Eliteforeldre er ikke gode foreldre

willy-tore Morch.JPG (Bredde: 180px)

Av: Willy-Tore Mørch
spesialist i barnepsykologi,

Universitetet i Tromsø,
Norges arktiske universitet

Vi har fått et nytt begrep. Eliteforeldre. Begrepet er misvisende - de utgjør slettes ingen elite når det gjelder foreldreskap. Snarere tvert imot. Nei, elite refererer seg til status de har i jobben. Det er pappaer i finansnæringen og høyt utdannede mammaer med sterk økonomi. Sosiolog Helene Aarseth har intervjuet slike familier og finner at mammaene har hoppet av karrièren for å ta seg av barna, mens pappaene jobber døgnet rundt og er weekendpappaer i helgene. Begrunnelsen for arrangementet er at pappas jobb er et iskaldt og stressende miljø som barna må beskyttes mot.

Bryr seg med, ikke om

I et intervju i Aftenposten nylig sammenlignet jeg disse fedrenes rolle med besteforeldre som kan ha kosesamvær med barnebarna og levere dem fra seg når det passer. Kommentarene fra finanseliten lot ikke vente på seg. De ville ha seg frabedt at noen blandet seg inn i deres privatliv. En av dem, som kaller seg liberal og konservativ, trenger ingen råd fra meg og klager over at noen har en lei tendens til å bry seg med i stedet for å bry seg om. Ja, nettopp.

I finansverdenen har man åpenbart en lei tendens til bare å bry seg med barna og ikke bry seg om dem. Saken gir meg en etterlengtet anledning til å stille en diagnose. Det er en avstandsdiagnose, noe man slett ikke bør gjøre, men som jeg likevel stiller med den beste samvittighet. Nevrotikere. Jeg kjenner ingen næringer som er mer nervøse enn finansnæringen. Markedet skjelver, forteller mediene oss hvis noen antyder mindre vekst eller skyer i finanshorisonten. Finansnæringens folk biter negler, skjelver, stirrer med såre øyne inn i skjermene sine, selger unna aksjer og verdipapirer og bidrar til selvoppfyllende profetier.

Det er rørende hvilken angst de har for svikt i kjøpekraften i sitt iskalde yrke, mens angsten for barnas psykiske helse er mindre synlig. Saken er at de prioriterer jobben foran barna og blir grinete når barnebeskyttere bryr seg med det. Mødrene valgte å droppe karrièren og bli hjemme for å beskytte barna mot kulden fra pappas jobb, ifølge forskeren. De burde valgt å fortelle pappaen at han bør komme hjem fra jobben etter normal arbeidstid og delta i barneoppdragelsen. Ellers vil det bli iskaldt hjemme.

Daglig ros og oppmuntring

Pappaer, som mammaer, er nemlig ganske viktige. Barnas utvikling er avhengig av erfaringer. Og erfaringer med en fraværende far, fysisk og mentalt, vil prege deres holdninger. Den tillitsperson og trygge base som pappaer skal være, kan svikte i kritiske faser av et barn og ungdoms liv. Weekendpappaen som forsøker å ta igjen det forsømte blir avslørt. Helgetur på første klasse til London kompenserer ikke for deltagelse i den daglige ros og oppmuntring, den regelmessige trøst og veiledning, den fortrolige samtalen når noe er gått galt. I disse familiene tar mamma, og kanskje en au pair, seg av alt dette. 

Men relasjonen, tryggheten, nærheten og tilliten til pappa kan bli skadelidende. 

Oppdragelsens kraft 

«Jeg angrer på at jeg ikke tok meg mer av barnet mitt under oppveksten», hører vi fra mange hold, også fra pappaer med varmere jobber. Mange av oss kan ha den følelsen uten å ha vært så altfor fraværende, men kanskje fordi hverdagen har vært slitsom for å få hjulene til å gå rundt. Man oppdager ikke oppdragelsens kraft og betydning før den er over.Det er trist hvis eliteforeldrene møter denne erkjennelsen som et slag i ansiktet fordi de har hatt levekår som ville muliggjort nærvær og omtanke. Aksjekursene faller og markedet skjelver regelmessig likevel og man sitter igjen med svarteper.

hits