hits

Livet er en gave, bruk det!

Av:Jrgen Johansen, rullestolbruker og journalist




Lene Marlin og psykisk helse har preget nyhetsbildet den siste uken. Her kommer betraktninger om psykisk helse fra en kar som har to hjul som bein.

Menneskets verdier kan ikke mles i kroner og re. Livet er hva man gjr det til, og man lever det livet man vil. Det er ikke enkelt tenke slik, nr det str p som verst, og man kanskje har problemer med finne andre utveier enn gjre slutt p det. Det handler om gjre det beste ut av en i utgangspunktet nitrist situasjon. Man strekker til, til slutt, uansett. Livet er verdt leve, for alle. Heldigvis fant ogs Lene Marlin ut av dette. En dame som skal ha uendelig mye honnr for ha mestret dobbeltrollen sin p en ypperlig mte, og n turt st frem med det.

Utad s alt perfekt ut. Hun har reist rundt, ftt oppleve masse, og opplevd at folk har elsket det hun har holdt p med som om det var deres eget barn. Da er det ikke enkelt tenke at man ikke har noe i dette livet gjre, og at alt blir bedre hvis man gjr slutt p det. I lpet av den siste uken, har hun alts fortalt oss som ikke ante noen ting om at hun tenkte slik. Damen p 34 r forskte ta sitt eget liv, og over ti r etterp har hun sttt frem for hjelpe andre. Det er ikke annet gjre enn beundre det.

Alle husker hva som skjedde den 11. september 2001. I dag er det p dagen 13 r siden World Trace Center-angrepet traff oss som lyn fra klar himmel. Noen av oss forsker tenke tilbake p hvor vi var og hva vi gjorde da vi fikk se de frste bildene. For meg er ikke det spesielt vanskelig huske. Jeg husker at jeg vknet opp fra narkose etter en av utallige operasjoner, og hele sykehuset var i sjokk over det som hadde skjedd. Jeg var ganske omtket, men dette fikk jeg med seg, uansett hvilken tilstand jeg var i.

Forelpig er dette mitt siste store kirurgiske inngrep p et sykehus. Ganske sprtt tenke p, med den historikken jeg har fra norske sykehus. Det er frst n, i de senere r, at jeg ser hvor heldig jeg faktisk er, og har vrt. Jeg er diagnostisert med CP (cerebral parese), er fdt tre mneder for tidlig, og p grunn av komplikasjoner under fdsel har jeg havnet i rullestol, og vil vre det s lenge jeg lever.

Det er s synd p deg, kan noen si. Det humrer jeg bare over, og gjr som jeg ikke hrer hva de sier. Den siste uken har ftt meg til tenke over at en slik diagnose gjerne gjr at man fr et ufrivillig anstrengt forhold til psykisk helse, og at tanker man ikke nsker at skulle vre der likevel dukker opp, selv om man gjr alt i sin makt for forhindre det. Jeg kan faktisk bruke litt tid p sette opp en liste over hvilke tanker jeg tenker meg at kan komme, med korte begrunnelser under. Dette kan jeg gjre fordi jeg selv har sett og hrt mye som gjr at forstelsen for psykiske problemer kanskje er enklere og oppfatte for oss, enn den er for andre.

  • Drlig selvtillit:Man kan fle p at man ikke strekker til fordi man settes tilbake av fysiske begrenseringer.
  • Vanskeligheter med skaffe seg nettverk:Mennesker kan oppleve at de ikke blir inkludert gjennom skolegangen fordi de er annerledes. Dersom dette skjer, er dette noe man vil huske, og at man vil vre redd for kunne delta i sosiale sammenhenger fordi man fler at man ikke passer inn med de andre.
  • Innesluttet arbeidsmarked:Vanskeligheter med skaffe seg jobb fordi man gjerne trenger ekstra tilrettelegging i forhold til arbeid. Et naivt arbeidsmarked som ser p begrensninger fremfor muligheter.

De fleste som kommer til lese detter innlegget kjenner meg. Noen bedre enn andre. De vet at jeg har en innstilling og en st p-vilje som hele tiden gjr at jeg ikke gir opp ting jeg nsker uten ha prvd ordentlig. I etterkant kan det heller vre slik at jeg m innfinne meg med en tanke om at jeg gjorde jeg mitt beste, men at det ikke gikk. Da er det greit. Da har jeg forskt. Det er slik livet er. Ingen kan g gjennom livet uten ha mtt p en eller annen form for psykisk eller fysisk utfordring. Det er umulig.

Etter ha levd i rullestol i 23 r begynner jeg se hvor heldig jeg er som har ftt leve, p tross av at jeg faktisk sluttet puste to ganger under fdsel. I dag sitter jeg her. Jeg har ftt livet i gave. Nr jeg skriver dette innlegget sitter jeg i min egen leilighet som jeg har bodd i snart to r. I parkeringskjelleren under meg str en bil som er min, i lommeboken har jeg et sertifikat som et bevis p at jeg kan kjre den bilen hvis jeg fr de tilpasninger som trengs. Den muligheten er det langt ifra alle i min situasjon som har. Som funksjonshemmet lrer du deg sette pris p ting, og gjerne sterkere enn mange andre. Med en diagnose som CP kreves ekstremt mye energi, mer enn de fleste aner. Fysisk oppegende mennesker kan gjerne humre lett av ting som vi bruker masse energi p gjennomfre. Sett dem gjerne i samme situasjon som oss, og se hvordan de reagerer hvis de skulle gjort det samme.

I tillegg er jeg s heldig at jeg har opparbeidet meg et stort sosialt nettverk. Min interesse for fotball har alltid vrt der, og igjen er det en hendelse jeg vil nevne som jeg er utelukkende stolt av. Gjennom min utdanning ved Mediehgskolen i Kristiansand var vi ute i ekstern praksis. P forhnd mtte vi sende inn en liste over tre steder vi kunne tenke oss jobbe i en seks uker lang periode. Av praktiske hensyn satte jeg opp to lokale mediehus i nromrdet verst p listen. Dette gjorde jeg fordi det skulle vre enklest mulig for meg g p jobb, samtidig som jeg enkelt kunne f det jeg trengte hjemmefra. Som et tredje nske satte jeg opp C More. De to fremste nskene lot seg av forskjellige hensyn ikke gjennomfre, uten at dette hadde noe med meg som person gjre. Da bestemte jeg meg for g all in hos C More. Jeg husker enda den ettermiddagen. Den ettermiddagen jeg skulle dra hjem til min mor fortelle om at to av nskene, etter mange forsk, ikke lot seg gjennomfre, og at jeg n ville gi alt for komme inn hos C More. Enda jeg visste at Oslo ville bli mitt nye tilholdssted i seks uker, ikke hadde noe fast sted bo, og ikke ante hvordan jeg kom til bli tatt imot p det som skulle vre min arbeidsplass i seks samfulle uker.

Reaksjonen var som ventet. Det ble stilt mange sprsml og de nrmeste rundt meg lurte p hvordan vi sammen kunne klare dette. Takket vre Petter Veland (frst og fremst) og flere av kollegene hans i C More lot dette oppholdet seg gjennomfre. Hver fredag ettermiddag i seks uker satte jeg meg p bussen hjem til Kristiansand med baggen full av klesvask etter en uke i Oslo. P sndag ettermiddag var det inn igjen for ta fatt p en ny arbeidsuke. I dag er jeg tilbake i hjembyen, men med et deltidsengasjement i C More som jeg aldri ville ftt uten ha ftt muligheten i denne praksisen. I tillegg har det gitt meg muligheten til treffe flere av forbildene mine, som jeg har sett og hrt p TV gjennom min sportsinteresse. Journalistikkbransjen er tff, med utfordringer i forhold til nedbemanning og konomi. Jeg har en drm om kunne jobbe med fotball p heltid, enten i avis, TV eller magasin. Kanskje er utgangspunktet verre for meg enn flere andre, men den drmmen har fulgt meg lenge, og jeg nekter gi slipp p den.

En av dem jeg flger med strst interesse, og i tillegg har ftt lov til mte er Lars Tjrns. Ikke bare er han utrolig flink med ord og sin mangerige erfaring som fotballtrener og ekspert, men han er ogs utrolig menneskelig og hyggelig samtalepartner.

En Twitter-melding som dette gjr at man str p, og gjr s godt man kan!




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar