Livet er en gave, bruk det!

Av: Jørgen Johansen, rullestolbruker og journalist




Lene Marlin og psykisk helse har preget nyhetsbildet den siste uken. Her kommer betraktninger om psykisk helse fra en kar som har to hjul som bein.

Menneskets verdier kan ikke måles i kroner og øre. Livet er hva man gjør det til, og man lever det livet man vil. Det er ikke enkelt å tenke slik, når det står på som verst, og man kanskje har problemer med å finne andre utveier enn å gjøre slutt på det. Det handler om å gjøre det beste ut av en i utgangspunktet nitrist situasjon. Man strekker til, til slutt, uansett. Livet er verdt å leve, for alle. Heldigvis fant også Lene Marlin ut av dette. En dame som skal ha uendelig mye honnør for å ha mestret dobbeltrollen sin på en ypperlig måte, og nå turt å stå frem med det.

Utad så alt perfekt ut. Hun har reist rundt, fått oppleve masse, og opplevd at folk har elsket det hun har holdt på med som om det var deres eget barn. Da er det ikke enkelt å tenke at man ikke har noe i dette livet å gjøre, og at alt blir bedre hvis man gjør slutt på det. I løpet av den siste uken, har hun altså fortalt oss som ikke ante noen ting om at hun tenkte slik. Damen på 34 år forsøkte å ta sitt eget liv, og over ti år etterpå har hun stått frem for å hjelpe andre. Det er ikke annet å gjøre enn å beundre det.

Alle husker hva som skjedde den 11. september 2001. I dag er det på dagen 13 år siden World Trace Center-angrepet traff oss som lyn fra klar himmel. Noen av oss forsøker å tenke tilbake på hvor vi var og hva vi gjorde da vi fikk se de første bildene. For meg er ikke det spesielt vanskelig å huske. Jeg husker at jeg våknet opp fra narkose etter en av utallige operasjoner, og hele sykehuset var i sjokk over det som hadde skjedd. Jeg var ganske omtåket, men dette fikk jeg med seg, uansett hvilken tilstand jeg var i.

Foreløpig er dette mitt siste store kirurgiske inngrep på et sykehus. Ganske sprøtt å tenke på, med den historikken jeg har fra norske sykehus. Det er først nå, i de senere år, at jeg ser hvor heldig jeg faktisk er, og har vært. Jeg er diagnostisert med CP (cerebral parese), er født tre måneder for tidlig, og på grunn av komplikasjoner under fødsel har jeg havnet i rullestol, og vil være det så lenge jeg lever.

«Det er så synd på deg», kan noen si. Det humrer jeg bare over, og gjør som jeg ikke hører hva de sier. Den siste uken har fått meg til å tenke over at en slik diagnose gjerne gjør at man får et ufrivillig anstrengt forhold til psykisk helse, og at tanker man ikke ønsker at skulle være der likevel dukker opp, selv om man gjør alt i sin makt for å forhindre det. Jeg kan faktisk bruke litt tid på å sette opp en liste over hvilke tanker jeg tenker meg at kan komme, med korte begrunnelser under. Dette kan jeg gjøre fordi jeg selv har sett og hørt mye som gjør at forståelsen for psykiske problemer kanskje er enklere og oppfatte for oss, enn den er for andre.

  • Dårlig selvtillit: Man kan føle på at man ikke strekker til fordi man settes tilbake av fysiske begrenseringer.
  • Vanskeligheter med å skaffe seg nettverk: Mennesker kan oppleve at de ikke blir inkludert gjennom skolegangen fordi de er annerledes. Dersom dette skjer, er dette noe man vil huske, og at man vil være redd for å kunne delta i sosiale sammenhenger fordi man føler at man ikke passer inn med de andre.
  • Innesluttet arbeidsmarked: Vanskeligheter med å skaffe seg jobb fordi man gjerne trenger ekstra tilrettelegging i forhold til arbeid. Et naivt arbeidsmarked som ser på begrensninger fremfor muligheter.

De fleste som kommer til å lese detter innlegget kjenner meg. Noen bedre enn andre. De vet at jeg har en innstilling og en stå på-vilje som hele tiden gjør at jeg ikke gir opp ting jeg ønsker uten å ha prøvd ordentlig. I etterkant kan det heller være slik at jeg må innfinne meg med en tanke om at jeg gjorde jeg mitt beste, men at det ikke gikk. Da er det greit. Da har jeg forsøkt. Det er slik livet er. Ingen kan gå gjennom livet uten å ha møtt på en eller annen form for psykisk eller fysisk utfordring. Det er umulig.

Etter å ha levd i rullestol i 23 år begynner jeg å se hvor heldig jeg er som har fått leve, på tross av at jeg faktisk sluttet å puste to ganger under fødsel. I dag sitter jeg her. Jeg har fått livet i gave. Når jeg skriver dette innlegget sitter jeg i min egen leilighet som jeg har bodd i snart to år. I parkeringskjelleren under meg står en bil som er min, i lommeboken har jeg et sertifikat som et bevis på at jeg kan kjøre den bilen hvis jeg får de tilpasninger som trengs. Den muligheten er det langt ifra alle i min situasjon som har. Som funksjonshemmet lærer du deg å sette pris på ting, og gjerne sterkere enn mange andre. Med en diagnose som CP kreves ekstremt mye energi, mer enn de fleste aner. Fysisk oppegående mennesker kan gjerne humre lett av ting som vi bruker masse energi på å gjennomføre. Sett dem gjerne i samme situasjon som oss, og se hvordan de reagerer hvis de skulle gjort det samme.

I tillegg er jeg så heldig at jeg har opparbeidet meg et stort sosialt nettverk. Min interesse for fotball har alltid vært der, og igjen er det en hendelse jeg vil nevne som jeg er utelukkende stolt av. Gjennom min utdanning ved Mediehøgskolen i Kristiansand var vi ute i ekstern praksis. På forhånd måtte vi sende inn en liste over tre steder vi kunne tenke oss å jobbe i en seks uker lang periode. Av praktiske hensyn satte jeg opp to lokale mediehus i nærområdet øverst på listen. Dette gjorde jeg fordi det skulle være enklest mulig for meg å gå på jobb, samtidig som jeg enkelt kunne få det jeg trengte hjemmefra. Som et tredje ønske satte jeg opp C More. De to fremste ønskene lot seg av forskjellige hensyn ikke gjennomføre, uten at dette hadde noe med meg som person å gjøre. Da bestemte jeg meg for å gå «all in» hos C More. Jeg husker enda den ettermiddagen. Den ettermiddagen jeg skulle dra hjem til min mor å fortelle om at to av ønskene, etter mange forsøk, ikke lot seg gjennomføre, og at jeg nå ville gi alt for å komme inn hos C More. Enda jeg visste at Oslo ville bli mitt nye tilholdssted i seks uker, ikke hadde noe fast sted å bo, og ikke ante hvordan jeg kom til å bli tatt imot på det som skulle være min arbeidsplass i seks samfulle uker.

Reaksjonen var som ventet. Det ble stilt mange spørsmål og de nærmeste rundt meg lurte på hvordan vi sammen kunne klare dette. Takket være Petter Veland (først og fremst) og flere av kollegene hans i C More lot dette oppholdet seg gjennomføre. Hver fredag ettermiddag i seks uker satte jeg meg på bussen hjem til Kristiansand med baggen full av klesvask etter en uke i Oslo. På søndag ettermiddag var det inn igjen for å ta fatt på en ny arbeidsuke. I dag er jeg tilbake i hjembyen, men med et deltidsengasjement i C More som jeg aldri ville fått uten å ha fått muligheten i denne praksisen. I tillegg har det gitt meg muligheten til å treffe flere av forbildene mine, som jeg har sett og hørt på TV gjennom min sportsinteresse. Journalistikkbransjen er tøff, med utfordringer i forhold til nedbemanning og økonomi. Jeg har en drøm om å kunne jobbe med fotball på heltid, enten i avis, TV eller magasin. Kanskje er utgangspunktet verre for meg enn flere andre, men den drømmen har fulgt meg lenge, og jeg nekter å gi slipp på den.

En av dem jeg følger med størst interesse, og i tillegg har fått lov til å møte er Lars Tjærnås. Ikke bare er han utrolig flink med ord og sin mangeårige erfaring som fotballtrener og ekspert, men han er også utrolig menneskelig og hyggelig samtalepartner.

En Twitter-melding som dette gjør at man står på, og gjør så godt man kan!




hits