hits

Skal vi stjele barnas drømmer?

kommentarer

Av: Odd Arne Blindheim

Den siste tids OL debatt har fått et fokus på pampevelde og maktarroganse. Tenker vi samtidig på hvilket budskap vi sender ut når vreden går ut over OL og IOC? De fleste som har drevet en eller annen idrett har hatt sine idoler. Smågutten på løkka med Messi drakten, ungjenten i skisporet som vil bli Marit Bjørgen, eller dem som i et gledens øyeblikk og fantasi «er» sitt store idol.

Når diskusjonene beveger seg til sinne, folkekrav og Facebookgrupper, sender man ikke samtidig signaler om at areanen alle drømmer om å være på eller komme til er i ferd med å nå den fullstendige forråtnelse?





OL-debutanten Jørgen Graabak slo til med sin første internasjonale seier og Norges første OL-gull i kombinert på 16 år i Sotsji. OL-reserven hadde aldri vunnet et renn på dette nivået.

Gleden av idrett, av prestasjoner, av samhold og av å nå de små målene, bli kvalifisert for kretslaget eller få ros for gode prestasjoner, det som er drivkraften til å ikke gi opp, men bli et lite hakk bedre, neste gang, neste år. Utallige treningstimer, dugnad og frivillighet, kakesalg for å komme seg til Norway Cup eller kunne reise til nabofylket og konkurrere mot andre i hoppkonkurransen. 

Det lille landet Norge markerer seg internasjonalt ved å ligge helt i toppen i medaljekampen. Silk sett burde man være imponert over prestasjonene til idrettsutøverne fremfor et fokus på alt det utenomsportslige.

Et ensidig fokus på «pampeveldet» fremfor idretten, skader det ikke for mange det ultimate målet om å representere klubben, bygden, byen, nasjonen, er det kanskje med på å drepe idrettsglede og ambisjoner? Hvem skal man måle seg med og strekke seg etter hvis idolene og heltene ikke er en del av et bilde på sunn konkurranse, muligheten for å kunne komme til et OL eller et VM, spille seg frem til Champions League eller trene seg inn på skiskytterlandslaget? Er det vår oppgave å drepe drømmene? I mange land er idretten det eneste håpet. 

For fire år siden traff jeg Alex, en foreldreløs gutt i Johannesburg. Han bodde hos sin tante med sin litt eldre søster. Fotballen var sliten, han sov med den under armen om natten, den halvskitne Manchester United drakten med Beckham på ryggen hadde han vokst fra, men den fulgte ham både dag og natt, han tok den aldri av. «I want to play for Manchester United one day», sa Alexander med store mørke og forventningsfulle øyne. Selvsagt vil han ikke det, sjansene er små som et sandkorn i Saharaørkenen.

Det var før VM i fotball i Sør Afrika. Sjansen for at Alex fikk se en kamp på TV var minimal. Muligheten for å se en i virkeligheten var utenkelig. Kanskje hadde han bare sett et bilde, eller hørt sine eldre kamerater snakke om Beckham. Var det min oppgave å skape et bilde av at VM var et sceneshow for korrupte FIFA pamper og sleipe sponsorer som bare ville ta hans siste og eneste Rand for en Colaboks? Selvsagt ikke.

Jeg måtte fortelle Alex at hvis han trente hver dag, og var flink på skolen, holdt seg unna naskeri og fanteskap, så kunne han kanskje komme til skolelaget, til en klubb og videre der lykken måtte bringe ham. Det var ikke min jobb å stjele drømmen. Drømmen var det han trengte i et ellers miserabelt liv. Med slitte sko, neppe penger til neste måneds skolegang, men med et lite lys av håp. 

Vi kan sitte bak våre flatskjermer, gremmes over pengebruk og korrupsjon, om fiasko for dem som blir nummer 9, 16 og 26. Men ingen hadde vært der uten drømmen, uten å få sjansen, uten iherdige foreldre, trenere, klubber og lagledere. Når man rakker ned på et OL, når voksne går i fakkeltog for at verdens rikeste land skal gå foran i kampen om å drepe drømmene, er det ikke noe som er galt et sted? For som voksne er vi også forbilder, barn plukker opp arven etter oss. Holdningene, meningene, motstanden. Som nasjon burde vi vite bedre, som voksne burde vi tenke oss om og ta et skritt tilbake. 

OL dreier seg om idrettsglede, om en fair kamp i skisporet eller i hoppbakken, om å ha et mål å strekke seg etter, der de beste, idolene møtes. Når diskusjonen overskygges av fokuset på alt annet enn idretten, skaper vi ikke tapere fremfor morgendagens vinnere? Drømmer er til for å ha noe å strekke seg etter.

Drømmer er gratis, på gatene i Rio de Janeiro, i Johannesburg, i Moskva og Beijing. Vi har ingen rett til å stjele drømmene. Det er noen der ute som lever fordi de har drømmer. De drømmer neppe om Heiberg, de drømmer om å være den stjernen de selv strekker seg mot.