lavere arbeidsdeltakelse blant ikke-vestlige innvandrere. Dagens system mangler bærekraft og hemmer integrering. Radikalisering og oppblomstring av parallellsamfunn er en konsekvens av en innvandringstakt som går raskere enn integreringen. 

Det er derfor jeg fremmet et innspill til Fremskrittspartiets landsmøte om å reformere dagens asylinstitutt. Jeg mener vi så raskt som mulig må få på plass et system som hjelper flere flyktninger gjennom FNs kvotesystem og i nærområdene. Dette innebærer ikke at retten til å søke asyl forsvinner, men at systemet organiseres på en mer rettferdig måte gjennom FNs høykommissær for flykninger. Ved å la mennesker som er forfulgte kunne oppsøke og søke om asyl i sine nærområder, vil systemet kunne fange opp flere mennesker som trenger beskyttelse. Det vil også være mer rettferdig overfor de aller svakeste. De som ikke har ressurser og mulighet hverken fysisk eller økonomisk å legge ut på en ferd gjennom store deler av verden fortjener også trygghet.

Bakgrunnen for å fremme dette forslaget er et genuint ønske om å hjelpe flere mennesker som er forfulgte, ikke færre. Det er i nærområdene de store flyktningemassene befinner seg, og det er her vi først og fremst må hjelpe.  

Vi må ta innover oss realitetene i dagens verden. For det er også en realitet at mange av de som i dag søker asyl viser seg å være grunnløse asylsøkere. Det er dessverre utallige eksempler og dokumentasjon på hjemreiser og feriering i området man «flyktet fra», og løgn om opprinnelseslandet for å svindle til seg opphold.  Vi ser også hjemsendelse av barn i «fare for at de blir for norske», og «asylsøkere» som søker asyl først når de blir tatt for en kriminell handling. Dette er kyniske mennesker som stjeler ressurser fra de som er reelt forfulgt, og utbredelsen av denne typen asylsvindel viser at dagens system ikke fungerer etter intensjonen. 

De ressursene som spares på en ineffektiv og urettferdig asylordning ønsker jeg heller å bruke på reelt forfulgte mennesker. Det er på høy tid å ta en debatt om hvordan vi kan reformere dette systemet til beste for mennesker som trenger beskyttelse. 

Jeg er selvsagt innforstått med at en slik omlegging av asylordningen krever internasjonalt samarbeid dersom den skal være mest mulig effektiv. En slik omlegging er likevel helt nødvendig. Reformen vil gjøre menneskesmugling overflødig, og langt færre mennesker vil utsette seg selv for fare. Det viktigste med hele forslaget er likevel at man vil kunne sikre at det er de reelt forfulgte som faktisk får hjelp og beskyttelse.

Det er denne debatten jeg ønsket å ta på FrPs landsmøte, og dernest i det politiske ordskifte. Jeg registrer dessverre at mange mener jeg ikke skal ha mulighet til å tenke, mene, ytre, komme med forslag og innspill til hvordan man kan forbedre ordninger som omhandler mennesker på flukt, fordi min familie i sin tid måtte flykte. Den type antidemokratiske holdninger om at et menneske ikke er meningsberettiget på grunn av sin bakgrunn tar jeg avstand fra. Og aller lengst redaksjonelt har Aftenposten gått med ingressen «Han flyktet fra Iran og fikk suge på den norske velstandskaramellen. Den gleden unner han få andre, og det hetses han for.» Det er heldigvis sjeldent man opplever at aviser mener det er god grunn til at folk hetses, spesielt ille er det at begrunnelsen som Aftenposten syns er en veldig god grunn til hets av meg ikke stemmer. At man har personlige erfaringer fra et politisk felt man brenner for, opplever jeg som en styrke og ikke en svakhet. Det har også kommet mange ukvemsord, sjikane, hets og beskyldninger mot meg personlig. Jeg ønsker ikke gå inn på disse, men beskyldningen om at jeg trekker stigen opp etter meg slik enkelte kommentatorer hevder, faller på sin egen urimelighet. For det å reformere et system for å hjelpe flest mulig mennesker handler ikke om egoisme eller å «trekke stigen opp etter seg». En reform av dagens asylsystem handler tvert imot om ren fornuft og humanisme. Dette handler om rettferdighet og dette handler om å hjelpe enda flere mennesker enn det vi gjør i dag. 

Derfor er jeg svært fornøyd og stolt av at landsmøtet i Fremskrittspartiet enstemmig vedtok resolusjonen fra redaksjonskomiteen som var basert på mitt innspill, og at Fremskrittspartiet vil fortsette å kjempe for en mer rettferdig flyktningpolitikk der flere hjelpes i nærområdene og gjennom FN.