Derfor har ulikhetene i Norge økt

Av: Steinar Strøm, Universitetet i Torino


SUKSESSBOK: Thomas Piketty har skrevet «Capital in the Twenty-First Century». Foto: Janerik Henriksson / TT News / Reuters / NTB Scanpix

Det er ikke ofte at en bok skrevet av en økonom blir en internasjonal bestselger. Det har skjedd med «Capital in the Twenty-First Century» av Thomas Piketty. Den tykke boken på 685 sider er en godt skrevet bok og hvor de viktigste bidragene er knyttet til interessante data om utviklingen til formuer og inntekter over lange perioder (noen tallserier går tilbake til 1700) og i mange land.  En kan også gå inn på tabeller og figurer gjennom denne lenken.



Steinar Strøm, Universitetet i Torino

En hovedkonklusjon i boken er at fordelingen av inntekt og formue gradvis er blitt skjevere siden 1980 årene. En økende del av et lands inntekt tilfaller de aller rikeste. Private formuer øker i forhold til inntektene i landet. Skjevhetene i fordelingen av formuer og inntekter er på veg tilbake til slik de var før den andre verdenskrigen og tidligere. Utviklingen er spesielt tydelig i USA, men Piketty viser også (med bidrag fra mange andre forskere) at tilsvarende utvikling har skjedd også i andre land. Norge er ikke noe unntak. Figuren nedenfor er hentet fra et bidrag om Norge til Piketty?s bok. Den viser at 0.1 prosent av de rikeste i Norge hadde over 10 prosent av landets inntekt i i 2006. Den U-formete utviklingen av inntektsandelen til de rikeste i mange land som preger grafene til Piketty gjelder også i Norge.





Det siste året i figuren, 2006, var litt spesielt i Norge. Det skjedde en skatteomlegging som gjorde at mange tok ut store utbytter. Korrigerer en for dette blir utviklingen etter 2006 en noen annen, med en mindre andel av landets inntekt til de aller rikeste.
Dette er det gjort rede for i Rolf Aaberge, Anthony B. Atkinson og Jørgen Modalsli: The ins and out of income mobility, Discussion Paper 762, Statistics Norway, 2013.

Årsakene til at de aller rikeste har økt sin andel av et lands inntekter, spesielt i USA, men også i Norge er mange. Her er noen av dem.

1)      På 1980 tallet skjedde det en økonomisk og politisk endring i de fleste OECD land. Skattene på inntekt ble langt mindre progressive. Marginalskattene på de høyeste inntektene ble redusert. Begrunnelsene var flere, blant annet at de høye marginalskattene reduserte arbeidstilbudet. Senere empiriske studier av arbeidstilbud i mange land har kommet til at personer med lavere inntekter reagerer sterkere på endringer i skatt og lønn enn personer med høyere inntekter. Folk med de aller høyeste inntektene har ofte også svært interessante jobber, de jobber mange timer, skatter til tross, mens de med de laveste inntektene har ofte noe mindre interessante jobber og hvor lønnen er nesten det eneste beste de får ut av jobben. I Ronald Reagans presidenttid ble den økonomiske politikken flagget som tilbudssidepolitikk og dynamisk skattepolitikk. Samme skjedde her på 1980 tallet. Det var rett at skatteendringene i USA ga stimulanser til økonomien, men det var etterspørselen som ble stimulert, mer enn tilbudssiden. Altså Keynesianske stimulanser som tilbudssideøkonomene paradoksalt nok tok avstand fra både i USA og i Europa.

2)      Skatteendringene gjorde at de alle rikeste beholdt mer av inntektene, og formuer økte.

3)      Etter slutten av 1980 tallet har oljeprisen variert noe, men den har kommet opp på et høyt nivå. Dette har gitt mange økte inntekter, både direkte og indirekte, og ikke bare i Midt-Østen. Oljepenger er blitt investert i mange land, ikke minst i USA.

4)      Det har oppstått en kultur, ikke minst i USA, hvor ledere i store foretak, har skyhøye inntekter som ikke kan begrunnes i ekstrem produktivitet eller ekstreme alternative lederjobber.

Ulikehetene har økt i Norge, men fremdeles er Norge et land med større likheter enn i andre land. Figuren nedenfor viser dette. (Gini koeffisienten er lik null hvis alle har lik inntekt og lik 1 hvis en person har all inntekt. I figuren er koeffisienten multiplisert med 100 og er dermed i prosent)

Til tross for at skattene i Norge også er blitt mindre progressive, så er de mer progressive enn for eksempel i USA. Viktigere enn dette er inntektsdannelsen i Norge i forhold til i mange andre land.  I Norge er det sentraliserte lønnsforhandlinger, en stor offentlig sektor hvor mange med utdanning arbeider og vi har en svært åpen økonomi. Lønnsforholdene i Norge har vært preget av en sammenpresset lønnstruktur, spesielt i offentlig sektor. Lønnsgulvet har vært høyt, lønnstaket har vært lavt. Det at norsk økonomi er så åpen har ført til at en i alle fall har prøvd å holde veksten i lønnskostnadene ikke for mye avvikende fra utviklingen i andre land. Norge er en oljenasjon og bruker (om enn noe moderat pga handlingsregelen) oljepenger innenlands. Dette kan vi få til enten ved en appresiering av den norske kronen, eller ved å ha en høyere kostnadsutvikling enn våre konkurrenter. Hvis vi skal bruke oljepenger innenlands, må med nødvendighet konkurranseutsatt virksomhet straffes slik at ressurser frigjøres til produksjon for hjemmemarkedet.

Et annet særtrekk ved norsk økonomi er at grunnrentevirksomheter innen olje, gass og vannkraft har et sterkt offentlig eierskap. Det betyr at grunnrenten som jo er ganske høy i disse virksomhetene tilfaller fellesskapet i langt større grad enn for eksempel i USA. Riktignok kan vi la private drive disse virksomhetene helt ut og beskatte dem. Men i en globalisert økonomi og hvor skatteforholdene varierer mye fra land til land kan en risikere at store deler av overskuddene blir internpriset bort.   





 Et forhold som Piketty tar opp, men kanskje i for liten grad, er mobiliteten mellom generasjoner og ulikhet. I januar 2012 holdt Alan Krueger, daværende formann for det økonomiske rådet i USA, en tale hvor han introduserte en ny kurve, The Great Gatsby Curve. Jeg viser en versjon av denne kurven i figuren nedenfor. Den er hentet fra Miles Corak: Income inequality, equality of opportunity, and intergenerational mobility, Journal of Economic Perspective, Vol. 27, 3, 79-102.

Langs den horisontale aksen er inntektsulikheten målt ved Gini-koeffisienten. Langs den vertikale aksen er målt den prosentvise økningen i inntekten til en sønn rundt år 2000 som følge av en økning i farens inntekt. Vi ser at Norge ikke bare skiller seg ut ved at vi har lav ulikhet målt ved Gini-koeffisienten, men farens inntekt betyr mindre for sønnens inntekt. Estimatene viser at i Italia, UK og USA kan sønnens inntekt øke med om lag 0,5% når farens inntekt øker med 1 prosent. I Norge øker den med bare med vel 0,15 prosent. Arv og nettverk betyr med andre ord langt mer i Italia, UK og USA enn i Norge. Det er selvsagt mye som kan gå i arv, ikke bare penger, men også evner. Likevel er det ganske klart at nettverk og økonomisk bakgrunn betyr klart mer for barnas oppvekst og muligheter i voksent liv i Italia, UK og USA enn i Norge. Den amerikanske drømmen dreier seg om at en for egen maskin kan klatre til topps økonomisk og sosialt. Det ser ut som om det er lettere i land som Norge, Danmark og Finland enn i Amerika.

 Dagens regjering har tatt bort arveavgiften. Toppskatter er redusert. Det er varslet lettelser i formueskatten. Flere sender sine barn til ressurssterke private skoler. Er vi på veg oppover stigen i retning Italia, UK og USA? Det skal en ikke se bort fra. I så fall vil norsk økonomi endre seg med større forskjeller og mer ustabil økonomisk vekst. 




hits