Kjønnsdelt og skjevdelt

Av: Terje Moe Gustavsen, Vegdirektør 


«Når halvparten av passasjerene på Stockholm-flyet en mandagsmorgen er kvinner, er vi i mål med likestillingen i Norge».

Dette overhørte jeg - som en av nesten utelukkende bare menn - en kvinne utbryte en morgen jeg i min SAS-tid skulle på jobb i den svenske hovedstaden. Hun satte «fingeren midt i såret». Det er et faktum at kvinner og menns bruk av transport og transportmidler er svært forskjellig.

Den kjønnsdelte transportsektoren var ett av temaene på konferansen med tittelen - «Den lange reisen - om turistveger, trolldom, kvinner og demokrati», som NHO Reiseliv, Finnmark fylkeskommune og vi i Statens vegvesen arrangerte i Vardø i slutten av august.

Noen statistiske fakta om tilstanden i Norge:

  • Kvinner reiser 30 prosent mer med kollektive transportmidler.
  • Kvinner har mindre tilgang til bil.
  • Kvinner kjører mindre bil.
  • Kvinner går mer
  • To av tre som drepes eller blir hardt skadd i trafikken er menn.
  • Men - flere kvinnelige fotgjengere blir drept eller hardt skadd.


Det har vært og fortsatt er mye menn i samferdsel. Her fra transportkomiteens Rogaland-tur i 1983. Stortingsrepresentant Lars Kristian Lefdal (f.v.), stortingsrepresentant Per Almar Aas, teknisk rådmann i Karmøy Hans Foldal, vegdirektør Eskild Jensen, driftsjef Arne Njå, fylkesordfører John Tveit, stortingsrepresentant Arnold Weiberg-Aurdal og fylkesdsamferdselssjef Jahn Bastiansen. (Foto: Harald Sel)

Samtidig er menn sterkt dominerende i ledende og styrende roller innenfor samferdsel og transport. Noen hederlige unntak ser vi - i Samferdselsdepartementets administrative ledelse, i Jernbaneverkets ledergruppe og i vår egen organisasjon står det brukbart til. Men det er lett å finne eksempler på mannsdominans. NSBs ledergruppe mangler kvinner, og det gjør også Samferdselsdepartementets politiske ledelse. Og det er mange flere premissgivere, der kvinner ikke er med eller er sterkt underrepresentert.

Ser vi på andre sider ved samferdsel og transport, er mennene i klart flertall, blant tungbilsjåfører, bussjåfører, på ferjer og i de fleste transportselskapers ledelse. For ikke å snakke om blant entreprenørene. Der er både fotfolket og ledelse ensartet i kjønnssammensetning. Litt bedre er det hos rådgiverne, men også der ser vi en mannsdominans. Verd å merke seg er likevel at både rådgivernes og de større entreprenørenes bransjeorganisasjon ledes av kvinner.

Men så - betyr det noe at vi har disse ulikhetene? Jeg tror definitivt at svaret er ja. Det er nok å spissformulere, men likevel; Det er menn som i stor grad bestemmer hvordan kvinners transport skal tilrettelegges - også på områder der kvinner er klart dominerende. Og er det rimelig, rettferdig og hensiktsmessig?

Og ser vi oss rundt, kan vi finne både store og små eksempler. Ett av dem er barnevognsjåfører. Det er flest kvinner. I hvor stor grad er kvinner involvert i gate- og vegutforming? Men å slite med resultatet - det må de. Jeg har forresten lurt på; Når fikk vi barnevogner med tre, store hjul, som var mye lettere å trille? Jeg vet ikke svaret, men jeg har en mistanke: Var det kan hende etter at en del menn begynte å trille? For jeg gjetter på at barnevognkonstruktører stort sett har vært menn.

Som en av landets viktigste tilretteleggere for effektiv, miljøvennlig og bærekraftig transport, er kjønnsaspektet viktig for oss. Vi må bli tydeligere og mer oppmerksomme på problemstillingen. Det bør forskes mer. Det må tas mer hensyn til kvinners transport, og vi må skjerpe oss enda mer for at flere kvinner skal komme i ledende posisjoner slik at vi kan utvikle transport og transportsystemer for hele befolkningen.

Og når halvparten av passasjerene til Stockholm er kvinner, vet vi at vi er i mål!

Denne teksten skrev jeg til min spalte i internavisa «Vegen og vi» nr. 7/14

hits