hits

Hvordan kunne du, Bob?

kommentarer



Av: Lasse Jangås, samfunnsredaktør. Kommentaren er først publisert i Nordlys

 

Inntektene fra nyinnspillingen av «Do They Know It´s Christmas» går til ebolaofre i Afrika. I løpet av den første timen ute spilte den inn 10 millioner kroner til saken.

Låta er den raskest selgende i Storbritannia i 2014 og den selger raskere og mer enn originalversjonen i 1984. Med andre ord: Pengene ryr inn til saken.

Er det ikke vanvittig irriterende?

Og er det rart at kred-politiet her hjemme føler et behov for å markere seg litt? Eller samtidig markere avstand til låta?

Gudskjelov har vi folk som tar oppgaven på alvor og kaller en spade for en gravemaskin.

Det mest engasjerte bidraget har nok kommet fra Dagbladets musikkanmelder Sigrid Hvidsten. Hun ga låta terningkast 1 under overskriften «Fullstendig rævkjørt».

Hvidsten er ikke fornøyd med artistene som bidrar, og går rett til kjernen: Hva slags motiver har de som bruker tida si på dette egentlig?

«De kan jo umulig bry seg all den tid vokalen er flat som en sirupssnipp? Men så er det også litt uklart hva artistene egentlig bryr seg om her, er det ebola eller er det image?», skriver hun samvittighetsfullt.

Og hatten av for den. Den satt. Dessuten er det opp til flere av artistene hun ikke har hørt om.

Mange av oss har derfor mye å takke klarsynte Hvidsten for, ikke minst ebolaofrene i Vest-Afrika. Hadde de bare visst hva som lå bak hjelpen de nå skal få.

Hadde ebolaofrene visst at flere av artistene som har bidratt er totalt ukjente for 40- og 50-åringer i Norge, ville de nok tenkt seg om før de takket ja til hjelp. Og heller gått til Leger uten grensers stand der nede.

Bob Geldof bør derfor snarest ta selvkritikk for at han ikke hentet inn 80-tallsheltene fra The Style Council, Shalamar og Heaven 17 igjen - de som var på topp da det gikk an å forstå seg på popmusikk.

I sosiale medier har mange fortjenstfullt omfavnet denne kritikken. Dagens 40- og 50-åringer har hørt om bidragsyterne Bono, One Direction og Sinead O?Connor, men hvem i huleste er Sam Smith, Ed Sheeran og Paloma Faith? Hva i all verden gjør de her?

Da var det bedre i 1984, da Boy George, Bananarama og Spandau Ballet deltok på innspillinga. Det var artistene sine, det. Hvorfor i all verden er ikke de populære enda? Hva er galt med dagens ungdom?

Bob Geldof bør derfor snarest ta selvkritikk for at han ikke hentet inn 80-tallsheltene fra The Style Council, Shalamar og Heaven 17 igjen - de som var på topp da det gikk an å forstå seg på popmusikk. Det ville hatt dobbel effekt, for da hadde dagens ungdom fått høre hva som er ordentlig musikk.

Noen peker heldigvis også på at teksten er nedlatende. Klart de vet at det er jul! At Bob Geldof og Midge Ure skrev låta i et hattefokk for å berge så mange som mulig som akutt var i nød - og at låta ble spilt inn, produsert og mikset i løpet av 24 timer fordi det var studiotida de hadde i november 1984 - er ingen unnskyldning. Låta burde aldri vært gitt ut.

Det samme nå. De unnskylder seg med dårlig tid, at krisen er akutt og at det er akkurat nå folk trenger hjelp, men det holder bare ikke. De lidende får vente til vi er klare med en tekst som holder mål.

Så mye godt er altså sagt om alt som burde vært gjort annerledes. At låta har vært brukt flere ganger, for eksempel. For hvor mange ganger skal én låt få hjelpe folk som lider?

Men hjelper alle disse relevante innvendingene? Ikke pokker. I skrivende stund topper den iTunes-lista i blant andre Storbritannia, Østerrike, Belgia, Danmark, Tyskland, Irland, Nederland, New Zealand, Polen, Sverige, Sveits og Norge. Den er nummer to i Australia, Canada og Italia, mens den foreløpig ligger på tredjeplass i Spania og Sør-Afrika.

Jeg er sikker på at mange av dem som kjøper låta ikke liker den i det hele tatt. At de bruker 12 kroner på en sang bare for å hjelpe folk i nød.

 

At det går an.