Vi er i gang med årets feriekabal: Fotballskole, bestemor, delt ferie og klump i magen. Det går jo ikke opp

OSLO 20170608.70.000 barn vil i 2017 delta i den 20. utgaven av Tine Fotballskole.NB! Modellklarert.Foto: Nils-Erik Bjørholt / NTB scanpix
Fotballskole er gjerne en løsning for mange foreldre, for å få feriekabalen til å gå opp. Illustrasjonsfoto: Nils-Erik Bjørholt / NTB scanpix

Av Eirin Kalstø

Kjære kunnskapsminister, og kjære småbarnsforeldre. Hvorfor går vi ikke i tog og protesterer mot en skolehverdag som ikke er tilpasset arbeidslivet og hverdagen vi lever i?

Jeg er mor til tre barn. To er skolebarn og går i henholdsvis 1. og 4. klasse. Vi bor i en liten bygd på Nordvestlandet og har barna på en liten trygg skole med gode lærere. Men jeg lurer ofte på hvilken generasjon skolesystemet er tenkt å passe for. Dette har jeg ofte tenkt de siste fire årene, mens jeg har sjonglert jobb og fritid i en kabal som aldri går opp.

Hvorfor ikke heldagsskole?

Tidsklemma blir det ofte snakket om, men er det ikke egentlig snakk om skolestrukturen? Hvorfor snakkes det ikke mer om heldagsskole? Er ikke dagens skolesystem tilpasset 50- eller 60-tallet med hjemmeværende husmor? Er det virkelig slik at vi selv er skyld i tidsklemma vi foreldre opplever hver eneste dag?

Hvorfor tviholder vi på potet/høstferie, juleferie, vinterferie, påskeferie, inneklemtdager, planleggingsdager og for å toppe dette ? åtte ukers sommerferie. Det er et faktum at barna har 13 uker ferie og foreldrene har 5 ukers ferie. Det går ikke opp.

Akkurat nå er vi i gang med årets kabal. Vi løser det med fotballskole (koster penger), bestemor, delt ferie og en reell klump i magen. For dette går jo ikke opp. Hvor attraktiv er jeg for arbeidsgiver når jeg ikke kan tilpasse ferien etter bedriftens behov? Hvorfor får 60-åringene en ekstra ferieuke når småbarnsforeldre virkelig trenger den? Og hvorfor er vi forundret over at en altfor stor andel av den kvinnelige befolkningen jobber deltid for å få dette til å gå rundt?

Eirin Kalstø

Les også: Lær elevene å stå opp hver morgen

SFO er oppbevaring

Ja, det finnes SFO, men dessverre er SFO ofte en oppbevaringsplass og ikke ett godt pedagogisk tilbud til barna våre. Selv har jeg to barn som ikke trives på SFO. 15 barn per voksen gir ikke kvalitetstilbud til barna våre. Vi jobber tett med SFO for å finne kreative løsninger, men dette er et tilbud kommunene ikke er villig til å bruke penger på.

Lekser er et annet dilemma. Etter en lang dag på skole og SFO skal vi presse inn en halvtime med lekser mellom middag og fritidsaktiviteter. Gjerne med lavt blodsukker og foreldre som er travelt opptatt med middag og mindre søsken. Hvilken kvalitet har dette? Hvorfor er ikke lekser en del av skoledagen? Hvorfor synes vi det er greit at barna våre tar med jobben hjem? Hvordan skal barna skille mellom skole/jobb og fritid når skillet blir diffust? Og hvor er forskningen på at lekse faktisk har en effekt? For de aller fleste er virkningen marginal.

Les også: Ikke nok timer i døgnet

Trondheim 20170620.Jenter på kanotur i finværet i marka utenfor Trondheim i sommerferien.Modellklarert til redaksjonell bruk.Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Det er et faktum at barna har 13 uker ferie og foreldrene har 5 ukers ferie. Det går ikke opp. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Lekser på skolen

Det forventes at vi skal bidra med til sammen ett årsverk i løpet av grunnskolen, i form av lekser. Da bør det være god forskning som støtter at det er verdt innsatsen. Videre er det et tankekors at lek for de minste barna i stor grad er erstattet av krav om måloppnåelse og ikke gir bedre læringsresultater, men muligens tidligere frafall fra skolen og større psykiske problemer blant ungdom.

Jeg mener det er på høy tid å diskutere heldagsskole med lek og lekser integrert i tiden mellom 8?16. Med tilstedeværelse av kompetente voksne hele dagen, og med dedikert fritid til barna våre. Ja, vi er alle ansvarlige for vår egen tidsbruk og «tidsklemme», men hvis samfunnet rundt oss, og skolen spesielt, ikke tilrettelegger for at det skal være gjennomførbart ? tvinger vi familier (i all hovedsak kvinner) til å jobbe ufrivillig deltid for å få kabalen til å gå opp.

Innlegget ble først publisert i Adresseavisa. 

Blir kvinner frie av å låses inne?

På jenteavdelingen på Fitness24Seven har gutter ingen adgang. Man går inn i treningsrommet via jentegarderoben. Foto: Kjersti Westeng/Mediehuset Nettavisen

Debatten om kjønnssegrert trening tar en absurd vending når feminist Gerd von der Lippe hevder at låst jentegym er et fristed for kvinner.

Av Fredrik Drevon, journalist

- Vi damer merker når kroppene våre blir objekter, og da er det greit å tilby damer et fristed fra denne godkjenningen av kroppen vår, sier idrettssosiolog og tidligere likestillingsforkjemper Gerd von der Lippe til Nettavisen.

Med dette håpløse utsagnet spenner von der Lippe bein på hele sitt kjønnspolitiske prosjekt. På 1970-tallet var hun blant de modige pionerene som bidro til at kvinner fikk delta i Holmenkollstafetten.

Hun kjempet altså for likestilling mellom kvinner og menn.

Les også: Jenter får eget rom på treningssenteret: - Mange vil slippe å trene foran gutter

Men når målet om likestilling forlengst er oppnådd i Norge, er det tydeligvis ikke så stas med likestilling lenger. I disse ulvetider fremstilles kvinnen ofte som et lam som må beskyttes for mannes siklende begjær.

På blogger Maria Høilis treningssenter sikler mennene visstnok så mye at de trenger smekke. Er denne generaliserte mannsforakten en form for androfobi, eller sikter hun til én enkelt hendelse?

Hva med kvinners seksualitet og adferd? Er kvinners sosiale register bare noe passivt og uskyldig, slik som i Fitness24Seven-universet med den låste jentegymmen?

Fredrik Drevon

Ikke lov å håndhilse

Reklame og medier har angivelig skapt et uutholdelig kroppspress som ifølge den høyt respekterte feministen von der Lippe ikke kan håndteres på noen annen måte enn å gjemme bort kvinner i låste rom.

Jeg tror ikke det er de abstrakte kreftene reklame og sosiale medier alene som har bragt oss hit. Det handler nok vel så mye om at kjønnsrollene fra islamsk fundamentalisme ofte blir endel av hverdagen når assimilering regnes som et skjellsord.

En av bestevennene til datteren min har somalisk bakgrunn. Moren hennes har bodd mange år i Norge, men nekter å håndhilse på meg. «Det er kultur», sier hun og smiler brydd.

Feminist Gerd von der Lippe løper i dag islamisters ærend: Kvinnen skal gjemmes bort eller tildekkes for å unngå mannens syndige blikk eller grafsende kommentarer.

Tankegodset som von der Lippe legger frem i Nettavisen er i bunn og grunn et ekstremt pessimistisk og regressivt ultimatum: Hvis kvinner ikke får et fristed, underforstått et låst jentegym, så reduseres de til objekter for menns skitne begjær.

Von der Lippe nærmest forutsetter at trakassering og slibrigheter ligger i mannens fabrikkinnstillinger. Dette er en forkastelig holdning til menn.

Les også: Kvinner skal ikke stenges inne i bur

Mister troverdighet

Von der Lippe tar i intervjuet med Nettavisen riktignok et forbehold om at kjønnssegrering ikke bør normaliseres. Men når hun likevel gang på gang forsvarer låst jentegym ved 200 treningssentre i Norden, mister hun all troverdighet som likestillingsforkjemper.

16. juni publiserte Nettavisen hele fire saker relatert til kjønnssegregering hos Fitness24Seven: Foruten nyhetssakene Jenter får eget rom på treningssenteret og - Vi damer merker når kroppene våre blir objekter, publiserte Nettavisen en kommentar av sjefredaktør Gunnar Stavrum og et blogginnlegg av Maria Høili.

Sakene kom i kjølvannet av min kronikk om Fitness24Seven i VG 11. juni, og Anne Grenersens kommentar i Avisa Nordland 15. juni.

Fitness24Seven ble etablert i Sverige i 2002, og spredte seg til Norge i 2011.

Tilsynelatende inspirert av religiøst begrunnet kjønnssegregering i land som Saudi Arabia og Pakistan, har Fitness24Seven i en årrekke hatt et låst treningsrom der bare kvinner har adgang, et såkalt jentegym.

Tillitskulturen står på spill

Hovedpoenget i VG-kronikken min var at hvis et treningssenter ikke klarer å ivareta sine kunders trivsel og trygghet, er kjønnsapartheid en svært dårlig løsning, fordi det ikke konfronterer selve problemet, nemlig hvordan folk skal omgås hverandre på en respektfull måte.

Et treningssenter som sliter med ukultur bør selv ta kostnaden med å oppdra sine kunder til gjensidig respekt, ikke segregere kundene som i en saudi-arabisk restaurant.

I alle slags sammenhenger der menn og kvinner omgås, kan både kvinner og menn potensielt sett bli trakassert.

Skal vi da kjønnssegregere alle barer og badestrender, fordi dette er steder der folk kan oppleve kroppspress eller slibrige kommentarer? Nei, absolutt ikke. Da hadde vi isåfall kastet likestillingsloven på skraphaugen.

Kjønnssegregert bryllup på landsbygda i Pakistan er forøvrig noe av det kjedeligste jeg har vært med på.

Kroppspress på 1970-tallet

Gerd von der Lippe har dessverre hengt seg opp i klisjeen om «økende kroppspress».

De drøyeste påstandene hennes kommer når hun idealiserer 1970-tallet, «da kvinner ikke ble objektivisert på samme måte som i dag».

- Det kroppspresset vi ser nå, fantes ikke på 70-tallet, det var ikke med i vurderingen. Det var en helt annen godkjenning av kropp på den tiden, og mindre gloing på pupper, lår og bein. Vi damer merker når kroppene våre blir objekter, og da er det greit å tilby damer et fristed fra denne godkjenningen av kroppen vår, sier von der Lippe.

Det finnes utallige eksempler på at kroppspresset var minst like stort på 1970-tallet som i dag.

Sophia Lorens legendariske kokebok In cucina con amore ble utgitt i 1971. Dette var en mainstream bokutgivelse. Boken handler imidlertid ikke primært om mat, men om Lorens kropp, som bokstavelig talt blir dandert på fruktfat.

Faksimile «In cucina con amore»

Kroppspresset ser ut til å ha vært intenst gjennom alle historiske epoker, og enda lenger tilbake. Skjønnhetsidealene har tatt ulike former, men de har så og si alltid vært uoppnåelige for folk flest.

Hvis du ikke tror meg, bør du besøke Louvre-museet i Paris og se på de pre-klassiske greske statuene. Tennis-stjernen Venus Williams kan se langt etter en slik six-pack.

Ellers kan vi nevne det fire tusen år gamle Nattens dronning-relieffet, og Bond-piken Bo Derek. Reklameplakater med Anna Nicole Smith skapte kaos og raseri i Norge på 1990-tallet.

Den badende femme fatale Batseba har pirret fantasien til jøder, kristne og muslimer helt siden disse religionene oppsto.

På 1970-tallet var det faktisk noen musikkfestivaler der folk danset nakne. Men heldigvis kan Gerd von der Lippe forsikre oss om at det var «mindre gloing på pupper, lår og bein».

På jentegymmen til Fitness24Seven er det sikkert ingen som glor på pupper, lår og bein. Der tenker de bare rene tanker. For det er bare i et låst treningsrom på 25 kvadratmeter at kvinnen virkelig kan være fri.

 

Nettavisen bør gi slipp på olje-romantikken

Nettavisen og olje- og energiminister Terje Søviknes gleder seg over at verden vil være avhengig av olje i flere tiår framover. Foto: Flickr

Verdens oljeavhengighet går mot slutten. Spørsmålet er om Norge skal bremse før vi blir med utfor pris-stupet.


Av Per Espen Stoknes, stortingskandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo. 


Gunnar Stavrum skriver i Nettavisen at verden fremdeles vil være avhengig av olje i tiår fremover, og at dette vil være gunstig for Norge. Han har helt rett i at olje og gass ikke vil forsvinne med det første, men undervurderer markedets reaksjoner på gapet mellom etterspørsel og tilbud.

En hver økonom vil fortelle deg at prisen på en vare vil synke når tilbudet blir større enn etterspørselen. I dag produseres det for mye olje i verden sammenlignet med etterspørselen. Overproduksjon og fallende etterspørsel fremover vil føre til lavere pris - en pris Norge ikke vil klare å konkurrere med. Da har vi et alvorlig problem, uavhengig av om lastebiler i utlandet fremdeles bruker fossile drivstoff et par tiår til.

Analytikere spår oljeprisen rett ned. Den siste uken har oljeprisen ligget godt under 50 dollar fatet, og nå spår fremtredende oljeanalytikere at prisen vil synke til 30 dollar allerede neste år. En langvarig pris på under 30 dollar fatet vil være kroken på døra for nye felt på norsk sokkel.

Den risikoen ønsker ikke Miljøpartiet De Grønne å ta på skattebetalernes regning.

Per Espen Stoknes

Energiomveltningen går raskt
Både sol- og vindenergi blir billigere raskere enn noen kunne sett for seg. Bloomberg mener vind og sol vil være vår billigste energikilder innen 2030. Antall arbeidsplasser innen fornybar energi vokser raskt. På verdensbasis jobber nå 9,8 millioner mennesker innen fornybar energi, og veksten ser ut til å fortsette. Veksten kommer av at smarte investorer vil tjene penger - ikke fordi de vil redde klimaet.

Spørsmålet vi må stille oss selv er om Norge skal være med på fornybareventyret, eller om vi vil fortsette å satse på gårsdagens løsninger. Ser vi utover våre egne grenser er ambisjonene enorme: Kina er verdensledende på solenergi, og India har et mål om å ha utelukkende el-biler på veiene innen 2030.

Det skjer raske fremskritt i transportsektoren, som står for en stor del av oljeforbruket. Stanford-foreleseren Tony Seba mener en tur med en selvkjørende el-taxi i 2021 vil koste deg 16 cent, altså rundt 1,3 norske kroner, og at bilmarkedet vil kollapse, fordi folk vil velge det billigste alternativet. Disse fundamentale forandringene i vår transport mener Seba vil senke det totale oljeforbruket med 30%.

Det er disse raske energiomveltningene som gjør at oljeentusiastene i stadig større grad minner om stoltheten til kamerakjempen Kodak, og mobilgiganten Nokia.

Det som dreper olje-etterspørselen er billige batterier, apper, digitalisering og 3D-printing, ikke MDG.

Omstilingen er i gang, enten vi vil det eller ei
Stavrum siterer SSB fra 2015, hvor petroleumsnæringen hadde 239 000 sysselsatte. I 2016 er derimot virkeligheten dramatisk endret. Ferske tall avslører at næringen allerede er nede på 187 000 sysselsatte. Lønnsomheten synker, og bransjen kutter investeringer.

Norges viktigste jobb fremover blir å omstille de svært dyktige oljearbeiderne våre til andre yrker, og dermed tjene stort på kompetansen deres.

Stavrums største frekkhet begår han når han villig innrømmer at Norge taler med to tunger i klimapolitikken: Vi er med på Paris-avtalen, samtidig som vi selger olje og gass. Uanfektet skriver han "Og slik vil det fortsette". Dette er ikke bare en grov ansvarsfraskrivelse overfor klimautfordringene, men en holdning som kan tappe Norge for milliarder av investeringskroner vi aldri vil få tilbake. Vi må putte penger i folk og digitalisering, ikke i oljefelt.

Å utfase norsk oljenæring ikke bare er bra for klimaet, men også for velferdsstaten Norge. Du trenger ikke være klimafrelst for å ville avvikle oljen. Det er en kommende innovasjonsbølge, som økonomen Schumpeter kalte kreativ destruksjon, og må bli behandlet deretter. Nettavisen bør gi slipp på olje-romantikken, og bli med over i det 21.århundre.

Er imamer mot vold og terror?

Demonstrasjon i London etter siste terrorangrep, der også kristne og jødiske ledere deltok. Faksimile fra The Sun.

Imamer og andre sentrale ledere innen moskeer og islamske bevegelser sier utad at de er mot terror. Ikke det at vi ofte hører noe fra dem når jihadister dreper i Europa, men blir de spurt av journalister er svaret utvetydig overfor majoritetssamfunnet. Men hva er holdningene innad overfor sine egne? Hva mener de egentlig?

 

Av Hege Storhaug, informasjonsleder ved Human Rights Service. Bloggen ble først publisert på rights.no

 

Med fare for å få en bataljon naive nordmenn og uvitende journalister etter seg: Hvis vi skal tro en tidligere imam så er ikke bildet pent. Og dette var mildt sagt. Det formidles en stilltiende aksept i moskeene for både vold og terror mot oss "vantro" for å styrke og spre islams makt.

La meg innrømme det med en gang: Jeg har ikke mye tiltro til folk som vises på dette bildet her, særlig ikke når de kommer med alle disse «plussordene» som smører våre demokratiske ører og hjerter: respekt, fred, toleranse, samarbeid, dialog, gjensidighet, forståelse, og så videre.

Ingen åpenbar konspirasjon, tvert om 

At min tiltro generelt til deres påståtte fredelige, demokratiske hensikter er liten, skyldes flere forhold, som alle avsløringene av deres lite hyggelige holdninger med skjult kamera (som Undercover Mosque i 2007, Moskeerne bag sløret i 2016, og opptak jeg selv var med på som journalist i TV2 om kjønnslemlestelse i 200o, og opptak norskpakistanske Jeanette og jeg gjorde av imamers holdning til oss ikke-muslimer, publisert i Dagbladet i 2002). Treffprosenten på de doble (og også ekstreme) tungene er usedvanlig høy. I de to norske tilfellene var uttellingen 100 prosent.

Jeg kan ikke se islam har endret seg etter disse avsløringene, tvert om. Nå har også terror kommet svært mye nærmere oss siste tiden, og vi vet at mer terror antakelig snart er i vente, samtidig som nye moskeer stadig dukker opp i våre vestlige samfunn, Norge selvsagt inkludert.

Selvsagt vil man finne unntak. Jeg snakker her om et overordnet bilde.

En usedvanlig imam

Ahmed Akkari er født i Libanon og innvandret til Danmark som barn sammen med familien sin. I ung alder ble han islamisert i den lokale moskeen på Jylland, og han endte raskt opp som imam i danske sunnimoskeer og «shariadommer» i danske «gettoer», i henhold til hans egne ord. Han var videre en sentral hjerne bak imamdelegasjonen som i 2006 dro fra Danmark til Midtøsten for å ildne opp massene under karikaturstriden, men i 2008 hoppet han av karusellen. Seks år senere, i 2014, kom boken hans, Min afsked med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mod Danmark. Boken er særdeles modig, avslørende og et uhyre viktig dokument over nettopp dobbelspillet og ekstremismen som foregår rett foran våre neser. Akkari forteller rett ut om løgner fra imamer og andre lederes tunger overfor oss «vantro».

Men det er verre enn som så: Indirekte eller direkte støttes jihadister og terrorister fra egne rekker.

Akkari forteller eksempelvis om en hendelse fra Taiba-moskeen på Nørrebro, København, der en ganske nyankommen tunisier (Abdullah) raskt ble radikalisert. Alle i moskeen visste hva som hadde skjedd, men ingen gikk til politiet. Tvert om skjedde dette: Ryktene gikk blant moskémedlemmene om at denne mannen planla konkret et terrorangrep. Den danske sikkerhetstjensten (PET) fikk han nemlig på radaren, og mannen gikk under jorden.

«Han er blevet oppdaget», hviskede folk i moskeen. Rygterne kom fra personer med forbindelser til jihadisterne (s. 220).

Folk var bekymret, forteller Akkari. Ikke for et voldelig angrep et sted i Danmark, «kun for Abdullah selv», at han skulle bli sporet opp av PET.

9/11 - ingen fordømmelse

Samme reaksjoner opplevde Akkari i moskeene etter 9/11. Ikke mange «priset angrebene åbent dengang, men der var på den anden side heller ikke nogen der fordømte dem indadtil».

«I moskeerne havde vi en lallende holdning til radikalismen i praksis, som gjorde det let for unge at passerer fra de moderate grupper til de mest ekstreme uden at møde løftede pegefingre.»

Akkari opplevde mange som Abdullah i moskeer i Århus og København. Noen dro utenlands for å krige (jihad), noen var delaktige i terrorplaner, mens andre endte i fengsel etter å ha deltatt i «kriminelle kampanjer mot de ?legitime vantro mål'».

«Mange av dem vendte siden tilbage til moskeerne, hvor de vidste, at de alltid kunne få hjælp og beskyttelse. I Taiba-moskeen blev det på det nærmeste slået ring om disse typer. Uanset hvem de var, og hvad de hadde gjort, blev de ikke angivet. Tværtimod» blev de modtaget med store smil og varm mad i cafeteriet. Mange betragtede dem som helte, og selv dem, der bestemt ikke gjorde, kunne aldrig finde på at forråde fællesskabet ved at gå til politiet .» (s. 220)

En bombe

Vi går nå videre i Akkaris bok, og her kommer kanskje en enda større bombe:

De få gange, vold er blevet fordømt af disse kredse, har det været i taktiske udmeldinger til danske medier. Men næsten aldrig uden et diskret, næsten usynligt forbehold, som de ligesindede kunne afkode.» (s. 221)

Han forteller oss altså at «disse kretsene», som vel er imamer og i norsk sammenheng også Islamsk Råd, ikke er mot bruk av vold og terror. Altså de kretsene med makt internt. Dette burde ryste oss, og dette burde journalister begjærlig notere seg.

Akkari forteller også at han som imam aldri oppfordret til vold og terror, med han fordømte heller aldri terror i sine prekener. Han praktiserte «den stilltiende accept».

«Det var utenkelig at kritisere jihadisterne ved fredagsbønnen og i andre åbne fora. Gjorde vi det, ville vi blive udråbt som forrædere og miste anseelse og respekt, og det var ingen af os klar til at afstå. Eneste mulighed syntes derfor at være en diskret appel til problemets kjerne: de personer, der stod for hvervningen af nye rabiate rekrutter i moskeen.» (s. 222)

(Jeg bare minner kort her om at PST offentlig sier det ikke foregår verving i norske moskeer. Hvem våger å påstå at sunniislamske moskeer i Norge fungerer helt annerledes enn i Danmark?)

Et talende eksempel

At Islamsk Råd Norge (IRN) opptrer slik Akkari forklarer («taktiske» meldinger til mediene, der de liksom tar avstand fra terror), mener jeg vi så svært tydelig i 2006 under karikaturstriden. Som kjent ble mennesker slått ihjel i Midtøsten, Pakistan og Afghanistan den gang, og vestlige ambassader ble stukket i brann, mens her hjemme var redaktør Vebjørn Selbekk alvorlig og intenst drapstruet, og drapstrusler var også rettet mot Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold. For å nevne noe. IRN, som den gang var paraplyorganisasjon for 46 moskeer, sendte ut en pressemelding (etter offentlig press) midt under den verste striden, 10. februar 2006. «Fellesuttalelsen angående karikatur-saken», knyttet til «krenking av muslimer» (sic!), som meldingen ble kalt, vridde fokuset i en helt annen retning enn vold og drap: Forbrytelsen som var begått handlet om bruk av ytringsfriheten, het det innledningsvis:

- Ja, det er en grunnleggende rettighet som må respekteres, men denne friheten innebærer også et stort ansvar.
- Det er dette ansvaret karikaturtegnerne og de som publiserte tegningene har forbrutt seg mot.
- Imamer i Norge fordømmer publisering av karikaturtegningene av den hellige profeten Muhammed (fred være med ham).

Under mellomtittelen «Krenket flere ganger», tas det avstand fra «brenning av det norske flagget og angrep på norske ambassader». «Vold og trusler om bruk av vold, enten begått av muslimer eller mot muslimer», heter det, «fordømmes».

Meldingen fortsetter slik:

«Muslimer i Norge har følt seg krenket minst to ganger i denne saken; først gjennom karikaturtegningene og deretter når det norske flagget ble brent.»

Sistnevnte, brenning av det norske flagget, er vel en del av «taktisk melding til norske medier».

I denne internasjonale krisen så vi altså ingen fortvilelse over alle menneskelivene som var gått tapt. Vi kunne ikke registrere et snev av ydmykhet i en situasjon der deler av den islamske verden var satt i brann og drapstrusler haglet fra de krenkedes rekker. Pressemeldingen til IRN var tømt for empati med dem som var rammet av vold og trusler, og jeg mener den reflekterte hardhet og aggresjon. 

Tilfeldig? Neppe. Jeg skulle vært villig til å vedde ganske mye på at IRN mente Vesten fortjente «straffen» fra islams rekker for å ha tegnet Muhammed. Terror og drap var «berettiget».

Men jeg er kanskje konspiratorisk, akkurat som Ahmed Akkari?

PS: Husk også at islams tekster, koranen inkludert, er fylt med krigersk jihad, og som imam Sandnes, også kalt Abo Barirah, sier det: «Å benekte et vers i koranen er å benekte alle vers.?

Vestlig desinformasjon om Ukraina

Så sent som i mars ble en russisk politiker drept i Ukraina

Den 10. mai sparket Ukrainas innenriksminister, Arsen Avakov, flere politisjefer. Grunnen var at politiet enkelte steder i Øst-Ukraina hadde prøvd å beskytte krigsveteraner og andre som ønsket å markere Seiersdagen 9. mai, altså seieren i Den store fedrelandskrigen mot Hitler-Tyskland i 1941-45, mot angrep fra høyreekstremister.

 

Av Bjørn Nistad, doktor i russisk idehistorie med Ph.d.-oppgave om tenkningen til Vladimir Lenin. Nistad er kjent som sterk og delvis kontroversiell tilhenger av president Putins politikk og Russlands strenge lovgivning mot homofile. Han er også forfatter boka av "Ukrainas historie".

 

Fremtredende ukrainske politikere tok til orde for mer drastiske tiltak mot krigsveteranene og andre "forrædere", for eksempel å bruke militsgrupper mot dem. Et medlem av Radaen skrek fra parlamentets talerstol at han ønsket å skyte personer som var mot å forby St Georg-båndene krigsveteranene hadde utstyrt seg med, med maskingevær.

Man skulle tro at dette var så oppsiktsvekkende og skremmende hendelser at norske massemedier ville ha omtalt dem. Det har de ikke gjort. Jeg ringte til flere av våre riksaviser og gjorde dem oppmerksom på Avakovs sparking av politisjefene, forfølgelsen av krigsveteraner og andre opposisjonelle og oppfordringen til å skyte opposisjonen i Radaen. Og jeg sendte dem en video, tekstet på engelsk, der radarepresentanten, iført kamuflasjeuniform, skriker at han vil skyte opposisjonen. Men det eneste jeg oppnådde var løfter om at de ville se på saken.

Tilsynelatende er det slik at maktmisbruk, overgrep og ekstremisme som normalt sett ville ha blitt omtalt og fordømt, ties i hjel når de skjer i Ukraina. Dekningen av konflikten i Ukraina er så ubalansert at det er grunn til å snakke om desinformasjon.

Da opprøret mot Viktor Janukovitsj brøt ut høsten 2013, fotfulgte vestlige journalister begivenhetene på Maidan (Uavhengighetsplassen) i Kiev. Og et par titalls demonstranter som ble skutt under uklare omstendigheter, utløste krigsoverskrifter i vestlige aviser. Kiev-regimets såkalte antiterroroperasjon mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, inkludert bombing av byer og tettsteder, som har kostet livet til tusener av barn, kvinner og eldre, og som for en stor del gjennomføres ved hjelp av høyreekstremistiske militsgrupper, har ikke fått en brøkdel av denne oppmerksomheten.

Mordbrannen i Odessa 2. mai 2014 da ca 50 russiskvennlige aktivister ble brent levende i det lokale Fagforeningshuset mens medlemmer av Høyre Sektor jublet utenfor, ble selvsagt omtalt av norske massemedier. Men man var ikke mer forferdet enn at NRK 3. mai sendte et koseintervju Hans-Wilhelm Steinfeld hadde laget med leder for Høyre Sektor, Dmitro Jarosj. Og massemedia unnlater å fortelle at dagens ukrainske makthavere ikke har gjort noe som helst for å stille de ansvarlige for udåden for retten.

Heller ikke de mange drapene på russiskvennlige politikere og journalister i dagens Ukraina har fått særlig oppmerksomhet i massemedia.

Våren 2015 vedtok Radaen lover som gjør det straffbart å kritisere 1930- og 1940-tallets ukrainske fascister, altså personer og grupperinger som under annen verdenskrig hadde drept hundretusener av jøder og polakker. Samtidig ble det ukrainske kommunistpartiet forbudt. Man skulle tro at dette ? utilslørt hyllest av fascister og forbud mot politiske partier ? var så grove brudd på demokratiske og rettsstatlige verdier at massemedia hadde måttet omtale og fordømme det. Men nei.

Volden og trakasseringene mennesker som er mot dagens ukrainske regime, utsettes for, som at medlemmer av Høyre Sektor nylig prøvde å bryte seg inn i boligene til flere opposisjonspolitikere mens politiet forholdt seg passivt, at en taxisjåfør for noen dager siden ble skutt i bena av livvaktene til en ukrainsk politiker fordi han nektet å fremføre en nasjonalistisk hilsen, og at personer som mistenkes for å være russiskvennlige, daglig bankes opp, får vi ikke høre om.

Dette er mer enn desinformasjon. Norske massemedier har en så ubalansert tilnærming til konflikten i Ukraina at det er grunn til å snakke om rasisme. For massemedia kan den russiskvennlige delen av befolkningen i Ukraina knapt ha menneskeverd siden man systematisk unnlater å omtale overgrepene den utsettes for.

Jeg tror ikke norske journalister er uopplyste, rasistiske eller onde. Privat fremtrer journalister som opplyste og reflekterte. Men journalistenes egne holdninger og kunnskaper betyr åpenbart lite for hva massemedia velger å formidle. Noe forteller man om; andre ting forties. Om dette skyldes dagens geopolitiske konflikter, det at massemedia orienterer seg ut fra vestlige nyhetsbyråer, signaler fra myndighetene, antakelser om hva man tror publikum vil høre, eller noe annet, kan man bare spekulere i. Resultatet er i hvert fall at massemedia opptrer som et flokkdyr.

Det positive er at i en situasjon der massemedia ikke oppfyller sin selverklærte forpliktelse til å tilby allsidig og objektiv informasjon om hva som foregår i verden - og dette gjelder selvsagt ikke bare i forhold til Ukraina - begynner stadig flere å orientere seg ut fra alternative nyhetsformidlere som blogger og liknende.

Støre må ta oppgjør med islam og æreskultur

Arbeiderpartiet står sterkt blant innvandrere med muslimsk bakgrunn. Montasje.



Har du noen gang sett et medieoppslag der en imam eller moskéleder gratulerer kirken med Jesus - Allahs sønns bursdag? Har du sett en moské heise regnbueflagget under Oslo Pride eller gratulere kvinnene på kvinnedagen den 8. mars? Hvorfor går generøsiteten bare en vei?

Av Kaltham Alexander Lie, norsk-iransk aktivist  - best kjent som den første muslimen som har stått offentlig fram som homofil i Norge. 

Kjære Norge! Jeg elsker dette landet som det stiger frem med demokrati, ytringsfrihet, likestilling mellom kjønn, homofile, lesbiske og heterofile, og med et barnevern som verner barn og ungdom mot foreldre som utøver vold og mishandling. I Norge straffer vi pedofile og seksualforbrytere og vi tillater ikke amputering av klitoris eller sammensying av kjønnsleppene på jentebarn.

Jeg elsker at kvinner i miniskjørt kan drikke øl og ta en sigarett og danse, feste og gjøre som de vil på åpen gate uten å bli kalt for hore. Jeg er så glad for at dyrevern står sterkt, og jeg elsker Gro Harlem Brundtland, Amal Aden, Kim Friele, Maria Khan, Yusuf Kadra, Sara Azmeh Rasmussen, Mina Bai og alle kvinnene som kontinuerlig jobber for likestilling.

Nå har valgkampen startet, og da er de politiske partiene på frierferd. I Nettavisen sto det at 8 av 10 muslimer med innvandrerbakgrunn stemmer Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre står støtt hos de muslimske velgerne

Ap er klar over den undertrykkelsen muslimske kvinner utsettes for i de muslimske miljøene i Norge i dag. Partiet er også klar over de muslimske kreftene som systematisk forsøker å ydmyke og snakke dritt om de muslimske kvinnene som våger å ta et oppgjør med æreskultur og sosial kontroll.

Kaltham Alexander Lie

Disse kreftene motarbeider Kadra Yusuf, Amal Aden, Mina Bai og Shu A. Hansen - for å nevne noen av de kvinnene som kjemper hver dag for frihet, likestilling og råderett over eget liv og kropp. Kreftene er enorme, og klanen og de muslimske kreftene bruker sitt ?harrassment?-apparat  for å ramme de som tør å stå opp for det som i grunn er en helt vanlig likestillingskamp. Jeg oppfordrer Ap til å ta et oppgjør med kreftene jeg snakker om, slik at muslimske homofile, lesbiske, kvinner, jentebarn og de som ønsker å være sekulære muslimer ikke må vike for slike destruktive krefter. 

For mitt Norge er ikke et land der kvinner går med niqab, burka eller hijab. Det er heller ikke et samfunn der homofile og lesbiske oppfordres til å ikke leve ut sin seksuelle legning.  Arbeiderpartiet og venstresiden i politikken må ta oppgjør med æreskultur og sosial kontroll.

Ikke la Frp eie integreringsdebatten. Ta ansvar! 

Ikke vær naive og bidra til ytterligere kvinneundertrykkelse gjennom å støtte opp om imamskoler der imamer skal lære unge, sårbare og lettpåvirkelige muslimer at kvinner og homofili skal undertrykkes. Ap-politiker går inn for norsk imamskole.

Imamene og moskéledere i Norge har makt over sine klanmedlemmer. De tviholder på sitt gammeldagse menneskesyn der kvinner og jentebarn er rangert lavest på rangstigen, der kjønnslemlestelse og sosial kontroll er ærbart og homofile og lesbiske fordømmes eller blir oppfordret til å ikke leve ut sin seksualitet. Imamer, moskeledere og troende muslimer kaller nordmenn for vantro ? og de vantro skal ikke respekteres, det står i Koranen at de skal drepes og at de som ikke konverterer til Islam skal utryddes. 

Jeg er lei av at norske politikere lar seg lure av muslimer som snakker om at de er krenket, utsatt for rasisme og stigmatisert og er frekke nok til å forlange midler så de kan bygge opp sin fundamentalistiske æres-og klankultur. Har du noen gang sett et medieoppslag der en imam eller moskéleder gratulerer kirken med Jesus - Allahs sønns bursdag? Har du sett en moske heise regnbueflagget under Oslo Pride eller gratulere kvinnene på kvinnedagen den 8. mars?

KrF-leder Knut Arild Hareide deltok i Oslo Pride i fjor. Det er ikke ventet imamer i toget i år.

Hvorfor går generøsiteten bare en vei? Og hvorfor er du og ditt parti så tause når det kommer til Islam og muslimer, Jonas Gahr Støre?

Vil du ha Islam i Norge, Støre? Skjønner du i tilfellet hva det innebærer for kvinner, barn, homofile og lesbiske? Se til tilstandene og det som skjer i Midtøsten og de muslimske landene Irak, Iran, Indonesia, Egypt eller i Saudi Arabia. Få øynene opp for at IS-sympatisører finner sin begrunnelse for terror i Islam og at Islam er en religion som rettferdiggjør vold og drap. 

Beklager mitt kokende sinne, men jeg har kjent på kroppen hva troende muslimer og Islam er i praksis. Ingen politikere kom til meg med valgflesk som handler om religionsfrihet. Jeg fikk asyl i Norge og jeg vil sloss til jeg dør for de norske verdiene. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at naive og feige politikere ikke gir muslimer som undertrykker norske verdier makt til å overføre den Islamske undertrykkelsen hit til fredelige, likestilte Norge.

Ikke gå til valg uten å sette kvinnesak og æreskultur på dagsorden ? vis at Ap er et likestillingsparti også for muslimske kvinner som tør ta oppgjør med æreskultur og Islam.

Jeg vil ikke at Islam eller andre religioner skal få makt eller styre våre liv, våre dager, våre følelse, våre tanker, våre ideer, vårt sexliv, hva vi får lov å drikke, spise eller ha på oss. Jeg vil leve uten religiøse fanatikere som får statsstøtte for å motarbeide våre muligheter til selv å styre våre liv. Jeg spør kvinnebevegelsen om den vil at også muslimske kvinner skal få elske hvem de vil, velge hvordan de vil leve, om de skal drikke øl eller spille fotball?

Jeg oppfordrer dere som har brukt deres stemme og revet ned den undertrykkende muren og bygget opp det likestilte Norge vi har i da:  kom på banen før det er sent!

Å fremstå som konturløs og omfavnende er ikke vanskelig. Å sette grenser for hva som er akseptabelt er derimot forbundet med risiko. For setter man grenser blir det man markerer og mener synlig.  Og det er det jeg forventer av politikere. Ta tak og forhold til den alvorlige problematikken som Islam og troende muslimer i Norge forårsaker hver dag.

Vær politiker og ikke nikkedokke!

Du har rett til å velge din egen vei

Av  Shurika Hansen, samfunnsdebattant og student

For noen dager siden møtte jeg et par 13-åringer som faster, også under heldagsprøver og hele skoledager. Det betyr at de verken spiser eller drikker fra solen går opp og til den går ned. Det har ikke kommet noen reaksjoner fra verken skole eller nærmiljø. 

Ingen spør disse jentene om dette er selvvalgt, eller om det skyldes press fra foreldrene eller miljøet. Ingen forsikrer seg om at de er informert om mulige farer og utfordringer forbundet med fasting i så ung alder. Ingen minner dem om at valgfriheten gir hver enkelt rett til å avstå fra fasten, og at ingen har rett til å fordømme dem for det. 

 

På den måten kan sosial kontroll og æreskultur gå under radaren ubemerket. 

Samtidig ser jeg 12-åringer som tidligere spilte fotball, men som nå står på sidelinjen med hijab og ser beundrende på jevnaldrende som får spille og nyte en frihet de selv trolig bare kan drømme om. Hvem våger å gå bort til unge jenter som disse for å spørre om de selv har valgt hijaben og å ekskludere seg selv fra idrettens samlende arena, eller om noen har valgt for dem?

Det fikk meg til å tenke på min egen barndom, der det å faste ikke var et krav mine foreldre hadde til meg, men noe jeg måtte late som blant venner fordi deres foreldre krevde det av sine barn. Ingen av oss fastet gjennom en hel dag, faktisk ikke lenger enn et par timer. Fråtsingen startet med en gang vi var alene.

Jeg kan ikke huske en eneste episode hvor en lærer, eller andre voksne, gikk bort til noen som faster eller som plutselig endret livsstil. Ingen voksne reagerte tydelig på slike endringer hos ungdommer, med den konsekvens at sosial kontroll og æreskultur kunne etablere seg uten motstand. Selv nektet jeg ganske tidlig å bruke hijab, for det å gå med hijab var ikke forenlig med mine verdier. Mine foreldre aksepterte heldigvis dette, men andre er ikke like heldige.

Jeg er ingen ekspert, men tror jeg kan garantere dere en ting. For de fleste unge jenter som du ser med drømmende blikk og hijab på sidelinjen, vil du finne overbevisninger hun ikke har kommet frem til på egen hånd. Det er ofte fedre og mødre, tanter og onkler, og mange andre som står bak all indoktrineringen som fører til valgene slike jenter tar. 

I noen tilfeller er motviljen så sterk at det å snakke om valg blir helt feil, men de alvorlige konsekvensene av å velge annerledes gjør det i praksis til en umulighet å foreta selvstendige valg.

Det å bli inkludert er noe vi mennesker lengter etter, fordi ønsket om å føle seg som en del av fellesskapet ligger dypt innebygd i oss. Samtidig frykter vi å bli ekskludert, kanskje særlig i kulturer hvor kollektivet settes ekstra høyt, hvor prisen for å bli utstøtt vil være usedvanlig stor.

Det disse jentene opplever når de tar på seg hijaben er en betinget inkludering og kjærlighet som ikke kan måle seg med noe annet. Det å leve som ærbare unge kvinner med familiens ære som hovedfokus er inngangsbilletten til fellesskapet. Mor og far har lyktes med oppdragelsen dersom deres lille jente avviser den vestlige levemåten og synliggjør sin religiøse tilhørighet. 

Hvor mange opplever den samme kjærligheten og inkluderingen dersom de velger å ta av seg hijaben? Flittig brukte virkemidler i slike situasjoner er å sjikanere og utestenge de som ikke underkaster seg felleskapets vilje og den kollektive bevisstheten. I verste fall forekommer det trusler og vold. Vi så reaksjonene mot blant andre Laial Janet Ayoub og Malika Faviano, der reaksjonene ikke bare var intern, men også utbredt offentlig slakt av deres valg om å gå uten hijab.
London, England - May 28, 2016: Three young muslim girls, with ritual headscarves, sit and text from smart-phones from a curb at Covent Garden.
«De muslimene som klappet i hendene hver gang jeg som samfunnsdebattant sa at hijab er et frivillig valg, reagerer nå med å kalle meg vantro, svin, hore med mer. De lager til og med kampanjer mot meg og slike som meg. De muslimene som heiet på meg da jeg sa at kvinner selv må bestemme hva de vil gå med, om det er hijab eller bikini, er de samme som nå dømmer meg da jeg valgte fritt. Jeg skal ikke påstå at jeg kun forventet positive tilbakemeldinger, men jeg skal ærlig innrømme at dette vekket meg! Muslimene som sier de står for frivillig valg av klær, gjør egentlig ikke det! De skjuler seg bak sin finger."

I en artikkel publisert tidligere i år, sto 13 år gamle Waad fram som stolt muslimsk jente med hijab, og svarte på spørsmål som hvorfor hun går med hijab. Svaret var at hun selv ville det. Men mye av det hun sier i intervjuet viser til hva foreldrene har sagt, og mellom linjene kan vi lese hvordan omgivelsene har påvirket hennes valg. 

Som hun selv sier: Hijab er noe man starter med i puberteten. Noen begynner også før den tid. 

For å sikre vellykket indoktrinering er det vel lurt å starte tidlig. 

Hun forteller også at jenter uten hijab utsettes for stygge ting. Hva de som ikke dekker seg til opplever, ble ikke problematisert eller utdypet i avisen, men for henne oppleves hijaben tydeligvis som en beskyttelse mot disse kreftene. Det er både megetsigende og urovekkende. Det finnes altså barn i Norge som må dekke seg til som en ren beskyttelsesmekanisme.

De må også avstå fra svømmeundervisning med det motsatte kjønn. Det er problematisk at denne 13-åringen nekter å delta i svømming på skolen fordi skolen ikke praktiserer kjønnsdelt svømmeundervisning. Fremdeles er det ingen reaksjoner fra skolen eller myndighetene, noe jeg mener burde vært på sin plass. Fritak fra undervisning på grunnlag av religiøse overbevisninger og et ønske om kjønnsapartheid for barn bør ikke forekomme.


Shurika Hansen.  Foto: Marita Lundberg Løite

 

Jeg er personlig glad for at denne artikkelen ble skrevet, for den viser hvordan mange muslimske jenter i dag som blir ekskludert fra samfunnet og tvunget til å leve segregert. Det å melde seg ut av gymtimer eller svømmeundervisning bør være et varsko for skolen. Terskelen for å ta opp dette bør være meget lav. Denne jenta representerer mange ungdommer med muslimsk bakgrunn, og disse vil trolig ikke oppleve noen endring uten innblanding fra voksne ved skolen. 

Som forslag til tiltak mener jeg det bør bli lettere å få tilgang til lærer, helsesøster, lege, minoritetsrådgiver og slikt på en slik måte at ungdommer kan uttrykke seg så fritt som mulig. Dersom det forekommer tvang i hjemmet, og barn eller unge ikke opplever synlig støtte utenfra, blir de nødt til å underkaste seg de reglene og normene som pålegges dem, og de blir stengt inne i et parallellsamfunn. 
 

For å ivareta barnets rettigheter bør vi ikke ta hensyn til rasismeanklager og la slike ting skje under dekke av at foreldrene har religionsfrihet. Vi bør utfordre de lukkede miljøene ved å informere foreldrene om barnas rettigheter, og bevisstgjøre barna på hva de har av rettigheter. 

Til slutt vil jeg henvende meg direkte til barn og unge som opplever tvang. Du må ikke velge total assimilering. Du kan fint være en stolt somalier, iraker, iraner, pakistaner og samtidig være en stolt norsk ungdom. Det er faktisk ganske herlig og en unik mulighet å ha to kulturer og to språk. Du kan velge det beste fra begge kulturene, det som passer til dine egne verdier. 
Husk dette: du har rett til å bestemme over din egen kropp, klesstil og religiøse tilhørighet, eller også å være uten religion. Du har rett til å leve et fritt liv, et fullverdig liv der likestilling og likeverd står sentralt og hvor du kan realisere deg selv. Lykke til, du er verdifull!

Kjære Jonas, vil du stå fast ved E18?

E18, Vestkorridoren. Illustrasjon: Statens Vegvesen

Av Vibeke Hammer Madsen, administrerende direktør i Hovedorganisasjonen Virke

Denne uken ble det kjent at Arbeiderpartiets stortingsgruppe støtter en sammenhengende utbygging av E18, og at utbygging skal skje helt til Ramstadsletta i første byggetrinn. Dette er svært gledelig. E18 Vestkorridoren gjennom Bærum er Norges mest trafikkerte veistrekning med en årsdøgnstrafikk på 80-90 000 kjøretøy.

Nasjonal hovedfartsåre

Et velfungerende samferdselssystem er en forutsetning for å kunne gjennomføre jobbreiser og varetransport, samt for å skape arbeidsplasser og verdiskaping. Det er av stor nasjonal og regional betydning at E 18 bygges ut slik at kapasiteten i Vestkorridoren blir tilstrekkelig til å håndtere fremtidens trafikkøkning. Trafikken forbi Lysaker Vest er landets høyeste og hvilken betydning veien har som hovedfartsåre er som mest synlig i disse dager. I juni er trafikken ofte på sitt høyeste.

Jonas Gahr Støre leder i Arbeiderpartiet. Foto: VIdar Ruud/NTB Scanpix

Fremtiden kommer raskt

Befolkningen i Oslo vil trolig ha passert 800.000 i 2040, mens befolkningen i Akershus trolig ha passert 750.000 i samme periode. Et allerede belastet samferdselssystem må bygges ut for å kunne klare økningen i jobbreiser og næringstrafikk. Transportøkonomisk institutt har anslått at næringstransporten i Oslo-regionen vil øke med over 70 prosent frem mot 2040.

Veien har vært kronglete

Virke har ved flere korsveier fremholdt hvorfor E18-prosjektet er så viktig. Vår glede over at Oslopakke 3-avtalen kom på plass, langt på overtid, snudde seg igjen til bekymring. I november så jeg behov for å ta turen til Oslo rådhus for å personlig overlevere et budskap om at veien ikke må treneres. På dette tidspunktet i november i fjor hadde byrådet i Oslo foreslått E18 inn mot Oslo som en by-tilpasset vei, dimensjonert for maksimum 70 km/t. Forslaget ble oppfattet som en omkamp fra byrådets side, etter forhandlingene i Oslopakke 3.

Vibeke Hammer Madsen 2015
Vibeke Hammer Madsen

Gjennomføring må sikres

SV og MDG har varslet at Arbeiderpartiet må være forberedt på å forhandle om saken, dersom de skal i regjering med partiet. Det er en ærlig sak. Og ingen må være i tvil om at Virke er meget opptatt av at det også i samferdselssektoren må være et sterkt fokus på miljø. Men næringstrafikk kan ikke erstattes med buss. Dersom motstanderne av veien lykkes med å stanse prosjektet, vil situasjonen for næringstransporten bli uholdbar. Det er ikke bra for hverken miljøet, lønnsomheten eller det livet hver enkelt skal leve daglig å sitte fast i lange køer på vei til og fra nye oppdrag. Jeg håper derfor lederen for landets største parti kan forsikre om at Arbeiderpartiet også i neste Stortingsperiode vil stå ved sitt standpunkt om sammenhengende utbygging av E 18.

Donald Trump er en dinosaur

EN DINOSAUR: Donald J. Trump. Foto: NTB scanpix

Trump kan trekke USA fra Parisavtalen, men han kan ikke koble USA av det grønne skiftet.

Av Philip Ripman, bærekraftsanalytiker i Storebrand

At Donald Trump trekker USA ut av Parisavtalen er sterkt beklagelig. Jeg mener at han hopper av et tog som allerede har forlatt stasjonen, og toget styrer mot det grønne skiftet - om Trump vil eller ikke.

Jeg er ikke overbevist om at Kina vil redde verden. Jeg er imidlertid overbevist om at kommunistpartiets legitimitet er sterkt knyttet til om de kan gi sine innbyggere troen på en bedre fremtid. Det klarer de ikke om de forsetter å brenne kull. De klarer det ikke om livskvaliteten til innbyggerne går kraftig ned.



Jeg er ikke overbevist om at India vil redde verden. Jeg er imidlertid overbevist om at landet har sett hvilke katastrofale konsekvenser kullforbrenning har hatt på helsen til sine innbyggere. Politikere i demokratier liker å bli gjenvalgt. Da må de ha løsningen. Løsningen heter verken kull eller diesel.

Jeg er ikke overbevist om at Parisavtalen vil redde verden. Jeg er imidlertid overbevist om at kostnaden er for stor til å ikke gjøre det, med eller uten avtaler.

195 land har signert Parisavtalen. Nå vil ett land ut av sine forpliktelser. Parisavtalen vil ikke falle fra hverandre fordi USA trekker seg. Effekten kan faktisk bli et tettere samarbeid hos de gjenværende landene, som har funnet sin motpol.

Fornybarteknologien har kommet så langt at det vil bli stadig mer risikabelt å avvente nedsalg og utfasing av forurensende teknologier, og mindre risikabelt å investere i de grønne teknologiene vi vet skal ha mer av i fremtiden. Det er denne risikoen Trump nå ignorerer når han gambler på kull på vegne av den amerikanske økonomien.

I USA er tre ganger så mange arbeidstakere ansatt i jobber tilknyttet fornybar energi som i kullindustrien. Texas er landets største produsent av vindkraft, og solkraft øker i omfang. Hvis man dykker videre ned i situasjonen i Texas, kommer man til byen Georgetown med 60 000 innbyggere. Denne byen har som mål å bruke 100 prosent fornybar energi i 2017. Denne byen trenger ikke en Parisavtale, fordi "we didn't do this to save the world, we did this to get a competitive rate and reduce the risk for our consumers".

Arbeidsplasser i fremtiden er en sentral diskusjon i Norge, og det samme gjelder USA. Arbeidsplasser innenfor sol og vind vokser 12 ganger fortere enn resten av den amerikanske økonomien. Det er nå over fire millioner arbeidsplasser tilknyttet bærekraft i USA. Det er vekst i sysselsettingen som sikrer gjenvalg på statlig nivå.

Dette er kjernen i den forandringen vi nå ser på verdensbasis. Kina stenger ned kullkraftverk, investeringene i skitne bransjer forsvinner, alternativene er bedre på alle måter - men kanskje aller viktigst, alternativene er billigere. Selv uten å tenke på kostnaden av negative helse- eller klimaeffekter.

Fossile energikilders bane er at fornybare alternativer kan erstatte denne energien fullt ut på lang sikt. I land etter land blir solkraft billigere enn kullkraft. Om Trump velger å satse på kull og hindre omstilling vil landet som oppfant internett, GPS og solcellepaneler risikere å bli en dinosaur. 

Det er markedet og teknologien som styrer det grønne skiftet. Parisavtalen er viktig - men den er ikke avgjørende.

Sett hale på grisen - ikke på nordmenn


"Kanskje vi skal slutte å snakke om denne norskheten?" foreslår Ingunn-Sofie Aursnes i innlegget "Norsk nok? - og legger igjen skylden på norske for at utlendinger mistrives i Norge.


Skrevet og tegnet av Karine Haaland - bergenser og tegneserietegner. 

 

Nei, sier jeg.

Vi skal snakke om norskheten. Mye, ofte og lenge. 

For det er det vi har å by på.

Til de som flytter hit.

Norskhet er mer enn geitost og skitur. 

Norskhet er troen på enkeltmenneskets rett til å beholde sin individualitet, sin anderledeshet og likevel være en del av samfunnet.

Norskhet er mangfold og kulturell og religiøs frihet.

Den som aksepterer dette vil finne sin plass her.

Uten å innbille seg at de dermed må gi slipp på sin kultur.

De kan bli en del av dette mangfoldet. Som vi har hatt i Norge i tusen år.

Dette er den norskheten vi har å by på, som innflyttere og fastboende fra forskjellige kulturer og folkeslag og religioner har nytt godt av i generasjoner.

Det er sant at "øvrigheten" ikke har behandlet enkelte folkegrupper særlig pent. Men hvis du ser på vanlige folk, så har forskjellige grupper overveiende kommet overens med hverandre her i landet.

Dette er det vi har å by på.

Derfor skal vi ikke slutte å snakke om norskheten. Vi skal snakke mye om den. Frihet og mangfold. Retten til å være anderledes og likevel delta.

For var det ikke dette de flyktet til? Retten til å eksistere uten å måtte underkaste seg uniformering og vold og drap på de som er anderledes - av legning eller religion.

Dersom en ikke finner seg til rette her og føler at man ikke er norsk nok, betyr det at det er noen i landet vårt som nekter folk å delta i det norske mangfoldet, som nekter dem retten til å være anderledes, som tvinger dem til å uniformere seg, tvinger dem til å underkaste seg strenge lover for folks privatliv.

Men det er det ikke norskheten som har skylden for.

Jeg håper vi vil snakke mye om norskheten og det vi har å by på - og så skal vi snakke MYE om dem som under dekke av religionsfrihet og religion og kultur FRATAR innflyttere og norske statsborgere muligheten til å være norske, være anderledes, delta i yrkeslivet, bestemme over sin egen kropp, sin egen klesdrakt, sitt valg av partner og livsførsel, ytringsfrihet og retten til velge religion eller ateisme, og slippe å bli sendt i fangeleir og fotlenker for å nekte å undekaste seg religiøs tvang.

Dette håper jeg vi vil snakke MYE om.

Om hvem som egentlig fratar folk - norske statsborgere og innflyttere retten til å være med på norskheten, friheten og mangfoldet.

Sett hale på grisen, ikke på nordmenn!

hits