Lettvint og respektløst fra Clemet og Civita

Å bli belært av Civita og Høyre om selektiv kildebruk tar jeg med knusende ro, skriver Wegard Harsvik i dette svaret til Kristin Clemet.

 

Foto: http://wp.respublica.no/?p=4239

Av Wegard Harsvik, leder av samfunnspolitisk avdeling Fagforbundet og forfatter av Blåkopi. Høyres svenske strategi.

 

Etter juleferien fikk elevene ved Karlstad idrettsgymnas i Sverige beskjed om at skolen var slått konkurs. Skolekonsernet tjente ikke penger på akkurat deres klasser, og elevene ble stående på bar bakke et halvt år før avsluttende eksamen på videregående skole. Dessverre har den svenske debatten og eksemplene derfra i liten grad fått gjennomslag i norsk offentlighet. Det er særlig synd , fordi høyrepartiene i Norge er i ferd med å gjøre de samme feilgrepene som svenskene.

I boka Blåkopi (Res Publica 2013) presenteres utviklingen bl.a. på skoleområdet i Sverige de siste par tiårene. Tall og eksempler er kildebelagte og er hentet fra solide forskningsrapporter fra ledende skoleforskere i Sverige; fra det svenske skoleverkets offisielle statistikk og rapporter, og fra den omfattende gravende journalistikken som de største avisene og Sveriges Televison har gjort over tid. I Sverige har dette ført til en omseggripende debatt, som har preget den politiske dagsorden. Stadig nye, grelle eksempler fra den kommersialiserte svenske skolen har gjort selv skoleministeren i den borgerlige regjeringen betenkt.

Dette er en debatt høyresiden i Norge er lite begeistret for. Man er blitt så godt vant med et politisk klima der ingen stiller spørsmål ved deres løsninger, at motstand møtes med utskjelling i stedet for diskusjon. Men skjellsordene sitter gjerne løsest når argumentene er som svakest. Kristin Clemets forsøk på å stoppe debatten gjennom å anklage undertegnede for ”teknisk løgn” men ikke ”løgn”, er en merksnodig språklig nyskapning. Det understreker likevel det som beskrives i ”Blåkopi” om høyrekreftenes nærmest Orwellske omdefinering av ordenes innhold, både i Sverige og etter hvert i Norge. Der ”gode krefter” er internasjonal finanskapital, ”mangfold” betyr privatisering og ”det skal lønne seg å arbeide” betyr straffeskatt for arbeidsledige, uføre og syke.

”Teknisk løgn” betyr ifølge Clemet at man gjengir fakta som ikke passer inn i hennes politiske verdensbilde – samt om de unnlater å nevne at Civita har gitt ut en rapport om et emne. Civitas rapporter har nemlig den magiske egenskap at de er uomgjengelige bare i kraft av sin blotte eksistens, kan det synes som hun mener. Hun viser for eksempel til tidligere Fpu-leder Ove Vanebos kritikk av Ebba Boyes utmerkede rapport om svensk skole. Vanebos argumenter ble behørig tilbakevist av Boye selv, blant annet fordi han konsekvent bygget på foreldet tallmateriale og antagelser som for lengst hadde hatt et brutalt møte med virkeligheten. Noe Clemet ikke nevner i sitt innlegg, og dermed gjør seg skyldig i en ”teknisk løgn” i følge sin egen kuriøse definisjon.

Hun viser videre triumferende til en omdiskutert rapport fra Institutet for arbetsmarknads- og utbildningspolitisk utvärdering, uten å nevne at den er imøtegått av flere forskere og politikere i Sverige – for øvrig også fra Moderaterna. For eksempel her  og her. Igjen altså en såkalt ”teknisk løgn”. Når man går konklusjonene nærmere etter i sømmene viser det seg at det som virkelig øker er forskjellen mellom skolene. Rapporten sier heller ikke noe om den faktiske kunnskapsutviklingen – bare om karakternivået! Og som det er dokumentert i ”Blåkopi”:  – karakterene har blitt bedre samtidig med økt innslag av privatskoler, mens Sverige har rast i de internasjonale sammenlikningene. PISA konstaterer at land med høy grad av konkurranse mellom skolene ikke gjør det bedre enn land med liten grad av konkurranse i internasjonale undersøkelser. Derimot fører økt konkurranse til større forskjeller mellom skolene.

Kristin Clemet er misfornøyd med hvordan Høyres privatskolepolitikk er gjengitt i ”Blåkopi”. Det er uklart om hun her snakker på vegne av partiet, seg selv eller tenketanken sin. Men siden andre fra Høyre har klagd på for korte sitater av Erna Solberg i boka, kan det jo være klargjørende å sitere hennes tilnærming i artikkelen «Mangfold og maktspredning» der det heter: Hvorfor skal ikke en hvilken som helst familie i Norge kunne velge alternativt innenfor rammen av den offentlige finansieringen? Ser man på Nederland, hvor over 70 prosent av barna går i friskoler, eller Sverige, hvor langt flere går i friskoler enn hos oss, forstår man at friskolene ikke er noen trussel mot fellesskap. Tvert imot.” Det oppsummerer godt Høyres tilnærming, slik jeg har oppfattet den, og presentert den i boka. Så kan til gjengjeld Clemet oppdatere seg på situasjonen i svensk arbeiderbevegelse.

Så viser Clemet til at jeg skal ha kalt utbytteforbudet for ”naivt”. Det er ikke mine ord – som det framgår av ”Blåkopi” er det professor Terje Hansen som kaller den type utbytteforbud for endog ”rørende naivt”, den gang i samband med forbud mot barnehageutbytte. Mye av det hun ellers skriver om er en del av den normale debatten om veivalg og prioriteringer i utdanningspolitikken. Det må være diskusjoner vi kan føre uten å strø invektivene veggimellom.

Å bli belært av Civita og Høyre om selektiv kildebruk tar jeg med knusende ro. Det ble en pinlig affære for Moderaterna i Sverige, da de i sin iver etter å ta eierskap til den nordiske modellen ble tatt for å bedrive ren historieforfalskning. I partiprogrammet hadde man påstått at høyrekreftene hadde drevet fram fri og allmenn stemmerett. Det var så drøyt at partiet måtte foreta et pinlig tilbaketog i all offentlighet. Bedre gikk det ikke da Clemet og Civita  forsøkte seg på en versjon av de svenske anstrengelsene på å omskrive historien om velferdsstaten. Finn Olstad, professor i moderne historie, tok for seg Clemet og Civitas forhold til fakta (Aftenposten 25. mars 2011). Denne faglige dommen danner for så vidt en god kontrast til deres forsøk på å stemple folk med andre synspunkter som ”løgnere”

Olstad betegnet Civitas første forsøk på historiefaglig publikasjon som ”et prosjekt som forsøker å etablere en historisk legitimitet det ikke er dekning for. Som historisk helhetstolkning kan dette rett og slett ikke tas alvorlig.” Det skyldtes ifølge professor Olstad at prosjektet faglig sett var preget av ”åpenbare svakheter og begrensninger” samt ”skjevheter, utelatelser og manglende kontekst” der kildegrunnlaget var ”meget tynt.”

Professor Olstad mente Civitas historie om velferdsstaten tydelig viste at de ønsket ”å forme historien etter en bestemt mal og derved tjene bestemte interesser,” og minnet således ”om ml-bevegelsens historiske arbeider i 1970-årene.” Olstad konkluderte: ”Jeg tillater meg å protestere mot at historien på denne måten skal være politikkens lydige tjener. Det finnes åpenbart koplinger mellom historie, politikk og moral. Et politisk engasjement kan utmerket godt føre til et betydelig historisk forfatterskap. Men det er faktisk noe annet når man fra politisk hold legger føringer for hvordan historien skal se ut. Det er i hvert fall ikke liberalt.”

Den type utskjelling boka Blåkopi er møtt med siden utgivelsen, og som Clemets innlegg er et typisk eksempel på, er en klassisk hersketeknikk mot meningsmotstandere. Dagbladet gjennomskuet reaksjonen, og skrev på lederplass: ”Høyres reaksjon på Blåkopi er like interessant som selve boka. (…) Det ville styrket Høyres troverdighet om partiet i større grad hadde erkjent at partiets politikk vil ha konsekvenser, gode som dårlige. Når vi har et virksomt politisk laboratorium rett over grensen ville det være en unnlatelsessynd for Høyres konkurrenter ikke å studere virkningen av mange års høyrestyre der.  Fordi jeg er ganske sikker på at min bok verken inneholder grove feil eller ”tekniske løgner”, passer det godt å avrunde med denne faglige konklusjonen over Civita og Clemet fra professor Finn Olstad: ”Man kan ikke opptre så lettvint og så respektløst overfor faglige standarder.”

hits