Kjære Lene

Jeg hadde ikke klart å komme på ett vondt ord å si om deg en gang hvis jeg hadde leita veldig.

Av: Lasse Jangås, Kulturredaktør, Nordlys

 

Det hadde helt sikkert blitt min jobb å skrive den nekrologen i Nordlys. Din. Da det holdt på å gå helt galt, da du ikke orka mer. Nå blir det noe helt annet i stedet, nå kan jeg få skryte av deg mens du er istand til å høre meg og alle andre som vil hylle deg nå. 

Hvilken seier, for deg - og for oss andre - at du mislyktes den gangen.

Jeg mista nettopp en kollega jeg satte veldig pris på i en ulykke, og jeg føler jeg hadde en del usagt til han før han ble borte. Bra ting. Det var timinga mi som var dårlig. For sein, jeg tok det litt for mye for gitt, han for gitt. Og den sjansen kommer jo ikke tilbake.'

Med deg er det annerledes. Og i likhet med han har du noen egenskaper og verdier jeg beundrer veldig, veldig mye. Og i likhet med han er det noe som ligger i personligheta di; det er ikke tillært, ikke påklistra, ikke klamt. Det er ekte vare. 

Sånn har du vært siden første gang jeg møtte deg, tilbake på 1900-tallet. Varm, raus, inkluderende og full av integritet. Jeg veit ikke om det har kommet helt fram til folk flest, det at du alltid er så hjertelig og til stede, hvordan du møter andre mennesker med respekt og bryr deg om hvordan folk har det, sånn på ordentlig. At du aldri har hatt stjernenykker, aldri har vært vanskelig med journalister, bare bedt om litt fred for å beholde helsa. Og selv da strakk du deg langt, da det var så vidt det gikk bra.

Jeg hadde ikke klart å komme på ett vondt ord å si om deg en gang hvis jeg hadde leita veldig. 

I dag har du toppa det, med kronikken din i Aftenposten, om selvmordsforsøket og veien tilbake. Men like mye om hvordan vi er på villspor når andres forventninger betyr mer enn hva som er egen lykke. Det er knallsterk lesning, vondt, sårt. Men ekstremt modig.

LES MER: Kronikken i Aftenposten (ekstern lenke)

Å fortelle om de aller mørkeste øyeblikkene sine, om når man ligger på kjøkkengulvet og ikke lenger finner livet verdt å leve, det krever mye av deg, særlig når du er typen som ikke er ute etter at folk skal synes synd på deg. Du har heller ingenting å selge eller noe annet å vinne på dette enn å bidra for andre. Og det er jeg ganske sikker på at du gjør. Jeg tror det er til stor hjelp for mange. 

«Det er egentlig rart. Hvordan man går fra å leve livet sitt for seg selv til plutselig å innse at man lever det for andre. Etter deres forventninger, deres drømmer. Hvor lett man selv forsvinner i andres krav. Hvor lett man lever andres liv», skriver du.

Og:

«Jeg ser det så ofte nå. Ungdommer som sliter. Selv godt voksne. Tenk at selv de etter så mange år fremdeles kjenner på presset. Så hva slags håp er det egentlig for oss da? Jeg skulle ønske jeg kunne si at presset blir mindre jo eldre man blir. Det eneste jeg kan si er at det blir annerledes. Man har flere valg.»

Du har boret deg inn til kjernen av et problem så enormt at det ikke finnes terapeuter eller hjelp nok til alle. Det må mer til, sterkere krefter, flere - sånne som deg, som har troverdighet, en sterk stemme folk lytter til - og erfaring. Dessverre har du erfaring. Heldigvis har du det. Det hjelper ikke så mye at jeg sier det, ikke at mange andre snakker. Det er når sånne som deg kommer på banen at det monner.

Men det krever et mot ingen egentlig kan kreve av andre. For da må du tilbake til de dagene du var som aller minst, da du lå på det kjøkkengulvet og ville vekk, den siden vi aldri viser på Facebook, baksiden. 

Samtidig: Når du ikke bare aksepterer den følelsen av å være så liten, men også våger å vise den fram - da er du jo plutselig så veldig det motsatte.

hits