Finnes det en strategi for avisbransjen?

 Av: Adolf Larsen, tillitsvalgt i Fellesforbundet avdeling 850

Hvis man som eier har som strategi å gi bort innholdet gratis i en annen kanal for deretter å kjøre kampanjer for at kundene skal la være å kjøpe det produktet som gir inntekter, ville det i de fleste bransjer være slutt på lederstillingen. I avisbransjen blir en slik driftsmodell omtalt som visjonær og nyskapende.

Vi som tilhører det grafiske miljøet har med stigende forundring sett på eiernes såkalte strategi for avisbransjen. Forundringen har i første rekke vært rettet mot aviskonsernenes plan for satsing på nettet. Den gikk lenge ikke ut på annet enn å legge ut avisenes hovedsaker gratis på nettet. 

Parallelt med denne praksisen, som ikke skaffet inntekter på samme måte som papiravisenes eventyrlige inntjening gjennom mange tiår, har eierne brukt enhver anledning til å snakke ned sitt eget produkt, papiravisene. På tross av at papiravisene fortsatt er deres største inntektskilde. Dette har kuliminert(?) i 2014 med at Aftenposten legger ut morgendagens hovedsaker fra papirutgaven gratis på nettet kvelden før.  I praksis kan du nå bare tegne abonnement på nettutgaven. Da får du papirutgaven gratis i tillegg og avisen kan ikke lenger måle hvor inntektene kommer fra. Noen aviser har også kjørt kampanjer for at leserne kan «slippe» papirutgaven.

De eneste som har reelt grunnlag for å sammenlikne etterspørselen på nett og papir er Klassekampen som har samme pris i begge kanaler. Der er det 100 abonnenter på nettutgaven!

Konsernenes makt over sinnene
Aviskonsernene  har styrket sin makt over avisene, og inntjening og aksjekurs har vært ledestjernen. Mens samfunnsansvaret for nyhetsformidling som har lagt grunnlaget for børsformuene er totalt fraværende.

Både for Fellesforbundets medlemmer og den enkelte avis har konsernmakta vært katastrofal. Når enkelte konsern, i den kraftige nedgangen i inntjening som har funnet sted de siste årene fortsatt krever samme tall på bunnlinja sier det seg selv at det går ut over de ansatte og produktet. Sammen med en kontinuerlig nedbemanning, først og fremst av grafikere, men det siste året også et ikke ubetydelig antall journalister. 

Der grelleste eksempelet er Schibsteds nettsted; finn.no. Et produkt som var Aftenpostens rubrikkannonser, bygd opp under gode år med overskuddet fra papiravisen. Nå er det eget selskap, hvor alt overskudd tilfaller aksjonærene i konsernet, og ikke en krone går tilbake til avisdrift.

Amedia, som er det andre dominerende konsernet sør for Trondheim, har etter fusjonen mellom A-pressen og Edda sentralisert sin produksjon ytterligere og har i disse dager besluttet å legge ned et av sine avistrykkerier.

Dette er en beslutning som er tatt ut fra konsernhensyn. Med åpne øyne påtvinger de avisene tidligere trykkstart og dermed mindre aktuelt innhold. Konsekvensen er åpenbar: det gjør det  enda vanskeligere å lage gode aviser. 

Babbel i debatten
Den offentlige debatten har vært en tålmodighetsprøve for oss med nærhet til bransjen.

Først ute var standpunktene om plattformnøytral pressestøtte og lik moms på nett og papir. Lik moms ble heiet fram av alle i bransjen, som om ikke norsk mediebransje beveget seg raskt nok mot det digitale. Nå har VG, som tvang bransjeforeningen, Mediebedriftenes Landsforening, (MBL) til dette standpunktet, snudd. Uten at det kommer til å endre prosessen. Når det gjelder standpunktet om plattformnøytral pressestøtte er den enkle sannhet at så lenge det er mye dyrere å produsere for papir enn nett, er dette standpunktet i virkelighetens verden en stimulans for nedleggelse av papiraviser.

Alt for ofte tas avgjørelser i mediebransjen ut i fra redselen for å være umoderne. En av de virkelig intelligente uttalelsene i år er Aftenpostens kulturkommentator Joacim Lund som rådet lederne i Amedia til å være modige og visjonære, til å komme ut av mørket. «De må famle og lete, mest mulig og raskest mulig.»

En analyse som jeg regner med var en oppfordring til ledelsen i konsernet om å kvitte seg med mest mulig av det umoderne. Problemet for spåmenn av denne typen er at man ikke får flere inntekter av å kutte i papiravisene eller å gi bort papiravisens nyheter kvelden før. Jeg forstår at det er billigere å produsere for nett enn for papir, men skal innsparingen tas ut må man slutte å gi ut papiraviser. Noe som for Amedia, som rådet var rettet mot, vil bety en avvikling etter få uker i total mangel på alternative inntektskilder.

Det som derimot finnes av alternativer ser vi hos aviser som Hallingdølen og Klassekampen, som ikke har lagt sitt innhold ut gratis, og som derfor har stabilisert både sine opplag og sine annonseinntekter.

Nå vil nok mange av medlemmene i vår avdeling savne en holdning til at LO sitter som eier i et av de store konsernene, Amedia. Til det er det å si at ingen av konsernene har vært raskere til sentralisering og nedbemanning enn Amedia. Senest ved nedleggelse av trykkeriet i Stokke og sentralisering av sideproduksjonen. Det bidrar ikke til produktutvikling og er verken framtidsrettet eller visjonært. Adolf Larsen

Tillitsvalgt i Fellesforbundet avdeling 850

Oslo grafiske fagforening

 

hits