hits

Kriseplaner forblir i skuffen

Kostbare kriseplaner forblir ofte i skuffen nr det frst smeller.

Forblir i skuffen: Paal Espen Hambres erfaring er at planene for krisekommunikasjon ofte ikke blir brukt slik de var tiltenkt.

Kommentar av Paal Espen Hambre, Managing Partner i Arctic PR.  

Tre hendelser p halvannet r, to av dem i lpet av den siste uken, har aktualisert problemstillingen rundt hvorvidt det offentlige er skodd for hndtere en krise.

Kommunikasjon, eller snarere mangel p kommunikasjon, str sentralt i alle tre tilfellene.    22/7 var den frste. Her sviktet kommunikasjonen mellom Forsvaret og Politiet i den kritiske fasen (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/--Har-hverken-politiet-eller-Forsvaret-lart-noe-7120055.html).

Denne og forrige uke dukket to nye hendelser opp, som kanskje mer enn 22/7 inkluderer mangelfullt kommunikasjonsarbeid overfor eksterne mlgrupper. Her definert som alle grupper utenfor egen organisasjon.

Frst hevet Forsvaret den nasjonale terrorberedskapen til niv A, noe som sist skjedde 22. juli 2011. Dette burde vel fortalt Forsvarsledelsen litt om hvilket tolkningspotensiale som l i avgjrelsen. Media plukket raskt opp saken, noe som ga skremmende overskrifter av typen «Forsvaret innfrer terrorberedskap A. Saken oppdateres fortlpende».

PST p sin side, var ikke informert, og tilbakeviste en kt terrortrussel. Forvirringen var total.

Deretter, i en egen og isolert hendelse sist onsdag, hermetiserte Politiet Stortinget, i samarbeid med Stortingets administrasjon og sikkerhetstjeneste. Felles for begge situasjonene var at viktige berrte og potensielt berrte grupper, ikke fikk informasjon.

Det er fortsatt litt uklart hvem det ble og ikke ble opprettet kommunikasjonsflyt med underveis, men dette er p det rene: Forsvaret informerte ikke publikum og vrige eksterne grupper tidlig nok til unng frykt og spekulasjoner med hensyn til kningen i terrorberedskap.

Det samme gjelder Politiet, i forhold til onsdagens situasjon p Stortinget. Forsvaret og Politiet informerte heller ikke hverandre i noen av situasjonene, nrmest som et «takk for sist».

P Stortinget viste det seg raskt at ikke en gang de folkevalgte p innsiden av bygget fikk informasjon om hva som foregikk. «Talentlst» var betegnelsen fra Hyres stortingsrepresentant Arve Kambe, og man kan vel si det var en sjelden tverrpolitisk enighet om dette synet.

Jeg har vrt, og er fortsatt ofte, med p s vel planlegging og ving som eksekvering av krisekommunikasjonsplaner for offentlig sektor. Nr kommunikasjonsflyten ikke gr slik den skal under en krisesituasjon, er det min erfaring at skoen ikke ndvendigvis trykker der man tror den gjr.

Det er nemlig ikke mangel p planer som er problemet. Planer av denne typen finnes det etter hvert masse av p bde lokalt, regionalt og nasjonalt plan. Skrivebordsskuffene og datamappene flyter nrmest over av dem.

Problemet er snarere at de oftere enn man liker tro forblir i skuffen, selv nr krisen inntreffer. Ser vil tilbake til 22/7, viste det seg eksempelvis at Justisdepartementet droppet benytte seg av sine nylig reviderte og omfattende kriseplaner, som ogs inkluderte rutiner for intern og ekstern kommunikasjon og varsling (http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8280384).

Det offentlige bruker svrt mye penger p planer for bde krisehndtering og krisekommunikasjon. Mot slutten av 2011 ble verdien av interne og innkjpte PR-tjenester i staten beregnet til en milliard kroner (http://e24.no/media/info-og-pr/stoltenberg-regjeringen-bruker-en-milliard-paa-pr/20125274).

Rdgivning fra eksterne PR-byrer er av bransjeforeningen KOMM (tidligere NIR) beregnet utgjre mellom 100 og 200 millioner kroner. Resten er i stor grad kostnader knyttet til offentlig ansatte kommunikasjonsrdgivere.

S hvis alt ligger til rette for god krisekommunikasjon, og alle eventualiteter som tenkes kan er tatt hyde for i planene, hvorfor glemmer man dem s snart det smeller, og lper rundt som hodelse hns?

Blant rsakene som vi har klart identifisere gjennom vrt arbeid p feltet, som ogs inkluderer tilbakemeldinger fra aktrer i det offentlige, er:

- Planene anses som teoretisk gode, men man mangler tilstrekkelig trening hva gjelder gjennomfring, alts realistiske krisevelser. Dermed stoler man ikke p dem i en krisesituasjon, og flytter fokuset nrmest utelukkende over p det operative.

- Eierskapet til krisekommunikasjonsplanene anses som uavklart. Kommunikasjonsavdelingen har ofte eierskapet, men mangler dedikasjon fra embetsverket eller administrasjonen.

- Planer som er utviklet av og for en tidligere ledelse, det vre seg stab, administrasjon eller politisk, fr en stemoderlig behandling av de som kommer etter. Dermed blir de aldri tilstrekkelig forankret, og mens man venter p at nye skal lages, inntreffer krisen.

- Kommunikasjonsfaget utvikler seg svrt raskt, og statiske planer blir fort utdaterte og lite relevante for dagens situasjon.

- Ved sterk og vedvarende kritikk fra berrte grupper tidlig i en krisefase velger mange fravike de foreliggende planer for krisekommunikasjon, fordi de da anses som lite vellykkede.

For prve meg p en konklusjon, kan jeg si veldig forenklet, at det offentlige definitivt er i stand til gjre det bedre enn demonstrert ved de tre hendelsene over. Men da m punktene over adresseres, og planene opp fra skuffen.

Flg Paal Espen Hambre p Twitter: https://twitter.com/phambre

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar