hits

Han er død. Jeg så det på Facebook

kommentarer



Denne kronikken ble skrevet av journalist Aslak Bodahl, i Sarpsborg Arbeiderblad onsdag.

Klassekameraten min hadde vært savnet en stund. Nå er han død. Jeg så det på Facebook. Lillebroren fortalte hvor høyt han elsket broren sin. «Det gode i deg skal jeg alltid ta med meg videre. Vi skal treffes igjen i himmelen, men først etter at jeg har fullført veien min,» skriver han. 

Jeg scroller nedover, stirrer intenst på alle kondolansene. Venner av klassekameraten min. Ansikter som jeg ikke har sett før. Omfanget er overveldende. Han kjente mange, var så godt likt. Jeg stopper opp, setter meg ned. Maner frem de klareste bildene. Det føles uvirkelig. Han var halvveis i livet. 43 år. 

Vi kommer tettere innpå livet til hverandre på Facebook. Det skåles med rødt i glassene, barnefjes avbildes i slalåmløypa. Vi pakker alt inn i idyll. Men så kommer det. Det som får oss til å stoppe helt opp. Døden. Den voldsomme virkningen av døden er sterk. Den sitter i. Lever sitt eget sorgfulle liv, innhyllet i alle ordene som blir lagt igjen. I det blomsterdekorerte havet av alle hilsninger. På sosiale medier er døden lett å ta del i, det er lett å føle seg empatisk. Nyheten om dødsfallet løftes og deles. 

Han hylles. Minnes varmt. Men det livet som man hver morgen omfavner, har fått en brå slutt. Jeg stirrer på klassebildet. Et av dem som er fra da vi gikk på barneskolen. Det er ikke lenger like levende. De står og sitter der alle sammen. Han som er død også, men smilet hans er fra en annen tid. Det har ikke mistet sin glans, men det virker uendelig fjernt og nært på samme tid. 

Vi gikk på epleslang sammen på Fritznerbakken, hev oss på syklene i frykt for å bli oppdaget. Dro på hytta i Skjeberg, syklet til og fra. Ute drev regnvannet over bakken som en bred elv. Vi var små, uskyldsrene og trippet lekende omkring, som om vi tegnet sporene etter et lite dyr på den gjennomvåte jorden. 

Jeg begynner å reflektere over det. Døden. Den som vi alle skal bli innhentet av. Det har gått så langt tid at ordene aldri vil tre frem igjen. Ikke ansiktet, smilet, sårene. Men jeg må få gjort det. Stikke hendene inn, åpne det opp. Selv om ingenting forandrer seg. 

Jeg trer inn i barndomshjemmet hans. Åpner hver dør og fornemmer hva som er hvor. Jeg står der lenge, på den samme flekken, som om det skulle skje noe, jeg vet ikke hva, men kanskje noe jeg skimtet omrisset av i tiden som var gått. Det skjer med meg når mennesket blander seg med mørket.

Vi klatret i de samme trærne i Kulås, bygget de samme hyttene ved Glengshølen, gikk ut og inn av de samme klasserommene i Sandesundsveien. Sparket ballen i de samme garasjedørene. Spilte mot hverandre i skolegården. Så ble han glad i havet, båtene som driver av sted. «God seilas og hvil i fred,» skriver en venn av ham. Døden har vendt tilbake. Døden har hentet enda en. Den skal hente oss alle. «Og var det i dag jeg siste gang så mennesket, jorden og aftenrøden, tikker mit hjærte inat istå, er det farvel med alt ? la gå! Intet er endt med døden,» skriver Knut Hamsun så vakkert i et av sine dikt.

Nå slår klassebildet for første gang sprekker. Gutten som står der med en fillete lærball under armen, smilende som om han nettopp har avgjort skolemesterskapet mot Kurland og Valaskjold, er ikke blant oss lenger. Jeg legger hånden på bildet mens jeg i tanken forteller ham alle de historiene som utgjorde livet mitt, livet uten ham, i så lang tid, og alt det han ikke kjente til. Det var vi som gikk i klasse 9A.

En brå død river med seg det vakre, men bevarer det også i dets opprinnelige form. Det er dødens sanne storhet. Man kan ikke kjempe mot det. Vi sier alltid at vi har så god tid. At det kan vente. I to-tre timer, til i morgen. Neste år. Og så er det for sent. Vi fikk aldri tatt den ølen vi snakket om.

Nå er han død. 

Jeg så det på Facebook.

Les flere saker fra Sarpsborg Arbeiderblad her.