hits

Vesten og resten

kommentarer

Av: Bård Larsen, Civita

 

SV er et parti med en rar forhistorie som har beveget seg i fornuftig retning. Under den kalde krigen, den som litt forenklet sagt utspilte seg mellom øst og vest, inntok SV en tredje posisjon mellom de to. Dessverre var denne mellomposisjonen i praksis logring for sosialistiske diktaturer og ditto erklæring av USA som den største trussel mot verdensfreden. 

Nå har Akhtar Chaudhry introdusert tanken om en tredje vei i spørsmålet om ytringsfriheten. Det er det neppe gehør for i partiledelsen. Skjønt man kan aldri være sikker. 

Chaudhry hevder i sitt blogginnlegg i Nettavisen at ytringsfriheten er et vestlig-hegemonisk institutt som ekskluderer milliarder av mennesker. "Flere enn Vesten må definere ytringsfrihetens grenser", skriver han, og legger til at ytringsfrihet aldri har "vært en fast eller endelig vedtatt størrelse, hverken i Norge, Europa eller andre steder i verden." 

Chaudhry viser til at ytringsfriheten ikke er absolutt ved å ramse opp injuriesaker og rasismedommer. Poenget hans synes å være at siden det ikke er lov å hevde at Chaudhry snyter på skatten uten dokumentasjon, bør det heller ikke - sånn helt uten videre - være lov å krenke en religiøs potentat som døde for 1400 år siden. Noe annet ville være dobbeltmoralsk. 

Hvis det er slik at ikke-vestlige oppfatter det som dobbeltmoralsk å ha en rasismeparagraf samtidig som vi tillater å håne profeten, foreslår jeg at vi ganske enkelt fjerner rasismeparagrafen for å unngå dobbeltmoralen.

Det er antagelig ikke dit Chaudhry vil. Det er i det hele uklart hva Chaudhry egentlig sikter til i spørsmål om hvilke ikke-vestlige som bør ta del i utformingen av ytringsfriheten, men det er nærliggende å forestille seg hensynet til 1,8 milliarder muslimer som angivelig er lei seg over at karikaturer, bøker og filmer fremstiller profeten som arkaisk eller latterlig. 

 

Vesten som sekkebetegnelse

Hva Chaudhry legger i begrepet Vesten er uklart. Er han ikke selv vestlig? Hele problemstillingen virker konstruert langs en "dem og oss" - akse. Ideelt sett bør ytringsfriheten være en universell rettighet. Men i dag er dessverre den største utfordringen at ytringsfriheten altfor ofte ikke er et nasjonalt anliggende, ganske enkelt fordi så mange land ikke har ytringsfrihet. Skal ikke-vestlige borgere (hvem?), eller regimer, for eksempel Iran, Pakistan, Egypt eller Saudi-Arabia være med å utforme ytringsfriheten i Norge? Skal ytringsfriheten legges ut på globalt anbud? Hva med kineserne? To milliarder kinesere kan ikke ta feil: Man skal ikke kritisere Partiet. 

Å utfordre religiøs autoritet er ikke en hvilken som helst "Vestlig" rettighet, men den historiske grunnpilaren for at borgerlighet og sivilsamfunn i Europa løsrev seg det adelige og geistlige tospannet. Det var en kamp som krevde sine ofre.  

Mye kan sies om feilsteg, men det er ikke noe galt i å være stolt over Vesten. Det bør Chaudhry også være. Det var Vesten som avskaffet slaveriet, lanserte demokratiet og stemmerett for kvinner. På tross av mange vansker er Vesten mer tolerant og flerkulturelt fungerende enn andre deler av verden. Det var i Vesten de medisinske pionerene gikk den farefulle ferd mot dogmer, djevelforestillinger og kirkemakt for å oppdage menneskekroppen og finne botemidler mot lidelsene som red den. 

Dogmatiske postulater er av natur illiberale og har vært den intellektuelle progresjonens fiende gjennom alle tider. Det osmanske rikets nesten ufattelige stagnasjon, som følge av islamsk ortodoksi, var et viktig omen om den muslimske verdens relative mangel på intellektuell og innovativ produksjon i dag.

 

De krenkedes definisjonsmakt
Chaudhry skriver at svært få vil bruke vold for å definere ytringsfrihets grenser, men at "ved å nekte flere milliarder mennesker å være med på å diskutere hvor ytringsfrihetens grenser i vår moderne verden bør gå, skyver vi sistnevnte gruppen fra oss som alliansepartnere."
Problemet til Chaudrys "milliarder" er ikke at de ikke har mulighet til å diskutere ytringsfrihetens grenser. Problemet er at svært mange lever i despotier og ikke kan delta i andre ytringsmarkeringer enn statsinitierte spetakler der ytringsfriheten angripes langs de samme linjer som Chaudhrys: At Vesten er dobbelmoralsk. I Teheran arrangeres med jevne mellomrom konferanser hvis formål er å trekke holocaustfornektelse frem i dagslys. Hvis Vesten kan krenke profeten, hvorfor kan ikke vi benekte Holocaust? 
Ytringsfrihetsdebatten har delvis kjørt seg fast i to parallelle spor. Det ene er skal-sporet (rett til å ytre) og det andre er bør-sporet (hva som er klokt eller dannet). Chaudhry bør prise seg lykkelig over at han lever i et demokrati hvor sporene sjelden krysser hverandre i juridisk forstand. 
Hva beskytter hvem?
Chaudhry glemmer også at land hvor satiriske fremstillinger av religion er beskyttet av ytringsfriheten, også har den høyeste grad av religionsfrihet, mens det altså er omvendt i de land hvor religionen er beskyttet mot ytringsfriheten. I Midtøsten, hvor motstanden mot karikaturene er på sitt mest kraftfulle, er lysene i ferd med å slukne for de kristne som har bodd i regionen siden lenge før Muhammeds tid. Religiøse despoter bruker karikaturene for alt det er verd for å mane til sivilisasjonskrig og befeste egne posisjoner, men dette har lite med ytringsfrihet å gjøre.  Denne sammenhengen er kanskje uforståelig for Chaudhry. 
Chaudhry konstruerer et vanntett skott mellom voldsutøvere og den fornærmede masse. Et slikt skott finnes selvsagt ikke, her pipler og renner det i strie strømmer. At noen føler seg krenket på vegne av profeten hører like lite hjemme i spørsmålet om terroren i Paris som spørsmål om ytringsfrihetens grenser. Det som virkelig betyr noe er at Charlie Hebdo ble angrepet fordi de publiserte tegninger - som de var i sin soleklare rett til å gjøre. Like graverende er det at Chaudhry overser (for å få den polemiske kabalen til å gå opp?) angrepet på den jødiske koscher-butikken i Paris hvor jøder ble myrdet fordi de var jøder, helt uavhengig av karikaturer. 

I det utskjelte Vesten har vi lenge levd med humor og satire knyttet til religion og makten har tålt den ganske dårlig. Derfor er satiren desto viktigere når makten blir realt sint. Chaudhry er derfor ikke tjent med å fremstille islam og muslimer som offer. Vi behøver ikke særlig dyp innsikt for å forstå at islam og islamske regimer også er potent makt, både lokalt og globalt. 
Ytringsfrihet på ferie
Mange muslimer oppfatter sin egen religion som å være særlig sensitiv. Der vi etter hvert har lært oss å le av Hedningsamfunnet, flire over kjettersk humor på Nytt på Nytt eller riste oppgitt på hodet over konseptkunstnere som senker Jesus ned i et bad av piss, blir humor rettet mot islam møtt med betydelig berøringsangst, hvor ytringsfriheten tilsynelatende er et gode for noen og et onde for andre. Paradoksalt nok har den sekulære klokka blitt stilt tilbake i møte med muslimsk følsomhet og aggresjon, kanskje i kombinasjon med at muslimer av mange oppfattes (deriblant av Chaudhry selv, vil jeg anta) som en offergruppe som forsvarer seg mot postkoloniale overgrep fra Vesten. 
Det er noe umusikalsk over at Chaudhry gjør seg til talsmann for milliarder av ikke-vestlige. Er det virkelig sannsynlig at det er den "Vestlige" forståelsen av ytringsfrihet som er problemet, eller kan det være at svært mange av Chaudhrys milliarder mer enn noe annet ønsker å kunne si og mene det de ønsker, uten teokratiets og despotenes knurrende øyne i nakken?