- I dag er jeg nesten sikker på at når denne krigen er over så vil jeg slutte å jobbe med medisin

 


En kritisk skadet mann ligger på operasjonsbordet i et feltsykehus i et beleiret distrikt i Øst-Damaskus Foto: Anonym lege i Syria

 

- I dag er jeg nesten sikker på at når denne krigen er over så vil jeg slutte å jobbe med medisin. Ethvert menneske ville tatt den beslutningen etter å ha vært igjennom det jeg har. Jeg ser fram til en slutt på krigen. En dag må det ta slutt. Da kan jeg igjen velge hva jeg har lyst til å gjøre. Bare da kan jeg virkelig begynne å leve igjen.

En kirurg som jobber på et provisorisk sykehus øst for Damaskus, forteller om situasjonen i Syria. Sykehuset mottar månedlig støtte og forsyninger fra Leger Uten Grenser. Legen opptrer anonymt av hensyn til egen sikkerhet.

- En forlatt skole er mitt sykehus
"Jeg begynte å jobbe som kirurg kort tid etter at konflikten i Syria brøt ut. Sommeren 2011, da konflikten eskalerte og dernest behovet for medisinske hjelp økte, begynte jeg å jobbe på små private sykehus. Noen måneder senere ble jeg arrestert, i likhet med mange av mine kolleger. I begynnelsen av 2012 slapp jeg ut, og jeg dro tilbake for å fortsette med arbeidet som kirurg. Jeg jobbet i midlertidige felt-sykehus, og opererte under forhold som ikke egnet seg for medisinsk arbeid. Vi arbeidet i den østre delen av Damaskus, og siden i Ghouta-området, hvor behovet for medisinsk hjelp var stort.

Sent i 2012 ble et nabolag øst for Damaskus gjenstand for voldelige sammenstøt. Området var fullt av mennesker på flukt, og det fantes ikke tilbud om medisinsk hjelp. Jeg dro dit og bestemte meg for å opprette et feltsykehus. Etter å ha undersøkt mulighetene, valgte jeg ut en forlatt skole som nettopp hadde blitt bombet. De øverste etasjene var skadet, men første etasje og kjelleren var i god stand. På tross av konstante angrep i området, og den vedvarende følelsen av frykt og stress, klarte det medisinske temaet å gi hjelp til de som trengte det mest.

LES også: Fire år med borgerkrig i Syria: - Over 215.000 drept

Beleiringen
En dag i juli 2013, rundt rundt klokken 10 om formiddagen, ble sykehuset truffet av en rakett. Den massive eksplosjonen snudde stedet opp-ned og ødela treveggene. Mennesker og medisinske verktøy ble kastet til alle kanter. En støvsky la seg over bygningen og det var umulig å se noen ting. Jeg trodde raketten bare var begynnelsen, og at angrepet ville utarte seg. Granater regnet over området og vi hørte at situasjonen tiltok.

Mens vi prøvde å komme over sjokket, falt en av sykehusarbeiderne sammen. Hun bodde like ved, og sønnen hennes var alene hjemme i området som nå var under angrep av granater. Hennes eneste tanke var å redde sønnen sin. En medisinsk praktikant tilbød seg å gå ut og se etter barnet. Ikke en veldig god ide, siden vi ikke visste hva som foregikk utenfor. Det første som møtte han var en tanks som siktet på han. En frisk mann gikk ut, kort tid etter returnerte han med biter av metall i kroppen. Først da forstod vi fullt ut alvoret i situasjonen utenfor. Vi bestemte oss for å evakuere sykehuset ? to og to hjalp vi pasientene, og fikk de ut bakdøren.  

Vi prøvde å gå fort mot et lite medisinsk senter i nærheten. Granater regnet rundt oss. Jeg forventet å bli truffet når som helst. Vi greide å komme oss til destinasjonen uskadet. Det var et mirakel. Vi hadde forlatt utstyret vårt i det evakuerte sykehuset, men vi turte ikke å gå tilbake. De neste dagene hørte vi at kampene forflyttet seg fra området rundt sykehuset. Under kraftig bombing, bestemte vi oss for å dra tilbake og hente utstyret. Vi måtte gjøre det for å kunne behandle pasientene. Vi byttet på å gå for å hente utstyr, og etter ti dager hadde vi hentet det som var mulig.

Fra da av var vi under beleiring ? det var umulig å komme seg inn og ut. Det samme gjaldt medisinske forsyninger. Vi fikk en kontinuerlig strøm av pasienter fra den første dagen av beleiringen. Jeg måtte ofte operere to mennesker på en gang. Vi jobbet døgnet rundt. Søvn og hvile var ikke-eksisterende. Vi tok noen få pauser før daggry for å spise mat og drikke vann, før vi måtte tilbake til arbeidet. De fleste dagene fikk vi inn mange skadde, så det ble ingen tid til å hvile. Antallet skadde var langt ifra hva vi greide å håndtere, noe som gjorde at vi måtte ta mange smertefulle avgjørelser.

LES også: Åtte av ti lys har gått i Syria siden konflikten startet

Et mirakel i det meningsløse
En høygravid kvinne fikk ikke medisinsk hjelp på grunn av at byen var beleiret. Hun trengte å få utført et keisersnitt, men det var ikke mulig å frakte henne til en fødeavdeling. Jeg måtte utføre keisersnittet, selv om jeg aldri hadde gjort det før. 

I dagene før termin forsøkte jeg å finne informasjon om inngrepet på internett, selv om det var vanskelig å finne en internettforbindelse som fungerte. Tiden gikk og jeg ble veldig stresset, mest av alt ville jeg at tiden skulle stå stille. Fødselen startet. Stemningen var anspent, med granater som gikk av konstant og et øredøvende støy. Vi brakte kvinnen inn på operasjonsstuen, og jeg utførte keisersnittet. Gleden var overveldende da vi forstod at det stod bra til med både babyen og moren.

Midt oppe i all galskapen er jobben vår som kirurger å redde så mange som mulig. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke. Vi reparerer de skadene som krigen medfører, bortsett fra denne gangen. Denne gangen hjalp vi til å bringe et nytt liv til verden. Det var et magisk øyeblikk, og en kontrast til de dødelige ødeleggelsene.

Etter beleiringen
Vi var beleiret i åtte måneder, inntil februar 2014. Åtte måneder med lidelse og stress, fulgt av en våpenhvile, da mange returnerte til hjemmene sine. Det ble enklere å få tak i forsyninger, og det gjorde at vi kunne fortsette å gi medisinsk hjelp. Men den humanitære situasjonen var fortsatt kritisk. Det var fortsatt sammenstøt i utkantene av området og granatangrepene vedvarte. Våpenhvilen forandret ikke måten vi arbeidet på, men vi fikk endelig tid til å utvide sykehuset. Innbyggere som returnerte til nabolaget betød et økende behov for hjelp, og mer press på oss. 

Vi satte opp en fødeavdeling og en klinikk for å gi medisinsk basishjelp og håndtering av kroniske sykdommer. Vi kunne utføre åpne inngrep, og ben- og urinkirurgi; alle operasjoner vi ikke greide å gjøre før fordi vi hadde lite utstyr og hadde prioritert livreddende operasjoner.

Leger Uten Grenser fortsatte å forsyne oss med mye av det vi trengte. Vi fikk til og med laboratoriumsutstyr, som gjorde at vi kunne utføre diagnosetester. Og vi fikk en kuvøse til fødselsenheten. Nå kunne vi etter hvert tilfredsstille grunnleggende medisinske behov for menneskene i området.

En dag må alt ta slutt
Etter tre år med non-stop kirurgi under krevende forhold har jeg ikke mer å gi. Jeg har fått nok av elendighet. Jeg snakket med en av mine kirurgiprofessorer på telefonen nylig og han sa «Uavhengig av arbeidsforholdene, dine tre år med arbeid matcher mine 30 år med erfaring som lege. Du har nådd pensjonsalder på bare tre år.» Hvert øyeblikk og hver eneste dag føler jeg at jeg har fått nok, men vi har ikke noe annet valg. Folk trenger oss. De har desperate behov for all mulig form for medisinsk hjelp, fra de enkleste til de mest kompliserte tilfellene. Vi kan ikke slutte og bidra til at en håpløs situasjon blir enda verre."

Leger Uten Grenser driver 6 helseklinikker i det nordlige Syria, men det er mange steder i Syria de ikke er direkte representert. For å bidra til at medisinsk hjelp finnes der hvor det trengs mest, støtter Leger Uten Grenser over 100 medisinske sentre i Syria, hovedsakelig i aktive konfliktområder hvor lite eller ingen medisinsk hjelp blir gitt.

hits