hits

Kjre Lene

Jeg hadde ikke klart komme p ett vondt ord si om deg en gang hvis jeg hadde leita veldig.

Av:Lasse Jangs, Kulturredaktr, Nordlys

Det hadde helt sikkert blitt min jobb skrive den nekrologen i Nordlys. Din. Da det holdt p g helt galt, da du ikke orka mer. N blir det noe helt annet i stedet, n kan jeg f skryte av deg mens du er istand til hre meg og alle andre som vil hylle deg n.

Hvilken seier, for deg - og for oss andre - at du mislyktes den gangen.

Jeg mista nettopp en kollega jeg satte veldig pris p i en ulykke, og jeg fler jeg hadde en del usagt til han fr han ble borte. Bra ting. Det var timinga mi som var drlig. For sein, jeg tok det litt for mye for gitt, han for gitt. Og den sjansen kommer jo ikke tilbake.'

Med deg er det annerledes. Og i likhet med han har du noen egenskaper og verdier jeg beundrer veldig, veldig mye. Og i likhet med han er det noe som ligger i personligheta di; det er ikke tillrt, ikke pklistra, ikke klamt. Det er ekte vare.

Snn har du vrt siden frste gang jeg mtte deg, tilbake p 1900-tallet. Varm, raus, inkluderende og full av integritet. Jeg veit ikke om det har kommet helt fram til folk flest, det at du alltid er s hjertelig og til stede, hvordan du mter andre mennesker med respekt og bryr deg om hvordan folk har det, snn p ordentlig. At du aldri har hatt stjernenykker, aldri har vrt vanskelig med journalister, bare bedt om litt fred for beholde helsa. Og selv da strakk du deg langt, da det var s vidt det gikk bra.

Jeg hadde ikke klart komme p ett vondt ord si om deg en gang hvis jeg hadde leita veldig.

I dag har du toppa det, med kronikken din i Aftenposten, om selvmordsforsket og veien tilbake. Men like mye om hvordan vi er p villspor nr andres forventninger betyr mer enn hva som er egen lykke. Det er knallsterk lesning, vondt, srt. Men ekstremt modig.

LES MER: Kronikken i Aftenposten (ekstern lenke)

fortelle om de aller mrkeste yeblikkene sine, om nr man ligger p kjkkengulvet og ikke lenger finner livet verdt leve, det krever mye av deg, srlig nr du er typen som ikke er ute etter at folk skal synes synd p deg. Du har heller ingenting selge eller noe annet vinne p dette enn bidra for andre. Og det er jeg ganske sikker p at du gjr. Jeg tror det er til stor hjelp for mange.

Det er egentlig rart. Hvordan man gr fra leve livet sitt for seg selv til plutselig innse at man lever det for andre. Etter deres forventninger, deres drmmer. Hvor lett man selv forsvinner i andres krav. Hvor lett man lever andres liv, skriver du.

Og:

Jeg ser det s ofte n. Ungdommer som sliter. Selv godt voksne. Tenk at selv de etter s mange r fremdeles kjenner p presset. S hva slags hp er det egentlig for oss da? Jeg skulle nske jeg kunne si at presset blir mindre jo eldre man blir. Det eneste jeg kan si er at det blir annerledes. Man har flere valg.

Du har boret deg inn til kjernen av et problem s enormt at det ikke finnes terapeuter eller hjelp nok til alle. Det m mer til, sterkere krefter, flere - snne som deg, som har troverdighet, en sterk stemme folk lytter til - og erfaring. Dessverre har du erfaring. Heldigvis har du det. Det hjelper ikke s mye at jeg sier det, ikke at mange andre snakker. Det er nr snne som deg kommer p banen at det monner.

Men det krever et mot ingen egentlig kan kreve av andre. For da m du tilbake til de dagene du var som aller minst, da du l p det kjkkengulvet og ville vekk, den siden vi aldri viser p Facebook, baksiden.

Samtidig: Nr du ikke bare aksepterer den flelsen av vre s liten, men ogs vger vise den fram - da er du jo plutselig s veldig det motsatte.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar