- Prinsesse Therese hadde snudd seg i graven hvis hun hadde visst hva som skjer

Av Bernt Roald Nilsen, beboer Thereses gatex




 

Jeg bor midt i gaten, i går traff jeg en gammel dame som har bodd her i femti år. Hun sto og gråt, og jeg spurte henne hva det var. Hun fikk ikke sove. Ikke bare fordi støyskjermen i gaten er tatt bort og trikken høres dobbelt så godt for henne som bor i 1 etasje, men fordi gatemiljøet som hun har vært en del av siden 1960-tallet er ødelagt. Hun hadde vondt, klarte nesten ikke si hvor vondt dette gjorde, visste ikke hva hun skulle gjøre, hvordan hun skulle takle det. Jeg fikk vondt av henne, satte fra meg bæreposene og spurte om det var noe jeg kunne hjelpe henne med.

- Kan du fortelle en journalist hvor fælt vi som bor her i gaten har det nå, sa hun. ? Før gledet jeg meg til å komme ut av gården, ut på fortauet, stå og snakke med folk, se at det var liv i butikkene, oppleve at fotgjengere, trikker, biler og næringsdrivende var ett felles miljø.

Jeg spurte om det var det at parkeringsplassene var borte som var problemet, og hun ristet på hodet. Tørket tårene med lommetørkleet, og fortalte meg at hverdagen hennes ikke lenger var i live. Hun orket ikke å gå ut og se at gaten var mishandlet.

- Dette er ren og skjær gatemishandling, sa hun.

- Prinsesse Therese hadde snudd seg i graven hvis hun hadde visst hva som skjer med gaten hennes bare fordi en eller annen etat på død og liv skalgjennomføre noe som ingen av oss er blitt spurt om på forhånd. Det siste sa hun mens pekefingeren dirret da hun pekte over mot tre butikker som er nedlagt de siste månedene.

- Hvor skal denne galskapen ende, sa hun før en trikk kom rasende forbi oss, og en skjærende, skingrende lyd ble kastet i veggene. Den lyden gjør meg redd og engstelig, sa hun. ? Og ensom.

Jeg sto bare og nikket, kjente en stor klump i halsen, hvordan den vokste, det gikk opp for meg at hun bare trengte noen å si det til. ? Jeg vil ikke ha isskulpturer som smelter, jeg vil ikke ha blomster som visner, jeg ville ikke ha benker en snau meter fra trikken, jeg vil ikke ha fjellterreng der unger sitter og leker en meter fra trikken som suser forbi på skinnene, jeg vil ikke ha portaler med lys som ingen skjønner hva skal brukes til, sa hun.

Jeg så ned på den blåmalte asfalten, eller var den rødmalt, følte med rådvill. ? Hva vil du ha da, sa jeg.

- Jeg vil akkurat det samme som alle de andre som bor her i Thereses gate, sa hun. Jeg så at hun kjempet med gråten igjen.

- Ja vel, sa jeg. ? Og det er?

- Jeg vil ha tilbake gaten min, sa hun og snudde seg. Så tok hun stokken og gikk uten å si noe mer.

Les også:

- Dette er en hån mot alle som bor her

En ubetinget suksess for trikken

BLOGG: Fjerning av parkeringsplassene har gitt svært positive effekter

- Dette er en krigserklæring

hits