hits

Hvilke potensialer gis norske nettaviser?

kommentarer
I det siste har vi som lesere og brukere av norske nettaviser vært vitne til visse innholdsmessige mønstre og brytninger som tenderer i en eller flere retninger og som ikke nødvendigvis tjener publikum generelt eller journalistikken spesielt.

Ben H. Pedersen

Medie- og kommunikasjonsrådgiver

BPKommunikasjon

Mediert tendens går i to hovedretninger: tettpakkede nettsider med mye informasjon bestående av tekst og visuelt innhold, og animasjoner og videosnutter som popper opp uten at en verken har åpnet eller bedt om det. Den andre retningen tenderer mot en stadig mer pågående journalistikk som ikke kan forklares i annet enn forsøk på å holde på leserens oppmerksomhet. Nyhetenes interesse har fått noen flere strenger spille på.

Jeg ønsker å ta med et eksempel som belyser denne problemstillingen. Jeg gjør oppmerksom at dette eksempelet er tatt med på et relativt vilkårlig grunnlag, men likevel med en viss forankring i det regionale nedslagsfeltet.

Forleden leste jeg i OA nett en artikkel jeg vil karakterisere som et overgrep, om enn ubevisst, med denne overskriften: «Onsdag skal han begraves» (Av hensyn til familie og etterlatte utelates navn). Dette var hele overskriften, som ble fulgt opp med et bilde av en tilsynelatende oppegående og aktiv mann som holdt på med skogsarbeid. At OA på denne måten tok på seg romansjangerens allvitende forfatterrolle og nærmest grep inn i mannens liv og erklærte en snarlig død, fikk derfor en heller makaber effekt. Om overskriften hadde inkludert historikken, ville medieeffekten vært en helt annen. Det var altså først etter å ha klikket «les mer» at jeg fikk innsikt i historikken og som ga det hele mening.

 

Publikum avspises altfor ofte med sterkt reduserte overskrifter, og vil man lese videre i artikkelen, er det pekeenheten «les mer» som gjelder. «Undersidene», hvor ingress og brødteksten presenteres, åpner samtidig for og gir tilgang til ytterligere reklameinnhold. Mer presist er dette en tett integrering av tekst og reklame. Altså ser vi her en klar sjanger-mix, ikke mye ulik den vi kjenner igjen fra blant annet «Se og Hør». Forskjellen ligger i nettsidenes klikke-pekeapplikasjonene og anledning til å "blogge" egne innlegg.

Analytisk kan dette forklares som sammenheng i tekster basert på en kultur og subkultur eller en hybrid mellom avisenes nyhetskriterier og populistmedienes islett av tekst og reklame. En overordnet problemstilling om hvem som er mest tjent med slike medierte framstillinger er i utgangspunktet gitt. Reklame pløyes inn i «nyhetenes interesse» og sørger for en intertekstualitet og ny lesemåte som skaper store utfordringer for leseren, samtidig som at media har gjort «jobben» overfor oppdragsgiveren som har solgt sin annonse. Fra å være lesere av kun tekst er vi blitt avanserte mottakere av både tekst/informasjon og audio-visuelle applikasjoner. Det stilles med andre ord store krav til oss som mediekonsumenter.

Denne hybriden kan altså ofte medføre at det blir svært vanskelig for publikum å holde fokus: intertekstualiteten skaper forvirring og distraksjoner. Fenomenet er dessuten kjent fra markedskommunikasjon ved at informasjon serveres på en måte som skal manipulere publikum i en eller retning, ofte med det formålet å selge/kjøpe en vare eller tjeneste. Vi blir med andre ord utsatt for påvirkninger bort fra teksten og mot reklamen.

Utviklingen og anvendelse av ulike applikasjoner har vært avgjørende og ikke minst styrende for en mediepolitikk som tjener teknokratene og teknologisk determinisme. I en slik kontekst som dette er det likevel vanskelig å isolere teknologien fra det økonomiske aspektet. Siden norsk media ble fra Stortinget bestemt ikke lenger skulle være «underlagt» partipolitiske bindinger, men være politisk-ideologisk uavhengig, har markedskreftene truffet svært godt med sin besøkelsestid og gjort sine "nødvendige" tilnærminger. Enn videre, media har fått en ny «sponsor» - en støttespiller som vet å sno deg på medias bekostning. Dette har ført til at media har gjort seg avhengig av markedet. Vi har med andre ord fått et gjensidighetsforhold mellom media og markedet.

Det er denne symbiosen vi er vitne til hver gang vi åpner en nettavis og en går inn i en medieverden hvor det gis rom for reklame enn journalistisk innhold.

Norske nettaviser er per i dag blitt den klareste definisjonen på et liberalistisk mediesystem med en relativ høy deltakingsideologi i form av leserbrev, blogg, ulike diskusjonsfora, osv. På mange måter ser vi en likhet og link mellom nettavisene og enkelte sosiale medier. Et annet forhold som gjør en slik tilnærming relevant, er at mange avisartikler gir anledning til å "anbefale" artikkelen og/eller legge den ut på din egen twitter- eller facebookside. Forskjellen på denne og annen mediedeltakelse er at dette ikke først og fremst har som formål å spre et budskap, men må sees i et markedsøkonomisk perspektiv. Mediert innhold skal selge, og denne ideologien har media levd med siden de første profesjonelle nyhetsbyråene ble etablert. I den sammenheng er det altså hybrid- og sjangermixen som er ny.

Per definisjon er norske nettaviser det fremste beviste på at mediesamfunnet i Norge har gått fra å være sosialt ansvarlig, med vektlegging på nyheter og informasjon, til å være et (markeds)liberalistisk talerør med alt hva postmodernismen fører med seg. I et utviklingsperspektiv henger denne nært knyttet til det overordnete begrepet mediepolitikk. Akkurat i denne sammenhengen er jeg redd medieutviklingen har gått vel fort, så fort at mediepolitikken har problemer med å følge med i svingene og designe nye definisjoner,og at de som styrer teknologisk og økonomisk determinisme helt har tatt over det aller meste av mediehegemoniet.