hits

- I dag er jeg nesten sikker p at nr denne krigen er over s vil jeg slutte jobbe med medisin


En kritisk skadet mann ligger p operasjonsbordet i et feltsykehus i et beleiret distrikt i st-Damaskus Foto: Anonym lege i Syria

- I dag er jeg nesten sikker p at nr denne krigen er over s vil jeg slutte jobbe med medisin. Ethvert menneske ville tatt den beslutningen etter ha vrt igjennom det jeg har. Jeg ser fram til en slutt p krigen. En dag m det ta slutt. Da kan jeg igjen velge hva jeg har lyst til gjre. Bare da kan jeg virkelig begynne leve igjen.

En kirurg som jobber p et provisorisk sykehus st for Damaskus, forteller om situasjonen i Syria. Sykehuset mottar mnedlig sttte og forsyninger fra Leger Uten Grenser. Legen opptrer anonymt av hensyn til egen sikkerhet.

-En forlatt skole er mitt sykehus
"Jeg begynte jobbe som kirurg kort tid etter at konflikten i Syria brt ut. Sommeren 2011, da konflikten eskalerte og dernest behovet for medisinske hjelp kte, begynte jeg jobbe p sm private sykehus. Noen mneder senere ble jeg arrestert, i likhet med mange av mine kolleger. I begynnelsen av 2012 slapp jeg ut, og jeg dro tilbake for fortsette med arbeidet som kirurg. Jeg jobbet i midlertidige felt-sykehus, og opererte under forhold som ikke egnet seg for medisinsk arbeid. Vi arbeidet i den stre delen av Damaskus, og siden i Ghouta-omrdet, hvor behovet for medisinsk hjelp var stort.

Sent i 2012 ble et nabolag st for Damaskus gjenstand for voldelige sammenstt. Omrdet var fullt av mennesker p flukt, og det fantes ikke tilbud om medisinsk hjelp. Jeg dro dit og bestemte meg for opprette et feltsykehus. Etter ha underskt mulighetene, valgte jeg ut en forlatt skole som nettopp hadde blitt bombet. De verste etasjene var skadet, men frste etasje og kjelleren var i god stand. P tross av konstante angrep i omrdet, og den vedvarende flelsen av frykt og stress, klarte det medisinske temaet gi hjelp til de som trengte det mest.

LES ogs: Fire r med borgerkrig i Syria: - Over 215.000 drept

Beleiringen
En dag i juli 2013, rundt rundt klokken 10 om formiddagen, ble sykehuset truffet av en rakett. Den massive eksplosjonen snudde stedet opp-ned og dela treveggene. Mennesker og medisinske verkty ble kastet til alle kanter. En stvsky la seg over bygningen og det var umulig se noen ting. Jeg trodde raketten bare var begynnelsen, og at angrepet ville utarte seg. Granater regnet over omrdet og vi hrte at situasjonen tiltok.

Mens vi prvde komme over sjokket, falt en av sykehusarbeiderne sammen. Hun bodde like ved, og snnen hennes var alene hjemme i omrdet som n var under angrep av granater. Hennes eneste tanke var redde snnen sin. En medisinsk praktikant tilbd seg g ut og se etter barnet. Ikke en veldig god ide, siden vi ikke visste hva som foregikk utenfor. Det frste som mtte han var en tanks som siktet p han. En frisk mann gikk ut, kort tid etter returnerte han med biter av metall i kroppen. Frst da forstod vi fullt ut alvoret i situasjonen utenfor. Vi bestemte oss for evakuere sykehuset ? to og to hjalp vi pasientene, og fikk de ut bakdren.

Vi prvde g fort mot et lite medisinsk senter i nrheten. Granater regnet rundt oss. Jeg forventet bli truffet nr som helst. Vi greide komme oss til destinasjonen uskadet. Det var et mirakel. Vi hadde forlatt utstyret vrt i det evakuerte sykehuset, men vi turte ikke g tilbake. De neste dagene hrte vi at kampene forflyttet seg fra omrdet rundt sykehuset. Under kraftig bombing, bestemte vi oss for dra tilbake og hente utstyret. Vi mtte gjre det for kunne behandle pasientene. Vi byttet p g for hente utstyr, og etter ti dager hadde vi hentet det som var mulig.

Fra da av var vi under beleiring ? det var umulig komme seg inn og ut. Det samme gjaldt medisinske forsyninger. Vi fikk en kontinuerlig strm av pasienter fra den frste dagen av beleiringen. Jeg mtte ofte operere to mennesker p en gang. Vi jobbet dgnet rundt. Svn og hvile var ikke-eksisterende. Vi tok noen f pauser fr daggry for spise mat og drikke vann, fr vi mtte tilbake til arbeidet. De fleste dagene fikk vi inn mange skadde, s det ble ingen tid til hvile. Antallet skadde var langt ifra hva vi greide hndtere, noe som gjorde at vi mtte ta mange smertefulle avgjrelser.

LES ogs: tte av ti lys har gtt i Syria siden konflikten startet

Et mirakel i det meningslse
En hygravid kvinne fikk ikke medisinsk hjelp p grunn av at byen var beleiret. Hun trengte f utfrt et keisersnitt, men det var ikke mulig frakte henne til en fdeavdeling. Jeg mtte utfre keisersnittet, selv om jeg aldri hadde gjort det fr.

I dagene fr termin forskte jeg finne informasjon om inngrepet p internett, selv om det var vanskelig finne en internettforbindelse som fungerte. Tiden gikk og jeg ble veldig stresset, mest av alt ville jeg at tiden skulle st stille. Fdselen startet. Stemningen var anspent, med granater som gikk av konstant og et redvende sty. Vi brakte kvinnen inn p operasjonsstuen, og jeg utfrte keisersnittet. Gleden var overveldende da vi forstod at det stod bra til med bde babyen og moren.

Midt oppe i all galskapen er jobben vr som kirurger redde s mange som mulig. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke. Vi reparerer de skadene som krigen medfrer, bortsett fra denne gangen. Denne gangen hjalp vi til bringe et nytt liv til verden. Det var et magisk yeblikk, og en kontrast til de ddelige deleggelsene.

Etter beleiringen
Vi var beleiret i tte mneder, inntil februar 2014. tte mneder med lidelse og stress, fulgt av en vpenhvile, da mange returnerte til hjemmene sine. Det ble enklere f tak i forsyninger, og det gjorde at vi kunne fortsette gi medisinsk hjelp. Men den humanitre situasjonen var fortsatt kritisk. Det var fortsatt sammenstt i utkantene av omrdet og granatangrepene vedvarte. Vpenhvilen forandret ikke mten vi arbeidet p, men vi fikk endelig tid til utvide sykehuset. Innbyggere som returnerte til nabolaget betd et kende behov for hjelp, og mer press p oss.

Vi satte opp en fdeavdeling og en klinikk for gi medisinsk basishjelp og hndtering av kroniske sykdommer. Vi kunne utfre pne inngrep, og ben- og urinkirurgi; alle operasjoner vi ikke greide gjre fr fordi vi hadde lite utstyr og hadde prioritert livreddende operasjoner.

Leger Uten Grenser fortsatte forsyne oss med mye av det vi trengte. Vi fikk til og med laboratoriumsutstyr, som gjorde at vi kunne utfre diagnosetester. Og vi fikk en kuvse til fdselsenheten. N kunne vi etter hvert tilfredsstille grunnleggende medisinske behov for menneskene i omrdet.

En dag m alt ta slutt
Etter tre r med non-stop kirurgi under krevende forhold har jeg ikke mer gi. Jeg har ftt nok av elendighet. Jeg snakket med en av mine kirurgiprofessorer p telefonen nylig og han sa Uavhengig av arbeidsforholdene, dine tre r med arbeid matcher mine 30 r med erfaring som lege. Du har ndd pensjonsalder p bare tre r. Hvert yeblikk og hver eneste dag fler jeg at jeg har ftt nok, men vi har ikke noe annet valg. Folk trenger oss. De har desperate behov for all mulig form for medisinsk hjelp, fra de enkleste til de mest kompliserte tilfellene. Vi kan ikke slutte og bidra til at en hpls situasjon blir enda verre."

Leger Uten Grenser driver 6 helseklinikker i det nordlige Syria, men det er mange steder i Syria de ikke er direkte representert. For bidra til at medisinsk hjelp finnes der hvor det trengs mest, sttter Leger Uten Grenser over 100 medisinske sentre i Syria, hovedsakelig i aktive konfliktomrder hvor lite eller ingen medisinsk hjelp blir gitt.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar