hits

Han er dd. Jeg s det p Facebook



Denne kronikken ble skrevet av journalist Aslak Bodahl, i Sarpsborg Arbeiderbladonsdag.

Klassekameraten min hadde vrt savnet en stund. N er han dd. Jeg s det p Facebook. Lillebroren fortalte hvor hyt han elsket broren sin. Det gode i deg skal jeg alltid ta med meg videre. Vi skal treffes igjen i himmelen, men frst etter at jeg har fullfrt veien min, skriver han.

Jeg scroller nedover, stirrer intenst p alle kondolansene. Venner av klassekameraten min. Ansikter som jeg ikke har sett fr. Omfanget er overveldende. Han kjente mange, var s godt likt. Jeg stopper opp, setter meg ned. Maner frem de klareste bildene. Det fles uvirkelig. Han var halvveis i livet. 43 r.

Vi kommer tettere innp livet til hverandre p Facebook. Det skles med rdt i glassene, barnefjes avbildes i slalmlypa. Vi pakker alt inn i idyll. Men s kommer det. Det som fr oss til stoppe helt opp. Dden. Den voldsomme virkningen av dden er sterk. Den sitter i. Lever sitt eget sorgfulle liv, innhyllet i alle ordene som blir lagt igjen. I det blomsterdekorerte havet av alle hilsninger. P sosiale medier er dden lett ta del i, det er lett fle seg empatisk. Nyheten om ddsfallet lftes og deles.

Han hylles. Minnes varmt. Men det livet som man hver morgen omfavner, har ftt en br slutt. Jeg stirrer p klassebildet. Et av dem som er fra da vi gikk p barneskolen. Det er ikke lenger like levende. De str og sitter der alle sammen. Han som er dd ogs, men smilet hans er fra en annen tid. Det har ikke mistet sin glans, men det virker uendelig fjernt og nrt p samme tid.

Vi gikk p epleslang sammen p Fritznerbakken, hev oss p syklene i frykt for bli oppdaget. Dro p hytta i Skjeberg, syklet til og fra. Ute drev regnvannet over bakken som en bred elv. Vi var sm, uskyldsrene og trippet lekende omkring, som om vi tegnet sporene etter et lite dyr p den gjennomvte jorden.

Jeg begynner reflektere over det. Dden. Den som vi alle skal bli innhentet av. Det har gtt s langt tid at ordene aldri vil tre frem igjen. Ikke ansiktet, smilet, srene. Men jeg m f gjort det. Stikke hendene inn, pne det opp. Selv om ingenting forandrer seg.

Jeg trer inn i barndomshjemmet hans. pner hver dr og fornemmer hva som er hvor. Jeg str der lenge, p den samme flekken, som om det skulle skje noe, jeg vet ikke hva, men kanskje noe jeg skimtet omrisset av i tiden som var gtt. Det skjer med meg nr mennesket blander seg med mrket.

Vi klatret i de samme trrne i Kuls, bygget de samme hyttene ved Glengshlen, gikk ut og inn av de samme klasserommene i Sandesundsveien. Sparket ballen i de samme garasjedrene. Spilte mot hverandre i skolegrden. S ble han glad i havet, btene som driver av sted. God seilas og hvil i fred, skriver en venn av ham. Dden har vendt tilbake. Dden har hentet enda en. Den skal hente oss alle. Og var det i dag jeg siste gang s mennesket, jorden og aftenrden, tikker mit hjrte inat ist, er det farvel med alt ? la g! Intet er endt med dden, skriver Knut Hamsun s vakkert i et av sine dikt.

N slr klassebildet for frste gang sprekker. Gutten som str der med en fillete lrball under armen, smilende som om han nettopp har avgjort skolemesterskapet mot Kurland og Valaskjold, er ikke blant oss lenger. Jeg legger hnden p bildet mens jeg i tanken forteller ham alle de historiene som utgjorde livet mitt, livet uten ham, i s lang tid, og alt det han ikke kjente til. Det var vi som gikk i klasse 9A.

En br dd river med seg det vakre, men bevarer det ogs i dets opprinnelige form. Det er ddens sanne storhet. Man kan ikke kjempe mot det. Vi sier alltid at vi har s god tid. At det kan vente. I to-tre timer, til i morgen. Neste r. Og s er det for sent. Vi fikk aldri tatt den len vi snakket om.

N er han dd.

Jeg s det p Facebook.

Les flere saker fra Sarpsborg Arbeiderblad her. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar