hits

Hva nå Norge?

kommentarer
Med brutale angrepsmetoder og viljen til å ta liv for penger og religion ble Mokhtar Belmokhtar den 17. januar 2013 mannen som viste den vestlige verden at terrorviljen blant islamske ekstremister lever i beste velgående. Med skarpladde våpen og en angrepsvilje av stål slo han pusten ut av oljegigantene BP og Statoil. Han tvang oljekjempene i kne ved bruk av det eldste trikset i boka. Grov vold! For oljenasjonen Norge var gisselaksjonen et grotesk møte med en brutalitet vi ikke kjenner her hjemme. For oljenasjonen Norge var blodbadet et endelig bevis på at ekstrem lønnsomhet aldri dukker opp uten følgesvennen skyhøy risiko.

Etter femti år som oljenasjon er vi fortsatt ikke utlært.

Et angrep på Statoil i Algerie er like mye et angrep på Norges nye nasjonale identitet som et angrep på landets største oljeselskap. Et angrep på Statoil er vel så mye med på å teste vår evne til å stole på egen dømmekraft som det er med på å teste vår evne til å stå sammen bak de beslutninger Statoil ledelsen har tatt.

Et kommersielt olje og gassanlegg i ørkenen er ikke ment å skulle håndtere et voldelig angrep utført med militær tyngde og presisjon. Terrorbanden til Belmokhtar var villig til å gå i døden for sitt mål. For de ansatte i oljeselskapene ble det som burde vært en vanlig dag på jobb, til et blodig mareritt, og det er ikke første gang det skjer. Bare de siste årene har nærmere 290 angrep mot oljeanlegg blitt utført på det afrikanske kontinentet.

I tillegg til angrep mot oljeanleggene i afrikanske land har reisende med vestlig bakgrunn jevnlig vært mål for miltante grupper med kidnapping og løspenger som en viktig del av sitt

levebrød. Gislene har gjerne blitt fremstilt som løpende skyteskiver for maskerte banditter. I Nord Afrika var toppåret for slike angrep 2009, og selv om dette var noen år tilbake har angrepene fortsatt med uforminsket styrke.

Kjell-Ola Kleiven sier at Norge fortsatt ikke er utlært som oljenasjon.

For Nordmenn flest er beskrivelsene av Amenas og gisselaksjonen som tatt ut av en «ville vesten» film, men i Nord Afrika har det blitt hverdag med røverbander som plyndrer, smugler og dreper. Likevel skal ikke Statoil la seg skremme ut av Algerie. De skal ikke la seg

skremme ut av andre spennende oljeland heller. Til det er investeringene som er gjort for store, og det er viktig å vise omverden at røverbander ikke kan knekke oss med vold og våpen.

Etter Muammar Gaddafis fall i Libya ble store mengder militære våpen gjort tilgjenglig for salg i det svarte markedet. Angrepet i Amenas ble trolig gjennomført med Libya våpen. Våpnene ble spredt i hele regionen og mange ble fanget opp av grupper som bruker våpnene til egen vinning eller maktutøvelse. Maktutøvelse gjort med automatvåpen resulterer gjerne i død og elendighet, og denne gangen traff maktutøvelsen også oljenasjonen Norge. Med vår tilstedeværelse i Afrika er det neppe verken første eller siste gang dette skjer.

Det norske oljeeventyret har kommet langt siden vi først fant olje på norsk sokkel ved Ekofisk i 1969. Norsk sokkel for lengst har blitt for liten for vår ekspansive olje og gass virksomhet, og med norske oljeselskaper som DNO og Statoil til stede i verdens største oljemarkeder har vi blitt en risikotaker på linje med de store som BP og Shell. Som en global oljeaktør er Statoil like utsatt når det gjelder angrep som de andre store, og slik vil det alltid være.

Norge har blitt en risikotager i en internasjonal oljeindustri, og i mange land der vi er til stede er det eneste sikre det usikre. Sett i bakspeilet kan vi trygt konstantere gjennom femti år med norsk olje historie at Norge så langt har vært både flinke og heldige. Det tok tross alt et halvt år hundre før vi fikk oppleve tragedien i Amenas. Selv om nedsiden nå kan virke skremmende, og noen ganger totalt umenneskelig så må vi ikke glemme at Norge er en stolt olje og gass nasjon. Det skal vi fortsette å være, så får evalueringen av hva som gikk galt ved Amenas gjør oss enda bedre.

Kanskje vil Amenas i ettertid bli sett på som uhellet som forberedte olje Norge på at det utenkelige kan skje også med oss. Det er tross alt større risiko i Afrika enn her hjemme på berget.

Av: Kjell-Ola Kleiven, administrerende direktør Risk Information Group