Ernas seks modige ord



Av: Lasse Jangås, samfunnsredaktør i Nordlys

Seks ord. Mer trengte ikke Erna Solberg for å vinne på flere fronter i går.

Dessverre er ordene fjernet fra nettet allerede, men heldigvis var TV2 kjapt ute og berget innholdet, og her er foranledningen viktig, altså følgende melding fra statsministeren på egen Facebook-side:

Som ventet klarte ikke petimeterne å dy seg:«I kveld Jar jeg hatt en fantastisk hyggelig middag med fargerike damer med ulik egen eller foreldre med innvandrerbakgrunn. Slike damer gjør Norge ennå bedre .»

Men statsministeren svarte med presisjon og eleganse:«Litt pirkette, men synes Norges statsminister strengt tatt bør ha assistenter som kan skrive korrekt norsk», kommenterte en som dessverre selv synes å slite med rettskrivingen.

«Jeg har dysleksi og skriver selv.»

Betjenten fra språkpolitiet beklaget umiddelbart og fjernet kommentaren sin. Det var realt. Det ligger dessuten betydelig verre kommentarer under statsministerens opprinnelige innlegg, særlig fra dem med brunt i hjertene og altfor stor mangel på selvinnsikt til å beklage eller fjerne egen dumskap fra offentligheten.

Men kommentaren om korrekt norsk ga Erna Solberg en mulighet hun grep med begge hender.

Med den ene, den åpenbare: Som statsminister er hun et forbilde. Fem prosent av befolkningen har dysleksi og 20 prosent har så store skrive/lesevansker at de for eksempel ikke kommer seg igjennom en vanlig avisartikkel. Det ofte rammer dobbelt. I tillegg til problemene med lesing og skriving, sliter mange også med selvbildet. For dem blir følelsen av å mislykkes på en så viktig arena en blytung bremsekloss for ambisjonene, ikke minst i skolealderen.

Det taper alle på. Historien er nemlig full av dyslektikere som har gjort en forskjell for mange. Einstein slet med dysleksi, og det samme gjaldt folk som Thomas A. Edison (lyspæras far), Winston Churchill og H.C. Andersen. Det gjelder Ikea-gründer Ingvar Kamprad, den amerikanske suksessforfatteren John Irving og det gjelder altså Norges statsminister.

Med den andre hånda griper Solberg sjansen til å si at hun ? tross dysleksi ? insisterer på å skrive sine innlegg selv. Det er et valg det står respekt av.

Prisen er at hun må eksponere sine språkfeil for hele nasjonen, og i et (Facebook)samfunn på jakt etter perfeksjon, hadde det selvsagt vært enklere å få andre til å skrive innleggene på perfekt norsk.

Når hun likevel skriver selv og betaler prisen, styrker hun demokratiet og viser samtidig at hun har forstått noe helt vesentlig: Vi trenger politikere som snakker direkte med oss, fra eget hode og egen lever, uten å gå veien om rådgivernes fargetomme sminkevesker.

Framfor alt trenger vi politikere som setter mot og innhold foran forfengelighet.

Dette innlegget ble først publisert i Nordlys.


Lasse Jangås, samfunnsredaktør i Nordlys

hits