Lege: - Jeg slår et slag for å følge Fugelli sitt råd, og rett og slett velge å «gi litt mer faen» som forsett for 2015

 

Fastlege Tine Ludviksen innrømmer at hun er blant de mange som strever med å "finne balansen". - I året som har gått har jeg blant annet råkjørt for å rekke yogatimer, og ødelagt en meditasjon for de andre deltakerne fordi jeg ikke klarte å slå av jobbtelefonen, skriver hun i sin spalt.

Av Tine Ludviksen, fastlege i Bodø og fast skribent hos Avisa Nordland.

Det er bare noen få dager igjen av 2014, og mange har begynt å tenke på nyttårsforsettene. 

Jeg burde kanskje komme med noen helsetips, i god legestil: Spis mer grønnsaker, ta tran, tren mer, husk celleprøven!

Når jeg tenker tilbake på pasientene jeg har møtt i året som har gått, sitter jeg igjen med en sterk følelse av at det er andre ting som er minst like viktig.

Som fastlege får jeg lov til å se de sidene av livet som sjelden skrives om på Facebook. Nakne historier om skyggesidene.

Den unge jenta som kaster opp maten hver dag, uten at noen vet om det. Den tilsynelatende tøffe ungjenta som egentlig er så redd for hva andre tenker om henne at hun ikke klarer å gå på skolen.

Kvinner som sminker bort blåmerker etter julingen i går. Menn som knapt kommer seg ut av huset på grunn av angst.

Jeg møter også veldig mange som strever med å «finne balansen». Som jobber fulltid, totalrenoverer hus, trener til triatlon, har tre barn og som tror de har blitt syke når de begynner å føle seg slitne.

Og som blir deprimerte og ulykkelige av at det aldri blir bra nok. Kroppen ligner ikke på «fotballfrue» sin, uansett hvor mange timer som tilbringes på Stamina, og huset ser fortsatt ikke ut som en interiørkatalog selv om alle veggene har fått flere runder med Lady Supermatt.

Jeg befinner meg sant å si i samme kategori selv. I året som har gått har jeg blant annet råkjørt for å rekke yogatimer, og ødelagt en meditasjon for de andre deltakerne fordi jeg ikke klarte å slå av jobbtelefonen.

Alt i et naivt forsøk på å dempe stresset- med å slenge litt yoga på toppen av alt det andre jeg prøver å rekke over.

Per Fugelli oppsummerer det treffende når han beskriver prestasjonssamfunnet:

«Vi setter for store krav til oss selv og våre omgivelser, så store at de aldri kan nås. Dette gjør oss ulykkelige. En god resept på et godt liv er å gi litt mer faen».

 Videre sier han at det er farlig for helsa å ville for mye: 

«Hvis vi innbiller oss at vi er kloner av supermann og superkvinne som kan yte maksimalt, være positive og kreative- hele tiden- da oppstår det farlige gnagsår på kropp, på sjel og I samliv. Prestasjonskravet skader både den individuelle helsen og samfunnshelsen gjennom mange mekanismer:

Ved å kreve for mye av menneskene og tømme dem for krefter, ved å stjele tid fra helsebringende alternativer som lek, samvær, naturopplevelser, samtale med Gud. Ved å tvinge mange mennesker inn I en på-randen-tilværelse hvor hver og en har mer enn nok med sitt og ingen tid, intet overskudd, ingen medfølelse, ingen godvilje å gi til andre».

Kontrasten er stor mellom det kunstige glansbildet som vi jager etter til vi blir syke av det, og livet sånn som det faktisk er når vi kommer tett innpå det; det ekte livet, hvor vi alle har feil og mangler, hvor vi går på trynet, der vi opplever kriser, sykdom, og til og med død. Det ekte livet er så langt fra perfekt at det ikke er rart vi går ned for telling når vi setter oss det perfekte som mål.

Jeg slår et slag for å følge Fugelli sitt råd, og rett å slett velge å «gi litt mer faen» som forsett for 2015.

Hvis han har rett i at vi blir bedre mennesker, som får større overskudd til å se hverandre når vi firer på de urealistiske kravene, så ser vi kanskje en nedgang i forbruket av både blodtrykksmedisin og antidepressive medisiner til neste år. 

Godt nyttår!

Denne kommentaren ble først publisert hos Avisa Nordland.

hits