Klasse er den virkelige elefanten i rommet

Av Bjørnar Moxnes, Rødt

En av de mest leste aviskommentarene i 2011 startet slik: «Hei, jeg heter Marte Michelet, og jeg er svanger med velferdsstatens undergang.» Michelet skulle bli mor til et «nettotap», siden hun skulle få barn med en mann som er født i Iran. Poenget hennes var imidlertid at det ikke er innvandrerne som truer den norske velferdsstaten, men økonomer og politikere som bruker innvandrerne som syndebukker for å plukke den fra hverandre.

«De maner fram våre verste fordommer om trygdesnyltende, khattyggende somaliere, for at vi skal la oss lure til å gå med på å ribbe velferdsordningene til alle uføre, alle arbeidsledige, alle som for øyeblikket ikke presterer på topp.»

Gunnar Stavrum er som et ekko av slike økonomer og politikere når han skriver at «Innvandrere flykter ut av arbeidslivet». Hovedfunnet i undersøkelsen Stavrum refererer til, er at sysselsettingen øker over tid for nyankomne innvandrere som blir boende i landet. «Andelen sysselsatte stiger fra et nivå rundt 30 prosent i ankomståret til i overkant av 70 prosent etter seks til ni års botid. Andelen sysselsatte flater ut på dette nivået og holder seg i all hovedsak slik til slutten av observasjonsperioden», for å si det med rapporten.

Dette er noe ganske annet enn at innvandrerne flykter ut arbeidslivet.

 

Samtidig er det riktig at noen grupper går ut av arbeidslivet tidligere enn andre. Det gjelder blant annet renholdere og helsearbeidere. Noen vil kanskje si at de «flykter ut av arbeidslivet». Saken er at de har hatt tungt, fysisk arbeid over mange år. De har ikke lenger helse til å stå i jobb til de er 70 år, slik professorer og prester kan gjøre.

Høytlønte mediefolk som Stavrum lever gjerne i den tro at det ikke lenger fins folk i Norge som gjør tungt kroppsarbeid. Vi er jo alle blitt middelklasse, lyder det fra myke kontorstoler i mediehus landet rundt. Mediefolk burde stikke fingeren i jorda eller lese Statistisk Årbok. Da vil de oppdage at omkring 400.000 nordmenn jobber med helse- og sosialtjenester, 400.000 i varehandel, hotell og restaurant, og like mange innen industri, bygg og anlegg.

Mange av disse arbeidstakerne vil «flykte» ut av arbeidslivet lenge før pensjonsalder, fordi ryggen sier stopp. Muskel- og skjelettlidelser er utbredt i den norske arbeidsstyrken, og mye skyldes forhold på jobben. Blant renholdere, omsorgsarbeidere og hjelpepleiere er sånne lidelser utbredt blant så mange som hver tredje arbeidstaker.

 

Er dette utenomsnakk? Prøver undertegnede å sno seg unna det «faktum» at innvandrerne «flykter» fra arbeidslivet? Poenget mitt er at klasseforhold ikke har blitt undersøkt i rapporten som Stavrum refererer til. Forskerne har ikke sett på hva slags arbeid ulike innvandrergrupper har. Rapporten er klasseblind. Det er en alvorlig mangel ved den. Som Stavrum trolig kjenner til argumenterte Brochmann-utvalget nettopp mot sosial dumping og framveksten av en lavtlønt arbeidsstyrke med en annen etnisk bakgrunn enn flertallet.

Her kan vi stå overfor en selvoppfyllende profeti: Arbeidsvilkårene blir stadig tøffere i manuelle yrker på grunn av sosial dumping. Stadig færre etnisk norske jobber i disse bransjene. Flere og flere innvandrere sliter ut helsa som arbeidende underklasse. Når de havner på uføretrygd eller andre sosiale ytelser fordi kroppen ikke lenger takler slitet, kan kommentatorer som Stavrum tilfreds konstatere: «Hva var det vi sa».

 

Samtidig er det mange innvandrere som sliter med å få seg jobb. Jeg har lest få rapporter som dokumenterer at dette skyldes en iboende latskap hos bestemte grupper. Derimot er det grundig dokumentert, blant annet i rapporten «Diskrimineringens omfang og årsaker» (2012), at diskriminering er et betydelig problem i det norske arbeidslivet.

Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn, sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn.

Samfunnet sløser med en viktig ressurs når ikke alle som vil jobbe slipper til, som tidligere LO-leder Roar Flåthen har sagt det. Men må det være sånn? Heldigvis fins det flere eksempler på at det går an å forandre på dette.

Et av dem er JobbX karrieresenter. De skreddersyr jobbsøkingsaktiviteter for unge med minoritetsbakgrunn. De veileder i hvordan de skal formidle de fordelene som arbeidsgiver drar nytte av ved å ansette språkmektige personer med en breiere kulturell forståelseshorisont. Denne tilnærminga er uvanlig i Norge, og kanskje særlig blant arbeidsgivere. Resultatet? 70 prosent av deltakerne får ordinære jobber.

Det er den veien vi må gå. Ikke Stavrums moralske pekefinger, men målretta innsats som sørger for at folk med innvandrerbakgrunn får prøve seg i arbeidslivet på lik linje med resten av oss.

Og så må vi bekjempe de virkelige truslene mot den norske velferdsmodellen: Sosial dumping, økt innleie, færre i fast jobb, og rene mafiatilstander i stadig flere bransjer, som i sum betyr at vilkårene for effektiv fagorganisering blir dramatisk svekka. Uten sterke fagforeninger som sikrer skikkelig lønn og anstendige arbeidsvilkår - ingen velferdsstat. I tillegg må vi stanse høyresidas forsøk på å undergrave finansieringa av framtidas velferdsstat, gjennom skattekuttene som de nå legger opp til.

 

Det er noe ganske annet enn å peke ut den somaliske alenemora som ikke får seg jobb, som den store trusselen.

hits