Dobbel dose hummer og kanari fra Prince

 

Anmeldere: Petter Aagaard og Christer Falck

 

FUNK AND ROLL

Dobbel dose hummer og kanari fra Prince. Mye hummer.

 

Noe har skjedd med Prince på de fire årene og to månedene siden sist han valgte å gi ut en skikkelig langspiller. Han har rett og slett blitt raus. Aldri har de ordene vært assosiert med Prince, men han har altså i den siste tiden brukt ord som "we" og ikke "I" om musikken sin, han har begynt å høre mer på sine bandmedlemmer - spesielt om de er unge og kristne, han lar bandmedlemmer synge hovedvokal på enkelte spor og oppfører en tidligere Idol (eller var det X-Faktor?)-artist som medprodusent. I Princes verden er dette galskap. Men det rauseste av alt er at han har strakt ut hånden til de som kappet den av på 90-tallet (eller var det omvendt?) og inngått et samarbeid med selveste Warner.

 


 Christer Falck og Petter Aagaard har anmeldt de to siste Prince-albumene for Nettavisen. Her sitter de på StereoFil i Oslo og hører på platene.

 

 Men enkelte ting er ved det samme: Han dater fortsatt 20 år gamle eksotiske supermodeller og er veldig glad i konseptalbum. Årets tema: «I like my rock funky» - akkurat som han har messet på omtrent hver eneste konsert de siste årene.

Prince har alltid hatt parallelle karrierer på gang. På 80-tallet levde han ut sin funky side gjennom The Time, sin feminine side gjennom artister som Vanity og Apollonia, ved siden av å kombinere hele repertoaret på egne album. Senere har han øst ut låter på nærmere 50 egne album og flere hundre andres. Han har gitt ut instrumentalalbum, rene funkalbum, jazzalbum, hyllest-til-Jehovas Vitner-album, bryllupsalbum, dobbelt-, trippelt, fire-, fem- og seksdobbelte album.

Denne gangen har han rett og slett valgt å gi ut to album. Han plasserer rock på det ene, sammen med gruppa 3rdEyeGirl (bestående av jenter han har funnet på YouTube) og sedvanlig Minneapolisfunk, soul, pop og R&B på det andre.

Som tvillingplater klekt ut fra to forskjellige egg.

Klokt valg? Definitivt!

PLECTRUMELECTRUM:

 


PlectrumElectrum: Terningkast 4
Artist: Prince & 3rdEyeGirl

Plateselskap: Warner Music

Terningkast 4

 Prince Zeppelin

Bandet 3rdEyeGirl ble satt sammen desember 2012. Han gikk umiddelbart ut og sa at han skulle spille inn en 70-talls Zeppelin-inspirert plate, og klarte samtidig å kritisere og erte på seg Jimmy Page. Prince la sin elsk på gitarist Donna Grantis? instrumentallåt «Elektra (Elektra Suite)» som han døpte om til «Plectrumelectrum» og det ble første smakebit. Etter en vellykket turné med jentene sine, Ida Nielsen (bass), Hannah Ford Welton (trommer) og nevnte Grantis har han prøvd å overføre soundet fra veien til plate. Det lykkes han bare delvis med.

At Prince er en gudsbenådiget gitarist er hevet over enhver tvil. Det skinner igjennom på omtrent hver låt, men det skumle her er at mannen har hatt fire år og to måneder på seg og kommer opp med alt for mange middelmådigheter mellom perlene. Da blir man i tvil om han fortsatt har det i seg.

Boogierockeren «Marz» er bare tåpelig, og «Tictactoe» er søt, men meningsløs. Raplåta «Boytrouble« med den lokale Minneapolis-rapperinnen Lizzo og L.A.-baserte Sophia Eris ergrer like mye som den engasjerer.

Opprinnelig skulle trommis Hannah synge på alle låtene, men de sterkt begrensede vokalferdighetene hennes gjorde at hun endte opp som hovedvokalist på kun tre; riffbaserte «Aintturninround» (som avslutter med gitarspill i verdensklasse), «Whitecaps» (lavmælt skakk Prince-pop med fine 80-tallsreferanser) og «Stopthistrain» (helt grei reggaepop). Litt fantasiløst er det at han velger å inkludere den tidligere utgitte smurfefunkrockeren «Pretzelbodylogic» og grønsj(!)-låta «Fixurlifeup» - et tegn på hvor lite dette albumet har blitt prioritert kontra Art Official Age.

Det skal vi komme tilbake til.

Men du verden, intet Prince-album uten godbiter.

Åpningslåta «Wow» er Princes cover av sin egen låt som han skrev til koristen sin Liv Warfield tidligere i år, da under navnet "The Unexpected". Prince synger "You can call it the unexpected or you can call it wow". Tvillinglåter, altså.

En annen tvilling her er låta «Funknroll» som dukker opp i en tung og funky rocker her, men som dansbar Busta Rhymes/C.LI.P.S.E.-blandings på «Art Official Age». Alt i alt virker det som om Prince koser seg med jentene sine, som han kan leve ut sine kvinnelige sider med, men samtidig føles det som om lufta gikk litt ut av dette prosjektet.

 Best på skiva:

Christer «Wow» og «Plectrumelectrum»

Petter: «Wow» og «Plectrumelectrum»

 ART OFFICIAL AGE:

Art Official Age: Terningkast 5

Artist: Prince

Plateselskap: Warner Music

Terningkast 5

Absolute Prince

Under parolen «kunstig alder» fisker Prince etter skryt for hvordan han som 56-åring fremdeles klarer å lage ungdommelig musikk for 20-åringene.

Jo eldre man blir, jo viktigere er det å fokusere på at alder er uvesentlig. Alderskrisa til Prince slo inn på selveste 40-årsdagen. Da sluttet han å feire bursdager. Jehova sørget for et alibi for 40-årskrisa. De siste årene har han panisk hengt med altfor unge mennesker. Han sier at de gjør ham ungdommelig og at de tenker annerledes.

Dessverre, introen på albumet er et klassisk tegn på en mann som ikke følger med i tiden. Eller som vi ikke trodde fulgte med i tiden. Han har gått gjennom alle låter som er populære akkurat nå og laget en liten opphakket medley, hvor man hører elementer fra alt innen EDM, blandet med det mest svulstige Prince har gjort på 90-tallet, gitarriff, dancerap og sånne jævlige russeeffekter. Glem den.

For 3 minutter og førtitre sekunder uti albumet er alt man har mislikt og vært skeptisk til ved Prince de siste 20 årene borte. Dette er en fullblods Prince-skive. En sånn man har ventet på.

Å lage tidløs musikk i 2014 virker som en umulig oppgave. Da Prince regjerte på 80-tallet lagde han musikk man aldri hadde hørt maken til. Nå nøyer han seg med å herme, stjele og låne fra de aller beste. Det holder i massevis.

Ingen andre artister kan lage «Clouds», som er andre låt ut. Lianne La Havas er sparringspartner, og det har rett og slett blitt en unik låt om det å strø rundt seg med små kjærtegn i hverdagen. «Breakdown» er den beste balladen hans på over 20 år. Kvinnen som knuste hjertet hans kommer aldri til å kunne leve med seg selv etter dette.

«The Gold Standard» får en til å glemme at det faktisk er 27 år siden The Black Album ble gitt ut. Dette er akkurat like funky som «D.M.S.R.» var i 1982. «U Know» er en forbedret versjon av Mila Js «Blinded»., altså innovativ R&B som drar deg inn i et uopptråkket futuristisk funklandskap. Så kommer «Breakfast Can Wait», en av fjorårets beste singler og lefling med hans alter ego Camille. At man skal bli kåt av at en dverg synger om mat må da begynne å ligne en udiagnostisert fetisj?

(Vi klyper hverandre i armen et øyeblikk. Bortsett fra åpningssporet er dette den beste førstesiden på?eh?veldig lenge).

Vi snur den imaginære MP3-plata og setter på «This Could Be Us». Prince bare fortsetter å imponere. En slags kjærlighetserklæring til Purple Rains egen Apollonia, kvinnen han aldri fikk kloa i, i en tid da han kunne velge og vrake. Sånt huskes. «What It Feels Like» er andre dustelåt ut. Andy Allo er makkeren. Hu der as. Merkelig at hun er tilbake når han hetset henne på «Ain?t Gonna Miss U When U?re Gone» for bare litt over et år siden.

Jaja, raus, ja. Stemmer det.

Og så begynner det igjen. Prince er tilbake. «Way Back Home» er så suggererende og godvond at vi nesten synes synd på ham når han sutrer «I never wanted a typical life, scripted role, a trophy wife. All I ever wanted was to be left alone». Frank Ocean lurer i kulissene og de engleaktige koringene gjør at vi mistenker Prince for å kjenne til både FKA twigs og Purity Ring. Og Prince som sier han ikke hører på annen musikk.

Nevnte «FunknRoll» bare går og går mens vi teller ned og ser på klokka. Tittelen er det beste ved den låta. Det hele avsluttes med over 10 minutter polert vellyd. «Time» har noe bassdrevet Wendy & Lisa-sk over seg. Han tar seg god tid, og jokker på få toner før låta nesten dør ut og NPG Horns kaster seg på siste runde. Smakfullt og smellvakkert. «Affirmation III» får æren av å avslutte dette mesterverket med harpe, englekor, strykere og Erik Bertrand Larsens kvinnelige motstykke som forteller oss: «Remember, theres really only one destination, And that place is you. All of it. Everything. Is you».

Og det sjuke er at vi sitter og er litt rørt.

Og skuffa.

For Prince var to slappe låter unna en sekser.

 Best på skiva:

Petter - «The Golden Standard» og «Breakdown»

Christer «Clouds» og «Way Back Home»

 

Vi og Warner arrangerer releaseparty på Månen (vis a vis Mono) fredag 26.9. fra klokken 20.00.
Quiz, skravling og gjennomlytting av albumene. Velkommen skal dere være.

 

hits