«Flink pike» og elektrosjokk - spørsmål til psykiater Fred Heggen

Forfatteren har hatt et ønske om å være anonym, men Nettavisen kjenner forfatterens identitet.

Til Fred Heggen

For det første vil jeg takke for bloggen din og for din holdning om åpenhet rundt psykiatrisk behandling. Ja, for vi må vel gå ut fra at noen opplever bedring av elektrosjokk, siden dere fortsatt driver med det. Derfor er jeg glad filmen kommer ut, selv om det nok er tøft for mennesker som har ikke har gode opplevelser med elektrosjokk, eller med psykiatri generelt. 

Jeg har noen spørsmål til ditt innlegg om Flink pike - en unik film om depresjon og til hvordan kompetanseutveksling mellom psykiatriske institusjoner foregår generelt. På meg virker det som om det er ganske forskjellig praksis på de ulike psykiatriske institusjonene.

Du skriver at du og filmskaperen møttes på Lovisenberg i 2008 da hun var innlagt for behandling av en alvorlig depresjon. Du skriver at dere la dere i selen for å få henne ut av depresjonen og at hun fikk en erfaren psykolog som sin behandler. Du skriver videre at hun ble satt på en rekke medisiner, men effekten uteble og depresjonen forverret seg. Mange har god effekt av medisinfrie behandlingstilbud, ble dette vurdert i filmskaperens tilfelle og er det noe dere tilbyr generelt? Jeg lurer også på hvor vanlig det er at depresjon forverrer seg med medisinsk behandling.

Du skriver i  dette blogginnlegget om at elektrosjokk redder liv at elektrosjokk i utgangspunktet gis på frivillig basis. Så vidt meg bekjent er det ikke anledning til å fatte tvangsvedtak om elektrosjokk i motsetning til tvangsmedisinering, stemmer det? Ifølge reportasjen i A-magasinet er dette i Norge en frivillig behandling for alvorlige depresjoner, og skal være et sistevalg etter at samtaleterapi og antidepressiva er forsøkt. De aller fleste som får elektrosjokk er ifølge A-magasinet eldre kvinner, og metoden brukes ikke i barne- og ungdomspsykiatrien. 

På andre psykiatriske institusjoner som Diakonhjemmet gis elektrosjokk i mindre grad enn hos dere og etter hva jeg har skjønt kun til gamle mennesker som ikke tåler medisiner. I diakonhjemmets blad leste jeg om en studie om elektrosjokk på gamle mennesker med depresjon hvor de fant ut at elektrosjokk hadde dårligere effekt dersom pasienten hadde gått på medisiner først. Kjenner du til undersøkelsen og har du noen kommentarer til den? Jeg lurer også generelt på hvordan erfaringsutveksling om elektrosjokk og annen psykiatrisk behandling skjer mellom de ulike psykiatriske institusjonene. 

Når det gjelder elektrosjokk og annen psykiatrisk behandling mener jeg at det viktigste er at pasienten blir møtt på en god måte og får god informasjon om både mulige virkninger og bivirkninger. Jeg mener også at det bør føres register over hvor mange som får det, i hvilke tilfeller det har virket og om tilfeller det ikke har virket. Hva er dine tanker om dette? Det virker jo som om dere har fått til en god dialog med filmskaperen hele veien og det er kanskje en av grunnene til at hun også er fornøyd med behandlingen.

Jeg har også et spørsmål angående pasienten som stilte opp i reportasjen i A-magasinet for et års tid siden, ikke din pasient, men den unge kvinnen som ble innlagt ni ganger, gitt antidepressiva som ikke virket og så tilbudt elektrosjokk. Hun som hadde 50 timer hos lege og psykolog uten at de avdekket at hun hadde traumer, til tross for at hun flere ganger sa dette. Er det noen retningslinjer for traumebehandling og hvordan man skal avdekke traumer? Er det vanlig å bli nektet å prate om traumer i psykiatriske institusjoner? Det hadde vært fint å høre litt mer om hvordan man møter pasienter som lider av traumer og hvordan dere under behandling kartlegger mulige traumer hos pasientene. Hypotetisk, hvordan ville dere møtt pasienten i A-magasinets reportasje dersom hun hadde blitt lagt inn hos dere.

Avslutningsvis vil jeg trekke frem at flinke piker ikke først og fremst blir syke av det. De blir flinke. Og det er bra, som Eva Grinde så treffende sier det i DN.

Et siste spørsmål er hvorfor dere stadig bruker betegnelsen «flink pike» og omtaler det som et syndrom. Kunne man valgt et annet navn på filmen og hva ville det i tilfellet vært? 

hits