hits

Skal vi stjele barnas drmmer?

Av: Odd Arne Blindheim

Den siste tids OL debatt har ftt et fokus p pampevelde og maktarroganse. Tenker vi samtidig p hvilket budskap vi sender ut nr vreden gr ut over OL og IOC? De fleste som har drevet en eller annen idrett har hatt sine idoler. Smgutten p lkka med Messi drakten, ungjenten i skisporet som vil bli Marit Bjrgen, eller dem som i et gledens yeblikk og fantasi er sitt store idol.

Nr diskusjonene beveger seg til sinne, folkekrav og Facebookgrupper, sender man ikke samtidig signaler om at areanen alle drmmer om vre p eller komme til er i ferd med n den fullstendige forrtnelse?





OL-debutanten Jrgen Graabak slo til med sin frste internasjonale seier og Norges frste OL-gull i kombinert p 16 r i Sotsji. OL-reserven hadde aldri vunnet et renn p dette nivet.

Gleden av idrett, av prestasjoner, av samhold og av n de sm mlene, bli kvalifisert for kretslaget eller f ros for gode prestasjoner, det som er drivkraften til ikke gi opp, men bli et lite hakk bedre, neste gang, neste r. Utallige treningstimer, dugnad og frivillighet, kakesalg for komme seg til Norway Cup eller kunne reise til nabofylket og konkurrere mot andre i hoppkonkurransen.

Det lille landet Norge markerer seg internasjonalt ved ligge helt i toppen i medaljekampen. Silk sett burde man vre imponert over prestasjonene til idrettsutverne fremfor et fokus p alt det utenomsportslige.

Et ensidig fokus p pampeveldet fremfor idretten, skader det ikke for mange det ultimate mlet om representere klubben, bygden, byen, nasjonen, er det kanskje med p drepe idrettsglede og ambisjoner? Hvem skal man mle seg med og strekke seg etter hvis idolene og heltene ikke er en del av et bilde p sunn konkurranse, muligheten for kunne komme til et OL eller et VM, spille seg frem til Champions League eller trene seg inn p skiskytterlandslaget? Er det vr oppgave drepe drmmene? I mange land er idretten det eneste hpet.

For fire r siden traff jeg Alex, en foreldrels gutt i Johannesburg. Han bodde hos sin tante med sin litt eldre sster. Fotballen var sliten, han sov med den under armen om natten, den halvskitne Manchester United drakten med Beckham p ryggen hadde han vokst fra, men den fulgte ham bde dag og natt, han tok den aldri av. I want to play for Manchester United one day, sa Alexander med store mrke og forventningsfulle yne. Selvsagt vil han ikke det, sjansene er sm som et sandkorn i Sahararkenen.

Det var fr VM i fotball i Sr Afrika. Sjansen for at Alex fikk se en kamp p TV var minimal. Muligheten for se en i virkeligheten var utenkelig. Kanskje hadde han bare sett et bilde, eller hrt sine eldre kamerater snakke om Beckham. Var det min oppgave skape et bilde av at VM var et sceneshow for korrupte FIFA pamper og sleipe sponsorer som bare ville ta hans siste og eneste Rand for en Colaboks? Selvsagt ikke.

Jeg mtte fortelle Alex at hvis han trente hver dag, og var flink p skolen, holdt seg unna naskeri og fanteskap, s kunne han kanskje komme til skolelaget, til en klubb og videre der lykken mtte bringe ham. Det var ikke min jobb stjele drmmen. Drmmen var det han trengte i et ellers miserabelt liv. Med slitte sko, neppe penger til neste mneds skolegang, men med et lite lys av hp.

Vi kan sitte bak vre flatskjermer, gremmes over pengebruk og korrupsjon, om fiasko for dem som blir nummer 9, 16 og 26. Men ingen hadde vrt der uten drmmen, uten f sjansen, uten iherdige foreldre, trenere, klubber og lagledere. Nr man rakker ned p et OL, nr voksne gr i fakkeltog for at verdens rikeste land skal g foran i kampen om drepe drmmene, er det ikke noe som er galt et sted? For som voksne er vi ogs forbilder, barn plukker opp arven etter oss. Holdningene, meningene, motstanden. Som nasjon burde vi vite bedre, som voksne burde vi tenke oss om og ta et skritt tilbake.

OL dreier seg om idrettsglede, om en fair kamp i skisporet eller i hoppbakken, om ha et ml strekke seg etter, der de beste, idolene mtes. Nr diskusjonen overskygges av fokuset p alt annet enn idretten, skaper vi ikke tapere fremfor morgendagens vinnere? Drmmer er til for ha noe strekke seg etter.

Drmmer er gratis, p gatene i Rio de Janeiro, i Johannesburg, i Moskva og Beijing. Vi har ingen rett til stjele drmmene. Det er noen der ute som lever fordi de har drmmer. De drmmer neppe om Heiberg, de drmmer om vre den stjernen de selv strekker seg mot.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar