Gjest

Høstens #metoo-debatt har for alvor vist at det er behov for å rydde opp i alkohol-debatten. Nå må norske ledere ha fått nok kjøtt på beinet til å innse at det er bedre å forebygge enn å reparere.

Av Hélène A. Formo, student og kommunikatør

En trenger neppe å være spesielt klarsynt for å tenke seg at mange norske menn (og noen kvinner) sliter med nattesøvnen for tiden. #Metoo-debatten har for lengst avslørt at det har hersket en ukultur som knapt tåler dagens lys i mange virksomheter både i privat- og offentlig sektor. Kjente og mindre kjente navn knyttes til maktmisbruk, seksuelle krenkelser og annen grenseoverskridende atferd en skulle tro ikke hørte hjemme i små og store virksomheter og aktører som utad flagger verdier som fellesskap, samhold og likeverd. Nå letes det med lykt og lupe i det ganske land for å finne frem eksempler på dem som har gått over streken. Og mens denne jakten pågår ligger nok mange søvnløse i den norske vinterkulden og lurer på om de er nestemann som får lyset på seg. 
 

Olav Thon hardt ut mot #Metoo: - Jeg synes det er en farlig utvikling

Promotion med annonselenker Olav Thon har vært daglig leder i 76 år, men har aldri opplevd problemer med seksuell trakassering i sine selskap. - Så vidt jeg vet har ikke Olav Thon-gruppen vært rammet av sånne tilstander i det hele tatt, sier Olav Thon (94), forretningsmann og eiendomskonge, til Nettavisen.

En av utfordringene i #metoo-debatten er jo at det ofte ikke finnes noen fasitsvar på hvor grensen går for hva som kan oppleves som grenseoverskridende atferd. En person kan oppleve seg krenket lenge før jussen slår inn. Og det skal respekteres! Trår du over grensen kan det få konsekvenser. Heldigvis! For vi lever i et samfunn der likeverd er en av de viktigste bærebjelkene. 

 

Dyrere å reparere enn å forebygge

I #meto-debatten kan det se ut som om noen norske samfunnstopper har glemt dette. Det er avslørt en ta-seg-til-rette holdning som er helt uforståelig. Når det så i mange av sakene skyldes på inntaket av alkohol, mener jeg at det for alvor må settes av langt flere ressurser i arbeidet med å skolere norske ledere i viktigheten av å forebygge. Forhold på jobben som resulterer i sykemeldinger, mistrivsel, høy turnover og annet koster samfunnet store summer hvert år. 
 

Kan #metoo virkelig gjøre en forskjell?

Er du en av dem som mener at #metoo-kampanjen begynner å bli i drøyeste laget? Tenker du at dette har gått for langt, nå som hodene til samfunnstoppene ruller i et tempo som gir assosiasjoner til giljotinen under den franske revolusjonen?

I tillegg kommer alle omkostningene som ikke måles så lett i kroner, som tap av sosialt nettverk, familie og ikke minst omdømme. Mye av dette kan unngås ved et godt fokus på forebygging. Som ledere er vi drillet i å utarbeide planverk for hvordan vi skal håndtere ulike forhold med ansatte, men høstens avsløringer viser at det mange steder sviktes grovt når det gjelder å ha, eller i allefall iverksette, en klar ruspolicy på jobben. Behovet er tydeligvis overmodent for at en må tørre å diskutere hvor det skal være greit å ha alkoholfrie soner i samfunnet. 

 

Utarbeide en ruspolicy

Arbeidsplassen og sammenkomster i regi av politikk og andre arenaer der ulike aldersgrupper, kjønn og ulike maktforhold samles, bør være en selvfølgelig alkoholfri arena. Som leder må du være bevisst på din rolle som forbilde, spesielt i omgang med yngre og mer sårbare ansatte. Du har ikke bare en juridisk, men også en etisk plikt, til å etterse at dine ansatte har trygge og forutsigbare rammer når du arrangerer ting i jobbregi. Spør deg selv hvilken kultur du ønsker å ha på arbeidsplassen din. Og involver gjerne de ansatte i dette arbeidet. Utarbeide en plan og invester tid og ressurser i å bygge en kultur der du og dine ansatte har en god og tydelig ruspolicy. Jeg lover deg at du vil sove mye bedre om natten!

Det er viktig å løfte frem en seksuell ukultur om personer med makt utøver seksuelle uønskede tilnærmelser mot en svakere part. Men media må ikke øke belastningen ytterligere hverken for den utsatte eller den som har begått ugjerningen.

Av Thore Langfeldt, spesialist i klinisk psykologi og klinisk sexologi.

Selv om det nok er kjent i alle partiene at det begås uønskede seksuelle tilnærmelser eller overgrep, så har #Metoo-sakene her i landet ført til at en rekke politiske partier har blitt stilt til veggs for hvorfor de ikke har gjort noe tidligere - hvorfor de ikke har tatt signalene på alvor.  

Når media så fokuserer på hvordan dette kunne skje, trekker de frem kun to av personene, Giske og Riise, som gang på gang har blir satt i gapestokken, mens alle de andre som også har utført uønskede seksuelle tilnærmelser, går i det stille fri for medias oppmerksomhet.

De skyver dem foran seg uten å reflektere om dette er belastende for de to som blir syndebukkene for alle de andre. Når journalistene attpåtil sier at vedkommende ikke ville møte til debatten på TV, så må man spørre seg hva i all verden de tenker. Slike avsløringer har brakt folk til selvmord. At man har krav på alminnelig medmenneskelighet, betyr ikke at det man har gjort er greit.

Når en statsadvokat blotter seg, så vet han selvsagt at det ikke er greit, men følelseslivet er for de fleste mer komplisert enn det vi aner.

Vi har et godt norsk moralsk uttrykk som sier at vi ikke skal sparke noen som ligger nede. Denne etikken burde absolutt råde i sosiale medier selv om det krever litt ekstra arbeid. Det er mange eksempler på slike spark i denne debatten. Et eksempel var at en undertekst under et innslag på dagsnytt 18 om hva slags seksuelt ønske vedkommende politiker hadde, ble stående i de neste innslagene som hadde et helt annet innhold.

Fra terapi med ofre og overgripere vet vi hvilke negative konsekvenser det får at saken hele tiden kommer opp igjen gang på gang.

Seksualitet er sterkt knyttet til følelseslivet vårt. For mange er denne type skjevutvikling noe som starter tidlig i barndommen og som mange trenger psykologisk hjelp for å endre. Det er også viktig å utvikle en robust personlighet som gjør at vi kan sette grenser og si fra hvis noe er galt. Det gjelder både menn og kvinner.   

Av Eivind Trædal, bystyrerepresentant for Miljøpartiet De Grønne 

Oslo har fått store snømengder det siste døgnet. Det største snøværet på flere år. De store nedbørsmengdene byr på store utfordringer. Busser står, det er vanskeligere å forsere fortauene, og det er mer utrygt å kjøre bil. Kontrasten er allikevel stor til tilstanden i 2015, da all kollektivtransport sto stille, og vogntog blokkerte trafikken på flere av innfartsårene i byen.

På denne tida blei fortau og særlig sykkelveier nedprioritert. Sykkelveiene fikk rollen som snølager. I 2018 er tilstanden en annen. Vi slapp både massive nedstengninger av kollektivtransporten og blokkering av veiene, og i stedet for å fylle opp sykkelveier med snø, har vi rydda dem. Også fortau har blitt rydda etter en ny standard.

Alt tatt i betraktning, er det grunn til å sende en varm tanke til de flinke ryddemannskapene, og sukke over værgudene som setter oss på prøve. Vi har hatt utfordringer både med kollektivtrafikken, sykkelveiene og ikke minst fortauene, men jeg vil påstå at prøven er bestått med bedre standpunktkarakter enn under forrige byråd. Allikevel mener Jan Petter Sissener (eller er det Jarle Aabø?) at byrådet står til stryk. Han mener at brøyting av sykkelveier går på bekostning av de gående.

Les her: Gående taper stort på byrådets sykkelveier

Dette er en merkelig kritikk, siden Byrådet i Oslo i høyeste grad tar utfordringa på alvor, ikke bare i ord, men i handling. Vi har utvida budsjettene til vinterdrift av fortau og sykkelveier med 30 %, og økt standardene både for rydding av fortau og sykkelveier. Fortau skal nå ryddes ved tre centimeter snøfall innen fire timer, og ikke ved fem centimeter snøfall innen åtte timer, som var den gamle standarden. 

Det er viktig å prioritere opp snørydding, særlig siden klimaendringer bidrar til økte nedbørsmengder i byen både sommer- og vintertid. Den nye standarden innebærer også at hovedsykkelveinettet skal holdes like ryddig som bilveienem noe som er til stor glede for oss vintersyklister. Bymiljøetaten melder at det ikke har vært så mange maskiner i arbeid med snørydding på flere tiår, og de 300 dyktige ansatte har jobba på spreng for å sikre framkommelighet i byen. Det er et imponerende stykke arbeid når 30-40 cm snø faller på kort tid.

Begrunnelsen for at sykkelsatsinga går på bekostning av rydding av fortau er mest anekdotisk. Enkelte steder kan folk melde om at sykkelveier har blitt bedre rydda enn fortauene. Det er nok mange grunner til at enkelte sykkelveier har vært raskere reine for snø, og at mange fortau har vært glatte i vinter. Været er en av de. Og som Sissener selv er inne på, brukes salt bare på bil/bussveiene og prioriterte sykkelveier (altså hovedsykkelveinettet), men ikke på fortau, noe som gjør at det er vanskeligere å bli kvitt holka.

Salt er dårlig både for miljø, husdyr, klær og kjøretøy, og De Grønne har vært forkjempere for mindre saltbruk vinterstid i mange år. Derfor jobber kommunen nå med å finne gode alternativer til salt. Denne vinteren prøver vi ut et miljøvennlig alternativer utvalgte steder. Dette vil også gjøre det lettere å holde fortauene frie for is.

Det er også mange områder der forskjellige kontraktører jobber på forskjellige stykker av veien, eller der sykkelveien er en del av bilveien, slik at sykkelvei, vei og fortau brøytes til forskjellig tid. Det betyr ikke at fortau prioriteres ned. Men i den grad fortau er for dårlig rydda, eller kontrakter ikke har blitt overholdt, så må vi så klart ta tak i det. Bymiljøetaten gjennomfører daglige stikkprøver, og følger tett opp disse kontraktene. Kommunen lytter også til innspill via www.bymelding.no , der innbyggerne kan gi beskjed dersom områder ikke har blitt rydda.

Ikke noe byråd vil nok kunne klare å hindre alle problemer når byen rammes av store nedbørsmengder. Men et relevant spørsmål er hvordan gatene hadde sett ut om det forrige byrådet ennå styrte byen. Det kan vi heldigvis finne ut av ved å lese Høyres alternative budsjett for 2018. Der kutter de kraftig i budsjettet til Bymiljøetaten, som har ansvaret for brøyting. Vår tankegang er annerledes: i stedet for å sette myke trafikanter opp mot hverandre, vil vi ha bedre forhold for alle som reiser i byen.

På ekstreme dager er det utfordrende for brøytemannskapene å få jobben gjort. Disse dyktige folka ville hatt mindre ressurser, og jobba etter mindre ambisiøse mål om det ikke hadde vært for et nytt byråd som ønsker bedre forhold, ikke bare for bilistene, men også for de gående og syklende, når snøen laver ned.

Av Siv Benedikte Mittet, hundeeier

Årsaken til at jeg skriver dette er at jeg kan ikke få anmeldt den hunden som angrep og skadet hunden min, og meg indirekte. Siden det skjedde i en hundepark, er det ifølge politiet en gråsone.

Jeg håper denne historien kan få deg som er eier til å tenke deg om, og at andre holder øyne og ører åpne neste gang dere møter denne hunden. I Trondheim er det to hundeparker, og her er det fritt fram for tikkende bomber blant hunder.

Lagmannsretten: Hunden Bob må avlives

Reisetips med annonselenker Hunden Bob har i to år hatt en dødsdom hengende over seg. Nå har Borgarting lagmannsrett fastslått at han skal avlives. - Sjokkerende, sier NOAH. - Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er bare skuffet, sier hundeeier Arne Nyrud til VG. For to år siden, 6.

Jeg skriver til deg, du som eier en brun rottweiler/ miks /amerikansk pitt bull terrier. Jeg vet ikke presis hvilken rase hunden din er, men den er to år gammel.

Du var i Saupstad hundepark i Trondheim med hunden din før vi kom. Jeg hadde med meg min Parson Russel terrier på 1,6 år gammel. Når jeg tenker tilbake, så husker jeg at du virket noe usikker da vi nærmet oss porten. Men jeg mener at jeg spurte om det var ok at vi kom inn, og at du sa ja. De to hundene hilste på hverandre gjennom porten, begge logret og alt så ok ut. Jeg fikk med meg at du snakket til meg, men jeg er døv og ba deg derfor om å snakke tydelig. Vi utvekslet noen ord. Vi så at hunden min reagerte litt på din, den forsøkte å sende ut dempende signaler.

Jeg har vært i hundeparken flere ganger, og det hadde alltid gått bra. Han er en glad gutt som aldri har vært i klammeri med noen hunder tidligere. Onsdag morgen endret alt sammen. Hunden min ble rammet, fysisk og psykisk. Hunden din tok et skikkelig tak på ryggen, og dermed ble det en kamp på liv og død for hunden min.

Du og jeg kjempet mot hunden din for å få ham til å slippe. Hunden min var fylt med panikk og dødsangst.Han bet i alt han klarte å få tak i. Det var mine hender og ene legg som var i veien. Hunden din hadde låst kjevene sin, og var urokkelig. Du skrek mens du holdt i hunden din. For en gangs skyld er jeg takknemlig for at jeg er døv, da slapp jeg å høre dødsskriket til hunden min, og din stemme der du sto og hylte. Jeg slo på snuten, øynene og sparket til hodet på hunden din i håp om at den skulle slippe taket. Han slapp ikke. 

Først etter flere minutter kjente jeg at den store hunden rykket til for å få et bedre grep. DA reagerte jeg instinktivt med å rive til meg hunden. Jeg nølte ikke et sekund, løftet opp hunden med mine blodige hender og kastet ham over porten. I sikkerhet. Hunden min var skadet og jeg blødde fra begge hendene, spesielt den venstre. Hundeeieren ropte noe, men jeg enset ikke, alt jeg ville var å komme meg vekk. Hunden min slapp med to overfladiske bitthull, ett mindre og ett større som måtte sys. Er så takknemlig for en fremragende service på dyreklinikken, mens jeg måtte innom legevakta med hendene mine.

Jeg skriver dette for å advare andre mot din hund. Hvis du er usikker på den, og om jeg forsto deg rett så var det en omplassert hund, så er det ingen heldig kombinasjon. Jeg håper inderlig at du vet hva du gjør. Tenk om det var et barn, i stedet for meg?

Hendene mine kan leges, men hunden min vil alltid være preget. Vi har mistet noe av den skøyeraktige gutten i ham. Om dere kjenner igjen beskrivelsen eller vet hvem det dreier seg, så ber jeg dere innstendig om å varsle politiet. Vi må hindre fremtidige angrep. Det er mitt ansvar, og det er også DITT!

Innlegget ble først publisert i Adressa. 

Det var griseglatt her forleden. Jeg skulle rusle hjem på ettermiddagen og hadde problemer med å holde meg på beina.​

Av Ove Mellingen, redaktør i Telemarksavisa

Jeg fikk øye på den eldre, pene damen på andre siden av gaten, utenfor Arkaden. Hun var litt tynt kledd i minusgradene. For tynt kledd. Og skoene egnet seg ikke for isdans. Jeg betraktet henne og våget meg bort da hun krysset gaten på et islagt fotgjengerfelt.

 «Kan jeg følge deg noen steder?» våget jeg meg frampå.

 «Velsigne deg sa hun, det er så glatt». 

Det kostet meg et par minutter å få henne på litt mer trygg grunn, men hennes varme takknemlighet fulgte meg hele kvelden. Jeg fikk helt sikkert mer ut av det enn henne.

Det var meg som fikk kjempeboten

Av Ove Mellingen, ansvarlig redaktør i Telemarksavisa Nå står jeg fram. Det var meg som fikk kjempeboten. Det vil si, jeg fikk en kjempebot. Slik føltes den i alle fall. Den var riktignok ikke på 900.000 kroner, eller 250.000 kroner, som vi har lest om, her lokalt.

 

 En av de beste låtskriverne i amerikansk musikk er Kris Kristofferson. En av hans fineste, skrevet i 1982, har jeg gjenoppdaget i det siste. «Here comes that rainbow again». Den har et innhold som gjør dypt inntrykk.

The scene was a small roadside cafe

the waitress was sweepin' the floor

two truck-drivers drinkin' their coffee

and two okie-kids by the door

How much are them candies, they asked her

how much have you got, she replied

We've only a penny between us

them's two for a penny, she lied

Mandag morgen kan være krevende. Ikke minst på denne tiden av året. Det er mørkt, kaldt og glatt. Jeg er så heldig at jeg bor i gangavstand fra jobben og rusler innover. Noe av det som gjør dette fint er at jeg møter noen faste folk på veien. 

Når jeg treffer han som kommer syklende, vet jeg at han er Manchester United-supporter. Og har United gjort det godt, så hilser vi, ofte ordløst kanskje, med en high-five. Akkurat den lille gesten gir meg energi. (Krysser fingrene mot Stoke i kveld).

One truckdriver called to the waitress

after the kids went outside

them candies ain't two for a penny

so what's it to you, she replied

in silence they finished their coffee

got up and nodded godbye

she called, hey, you left too much money

so what's it to you, they replied

Hun som jobber i Varden møter jeg ofte mens hun er på vei «utover bruene» og jeg kommer motsatt. Jeg vet ikke hva hun heter, men hun er usedvanlig blid og vi hilser hjertelig på hverandre mange ganger i uken. Et smil og en: «Ha en fin dag» er egentlig det som skal til. Det bidrar til nettopp den fine dagen.

 Bjørn treffer jeg av og til. Alltid blid når han kommer syklende. «Hei Ove!» Jeg kjenner ham litt fra noen tv-opptak på Hardangervidda, der han hjalp Turistforeningen og hver gang jeg ser ham, husker jeg hvordan han sprang oppå de høye toppene for å få litt bedre bilder til tv-serien. Han sparte seg ikke. 

Jeg tenkte på det denne helgen, hvor stor forskjell litt vennlighet gjør. Hvor mye det kan bety med en varm gest, et hyggelig ord i forbifarten. Så Kris Kristoffersons ord kan vi alle ha glede av:

And the daylight grew heavy with thunder

and the smell of the rain on the wind

ain't it just like a human

here comes that rainbow again

Det er altså kanskje fortsatt mørk mandag morgen når du leser dette. Vi er kommet midt i den kaldeste vintermåneden. Kanskje kan du være med på å gjøre den litt varmere og lysere for noen rundt deg. 

Det skal så lite til.

Innlegget ble først publisert i Telemarksavisa. 

Av: Tom Martin Hartviksen, redaktør i Østlendingen

Vi kan ikke engang tenke oss hvor vondt det må være for Janne Jemtlands familie og venner å vente på svar. Godt over en uke er gått siden 36-åringen forsvant. Blodfunnene to forskjellige plasser gjør at politiet ikke bare kaller det en forsvinningssak, men også en kriminalsak.

Frykten er naturligvis at Janne Jemtland har vært utsatt for noe, og at hun ikke lenger er i live.

Erfarne kriminaletterforskere synes saken er merkelig. Tidligere leder for voldsavsnittet i Oslo, Finn Abrahamsen, får for eksempel ikke blodsporene til å stemme.

«Blodsporet gjør denne etterforskningen enda mer krevende. Når dette ble kjent, begynte jeg virkelig å lure», sier han til Østlendingen.

 

Les også: Mannen ringte politiet lørdag morgen, søndag ble det igangsatt leteaksjon

Mange rykter

Og det er ikke bare erfarne kriminaletterforskere som grubler og lurer; det gjør også folk flest. Det er ganske naturlig at vi mennesker lager egne teorier rundt hva som kan ha skjedd når slike saker dukker opp.

Problemet oppstår når vi deler våre spekulasjoner og teorier med andre - og disse raskt går over til å bli rykter. Dette skjer ikke bare ansikt til ansikt, men også via sosiale medier.

Det svirrer mange rykter i Ringsaker-samfunnet nå. Om hva som skal ha blitt gjort og sagt - eller hva som ikke er gjort eller sagt. «Rykter har aldri eller i alle fall veldig sjelden bidratt med noe positivt. Hvis noen har noe å dele så skal det deles med politiet», sier ordfører Anita Ihle Steen, som ber sine egne innbyggere om heller å spre varme og medfølelse.

Slik situasjonen er nå, og slik ryktene løper, er det fornuftig om alle går i seg sjøl og tar til seg ordførerens råd:

Vet du noe som kan være det minste interessant for politiet, ta kontakt med dem. Er det kun dine egne spekulasjoner, hold dem for deg sjøl.

Les mer: Sannsynligheten øker for at det har skjedd noe med Jemtland

Må evalueres i ettertid

Politiets jobb er vanskelig. Og verre og verre blir det for hver dag som går. Per nå skal politimyndighetene kun tenke på én ting: Å finne Janne Jemtland.

I ettertid vil det imidlertid være nødvendig å gå politiarbeidet etter i sømmene.

Flere spørsmål trenger svar. Det viktigste vil trolig bli å evaluere den første savnetmeldinga som kom inn dagen etter at Jemtland forlot sitt hjem. Hvorfor ble ikke denne tatt på alvor? Hvorfor gikk det ytterligere ett døgn før politiet iverksatte leting?

Bevis kan forsvinne

I kriminalsaker er de første timene og døgnene svært avgjørende, og det er til å undres over at politiet ikke reagerer raskere på at en bekymringsmelding fra en ektemann som har opplevd at kona har forsvunnet ut i en kjølig vinternatt.

«Hvis de ikke finner flere svar denne uka, kan etterforskningen bli ekstremt krevende. Faren for at viktige bevis forsvinner øker», sier Finn Abrahamsen.

Ytterligere Kripos-personell er kommet til Ringsaker, og politiet jobber bredt. For hele Ringsakers del, og særlig for familie og venner, må vi krysse fingrene for en snarlig løsning på forsvinningsgåta.

Inntil da er det å være gode medmennesker det beste vi kan gjøre.

Kommentaren sto først på trykk i Østlendingen.

Av Vigdis M. Bendiktsen, kommentator i Nordlys

Innlegget ble først publisert hos Nordnorsk debatt. 

Gjennom jula irriterte jeg meg over distriktsnyhetene i NRK. Sendingene som dekker både Troms og Finnmark, varte i fem minutter og ga stort sett ga null og niks av innhold. Men som journalist vet jeg jo at jula er mildt sagt nyhetsfattig, så jeg slo meg til ro med det. 

Forskrekkelsen var desto større da jeg ble fortalt at dette kom til å bli en permanent situasjon fra nyttår. Ikke bare det, det skulle visst nok være en forbedring, fordi man nå skulle få tre sendinger utover kvelden, noe som skulle gi rom for oppdateringer. Ja, jammen hørte jeg forbedring. 

- Vi må styrke distriktenes digitale relasjon til publikum, uttalte NRK-direktør Grethe Gynnild-Johnsen for knapt et år siden. Allerede da antydet hun et «jevnere tilbud» gjennom dagen. Ifølge Medier24 var hun da tydelig på at ingenting ennå var foreslått eller bestemt, ei heller tidsaspektet i disse vurderingene. Når vi ser resultatet i dag, står det ikke til troende. Den godeste direktøren hadde nok allerede en plan. 

Mantraet er som vanlig at for få unge ser på sendingene. Nå har vel aldri de aller yngste vært dem som har vært mest opptatt av nyhetssendinger, ikke engang da TV var det nyeste vi hadde av moderne teknologi. Så når NRK skal fange de unge, kan det umulig være med nyhetssendinger. 

Mens de pønsker på hva det skal være som skal rive de unge ut av Googles og sosiale mediers favntak, kunne NRK-ledelsen kanskje tenke på det gamle ordtaket om kaste barnet ut med badevannet. Nasjonalt hadde 18.45-sendinga (minner om at det til høsten 2013 var 18.40-sendinga) et snitt på 382.000 seere i fjor, hvorav nesten halvparten var over 60 år. Over 60, skrekk og gru, men kjære NRK, vi lever ennå, 20-25 år etter fylte 60, skal vi tro statistikken. Vi er ennå mange som setter pris på utfyllende reportasjer fra det distriktet vi lever i, og som har tid til å se og høre på.

Jeg skjønner at NRK må fornye seg, at institusjonen i likhet med avisene, må forholde seg til den digitale utviklinga og sosiale medier.  Men NRK har i dag rundt 3500 ansatte og et driftsbudsjett på nesten 5,7 milliarder kroner. Det burde i denne omgang være unødvendig å rasere hovednyhetssendinga i distriktene fra nesten 20 minutter (høsten 2013) til fem minutter i dag. Hva er det de velkvalifiserte journalistene på NRKs distriktskontorer nå skal gjøre som skal veie opp for daglige nyhetsreportasjer fra vårt distrikt?

Fra NRKs side presenteres det nye programmet «Norge nå» og det at vi nå får tre fem minutters nyhetssendinger (som i realiteten er kortere enn 15 minutter) som det store løftet og framskrittet for distriktene. 

Flere, men kortere lokalnyheter i NRK

NRK varsler endringer i TV-sendingene sine. Flere, men kortere distriktssendinger og mer distriktsstoff på NRK1 er blant endringene.

Muligens er programmet «Norge nå» ment å svare på kritikken om at Dagsrevyen har så få nyheter fra distriktene. Men etter å ha sett på «Norge nå», kan jeg bare konstatere at så umulig kan være tilfelle. Ifølge programoversikten er det snakk om 78 sendinger. Det betyr at man i beste fall kan håpe på tre-fire sendinger fra de enkelte fylker. Programserien er vel grei nok, men jeg beklager direktør Gynnild-Johnsen, jeg vil heller høre nærmere om hvorfor for eksempel Hålogaland Teater i 2017 har såpass dårlig publikumsbesøk enn om bacon og førerløse biler. Jeg vil heller ha mer tid, til distrikts-TV og ?radio som kan speile de lokalsamfunn vi bor i.

For hva er det vi får gjennom de tre ganger fem nyhetsminuttene vi er tildelt, som i tillegg kortes ned med egenreklame som allerede er gjentatt til det kjedsommelige? Vi får minimale nyhetsbulletiner, som gjør at du sitter igjen med flere spørsmål enn svar, hvis du da i det hele tatt har oppfattet hva bulletinen handlet om. Noe av tida brukes til å fortelle oss at vi får oppdatering om saker de ikke har tid til å utdype, i neste sending senere på kvelden, eller neste dag. Hva er vitsen hvis man allerede har noe mer å si om saken?

Vi har mistet været. Det vil si det leses opp noen ganger, samtidig som vi får vist (flotte) bilder fra landsdelen. Jeg har kanskje ikke klart å prioritere mellom oppleser og bilder, eller jeg er for treg i oppfattelsen, men uten værkart har jeg så langt ikke fått med meg et eneste varsel for Troms.

La det være sagt, dette er ikke kritikk av de ansatte. Hadde jeg vært i deres situasjon, hadde jeg ikke vært særlig glad. Det går som kjent ikke å lage gull av gråstein, heller ikke meningsfulle nyhetssendinger fra et så stort distrikt som Troms og Finnmark, på de ynkelige minuttene som er tildelt.

Her trenger vi virkelig et distriktsopprør. For så ille som det er nå, kunne NRK nesten like godt legge ned distriktssendingene, som å by oss det de gjør i dag. Kanskje er det også hensikten? Hvis tilbudet blir dårlig nok, vil vel ingen klage om det i neste omgang forsvinner. 

Av Kerosha Gonaseelan,lege, forfatter og foreløpig Ap-medlem

Som en alminnelig borger, leser og Arbeiderpartiet-medlem har jeg som alle andre fulgt med på Giske-saken de siste ukene. Jeg har selvsagt også fulgt med på #Metoo-kampanjen. Giskes avgang må sies å være en direkte konsekvens av #Metoo-kampanjen og det vil derfor være urimelig ikke å granske denne i før man kan si noe som helst om Giske-saken.

#Metoo-kampanjen åpner for en rekke viktige spørsmål før man kan validere den på noe som helst måte. Først og fremst hva har man ønsket å oppnå med denne kampanjen og hvordan ønsker man å oppnå dette?

Slik jeg har forstått kampanjen handler det om en kultur som har eksistert over lang lang tid, som mange kvinner nå ønsker å ta ett oppgjør med.

Kultur er ikke et statisk begrep, kultur er et dynamisk begrep fordi kultur endrer seg med tid, med opplysninger og endrede strukturer. Dette medfører naturligvis at en kultur som ble ansett for å være akseptabelt for 50 år siden ikke nødvendigvis er akseptabel i dag.

Sånt sett er det positivt at man nå tar et oppgjør med situasjoner som kan ha blitt opplevd som misbruk av makt. Men poenget med #Metoo må da være å styrke systemer i henhold til den kulturen vi definerer som akseptabelt i dag. Så langt oppleves #Metoo, for meg som en hevnaksjon mot visse personligheter for ting som skal ha blitt gjort eller sagt langt tilbake i tiden.

Problemet i dette oppstår når man nå skal definere hvordan man skulle ha oppført seg for 5 eller 10 eller enda flere år tilbake i tid.

Omas fortelling er en god eksempel på dette. Det er flott at hun står frem og forteller at hun opplevde å bli sjekket opp av Giske som ubehagelig. Hvordan Giske valgte å sjekke henne opp, er et tema for en annen diskusjon, men ethvert fornuftig mennesket vil ut ifra det Oma selv ha fortalt måtte konkludere med at det var det han gjorde. Så må mann stille spørsmålet; hvordan skal vi som samfunn, som kvinner stå kollektivt sammen å definere hva som er en objektivt behagelig måte å bli sjekket opp på?

Omas historie åpner for mange spørsmål, slik jeg forstår det var hun på daværende tidspunkt 23 år gammel, altså 5 år forbi grensen for å være myndig. Hun var på fest med Giske og andre. Hva skjedde på den festen? Kan Oma ha gitt signaler som Giske feiltolket? Hva skjedde etter at han angivelig skulle ha presset henne mot en vegg og kysset henne? Sa hun ifra om at dette var uønsket? Fortsatte han da å presse seg på henne eller stoppet han? Ble hun forfulgt av Giske over lengre tid? Og den viktigste av alle spørsmål; hvis Oma opplevde dette som så ubehagelig, hvorfor varslet hun ikke med en gang? Det å anta at ved å varsle, vil man risikere sin egen posisjon er og forblir en antagelse. I verste fall kan man si at det å la være å varsle betyr en av flere ting, mann har der og da ikke opplevd det som så ille, eller man er selv med på opprettholde et spill som man tror man kan høste fordeler av.

Haddy Njie blir hyllet på Facebook for å støtte samboer Trond Giske

Dagens Næringsliv skrev 7. desember at Anniken Huitfeldt, som leder Aps kvinnenettverk, på et møte i stortingsgruppen skal ha understreket at rykter om seksuell trakassering kan bli misbrukt i interne maktkamper. Overfor NTB har Huitfeldt presisert at hun har sagt at man skal melde fra hvis man hører om seksuell trakassering, ikke spre rykter om det.

La meg si det på en annen måte; dersom Oma hadde vært vitne til at Giske i fylla hadde kommet til kjøre på noen som ble alvorlig skadet og stukket av fra ulykkestedet, ville hun ha latt være å varsle politiet fordi hun bare var 23 år gammel og fryktet at hun kunne rammes av et makthieraki? Hvis svaret er nei, må det følge av det at Oma ikke vurderte det som skjedde den kvelden som så veldig alvorlig. Hvorfor ser hun på det som alvorlig i dag da? Er det fordi #Metoo-kampanjen har gitt grunnlag for at alle kan se tilbake i sitt liv og lete etter hendelser som kan i dag defineres som trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet og i så fall hvor stopper den tråden?

Slik jeg har forstått har Giske vært aktiv i Ap i 35 år, og det foreligger i underkant av ti varsle-saker mot ham. At saker som hittil ikke har noen karakter som ligger an til politianmeldelser, men som er basert på subjektive opplevelser av ubehag. Dette, slik jeg kan forstå det er grunnlaget for at en, om ikke den aller dyktigste politiker i Arbeiderpartiet akkurat nå finner det nødvendig å tre av fra sin stilling.

Hva har man oppnådd med dette og på hvilken måte tar man #Metoo-kampanjen på alvor ved å gjøre dette? Det er for meg uforståelig. Å ytre at noen har kommet med uønsket seksuell oppmerksomhet er ikke det samme som at vedkommende har gjort det! At vedkommende dømmes på dette grunnlaget er stikk i strid med regelverket samfunnet vårt er bygget på. #Metoo skal ha som mål å forebygge fremtidig hendelser som ligger i en gråsone for hva som er riktig og galt. Da skal den åpne for diskusjoner og opplysninger  fra begge parter. Den skal bevisstgjøre menn i mektige posisjoner og kvinner i ikke så mektige posisjoner om hvordan deres relasjoner til hverandre kan oppleves og hvilket ansvar begge parter skal ha overfor hverandre.

Derfor trykket vi Giske-varslene

Nettavisen gjør ikke jobben vår hvis vi ikke forsøker å finne ut hva som er det konkrete innholdet i varslene mot Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske. I flere uker har norske medier jaktet i flokk på detaljer som kan nagle Trond Giske.

Voksne mennesker, om enn bare 19 år gamle, har alle et ansvar for handlingene sine. Kvinner som har valgt å være med å på et spill som faktisk kan ha gagnet deres egne ambisjoner har også et ansvar for dette. Hvis #Metoo-kampanjen derimot har som mål å ta hevn og ødelegge menneskers liv for ting som har skjedd langt tilbake i tiden, ting som man ikke har noen klar definisjon på om er riktig eller galt, men entydig basert på ett individs subjektive opplevelse, og i dette tilfelle kvinnens subjektive opplevelse av seksuell oppmerksomhet, vel, da er det bare å applaudere og si «well done, mission accomplished». Hva den vil bringe med seg for fremtiden er da meget uavklart. Men hadde jeg i disse dager vært mannlig sjef for et stort firma, ville jeg tenkt meg nøye om før jeg ansatte en ung, vakker kvinne. Hvis jeg hadde valget mellom det og en mann som kunne gjøre samme jobb.

Det er ikke en understatement å påstå at vi i økende grad har kommet til et punkt i utviklingen hvor individets subjektive opplevelse av enhver situasjon skal veie tungt. Dette åpner for store gråsoner når det gjelder hva som er riktig og galt og gjelder på mange områder i samfunnet. Det at man i dag  kan komme med påstander om et annet individ, uten å ha noe belegg for det man sier, at man så kan gjøre om en påstand til å være en subjektiv opplevelse for å slippe unna konkrete begreper som sannhet eller usannhet blir i økende grad akseptabelt. Faren i dette ligger i at man åpner for større muligheter for fraskrivelse av ansvar for ens egne handlinger og når dette blir eller vokser til å gjelder en hel befolkning, er man på en farlig sti uten anelse om hvor den leder hen.

Etter nå å ha vært vitne til en fullstendig rettsløs prosess, kan jeg ikke konkludere med annet enn at Ap har vist en tilbakegang for tiden, og forveksler det de tolker som «folkets sentiment», og dermed en politisk mulighet for fremgang, med alvorlig brudd på frihet.

Jeg mener at vi må kunne kreve at Ap, og alle makthavende instanser er bundet til våre fundamentale prinsipper, nemlig § 100, §98, samt § 96 i grunnloven, hvor den siste er kanskje den viktigste og tar for seg uskyldspresumpsjonen:

§96: «Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven».

Når varslerne slår tilbake

Som 16-årig AUF-er ble jeg skjenket sprit og forsøkt sjekket opp av voksne menn på politiske møter. Det er bare flaks og uflaks som bestemmer hvem som er blitt ofre for ukulturen som har tillatt voksne menn i politikken å jakte på unge jenter helt fram til nå.

 

Jeg er klar over at disse paragrafene forholder seg til det juridiske, dog kan man ikke tillate seg å glemme de viktige hensyn og prinsippene som ligger bak disse paragrafene og som hele samfunnet vårt er tuftet på.nNe som gjør dem enda viktigere i forhold til situasjonen Ap nå har stått i. Lover og lovverket er ikke noe som gjelder bare når de brytes, de gjelder som grunnlaget for hvordan den enkelte former sin forståelse av samfunnet sitt, hvordan adferd registreres og oppleves og hvordan vi oppdrar oss selv og hverandre.

Videre skal man huske at bevisbyrden kan aldri tilfalle den som er anklagd, og grunnen til dette bygger på den samme og enkle prinsippet; man anses som uskyldig inntil skyld er bevist. Eller; kan du, eller jeg eller hvem som helst bevise at vi ikke for fire år siden den 21.12 kom til å fornærme et annet mennesket?

Det er trist og vekker alvorlig bekymring å oppleve en tilbakegang i den vestlige verdens intellektuelle utvikling hvor man ønsker å gjøre en subjektiv opplevelse til en objektiv sannhet, noe jeg mener hele #Metoo-kampanjen har gjort og fått frie tøyler til å drive dette langt utenfor det som er demokratisk forsvarlig.

Støre og ledelsen i Ap har etter min oppfatning oppført seg på en måte som er totalt uforenlig med samfunnets grunnleggende regelverket og det vil overaske meg stort om Ap-ledelsen ikke mister tilliten hos enda flere velgere.

Håndteringen og utfallet av denne saken bør vekke bekymring hos enhver alminnelig borger hvis hun eller han anser seg selv som et tenkende individ berettiget til å stemme i et demokratisk land.

Jeg avslutter med følgende sitat fra Kafkas The trial;

«Judgement does not come suddenly; the proceedings gradually merge into the judgement.»

En liten indiskresjon: På en av mine tidligere arbeidsplasser innkalte redaktøren en ansatt og påviste at reiseregningen fra hans reportasjetur til Nord-Norge hadde så høye alkoholutgifter at turen fortonte seg som et sjøslag. Redaktøren var og er fremdeles avholdsmann.

Av Arild Abrahamsen, tekst og tegning 

I følge den urbane legenden svarte kollegaen, her gjengitt på stavangersk, uten at det skal identifisere ham:

- Hørr her! Eg vett ka sjøslag e', <Fornavn>, du vett ikke ka sjøslag e'.

Jeg tror verken Støre eller Tajik vet hva sjøslag er. Jeg tror også at de som den smale veis voktere betviler behovet for sjøslag. Antakelig mener de at folk bør leve slik man lærer dem i grunnskolen at de skal leve, og ferdig med det. Men folk gjør ikke det. Derfor har vi idrett, rock, litteratur, uteliv i de fleste byer og mange verdifulle medmennesker som aldri ville ha kommet til denne verden om ikke både mor og far var dritings på Dickens (ja, jeg vet at ingen er dritings på Dickens. De har klaga på meg før en gang for at jeg skrev det, og også da henviste jeg til den uimotståelige alliterasjonen). Virkeligheten er kompleks. Både kortvarige og langvarige pardannelser mellom folk med synlig kjønnsliv er komplekse, og i nesten alle tilfeller av fysisk kontakt finnes det dårlig samsvar mellom partenes oppfatning av situasjonen. Det gjelder for så vidt ikke bare kjønnsliv. Ingen er noensinne enige om hva som skjedde. Vår indre führer er Den Selektive Hukommelse, og med nesten surrealistisk forutsigbarhet styrer den absolutte subjektivitet vår oppfatning av et ellers regelmessig univers.

Rettferdighet oppstår ikke ved at en person forteller hva han eller hun opplevde for 10 år siden, og så svarer juryen av tilfeldige medie-misbrukere: «Ja, da er det nok sånn».

Dette betyr at metoo-vekkelsen er en intellektuell betennelse som lammer sannsynlighet i stedet for å skape den. Å være mann og bli trodd i det pøsregnet av anriket østrogen som metoo-representerer, er bortimot umulig, for varslerne har rett i følge sin egen virkelighetsoppfatning. Ingen kranglet med de revolusjonære studentene som innførte islamisme i Iran heller. Å diskutere med den militante selvopptatthet er umulig.

Vi har et gigantisk rettsvesen og mange infløkte lover med referanser og fotnoter for å kunne styre misforholdet mellom menneskers oppfatning av virkelighet på en hensiktsmessig måte. Jeg sier ikke rettferdig, for det eneste rettferdige ville egentlig være at begge parter har rett samtidig og blir enige om å fortsette med det. Det er aldri rettferdig å frata en person hans eller hennes djupe overbevisning. Men det kan være nødvendig hvis ikke samværet på kloden skal bli en endeløs rekke av gjengjeldelser og gjengjengjeldelser.

Kriminelle overgrep ivaretas av et våkent rettssystem. Hold fast ved det. Straffeloven er Gud.

Men det har ikke vært nok. For å kunne surfe på tårenes salte behag har noen funnet opp at det eksisterer en forbrytelse som heter «uønsket seksuell oppmerksomhet». Hvis en Maran Ata-brosjyre hadde forsøkt seg med den formuleringen på syttitallet, ville til og med sølibatiske ishavsprester og nonner ledd rått. Det finnes ganske sikkert uønsket seksuell oppmerksomhet, selv om fraværet av seksuell oppmerksomhet er et mye større problem for medlemmer av begge kjønn. Men den uønskede og den uønskende har ingen sikre kjennetegn. Hver eneste kjønns-situasjon er et resultat av en akutt økologi, det vil si at to eller flere biologistyrte vesener har skapt et uferdig adferdsmiljø rundt en uavklart tiltrekning/non-tiltrekning. Da jeg vokste opp var det en hovedregel at damer som sier nei, mener ja. Det skremte vettet av meg, og jeg satt helt stille til jeg var sytten år og ei dame insisterte intenst på at ja betydde ja. Hun henviste til og med til Kinsey-rapporten. Jeg hadde dårlig samvittighet likevel.

For ordens skyld enda en gang: Voldtekt er en voldsforbrytelse. Det finnes dessuten kriterier for straffbare seksuelle overgrep, og de skal behandles av politiet. Vi snakker ikke mer om det.

Hva vi burde snakke om er det merkelige behovet for å redusere kvinner til ubehjelpelige jentunger igjen. De var det før, der de gikk rundt på femtitallet og tviholdt på skjødet og kjødet mens de ventet på at en mann skulle kjøpe vaskemaskin og fortjene sex. Men de likte det ikke, for det var en påtvunget dyd. Den siste halvdelen av sekstitallet og syttitallet, nesten fram til nittitallet, var fantastiske forvandlingstider. Kvinner vokste til galninger som til og med gikk uten skaut og røykte utendørs. Kvinner ville ikke bare bli selvstendige og direktør i Norsk Hydro, de løste sine egne konflikter, de sa fra, de kjempet og lo og drakk og spydde, de skjelte og skrev og forlangte og vant, og jeg beundret dem måpende. De kvinnene jeg opplevde på syttitallet gjennomførte transformasjoner og rollemessige styrkeløft som jeg fikk fotformsko og cordfløyelsbukser av. Da åttitallet kom måtte jeg klippe håret og kjøpe meg jeans og skinnjakke for å bli mann. Tilstedeværelsen av kvinnelig egenvilje og sjøltillit var som oppfinnelsen av en ny elektrisitet.

Disse damene slo hvis du forsøkte å kladde på dem. De ringte ikke til pappa Støre. De ringte ikke til noen. De var som gutter og ville klare seg sjøl. De var seksuelt aktive som gutter. De børsta ikke lamper lenger. Hvis du ble skjelt ut av ei jente på syttitallet, glemte du det aldri.

Jeg nekter å tro at kvinner er komfortable med at de skal bli behandla som ofre igjen. Jeg kan ikke forsone meg med tanken på at jenter som var i tjue års alderen for 13 til 9 år siden, da Trond Giske var kulturminister, er fornøyde med at Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre skal ordne opp i sakene deres i 2018. Psykologien stemmer ikke. Politikken stemmer ikke. Fra 2015 har 18 år gamle kvinner verneplikt i det militære forsvaret av Norge. Dersom det ikke bare skal bli et patetisk likestillings-tilbud, må vi forutsette at de kan forsvare seg sjøl. Og så må jeg dessverre legge til enda en gang det selvsagte: Voldsforbrytelser er straffbare ting. Kjønnshumor kan være uhøflig, i verste fall. Uhøflighet bør man kunne forholde seg til hvis man skal ha guts til å dø for landet sitt. «Ikke prøv deg på meg, din musepikk».

Situasjonen i Ap henger ikke på greip. Hvis Stoltenberg ennå hadde vært leder, ville de antatt seks varslene blitt behandla bak lukkede dører med styrte samtaler mellom partene der de fikk fortelle sin oppfatning av hva som skjedde og klargjøre hva som kunne føre til misforståelser eller overdrivelser av seksuell interesse. Ap er et politisk parti. Det er ikke Farmen eller en annen masochistisk gruppeterapi-reality. Men Jens tok en kong Lear og etterlot seg et gigantisk maktvakuum som ingen hadde kroppsmasse til å fylle. I maktvakuum oppstår alltid konspirasjoner, fløydannelser og fantasier. Når man tar dem opp på pressekonferanse-nivå, er det like skadelig for partiet som det ville vært for en familie om en hustru og mor gikk rundt blant naboene og viste fram sin manns skitne undertøy. Det er Dum og Dummere. Det er The gang that couldn?t shoot straight. Det er en parodi på parti-tukt, og over hele Norge sitter Høyre-folk og fniser av lykke.

Det vil alltid finnes sjøslag. Folk kan ikke leve på endorfiner alene. Det vil alltid finnes en uavklart seksuell ambivalens og dumme menn som ikke skjønner eller bryr seg om kvinners signaler og sure kvinner som ikke liker menn eller i hvert fall ikke de som likner rotter og tjener lite. Ingen ting av dette fortjener en egen ideologi. Det er sjukelig overkill og en slags statsvitenskapelig blindhet. Moralisme er blitt et karrierevalg for altfor mange etter at internett tok vekk mulighetene for moderate og modererende medier og gjorde journalistikk til en konkurranse i måkeskrik og krokodilletårer. Begge dyreartene fortjener å bli ignorert.

Fredag leste jeg at en tillitsvalgt kvinne i Arbeiderpartiet gikk inn for at spesielle eksekutivkomiteer skal behandle tilfeller av uønsket seksuell oppmerksomhet. Vel. Der traff både spurven og kumøkka fjøsvifta, for etter det ideologi-blinde forslaget er det antakelig ingen i Ap-ledelsen som sitter igjen i hvite kjortler.

Sosialister vet at dette er fascisme, og høyrefolk vet at det minner om Sovjet-forfølgelser, ateister vet at det er inspirert av Inkvisisjonen og de som tilhører autoritære eller liberale religioner, vil alle tenke at her lukter det sharia, og det er den verste lukta Ap-rosa kunne gi fra seg.

Den overivrige tillitspersonen har i hvert fall fått til at vi som lenge håpet at Gahr Støre og vennene hans skulle finne noe annet å gjøre, sånn at Ap kunne gjenoppstå som et vitalt alternativ til de som vil privatisere bort den offentlige tryggheten, vi håper nå at partiet forsvinner. Godt jobba.

#metoo var en døgnflue. Overgrep mot kvinner er det ikke. Kampen mot reelle overgrep mot kvinner og barn kommer til å bli viktigere enn noen gang de neste ti åra. Men hendelser der kvinner ble tatt på puppene på fest forsvinner tilbake der de burde være. Smell til mannen og håp det beste. Vold er undervurdert som reaksjonsform.

Men egentlig tror jeg bare at Ap-versjonen av #metoo handler om aldersforskjeller. Kvinner som til vanlig ville tilkjenne jenter i 18-25 års alderen retten til egne valg og stemmerett, de syns jentene skal bli underlagt voksnere søstres formynderi hvis de begynner å rote med menn som er synlig eldre enn dem. Og menn som faller for unge jenter for kort eller lang tid, de skal skamme seg og helst bli fratatt jobben. Det minner om den gang svarte menn ble banka opp hvis de hadde omgang med hvite jenter. Det minner i det hele tatt om så mye avskyelig, at jeg skal gjøre det jeg lovet at jeg aldri skulle gjøre mer: Besinne meg. Ett eller annet sted i denne prosessen gikk ett eller annet forferdelig galt, som det gjorde for mange år siden i Bjugn.

#Metoo startet i Hollywood, og det burde ikke glede noen, for filmbyen er det Somorra der den menneskelige verdigheten kommer for å dø. Hollywood har levd godt på seksuell handel i mangfoldige tiår. Her kan du komme som ung jente med liten utdannelse og et pent fjes og bli et super-kjent, super-rikt kokainvrak.  "Who do I have to fuck here, to ..." er et Hollywood-uttrykk, og alle vet det, og alle har visst det lenge. Tusenvis av kvinner har vandra rundt i filmer uten at de egentlig kunne skuespilleri, og de har gjort det fordi de hadde et tryne og en kropp som var lett å selge. Det betyr ikke at Weinstein er en fin fyr, men det er nesten ubegripelig hyklerisk å late som om han er avslørt nå.

#Metoo har ikke avslørt noe som helst. De har laget en vekkelse rundt en selvfølgelighet som egentlig ikke kan forandres av samfunnet eller bransjen eller aksjonsgrupper. Bare kvinner sjøl kan det. Hvis du ikke vil bli seksuelt utnytta, ikke jobb i Hollywood. Skaff deg en anstendig jobb, eller svar i det minste nei hvis noen sier at du må ligge med produsenten for å få en rolle.

En viktig del av den klassiske kvinne-undertrykkelsen var overbeskyttelse. Kvinner ble beskytta mot alt fra arbeidsliv til stemmerett.

De som forsøker å vekke opp igjen denne rollen, er fader meg galnere enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg.

 

Først publisert på forfatterens eget nettsted, www.arilabra.com. Gjengitt med tillatelse.

Som 16-årig AUF-er ble jeg skjenket sprit og forsøkt sjekket opp av voksne menn på politiske møter. Det er bare flaks og uflaks som bestemmer hvem som er blitt ofre for ukulturen som har tillatt voksne menn i politikken å jakte på unge jenter helt fram til nå. Hittil har det hørt til unntakene at sextrakassering og overtramp har fått konsekvenser, sakene er som regel feid under teppet. Også denne gangen. Men nå slo varslerne tilbake.

Av Hilde Charlotte Solheim - Tidligere direktør for reiseliv og kultur i Virke med bred erfaring fra pressearbeid og politisk påvirkningsarbeid. Jobber i dag med styrearbeid innen reiseliv.

Det etterhvert så likestilte Norge har fortsatt noen blinde flekker. Forsøk på å si fra om seksuell trakassering og en del menns utnyttelse av unge kvinner har til nå altfor ofte blitt feid under teppet. Derfor er det uhyre interessant å se hva som skjer når varslerne slår tilbake og ikke lenger finner seg i en kjapp saksbehandling uten konsekvenser.

En første - og ikke overraskende observasjon - er at maktbruken blir styggere. Saken forsøkes spilt til corner med merkelappen «maktkamp», en mistenkeliggjøring av varslerne. Deretter fikk vi denne gangen se en moderne heltinne i maktens korridorer. At hun umiddelbart blir gjenstand for tungt skyts fra den gamle makta, viser at kvinner som setter ned foten fortsatt har sterk motstand.

Da varslernes egne ord i Giske-saken ble lest høyt av Hadia Tajik i det som i lange perioder har vært Norges mektigste møterom, var det en historisk seier for alle som har opplevd trakassering og overgrep. Når et varsel har vært igjennom «hviskeleken» av saksbehandling og relativisering slike saker tradisjonelt har vært henvist til, kommer saken ut i andre enden omdefinert og ufarliggjort til det ugjenkjennelige. Det oppleves som et gjentatt overgrep. For de av oss som har egne grunner til å bli rasende når dette skjer, sto tida stille da vi fikk vite at Tajik hadde lest opp varsler og dermed satt ned foten for redefineringen og bagatelliseringen av sakene.

Fjellbekk på Lillehammer hotell
Mitt første møte med festkulturen i Ap var da en faglig sekretær fra en lokal del av LO-systemet prøvde å få meg med på hotellrommet på et partiarrangement på Lillehammer hotell. Jeg var antakeligvis 16, ikke mer. Har var nok godt over 40, eldgammel i mine øyne. Jeg opererte i tospann med min bestevenninne. Vi var årvåkne og gatesmarte og avviste glatt framstøt fra denne og andre gamle griser. Til tross for alkoholforbudet som allerede var innført i AUF, hadde vi hadde fått servert drinker og deltok på festen som om vi var likeverdige partifolk. Og ble behandlet deretter, også av en og annen voksen kar med «sans for lammekjøtt», som man sa den gangen om menn som systematisk jaktet på yngre kvinner. Det fungerer så lenge ingen kommer til skade. Problemet er at sannsynligheten for at noen kommer til skade er overhengende.

Det er ikke de sterkeste og tøffeste som skal bestemme hvor grensen for seksuell trakassering skal gå. Ikke alle går inn i politikken med samme selvsikkerhet som vi gjorde den gangen. Og hadde jeg virkelig havnet på feil sted til feil tid, hadde ikke denne selvtilliten hjulpet meg mye. En kombinasjon av flaks og mange bra folk i partiet i tillegg til de som ikke så grensene, medvirket til at min tid i ungdomspolitikken og som ung i Arbeiderpartiet ble en positiv opplevelse med læring for livet. Men slik skal det faktisk ikke være. Du skal ikke trenge flaks for å kunne drive med ungdomspolitikk uten å risikere å bli trakassert eller i verste fall merket for livet.

Når trakasserings- og overgrepssakene som er blitt kjent fra politikken omtales med sitt faktiske innhold, er ikke uenigheten om alvoret så stor. Alle skjønner at det ikke er greit at en godt voksen mann prøver seg på en 16-åring som er blitt skjenket drinker med sprit, som i min historie. Det er ikke greit at en voksen mann fra partiledelsen ligger med en drita full 16-åring, bombarderer en ung servitør med SMS-er, chatter opp ungjenter på vei hjem fra byen eller bruker posisjonen sin til å skaffe seg tilgang til fester og festivaler, eller - Gud forby - blir anklaget for voldtekt, slik man opplevde i Venstre. Siv Jensen gråt krokodilletårer og ble tatt i løgn i Søviknessaken. Tillitsbruddet førte til et langvarig politisk eksil fra rikspolitikken for en av partiets største stjerner. Gir man i tillegg en «strafferabatt» for Søviknes' langvarige opphold i offentlig gapestokk, må jeg innrømme at jeg kan leve med at han er tilbake i rikspolitikken. Han måtte tross alt ta konsekvensen av handlingene sine og må tåle stadige påminnelser. I Norge tror vi faktisk på rehabilitering, på å gi folk en sjanse til. Det må gjelde også for en Frp-er.

Når menns jakt på kvinner eller såkalt «aggressiv sjekking» («å bli Gisket»?) blir et tema, kan mye tyde på at det er en hel del ting som av mange oppfattes som «greit» likevel. Kommentarfeltene bugner av merknader fra menn som mener at «såpass må vi tåle». Mistenkeliggjøringen av varslerne er omfattende og omtalen av den generelt ganske ryddige norske pressen er i retning av at de er kjeltringer som gjerne publiserer fabrikkerte historier. For en ung jente er det lite fristende å være kjent for én eneste ting resten av sitt liv, nemlig å ha varslet. Da jeg sto fram som voldsoffer for en del år siden, som ambassadør for Rød Knapp-kampanjen, var den noen som mente av blåveisen jeg fikk da kjæresten min slo meg så jeg brakk nesa ikke var spesielt stor (!) og at saken umulig kunne være så alvorlig. Hvem med vett i behold utsetter seg for dette?

Å eie sin egen historie
Å la noen frata varslere deres egen historie før blekket er tørt på varselet er slemt på grensen til utilgivelig. Nettopp det å bryte stillheten og fortelle hva man har opplevd med sin egen stemme og sine egne ord, er en kritisk del av prosessen for alle som har opplevd et overgrep eller en annen skjellsettende og vanskelig hendelse. Da jeg selv sto fram med min historie om at jeg for mange år siden ble slått av min daværende kjæreste, tok jeg styringen på min egen historie. Det gjorde meg sterkere tryggere på at jeg hadde lagt hele saken bak meg og kommet sterkere ut av den. Det hjalp selvsagt at mannen var anonymisert og ikke kunne identifiseres av andre enn de som kjente oss godt.

Responsen var enorm. Jeg fikk hundrevis av tekstmeldinger, telefoner, mailer og og brev. Veldig mange av de som tok kontakt med meg hadde aldri fortalt sin historie til noen, til det var skammen for stor. Jeg spurte mange av dem om de hadde en fortrolig, en mor, søster eller venninne de kunne stole på, som de kunne fortelle historien til, om de ikke ønsket å gå direkte til hjelpeapparatet. De fleste sa ja. Har du først sagt hva du har opplevd høyt én gang, blir det lettere neste gang. Ved å holde tett, gir du ikke de som står deg nær muligheten til å være der for deg.

Bagatellisering av overgrep, vold og trakassering har en lang tradisjon. Menns overgrep mot kvinner har historisk vært kvinners eget problem. I gamle dager ble vold mot kvinner i hjemmet omtalt som «husbråk». Vi hadde kanskje trodd vi er kommet lengre i dag, men Giske-saken har vist at det er vi ikke. «En forutsetning for trakassering er stillhet, bagatellisering og bortforklaring. AP sin håndtering av Giske-saken minner nettopp om dette,» skriver Erik Husby Sæther i dette innlegget i Dagsavisen.

Når varslerne i Giske-saken, rett før julehøytiden ble ringt inn, ble forsøkt fratatt sine egne historier allerede før de var grundig behandlet, var det en sten til byrden.

Han "husker episodene annerledes" enn varslerne. Det er ikke en bombe, det er tvert imot noe han skal få lov til. Men det var Giskes versjon som ble presentert på NRK, direkte, i beste sendetid. Han fikk lov til å kalle situasjonene for "ubehagelig oppførsel", "manglende forståelse av rolle" og "stor aldersforskjell".  Om noen av sakene har et alvor i seg som kvalifiserer til bruk av begreper som trakassering og maktmisbruk, kan man i alle fall ikke utlede det av denne omtalen. Senere har han "fortsatt sykmeldt" supplert med å skrive at flere varsler er falske, uten å spesifisere hvilke. Det er forståelig og riktig at en anklaget skal få forklare og forsvare seg. Men det blir ugreit når det er en person som er anklaget for alvorlig maktmisbruk som får lov å definere - eller rettere sagt redefinere - hendelsene i beste sendetid på Dagsrevyen, mens alle andre går rundt grøten, og meget få av de i partiet som senere skal ta stilling til saken har kjennskap til hva som faktisk har skjedd.

Den mest nedslående lesningen i saken var likevel profilerte Ap-kvinner som umiddelbart rykket ut og ga Giske full tilgivelse og tillit, for anklager og hendelser de umulig selv kunne ha satt seg inn i hva inneholdt. Hvordan kan en bevegelse som skulle heve de svakeste i samfunnet opp av elendighet og fri dem fra overgrep og maktmisbruk fra samfunnets herskende klasser svikte unge kvinner slik? Partipisk og fløyer i Ap er en del av svaret, men neppe hele.

Hva skjer med oss når vi kommer opp i en ubehagelig situasjon vi ikke vet hvordan vi skal håndtere? Hvorfor svikter såpass mange mennesker vi tror er bra folk, som som vil vet har høye idealer og samfunnsengasjement, i møtet med dette? Kanskje er de rene kynikere som er i politikken for å skaffe seg makt. Jeg tror det er mer sammensatt. De fleste av oss er som Peer Gynt, vi vil helst gå utenom. Dette handler ikke bare om arbeiderbevegelsen. Det handler om helt vanlig menneskelig svakhet. Det er - dessverre - helt normalt å ønske å feie ubehageligheter under teppet og vegre seg for å ta tak i vanskelige saker. Jeg bruker en god del av min tid i mitt virke som heltids styrearbeidende på vurdere ulike problemer og samarbeidsutfordringer som oppstår fordi vi mennesker ofte skyver problemene foran oss eller går utenom dem, framfor å ta tak i dem. Fellesnevnere er feighet, latskap og konfliktskyhet. Ved å se en annen vei blir mange av oss stadig medskyldige i slikt, enten sakene er alvorlige eller små bagateller. Inntil noen er tøffe når til å ta tak. Som varslerne i Ap. Og nå Hadia Tajik. Hun står i spiss, men hun er heldigvis ikke alene.

Gro Balas har været en tydelig stemme i debatten om hvordan Ap - og samfunnet - takler sakene som kommer opp i Norge som følge av metoo-bevegelsen. Det er utrolig verdifullt at en dame med hode og hjerte på rett plass trekker de lange linjene. I går fortalte Gro på Dagsnytt 18 for eksempel hvordan fagbevegelsen boikottet en bok hvor hun og medforfatterne omtalte seksuell sjikane da den kom ut i 1981.

Jeg er enig med Gro Balas. Arbeiderbevegelsen og andre organisasjoner hvor aktiviteten ikke omfattes av arbeidsmiljølovens vern av ansatte mot trakassering på jobb, trenger en dreiebok, en trinn for trinn-oppskrift på hvordan man skal håndtere en varslingssak. Her må det framgå hvilken rekkefølge man gjør ting når man får en varslersak og hvordan man håndterer både den som varsler og den det varsles mot. Begge parter skal høres, men ingen som er anklaget bør få redefinere ofres egne historie og bli hovedkilden til informasjon om hva noen faktisk har opplevd, etter en saksbehandling som oppleves som kjapp og konfliktsky. Er det én lærdom å trekke av hva som skjedde med varslersakene i Ap etter juledagenes famlende krisehåndtering, bør det være dette.

For tidene er endret seg. Denne gangen slår varslerne tilbake. Jonas Gahr Støre fikk ikke dø i synden da han "slapp Giske av kroken" med en smekk på lanken og en beklagelse på NRK. Han måtte tvert imot tåle flengende kritikk fra kvinnene som hadde varslet. Og da de ble anklaget for å ha kommet med falske varsler, stilte varslerne i intervjuer og med kronikker der de kommenterte dette og takket Tajik for å velge deres side. Vi står ved et tidsskille. Det bør alle som vil være ledere i politikk og frivillighet såvel som i arbeidslivet merke seg først som sist.

 

 

Av Olav Terje Bergo, tidligere redaktør i BA

Brev til Norsk presseforbund v/ Elin Floberghagen

Jeg har fulgt pressens behandling av varslingssakene mot Trond Giske med økende uro. Den partijournalistikken medieeierne, redaktørene og journalistene brukte 50 år og mye diskusjon på å avvikle, var for min generasjon av redaktører et stort skritt i riktig retning i arbeidet for integritet og troverdighet, for en skarpere og tydeligere definert redaktørrolle, for presseetikk, journalistisk kvalitet og troverdighet. Nå ser det for meg ut til at partijournalistikkens rolleblanding er tilbake, men nå uten å vedstå seg sitt partiske perspektiv når de går inn i striden innenfor og mellom de politiske partiene.

Jeg ber Presseforbundet vurderer å ta et initiativ for å minne om våre felles presseetiske verdier. Bakgrunnen for å be om det, er Vær varsom 1.4, andre ledd:

Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Når flere nyhetsmedier samarbeider med anonyme varslere om å publisere generelle beskyldninger mot Trond Giske, som han og andre er avskåret fra å svare konkret på, er det grunn til kritiske spørsmål til deres behandling av saken, særlig med bakgrunn i Vær varsom 3.1 og 3.2, andre ledd:

Kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson.

Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.

Arbeiderpartiet er ennå ingen søndagsskole

Arbeiderpartiets interne partikultur virker pill råtten, med drapstrusler, gjensidige beskyldninger om løgn og illjojalitet som foreløpige bunnpunkt. Det er nesten ikke til å tro, oppgjøret som nå foregår i Arbeiderpartiet. Mens partileder Jonas Gahr Støre ber om sentralstyrets oppslutning til en saklig og grundig saksbehandling av anklagene mot nestleder Trond Giske, går den andre nestlederen - Hadia Tajik - ifølge VG på talerstolen og leser høyt fra de angivelige varslene.

Vær varsomplakatens punkt 1.2 andre ledd er også aktuell:

Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.

Slik det ser ut, samarbeider noen varslere med noen nyhetsmedier på en slik måte at deltakelsen i den offentlige diskusjonen begrenses. Særlig alvorlig er det at Trond Giske avskjæres fra å forsvare seg konkret, fordi det konkrete innholdet i varslene er fortrolig og varslerne er lovet fortrolighet fra partileder Jonas Gahr Støre og partisekretær Kjersti Stenseng. Trond Giske er informert om innholdet i varslene, har forklart seg for partileder Gahr Støre og partisekretær Stenseng, beklaget sin handlemåte i en av sakene, omtalt andre varsler som falske og fratrådt som nestleder inntil videre. Hans mulighet for å forsvare seg offentlig, er imidlertid sterkt begrenset. Det skaper en informasjonssituasjon som gir grobunn for rykter om og en hekseprosess mot Trond Giske.

Tidligere redaktør ber Presseforbundet vurdere Giske-dekning

Promotion med annonselenker Tidligere BA-redaktør Olav Terje Bergo ber Norsk Presseforbund vurdere mediedekningen av Giske-saken. Den gir grobunn for en hekseprosess, mener han. - Jeg har fulgt pressens behandling av varslingssakene mot Trond Giske med økende uro, skriver Bergo i et brev som er oversendt Norsk Presseforbund torsdag.

Når pressen over flere tiår avviklet partijournalistikken, var det for å forlate rollen som deltaker i partipolitikkens maktkamper innenfor og mellom partiene.

Varslerne er i sin fulle rett til å be om anonymitet og stille krav til nyhetsmediene om hvordan den skal beskyttes. Men det er de mange modige kvinnene som har stått åpent fram med konkrete beskyldninger av hva navngitte menn har gjort mot dem, som har gjort #meetoo-bevegelsen moralsk ustoppelig.

Den offentlige debatten om anklagene mot Giske ville blitt vesentlig bedre, dersom varslerne sto åpent fram og forklarte konkret hva deres kritikk mot Giske gjelder. Jeg håper derfor varslerne vil revurdere sine krav om anonymitet.

Redaktørene må ta stilling til om varslernes anklager mot Giske og krav til Arbeiderpartiets saksbehandling av varslene er rimelige og holdbare som begrunnelse for varslernes krav om anonymitet, jmfr punkt 1.3 i Vær varsom, første ledd:

Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.

Hele punkt 1 i Vær varsom-plakaten om pressens samfunnsrolle settes på prøve, når nestlederen i et stort politisk parti blir forsøkt fjernet fra sitt tillitsverv, gjennom utspill i nyhetsmediene. Jeg ber derfor Presseforbundet drøfte nyhetsmedienes behandling av saken og offentliggjøre sine vurderinger.

Brevet er gjengitt med tillatelse. 

Av Hans Rustad, redaktør i Document.no. 

Mina Bai deltar i den offentlige samtalen, men hun forstår ikke hva det innebærer. Nylig hisset hun seg voldsomt opp fordi en av våre bidragsytere synes hun sa noe fornuftig om venstresidens unnfallenhet overfor islam.

Hun fremsetter en rekke grove påstander på sin blogg i Nettavisen:

Artikkelen er en suppe av diverse sitater fra meg tatt ut av sammenheng fra diverse anledninger som allikevel blir referert til som en artikkel hentet fra «Finansavisen» (...)

Hele artikkelen er basert på løgn og tyveri.

Hvis sitater er tatt ut av sin sammenheng må Mina Bai dokumentere det. Tyveri? Mener hun at det ikke er anledning til å sitere henne? Eller vil hun bli forstått på en bestemt måte? Dette er ikke en fri samtale.

I et tidligere innlegg skriver Mina Bai om hvorfor Document. HRS og Resett er blitt så populære. Hvis vi skulle anvendte samme prinsipper som hun selv hevder, skulle vi rykket ut og sagt hun farer med løgn og tyveri.

Hun innrømmer selv at hun ikke har peiling på de hun kritiserer:

«Jeg får ikke med meg alt som skrives på disse sidene, men et par artikler har jeg lest og de imponerer meg ikke. Men jeg synes fordømmelsen av dem er overfladisk så lenge man ikke går dypere inn i årsakene til at de er blitt så populære.»

Et par artikler har hun lest? Og hun føler seg likevel kallet til å bruke storslegga? Dette er direkte pinlig.

Deretter forteller Mina Bai en anekdote fra sin tid i Tønsberg, og hun er overbevist om at det er den slags som leser slike nettsider! Fri fantasi. At Bai tør å blottlegge seg på denne måten sier noe om at hun mangler selvkritikk.

«Som innvandrer er jeg godt kjent med rasisme fra min tidlige tid i Norge. Jeg ble en gang forsøkt påkjørt i veikanten utenfor Tønsberg da jeg gikk tur sammen med min bror. Etterpå viste mannen på passasjersiden meg fingeren. Skepsisen til innvandrere var stor allerede for 25 år siden. En gang på nattklubb ble vi (en iransk gjeng) bedt av en norsk mann om ikke å mingle med dem, men holde oss sammen med våre egne. Jeg er ikke i tvil om at slike mennesker er flittige brukere av slike sider.»

Dette kalles på tidens språk for fordommer, om ikke verre ting. Bytt om på rollene og Mina Bai ville steilet. Hun legger for dagen en bevisstløshet som gjør at hun ikke kvalifiserer seg til å bli tatt seriøst.

I sin siste post klager hun over at vi ikke har referert episoden som hun bygger sin fordømmelse av Document.no på:

«Min bloggpost faktisk begynner med en innledning som er kuttet ut av Document.no, i denne innledningen skriver jeg om hvordan jeg ble forsøkt påkjørt da jeg først kom til Norge da jeg sammen med et par andre asylsøkere gikk langs veien i Vestlandet. Jeg forklarer hvordan slike folk som sjåføren kan være flittige brukere av slike fremmedfiendtlige nettsider.»

Vi får være glad Mina Bar ikke er del av noe rettsapparat. Hun tror selv så sterkt på at denne personen som ga henne fingeren kan være Document-leser at hun klager over at vi ikke gjengir den. Dette begynner å bli en ufrivillig stand-up.

Har Mina Bai forstått noe som helst av hva en levende offentlighet vil si? Hun føler seg så krenket at hun vil slutte å delta pga «hvit, rasistisk etnosentrisme».

Med tanke på demonstrasjonen som pågår i Iran er dette bare trist. Mina Bai later til å være preget av den samme venstresiden som hun kritiserte for å være for islamofil.

Hun greier ikke orientere seg, men søker tilbake til dem hun kritiserte.

Hva hennes «private» bilde angår: Når Bai skriver under en avtale med Facebook er det denne avtalen som gjelder, og den sier at en åpen Facebook-siden er offentlig.

Krisen i Ap løses ikke ved at nestleder Trond Giske trer til side.

Av Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys

Ap er i ferd med å gå opp i limingen i en gjørme av intriger og personlig hat. Borgerkrigen og selvpiskingen som utspiller seg for åpen scene, er unik i norsk politisk historie.

Veien opp fra nullpunktet må starte med å erkjenne at dagens ledelse har spilt partiet ned to divisjoner i norsk politikk. Fra 40 prosent, via 30 prosent, til man nå ser 20-tallet i hvitøyet.

Innlegget ble først publisert i Nordnorsk debatt.

Dette krever tung erkjennelse. Og de som tror krisen i Ap er løst gjennom å kvitte seg med Trond Giske om en uke eller fire, tar selvfølgelig helt feil.

Aps fall handler både om en politikk som velgerne ikke tror på, og om dårlig ledelse over tid. Mye tyder på at sårene som skapes gjennom «Giske-gate», kan føre til ytterligere eskalering av interne konflikter. Giskes mange tilhengere kan komme til å bli motivert av et ønske om å bringe ledelsen i vanry.

Giske er nå ute av ledelsen i Ap og kommer ikke tilbake. Lite tyder på at hans rival Hadia Tajik vil være en samlende figur. Hun lagde politikken Ap gjorde et historisk dårlig valg med. Tajik var ansvarlig for arbeidet med et partiprogram som styrket bildet av Ap som et omreisende seminar, uten noen klar forankring i norsk virkelighet.  

Programarbeidet under Tajiks ledelse viser at Aps problemer stikker langt, langt dypere enn en angivelig kaotisk valgkampledelse på Youngstorget sensommeren 2017.

Det handler om å ha mistet en grunnleggende evne til å fortolke velgermassene i Norge. Å innføre et tredje kjønn ble før landsmøtet i april løftet frem som en av Aps viktigste saker. Dermed leverte man selve oppskriften på et Ap som ikke kjenner besøkelsestiden i sitt eget grunnfjell.

Tajik har riktignok, som den eneste i ledelsen, tatt selvkritikk på at partiet ikke har forstått kraften i innvandrings- og integreringspolitikken. Et sosialdemokratisk parti som trosser velgerne i den saken som betyr mest for dem, har naturligvis ingen sjanse til å vinne valg. Men innrømmelsen fra Tajik kom først etter valget.  På veien mot et elendig valgresultat var hun ansvarlig for kursen som ble staket ut.

Ap har tradisjonelt vært et minste felles multiplum i norsk politikk. En sterk velgerkoalisjon som har favnet bredt, ivaretatt ulike hensyn over hele landet, og på tvers av sosiale lag. 

Hadia Tajiks åpne, men aksepterte mytteri

Hadia Tajik - enten en ærlig og modig politiker som sier fra, eller den mest kyniske maktspilleren av dem alle. Foto Scanpix. Hendelsene i Arbeiderpartiet de siste timene kan vanskelig forstås på annen måte enn at nå er det alle mot alle og åpent mytteri i partiledelsen.

Det kan være at noen forestiller seg at Norge ikke trenger et samfunnslim i form av et sterkt og styringsdyktig sosialdemokratisk parti. Da burde de spørre seg om de liker å tenke på det som kommer etter Ap.

Men Ap er nå så dypt splittet mellom det «tradisjonelle» partiet og den identitetspolitiske fløyen på venstresiden, at det er et åpent spørsmål om det er noen vei tilbake som dominerende kraft i norsk politikk. Hvis partiet fortsetter i spagaten, kan det komme til å ende med full sprekk. Og da i form av en avskalling som får et langt mer dramatisk omfang enn da en langvarig forsvars-og sikkerhetspolitisk opposisjon brøt ut og dannet SF (SVs forløper) i 1961.

Arbeiderpartiet er ennå ingen søndagsskole

Arbeiderpartiets interne partikultur virker pill råtten, med drapstrusler, gjensidige beskyldninger om løgn og illjojalitet som foreløpige bunnpunkt. Det er nesten ikke til å tro, oppgjøret som nå foregår i Arbeiderpartiet. Mens partileder Jonas Gahr Støre ber om sentralstyrets oppslutning til en saklig og grundig saksbehandling av anklagene mot nestleder Trond Giske, går den andre nestlederen - Hadia Tajik - ifølge VG på talerstolen og leser høyt fra de angivelige varslene.

Fjorårets valgkamp avslørte at lyttepostene ute i landet har forvitret, og særlig Oslo Ap ser i stigende grad ut til å være på kollisjonskurs med partiet i landet for øvrig, der verdiskapning og industriell virksomhet har preget strategiene.

Situasjonen er kritisk for Haakon Lies gamle parti. Det trengs nytt lederskap som kan fornye politikken og begeistre velgerne. Ap har åpenbart mye å lære av sitt danske søsterparti på innvandringsfeltet.

Men partiet trenger også en jordnær klimapolitikk som tar utgangspunkt i norsk geografi, ikke ønsketenkning og ren hovedstadslogikk. Her har Ap helt og holdent overlatt ledertrøyen til Slagsvold Vedum og Senterpartiet, i et land med lange avstander og spredt bosetting.

Det kan være at noen forestiller seg at Norge ikke trenger et samfunnslim i form av et sterkt og styringsdyktig sosialdemokratisk parti. Da burde de spørre seg om de liker å tenke på det som kommer etter Ap.

Strekk hendene i været og gå Støre

Giske-saken har nok engang vist at Arbeiderpartiet har en partileder som ikke fungerer. Han burde trukket seg allerede på valgnatten. Siden 13. desember har Aps storsjarmør Trond Giske preget nyhetsbildet. At hans rolle som partiets svar på den russiske kvinnebedårer Grigorij Rasputin før eller siden kom til å bli en offentlig sak burde ikke overraske noen, særlig ikke partiledelsene i Arbeiderpartiet.

For Norge er det viktig at Ap reiser seg. Men hvis det skal skje, tyder stadig mer på at partiet trenger en annen ledelse, med kontroll og autoritet.

Hvis ikke, kan det vi har vært vitne til det siste halvåret i verste fall være et sirkus i et nytt norsk mellomparti.

Av Gerhard Bollmann Leknes, eiendomsinvestor og utvikler 

Noen husker kanskje en artikkel jeg skrev for vel et par uker siden som het «Ni grunner til at boligprisene kommer til å fortsette nedover i 2018» Så hva er det egentlig som har forandret seg siden sist? Ingen verdens ting. 

Det er nå en gang slik i økonomien at det er mange ulike såkalte styrere som konstant trekker med ulik kraft og i ulik retning til forskjellige tider. Noen styrere er dominerende. Det kan eksempelvis være titals forhold som trekker i positiv retning, men en dominerende enkeltstyrer kan overstyre samtlige andre og en kan likevel ende opp med et negativt resultat. Eller omvendt. De kan også bytte styrke slik at det som er dominerende i dag ikke nødvendigvis behøver å være dominerende i morgen. Sist gang så vi på hvilke styrere som trekker i trådene for at prisene skal gå ned i 2018. Nå skal vi se på hvilke styrere som taler for at det vil bli oppgang. Noen ting tyder faktisk også på at vi kan le hele veien til «to-romsen» og be alle vi kjenner på et gjennomfuktig nachspiel i 2018. 

1. Planlagte eiendoms-prosjekter blir nå lagt på is. Selvaag-sjef Baard Schumann advarer om at prosjekter vil bli lagt på is neste år og at det kan gi et kan gi kraftig prishopp allerede over nyåret. Blir prosjekter lagt på is blir det færre leiligheter ute i markedet enn først antatt noe som gjør tilbudssiden svakere som igjen påvirker prisene positivt.
2. Renten er lav. Renten - prisen for penger vil også være lav i 2018. Samtlige av økonomene i en kjent norsk avis' rentepanel spådde nylig fortsatt lav eller uendret rente for neste år. Og når prisen for penger er lav kjøper nordmenn bolig for det de har mulighet til.
3. Arbeidsledigheten er lav. Nav sa nylig at de ventet fallende arbeidsledighet i 2018 og 2019. Lav arbeidsledighet er positivt for økonomien og det er positivt for psykologien. God økonomi med de fleste i arbeid påvirker altså boligprisene positivt.
4. God økonomisk vekst. Vi har en god økonomisk vekst i sikte. "Det ventes kraftig økonomisk vekst i årene som kommer" sier sjefanalytiker Erik Bruce i Nordea Markets til NTB. Dette punktet er forholdsvis selvforklarende med tanke på hvordan det påvirker boligprisene.
5. Reallønnsvekst. Vi venter en god vekst i reallønnen. "Det blir en pen reallønnsvekst" sa Trygve Hegnar i en lederartikkel i Kapital nylig. Dess høyere lønn dess mer penger å handle bolig for.
6. Innvandring. Isolert sett så er innvandring positivt for boliprisene. Her forleden ble regjeringen presset av Stortinget til å ta i mot dobbelt så mange kvoteflyktninger. Disse behøver tak over hodet. Da må Norges største bolighai, Oslo kommune, ut å handle nye sosialboliger slik at de kan huse migrantene. Flere i budrunden presser som kjent opp prisene.
7. Psykologien. Selv om overoptimismen mange hadde om at boligprisene skulle fortsette til himmels, fikk seg et realt skudd for baugen i år, later de aller fleste av oss dødelige til å tenke at det er en veldig god langtidsinvestering likevel. Troen på bolig som investeringsobjekt sitter altså sterkt i folkedypet.
8. Fem-ganger-inntekten-kravet. Den aller mest effektive delen av boliglånsforskriftene som trådde i kraft 01.01.2017 har vært så effektfull at at prisene har rast 10prosent bare på de siste seks månedene. Mye tyder på at denne delen av boliglånsforskriftene er den primære årsaken til boligprisfallet. Altså den dominerende styreren som vi snakket om innledningsvis. Høyst sannsynlig ville prisene fortsatt oppover i 2017 om det ikke hadde vært for femganger-inntekten-kavet. De færreste av oss er tjent med at prisene raser da en såpass stor del av befolkningen har bundet opp mye av pengene sine i boligmarkedet. Fortsetter prisene å falle vil det gå utover forbruket til mannen i gata som igjen gjør at staten får inn færre skattekroner. Dette kan i ytterste konsekvens føre til at hele økonomien kollapser. Derfor vil det at boligprisene ikke faller for mye være en prioritert oppgave for en hver regjering. Dette er grunnen til at Regjeringen nå har bedt Finanstilsynet om å ta en ny vurdering av boliglånsforskriftene allerede innen 1 mars 2018. Mitt beste tips er at et eller annet sted mellom 1. mars og 31.juni, tidspunktet da boliglånsforskriftene oprinnelig varer til, vil hele eller deler av disse bli fjernet. De har rett og slett fungert skummelt godt. Vi som nasjon har ikke råd til å beholde dem i sin nåværende form. Når så den dominerende styreren for nedgang blir fjernet, vil de andre positive styrerne igjen få spillerom og prisene vil begynne å øke igjen.
9. 40 prosent egenkapital i Oslo. De nye boliglånsforskriftene sa at en måtte ha 40 prosent egenkapital for å kjøpe sekundærbolig i Oslo. Dette har gjort det vanskeligere for foreldre å kjøpe en leilighet til sine håpefulle når de forlater redet, samt for investorer å spekulere i eiendom. En del tyder altså på at disse reglene kan være en saga blott innen neste sommer, noe som igjen kan sette fart på prisene i Tigerstaden. Oslomarkedet har en tendens til å påvirke prisene ellers i landet og dette kan også være en av mange drivere som taler for oppgang også på landsbasis.
10. Ekspertene mener prisne skal ned. Ingen tar mer feil enn enn såkalte eksperter i økonomi. Hadde du puttet penger på å tippe det stikk motsatte, enn for eksempel sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen- den mest profilerte boligsynseren, hadde du etter hvert blitt en svært holden mann eller kvinne. Makan til kontinuerlig feilbedømming, holdt jeg på å si, at du skal lete lenge etter. Men det skal du faktisk ikke, du behøver ikke å lete lenger enn nestemann på lista, for eksempel Jan Andreassen. Den ene bommerten avløses av den andre. Og listen med likesinnede er dessvere lang. Og moralen i historien er - ikke stol på denne gjengen. Sier de at prisene skal ned, kan du banne på at prisene skal opp.

Tre gode råd til førstegangskjøper

Som førstegangskjøper er det mye som kan gå galt ved kjøp av bolig. Av Oliver Bruksås, eiendomsmeglerfullmektig DNB Eiendomsmegling Rodeløkka Hvor ofte har du ikke sett en leilighet og tenkt denne må jeg ha for den er så utrolig lekker!

 

Nok en gang, det hele koker ned til boliglånsforskriftene. Blir denne dominante styreren fjernet, noe det er gode utsikter for, så vil de andre mindre styrerne samlet sett føre til at prisene skyter i været igjen. Boliglånsforskriftene fungerer for bra og de truer resten av økonomien slik de er formulert i dag, så bruker vår kjære finansminister hodet så vil disse paragrafene fordufte. Så for deg som sitter med bolig i dag er det nok for tidlig å bringe både østers, kanapeer og «sjampis» til bords mens Abba på sedvanlig vis synger det nye året inn. Men til Sankthans er det godt mulig du kan «døtte» nedpå både hummer og østers mens du tester dansefoten oppå bordet, med slipset til hodepynt, til flere av Abbas andre hits, som for eksempel; «The Winner Takes it All». Eller enda bedre; «Money, Money, Money». Enn så lenge får vi skåle i billig Seidel og se på Årsrevyen.

Av Irene Ojala, leder av Postkortaksjonen for Akuttsykehus/ Akutt-tjenester med Fødeavdeling til Alta

Det presser seg på et spørsmål som ikke gir meg ro:

Hvorfor er det slik at ventetid for storbypasienter på tre til sju timer kvalifiserer til politisk gransking, mens Finnmarkinger som venter sju til 14 timer på transport hjem fra sykehuset i Hammerfest, Kirkenes eller i Tromsø er innenfor normal ventetid?

Lange og tidkrevende sykehusreiser i Nord ser ut til å være en lovmessig vedvarende unntakstilstand som det har vært lite fokusuret på i riksmedia. Lørdag 16. desember hadde imidlertid Lørdagsrevyen, NRK, et lengre innslag om pasienter i Oslo som må vente opp mot sju timer på transport fra sykehuset til hjemmet. Senterpartiets Kjersti Toppe mente at ventingen er kritikkverdig og at det bør gjennomføres en gransking av drosjeselskapene som har fått transportanbudet. La oss håpe at Senterpartiet får øvrige politiske partier med på et krav om at gransking av ventetiden for pasienter i Oslo gjennomføres. Slik jeg ser det vil en gransking av forholdene i Oslo være den utløsende faktor for en likestilt gransking av transporttjenester for syke mennesker på Helgeland, Kautokeino og øvrige Norge. Lang reisetid gjelder ikke bare taxi, men fly, buss og samkjørings praksisen. Lang reisetid kan belyses med to eksempler fra nord.

Vår datter kunne mistet livet - Ballo harselerte med hendelsen

Når ble det greit for deg, Ballo, å harselere med hendelsen der vi fryktet at vår lille jente ville dø? Av Kathrine Jakobsen og Jørn Tore Larsen Der sto du altså, og hånlig la fram den ene bløffen etter den andre om saken vår, til applaus og latter fra salen.

En 70 år gammel hjertesyk mann fra Kautokeino i Finnmark må til sitt lokalsykehus for å ta noen blodprøver. Fra Kautokeino til lokalsykehus i Hammerfest er det 280 kilometer. For å rekke fram til timen kl. 12.40 må mannen ta buss fra Kautokeino kl. 0400 til Alta. Fra Alta går hurtigbåten kl. 0700 med ankomst Hammerfest kl. 0840. Den eldre mannen har reist i fire timer og 40 minutter. Det er fire timer til avtalt time derfor vandrer den eldre hjertesyke mannen to kilometer fra havna til sykehuset. Når den eldre mannen er ferdig må han vente tre timer i Hammerfest fram til kl. 1640 da går hurtigbåten til Alta, med ankomst kl. 1820. Hurtigbåten korresponderer med bussen til Kautokeino. Nye 140 kilometer i buss venter, og kl. 2039 er mannen hjemme i Kautokeino. Den eldre hjertesyke mannen måtte brukte 16 timer og 39 minutter for å ta blodprøver. Men alt skal betales, påfølgende uke tilbringer mannen på sofaen - han er utkjørt.

En kreftsyk elder dame fra Alta må til Tromsø for behandling ved universitetssykehuset UNN. Den eldre damen har time kl. 1100. Hun må reise fra Alta med rimeligste fly- som går fra Alta kl. 0735. Fra Flyplassen til UNN reiser hun med buss, for hun får ikke dekket utgifter til Taxi. Kl. 1315 er kvinnen ferdig behandlet. Hun er sliten etter kreftbehandlingen og ønsker å reise hjem til Alta så raskt som mulig. Men hun må vente. Det går fly fra Tromsø til Alta kl. 1500 og kl. 1700. Disse rutene opereres av Widerøe flyveselskap og er så dyre at pasientreiser ikke dekker disse tidlig avgangene. Av den grunn må den kreftsyke damen ventet på flyplassen i Tromsø fram til kl. 2210 med ankomst i Alta kl. 2245. Hvis været er godt er reisetid inklusiv behandling cirka 16 timer. Er været dårlig kan den nærme seg tjue timer, eller overnatting i Tromsø. Også den kreftsyke kvinnen må betale. De neste dagene er det kvalmen som styrer hverdagen, i tillegg til en kropp som kjennes som forgiftet.

Alta og Kautokeino er ikke i en særstilling. Lang uverdig ventetid er et symptom på at noe er galt med helsereiser i Norge. Det er beklagelig at Oslo pasienter nå er i ferd med å bli likestilt i reisetid med pasienter i andre deler av Norge. Det burde vært sik at likestillingen førte til kortere reisetid for alle ? ikke lengre reisetid. På den annen side er det kanskje det som må til for at rikspolitikere tar tak i denne uverdige praksisen overfor syke mennesker. Jeg undrer på om det ikke også er slik at når det regner på presten drypper det på klokkeren, og da blir det vel gransking av reisetid for pasienter i resten av Norge også, eller hva?

Til å administrere helsen vår velger du og jeg politikere som vi forventer skal tilegne seg innsikt i helse systemenes utfordringer. Vi har gitt politikere makt til å endre systemene slik at menneskene får den hjelpen lovene og moralen setter føringer for. Problemet er at vi som pasienter er blitt en vare med økonomisk verdi som foretakene forhandler om. Politikere som skal sikre pasienter verdighet i utfordrende faser av livet aksepterer foretakenes økonomiske spill ? ja, politikere har til og med tilrettelagt for denne uverdigheten.

Ren distriktspolitikk, hvor liv og helse er underordnet

"La elva leve" er et begrep som lever i våre minner. Sykehussaken er langt mer alvorlig enn Alta-saken. La det være en tankevekker. Av Frank Olaussen, styreleder i Folkeaksjon for Akuttsykehus til Alta Her er vårt budskap til de 169 stortingsrepresentantene som forhåpentligvis grundig skal vurdere om de skal stemme ja eller nei den 7.

Pasient- og brukerrettighetsloven formål er å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet med like rettigheter til helse- og omsorgtjenester. Det er ingen unntak i loven. Loven om like rettigheter forutsetter at helsepolitikere har en plikt til å gi pasienter lik tilgang på helse- og omsorgstjenester av GOD KVALITET - uansett hvor pasientene bor i landet. Pasient- og brukerrettighetsloven fremmer også tillitsforholdet mellom pasient og bruker av helse- og omsorgstjenesten. Loven skal sikre sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd. Jeg undrer på hvordan politikere og helseforetak kan opprettholde og gi tillit, sosial trygghet, vise respekt for pasientens liv, integritet og menneskeverd når syke mennesker ikke ivaretas på en respektfull måte. Når foretakene bryter loven - kan pasienten da anmelde foretakene for lovbrudd? Eller er hele Pasient- og brukerrettighetsloven er skinnlov hvor lovbryteren aldri kan stilles til ansvar?

Det er fint at rikspolitikere som Kjersti Toppe (SP) løfter uakseptabel ventetid for hjemreisetid fram i lyset slik at ingen i Oslo eller Bergen må vente flere timer på taxi. Og med det går jeg ut fra at «rasker hjem fra sykehus» vil gjelde alle pasienter uansett hvor pasienten bor i Norge, ikke bare pasienter som bor i de store byene.

Av Ove Mellingen, ansvarlig redaktør i Telemarksavisa

Nå står jeg fram. Det var meg som fikk kjempeboten.

Det vil si, jeg fikk en kjempebot. Slik føltes den i alle fall. Den var riktignok ikke på 900.000 kroner,  eller 250.000 kroner, som vi har lest om, her lokalt.

Men den svei skikkelig, i økonomisk krevende førjulsdager uansett.

Saken var den at jeg forrige helg hadde en ganske omfattende kjøretur der jeg kjørte fra Skien, via Hamar, over Filefjell, til Bergen og så til Skien igjen. Kombinasjonen av foredrag i Hedmark og familiesamling i Bergen gjorde ruten såpass omfattende.

Det var et helsikes vær forrige fredag. Haukeli var stengt i perioder, Hardangervidden var stengt det meste av tiden og turen som altså gikk Telemark-Vestfold-Buskerud-Akershus-Oslo-Akershus-Hedmark-Oppland-Sogn og Fjordane-Hordaland-Telemark var lang og drøy. Men gikk så fint. Det var friskt over Filefjell, skikkelig friskt, men ikke verre enn at det gikk greit. Lenge.

Eller hele tiden. Det var i alle fall det jeg trodde helt til i går.

Jeg startet tidlig på morgenen og kom meg over fjellet før kolonner og annet måtte settes i gang. Og da jeg kom ned til de lavereliggende strøkene av Sogn og Fjordane var jeg lettet. For eksempel er det deilig å komme inn i den 24.509 meter lange, altså 24.5 kilometer lange, Lærdalstunnelen mellom Lærdal og Aurland. I 17 år nå, siden åpningen i 2000, har den var en pryd for ingeniørkunst og samferdsel i Norge og den lengste bilveitunnelen i verden. Om ikke kinesere har funnet på noe kokkelimonke da. 

Innlegget ble først publisert i Telemarksavisa. 

Når man kjører på snø, is, slaps, over- og underkjølt regn og jeg vet ikke hva, er det en velsignelse å komme inn der. Det er nesten som man minnes den gamle vekkelsesangen:

 «Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst».

Vel, tunnelen er bra opplyst, det var tørr kjørebane, forbausende lite trafikk og det gikk unna, kilometer for kilometer. Dessverre gikk det litt mange kilometer unna, i forhold til tiden de gikk unna på. Faktisk 96 kilometer, sånn om man beregner det på 60 minutter, akkurat på det området.

Det har jeg beviser på.

Gjennomsnittsmålte beviser. 

Norges rikeste kvinne Katharina G. Andresen tatt i fyllekjøring - fikk "kun" 250.000 kroner i bot

Katharina G. Andresen (22) tatt i fyllekjøring.

 

96 kilometer i timen er rett og slett helt feil tall der fartsgrensen er 80 kilometer i timen. Og det har det kongelig norske Justisdepartement, delegert til Politidirektoratet, delegert til UP, delegert til et kamera eller to, sørget for å gjør meg høflig oppmerksom på. Men de nøyer seg ikke med å folkeopplyse en enkel mann fra Bergen og Telemark om den lille nyansen mellom hva jeg synes er en passende gjennomsnittsfart i Lærdalstunellen og hva de mener.

De er til og med så overmåte sjenerøse at de i tillegg lar meg få lov til å bidra litt til vår alles felles statskasse. Derfor må jeg ut med 4600 kroner for å ha kjørt for fort.

Og selv om det svir som fanden selv, må jeg ærlig innrømme:

Det var til pass for meg når jeg ikke klarer å passe fartsgrensen.

De to prikkene også, som ikke var over to i'er, men som i det minste er mine to første.

Og om jeg fordeler pengene på omtrent 500 bilturer over fjellene som skiller Østlandet fra Vestlandet, er det ikke snakk om mer enn kroner 9.20 per tur.

Og det må sies å være rimelig.

 

Som førstegangskjøper er det mye som kan gå galt ved kjøp av bolig.

 

Av Oliver Bruksås, eiendomsmeglerfullmektig DNB Eiendomsmegling Rodeløkka

Hvor ofte har du ikke sett en leilighet og tenkt denne må jeg ha for den er så utrolig lekker! Tenkt deg godt om fordi du kan fort ende opp med å kjøpe katta i sekken, altså en bolig med masse feil som du burde ha oppdaget på visning. Hvor godt leser du taksten og egenerklæringen bakerst i prospektet? Det er her de fleste tråkker feil. I dette innlegget skal du få tre tips til hva du må tenke på når du kjøper bolig.

Takst og egenerklæring

Før du går på visning anbefaler jeg alle om å sette seg grundig inn i taksten til objektet du vurderer å kjøpe. Der står alt som er viktig for eiendommen samt ting som trenger utbedring. De fleste boliger som selges i Oslo i dag har blitt inspisert av en takstmann. Takstmannens rolle er å gå grundig igjennom hele leiligheten og opplyser om eventuelle feil som er nevneverdige. Leilighetene som jeg selger i dag benytter takstmannen seg av en tilstandsrapport. Dette er en grundig vurdering av leiligheten samt at leiligheten får en vurdering etter hvor god stand leiligheten er i. Dersom du leser denne er du godt kjent med leiligheten før du kommer på visning og kan stille megler konkrete spørsmål angående leiligheten med hensyn ut fra tilstandsrapporten.

Hva slags boligkjøper er du?

Å kjøpe egen bolig er ofte den største investeringen vi gjør i løpet av livet. Men hva er det som er avgjørende for at vi kaster oss ut i en budrunde. Er det hodet, hjertet eller kalkulatoren som styrer? Eller en kombinasjon?

Et annet viktig dokument å lese er egenerklæringsskjema. Her er det selger som opplyser om eventuelle feil som har vært, arbeid som har vært utført osv. Dersom badet, elektrisk arbeid, eller annet som har betydning for kjøpet skal dette komme frem av egenerklæringsskjema. Egenerklæringsskjema gjelder kun for selgers eiertid av boligen så dersom det har vært utført arbeid før han kjøpte boligen kommer ikke det frem i dette skjemaet. Det viktigste for mange er å få en oversikt over eventuelle feil og mangler og danne seg et estimat på hva man må kunne påregne av oppussing og utbedringer.

Dersom du setter deg godt inn i disse to dokumentene har du gjort mye av grovarbeidet og resten er opp til hva du syns om leiligheten. Faller den i smak eller ikke? Da må du gå på visning og oppleve leiligheten, men nå kjenner du hvert fall leiligheten godt og behøver ikke være redd for å finne feil du ikke viste om. Snakk alltid med megler og hør med han om det er noe han ønsker å fremheve av betydning for boligen.

Utgifter

Det å kjøpe bolig er ikke noe vi gjør ofte og for mange er dette det dyreste vi kjøper i hele vårt liv. 30 år med renter og avdrag er en ting men forsikring, fellesutgifter, fellesgjeld, levekostnader osv. har stor betydning også. Dette er det ikke alle som tenker på, men heldigvis har banken allerede tatt høyde for dette.

De fleste unge på boligjakt tenker først og fremt på prisantydning og beliggenhet før de bestemmer seg for å by på en leilighet. Det er fort gjort å tenke at man har hele lånesummen disponibel til budrunden alene. Dette er ikke nødvendigvis tilfelle. Banken gir deg et finansieringsbevis på hva du kan kjøpe for i totalsum. Totalsum blir et viktig punkt. For det å kjøpe en leilighet som er selveier betyr også at du må betale 2,5 prosent i omkostninger dette tenker ikke alle på. Kjøper du en selveierleilighet til 3,5 millioner vil dette bety 87.500 kroner ekstra i dokumentavgift, som du ikke hadde regnet med. I samme tilfelle gjelder det når leiligheten har fellesgjeld. Dette er også gjeld som må betjenes av deg igjennom fellesutgiftene og klarer du ikke det kan du fort gå på en skikkelig smell.

Kjøp bolig etter magefølelsen ikke fornuft

En viktig ting som mange glemmer er rett og slett hva sier magefølelsen din? Er dette din drømmebolig så hvorfor ikke. Du skal tross alt betale renter og avdrag i mange år fremover så hvorfor ikke gå for den boligen som du føler deg mest vell med. Ja vel så ligger den ikke der du helst skulle vært, eller den har ikke balkong, men den har alt annet du ønsker. Kjøp den boligen du liker best på grunn av hva slags inntrykk du satt igjen med ikke hva fornuften sier. Hvis dette er noe du vil ha så er det litt bedre å betale renter og avdrag hver måned med en leilighet du virkelig liker kontra en som er best ut fra fornuften. Altså ikke misforstå meg her , du må ikke kjøp en dårlig leilighet, men kjøp en som virkelig gir deg rett følelse.

Lykke til i boligmarkedet! 

 

Av Victor Engelbretcht Dohlmann, nordisk sjef i Veeam

Tradisjonell databeskyttelse er ikke lenger nok i kampen mot de nye formene for digital kriminalitet. FBI har derfor laget en egen anbefaling for hvordan man bør beskytte seg mot ransomware-angrep.

I mai infiserte Wannacry mer enn 230.000 datamaskiner, tett etterfulgt av Petya som spredde skadelig kode i hele verden. Angrepene er mer sofistikerte enn noensinne og rammer hovedsakelig myndigheter og store bedrifter. Det er nå klart at tradisjonelle brannmurer og antivirusprogrammer ikke lenger duger.

Derfor ser vi en stor økning av data- og internettforsikring for tiden. Analyse- og rådgivningsbyrået PWC hevder dette forsikringsmarkedet alene vil være verdt 48 milliarder kroner innen år 2020. Slike forsikringer er nødvendige. Men økonomiske erstatninger kan ikke alltid reparere en skade etter dataangrep mot bedrifter og organisasjoner.

Dette er smartbyenes fremtidige trusler

Av Jørn Nygaard, country manager i CheckPoint Mulighetene til smarte byer appellerer til næringsliv og myndigheter verden rundt. En sammenkoblet infrastruktur av enheter og analyseverktøy øker effektiviteten til blant annet transport og helsesektoren. Derfor må man nå prioritere digital sikkerhet mer enn noensinne.

Trusselbildet utvikler seg skremmende fort og bedrifter har mye å lære nå. De vet de trenger strategier mot slikt, men aner ikke hvor de bør starte for å sikre arbeidsplassen mot ransomeware-angrep. God databeskyttelse starter først med opplæring av mennesker. De må trenes og informeres om de nyeste sikkerhetstruslene kontinuerlig.

Men det er umulig å oppnå full beskyttelse med bare bedre vaner. Da skal det det bare ett svakt ledd til, for å kunne bryte igjennom. Angrepene det siste året kunne i stor grad ha vært unngått om bedriftene hadde bedre rutiner for patching og oppdatering av programvaren. Tradisjonelle tiltak som brannmurer og antivirus hjelper. Men kombinert med bedre rutiner og atferdsendringer, holder det likevel ikke.

Følg FBIs anbefalinger

Det er ett grep til som mangler i sikkerhetsstrategien til mange, som kunne minsket faren for ransomware-angrep betraktelig. En slags luftventil i nettverket. Et fysisk sikkerhetstiltak som sørger for at bedriftens sikkerhetskopier er tilgjengelig utenfor nettverket.

Dette er den første anbefalingen i FBIs veiledende rapport «Ransomware Prevention and Response for CEOs». FBI anbefaler at kritiske data, sikkerhetskopieres og lagres offline, i tillegg til at kopiene regelmessig verifiseres.

Blockchain kan gjenopprette tilliten til et ødelagt system

Av Mariana Dahan, tidligere programkoordinator i Verdensbanken og medstifter av Global Blockchain Business Council Dersom du tror interessen for blockchain og "distributed ledger"-teknologi (allerede) er over toppen, kan du bli overrasket. Antall Google-søk etter "blockchain" øker stadig, og har økt eksponentielt siden Satoshi Nakamoto introduserte begrepet i 2008.

Sikkerhetskopiering og gode muligheter for gjenoppretting er det absolutt smarteste sikkerhetstiltaket en bedrift kan ha under et angrep. Da kan man kjapt komme seg til hektene etter et angrep. Og tapt tid og data holdes til et minimum. Med riktige verktøy kan man deretter skape en virtuell labb hvor hendelsen kan gjenskapes og analyseres i trygghet, for å sikre seg mot lignende angrep i fremtiden. Da blir det lettere for alle i bedriften å sove om natten.

Ikke vær det svake leddet

La meg bare slå det fast, man kan ikke bli immun mot angrep. Men du kan sørge for at din egen sikkerhet er så robust som mulig, med lett tilgjengelige sikkerhetskopier. Vi vet datakriminelle ofte tar veien gjennom mindre bedrifter for å kunne nå frem til de store. Har du gode sikkerhetstiltak for dine partnere også, slipper du å være det svake leddet i kjeden.

I tråd med FBIs anbefalinger burde de fleste organisasjoner ha lokalt lagrede sikkerhetskopier utenfor nettet. Da er du forberedt på det verste. Det skaper også tillitt til kundene og partnerne. Sluttbrukeren skal kunne forvente at de digitale livene deres er sikret og at din bedrift alltid er tilgjengelig. Med en sterk sikkerhetsstrategi, blir du også et mindre attraktivt mål for datakriminelle.

 

Av Per Arne Dahl, biskop i Tunsberg

I den siste tiden har jeg mottatt bekymringsmeldinger relatert til den helbredende tjenesten som lederskapet i Visjon Norge utøver. Mennesker har kontaktet meg og bedt meg om å veilede og utfordre. De er blitt både forarget og fortvilet over sammenkoblingen av løfter om helbredelse, og oppfordring til pengegaver. Jeg er meg bevisst at jeg ikke har et formelt tilsyn overfor lederskapet i Visjon Norge. Men siden virksomheten er lokalisert til Buskerud og berører mange i dette området kjenner jeg likevel på et ansvar for å reflektere både selvkritisk og kritisk rundt bønn for syke.

Når Jesus helbredet sønnen til en av kongens embetsmenn i Galilea, og en mengde kvinner og menn, hvorfor kan ikke vi folkekirkeprester litt oftere be for syke? Det er ganske stille på den fronten. Vi forretter gudstjenester og døper og begraver, men det er ikke ofte vi hører om prester som har med seg oljeflaske og ber for syke. Vi vil gjerne være nøkterne og sunne, med beina trygt plantet på moder jord. Som prester møter vi jo også ofte ofre etter uteblitte helbredelser og løfter som ikke ble innfridd. Kanskje er vi forsiktige med bruken av denne tjenesten fordi vi har sett mange eksempler på misbruk?     

Det er mange av oss som sliter med ulike sykdommer. Vi føler oss redde og kanskje maktesløse. Vi er takknemlige for helsevesenet, men gruer oss til operasjon, kanskje livredde for å overgi oss til en situasjon med usikker prognose. Som prest har jeg undervist frimodig om bønn og salving for syke, og jeg har i møte med menneskers sykdom og plager bedt for syke, bedt for pleiepersonalet, bedt for leger og terapeuter. Med andre ord: På en synlig måte overgitt pasienter til Gud, og til dyktige fagfolk. På samme måte som vi i dåpen ledsager Ordet med tre håndfuller vann, og i nattverden gir vin og brød, viser vi ved salving og bønn at Guds nærvær er noe vi kan sanse og merke.

Visjon Norges Hanvold svarer på biskopen Per Arne Dahls kritikk

Shopping med annonselenker - At vi samler inn penger er ikke annerledes enn at kirken tar inn kollekt og forkynner frelsen, sier Jan Hanvold. Etter bekymringsmeldinger om Visjon Norges helbredende tjeneste, tok biskop Per Arne Dahl et oppgjør med Visjon Norge, den kristne TV-kanalen som holder til i Drammen, i en kronikk i Drammens Tidende.

Det tilhører de hellige stunder i diakonens eller prestens liv når han eller hun på Guds vegne, i tillit til Guds løfter og den kirkelige tradisjon, dypper fingeren i olje, tegner korsets tegn på den sykes panne og ber om helbredelse i rammen av Jesu egen bønn: «Skje din vilje!» Salving og bønn blir dermed ikke en flukt fra skolemedisin og helsevesen, men en tilflukt i en krevende livsfase. Det handler ikke om å overvinne livets grenser til krampen tar oss, men om å overgi vårt livs belastninger og lidelser i Guds naglemerkede skaperhender. Når jeg ser tilbake, vet jeg ikke om mange som ble helbredet fra sykdommer, men jeg vet at mange fikk styrke i troen, en opplevelse av fellesskap og en hjelp til å overgi livet sitt til Ham som er herre over liv og død. Etter mitt skjønn har vi mye godt til gode om vi kunne bli litt mer åpne for å bringe det vonde og det vanskelige til Gud.

Vi som er diakoner, prester, kateketer og kirkelige medarbeidere, kan med fordel bli mer bevisst på å tilby de synlige uttrykk for Guds usynlige nærvær. Jesus ba for syke, de første kristne satset på at ingenting er umulig for Gud, og Jakob anbefaler oss rett ut i sitt brev: «Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg folk fra menigheten, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn.» Hvis vi ikke tar denne oppfordringen på alvor på en verdig og rett måte, gir vi åpning for mer eller mindre usunne helbredelsespredikanter, fordi de ser en kjempenisje som også handler om våre forsømmelser. Det er tragisk om vi i kirken er så redd for misbruket av forbønn for syke, at vi forsømmer bruken. Kirkens legende gjerning i verden må ikke forsømmes. I så fall kan vi risikere å havne i en knusktørr ordets kirke, rik på bedreviten, men fattig på erfaringer.

Når jeg skriver selvkritisk om vår kirkes praksis på dette punktet, kan jeg heller ikke annet enn å utfordre en virksomhet i vårt bispedømme som ikke formelt ligger under Tunsberg biskops tilsyn. Det angår meg som åndelig leder fordi mange er berørt på en anfektende måte av Visjon Norges virksomhet.

Sammenblandingen av skråsikre løfter om helbredelse og i overkant frimodig pengeinnsamling, står i fare for å krenke sårbare kvinner og menn som mer enn noe lengter etter helbredelse og fred.

Visjon Norge: Gi 50.000 kroner - bli velsignet av Gud

Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, sier TV-pastor Jan Hanvold.

Å knytte helbredelse til penger - selv om det er gaver - bidrar til å gjøre mindre synlig på hvilke måte helse også er noe vi mottar av Guds nåde.

Derfor ber jeg Visjon Norge å vise selvkritikk og ta et redelig oppgjør med den praksis som er blitt synlig i deres fjernsynssendinger. Jeg ber om å vise en ny ydmykhet og varhet i helbredelsens landskap som må ha som sin avgjørende testbønn: «Skje ikke min vilje, men din, Herre». Den vanskeligste og viktigste bønnen for alle som tror.

Innlegget ble først publisert i Drammens Tidende. 

Fikk du meg disse videoene om Visjon Norge?

- For å bli helbredet, må du gi opp uføretrygden:

 

- Hån djevelen ved å gi 1500 til oss

Et sikkert jule- og adventstegn er tvilen som sniker seg inn på lærerværelser, barnehager og SFO: Hvordan skal vi håndtere denne religiøse høytiden? 

Av Kristin Ørmen Johnsen, stortingsrepresentant for Høyre

Ja, for julen er en religiøs høytid selv om kommersialiseringen har tatt litt overhånd. Man kan ikke unngå å bli eksponert for julepynt, julegater, julemat, julebord, julesanger, julegaver, julekalendere, juletrær og julenisser. Vi ligger også visstnok helt i Europa-toppen når det gjelder strømming av julesanger. Men om elever og barnehagebarn skal få gå rundt juletreet, delta på gudstjeneste og synge julesanger med innslag av religiøst innhold - det må foreldrene ta stilling til via avkryssingsskjemaer.

KrF vil ha obligatorisk tilbud om skolegudstjeneste

Kristelig Folkeparti foreslår å gjøre det obligatorisk for norske skoler å tilby skolegudstjeneste til elevene før jul.

Kan man ha juleverksted, eller må vi kalle det vinterverksted?

Kan man i det hele tatt si god jul, eller tar man USA-varianten og ønsker «A Happy Holiday»? Er vi inne i en politisk korrekthetsspiral, hvor tanken er at man for en hver pris ikke kan risikere å krenke eller støte noen? Skal det i det hele tatt være mulig å delta i den offentlige skolens julefeiring dersom du ikke bekjenner seg til den kristne tro? Selv kjenner jeg for øvrig flere muslimer som ikke synes det er problematisk å gå i kirken eller rundt juletreet. Er det så egentlig av hensyn til humanetikere vi må ha så mange regler?

Uansett, det blir litt parodisk når skolen må gardere seg i alle retninger for ikke å støte noen. Bør vi heller droppe hele julefeiringen i barnehagen og på skoler, siden dette er så vanskelig?

Krav på hygge

Utdanningsdirektoratet har gitt retningslinjer for denne «vanskelige» tiden: Alle elever, også de som ikke skal delta på skolegudstjeneste i desember, har krav på «hyggelige aktiviteter og en fin førjulstid».  Elever som ber om fritak fra å delta på gudstjeneste i skoletiden har krav på «ikke-diskriminerende fritaksordninger gjennom likeverdige alternative tilbud».

- Datteren min blir ikke mindre muslim av å lære om andre religioner

Shopping med annonselenker Muslimske Laial Ayoub (30) mener det er helt naturlig at datteren Janet (6) besøker kirken i jula. Torsdag morgen la Laial Ayoub ut en statusoppdatering på Facebook i ren frustrasjon etter å ha levert datteren på skolen.

Det kan synes å være noe selvmotsigende at man snakker om fin førjulstid, når hensikten er å ikke feire jul. Jeg er også litt usikker på hva et likeverdig alternativt tilbud er. Men Utdanningsdirektoratet tenker vel som mange av oss, at man kan feire jul selv om det religiøse budskap ikke er i sentrum.  Man kan glede andre, være sammen med venner og familie, og man kan gi til noen som ikke har så mye.

Vi har en kristen kulturarv, og over tid har vi laget tradisjoner og ritualer for å feire høytidene våre på. I et flerkulturelt samfunn som Norge er må vi ha takhøyde for markeringer av flere ulike høytider. Vi må tørre å ta vare på tradisjonene våre ? og ha respekt for andres. Dette burde det vel egentlig ikke være så vanskelig å få til.

God jul!

 

De vil åpenbart heller ha middels gode resultater med egne løpere, enn å satse på løpere fra andre lag med bedre forutsetninger.

Skrevet av Vegard Fluge Samuelsen:

Som de fleste vet valgte Anders Gløersen for noen år siden å konsentrere seg fullt og helt om distanserenn i skøyting. 15 km fri har blitt hans distanse. Så også i OL-sesongen.

En så ensidig satsing innebærer et stort drawback: Det er få anledninger i løpet av en sesong til å få vist seg frem.

Før OL er det kun ett renn i WC med 15 km skøyting, individuell start. Dette rennet gikk sist helg. I Davos.  Anders var ikke å se på startstreken.

Han betalte av egen lomme for å være tilstede, i tilfelle han skulle få sjansen til å gå som reserve. Men slik ble det ikke.

Sist gang han fikk gå som reserve i Davos endte det for øvrig med WC-seier..  

Nettopp i Davos har han følgende smått imponerende rekke sine tre siste deltagelser:

• 2014, nr 1 på 15 km fri
• 2015, nr 3 på 30 km fri
• 2016, nr 2 på 30 km fri
   

Helt siden Gløersen valgte å satse på distanserenn i skøyting har han vært helt i verdenstoppen på 15 km. De få sjansene han har fått har han tatt godt vare på. Som f.eks. medalje på 15 km fri sist gang dette var mesterskapsøvelse (VM Falun).  

Han har også vunnet de to siste gangene dette har vært NM-øvelse. (2017 foran Sundby og Tønseth, og 2015 foran Holund og Røthe).

Han er imidlertid ikke på landslaget, og er dermed en av dem som må vise seg frem for å gå seg inn i varmen mtp. OL-uttak.

Han fikk gå på nasjonal kvote på Lillehammer, men skal man virkelig la fellesstart med skibytte være hans eneste grunnlag for kvalifisering til OL? En konkurranse der halve øvelsen går i en teknikk han knapt har konkurrert i på 4 år?

Ja, hvordan i all verden skal en løper som Gløersen få vise seg frem i sin favorittøvelse, når han ikke får anledning til å delta? 

Ett opplagt svar fra ledelsen er at man må gå fort på hjemmebane for å dokumentere form. Har Anders Gløersen gjort det? Han stilte i NC på Gålå, på nettopp 15 km fri. Og vant suverent. Var rett og slett i en egen klasse. Hva mer kan han egentlig gjøre?

På 15 km fri i Davos stilte vi bl.a. med disse løperne:

• Martin Johnsrud Sundby: Nr 20. Magesjau. Pill råtten etter eget utsagn, dagene før konkurransen.
• Sjur Røthe: Nr 22. Ryggtrøbbel.
• Finn Hågen Krogh: Nr 27. Totalt ute av form i hele år. 
• Sindre Bjørnestad Skar: Nr 34. Sprinter.
• Didrik Tønseth: Nr 36. Har slitt med å trene hardt etter hjernerystelse. Tynt grunnlag.
   

Landslagsledelsen valgte altså nok en gang å satse på sine landslagsløpere, og fant ikke plass til Gløersen i Davos. Selv om de visste at flere av landslagsløpere sliter.

Men hva med landslagsgutta selv? Burde ikke en «pill råtten» Sundby veket plassen sin for Gløersen? Eller Krogh, som heller burde blitt hjemme for å «finne seg sjæl» (som Finn Kalvik i sin tid sang)?

Eller en av de andre ovennevnte?

Alle i landslagsmiljøet visste at dette var Gløersen sin eneste sjanse til å gå WC i sin favorittøvelse før OL. Ingen av dem var rause nok til å la ham få sjansen. Hvor har det blitt av kollegialt samhold og kameratskap? Landslagsløperne er kanskje redde for å få enda hardere konkurranse om OL-plassene?

Nok en gang har landslagsmiljøet vist eksempel på sin arroganse og selvgodhet. Man beskytter sine egne og lar de andre stå utenfor.

Et interessant aspekt i det hele er også at norsk presse ikke tar sjansen på å ødelegge sitt forhold til Norges Skiforbund ved å lage kritiske saker om landslaget. Man er kanskje redd for å miste eksklusivitet, og man er redd for at andre viktige aktører skal la seg påvirke?

Det er f.eks. lett å mistenke at NRK er svært forsiktige med å kritisere uttak, i redsel for at dette skal påvirke i deres disfavør ved neste korsvei, (og dermed økt sannsynlighet for flere elendige TV2-sendinger i stedet for gode NRK-sendinger).

Svikter den 4. statsmakt sitt ansvar fordi forbundets makt er for stor? Det kan virke som om landslaget har blitt uangripelig fordi norske journalister er avhengig av å ha et godt forhold til dem.

Ergo kan Løfshus/Hetland & co. forvalte vår nasjonalidrett etter eget forgodtbefinnende, og de vil åpenbart heller ha middels gode resultater med egne løpere, enn å satse på løpere fra andre lag med bedre forutsetninger.

Som Anders Aukland skrev på sin blogg tidligere i vinter, så synes veien til mesterskap å være vesentlig lengre for dem som ikke er på landslag. Han trakk en illustrerende parallell til travsporten, der «start med tillegg» er et kjent uttrykk.

Ibsen skrev om «å være seg selv nok». Landslagsmiljøet burde tenke over hva dette uttrykket egentlig betyr. Det er nemlig ikke bærekraftig å bli for høy på seg selv over tid.

Innlegget ble først publisert på langrenn.com. Nettavisen har fått tillatelse til å gjengi det her.

Når ble det greit for deg, Ballo, å harselere med hendelsen der vi fryktet at vår lille jente ville dø?

Av Kathrine Jakobsen og Jørn Tore Larsen

Der sto du altså, og hånlig la fram den ene bløffen etter den andre om saken vår, til applaus og latter fra salen. 

Det må ha falt kommunelegen, SV-eren, Ap-eren, legeforeningsvaramedlemmet, skribenten, samfunnsdebattanten og pappaen Olav Gunnar Ballo tungt for brystet at vi valgte å fortelle omverdenen om vårt livs mest dramatiske og opprivende hendelse, da vi som foreldre så livet sakte men sikkert ebbe ut av vår lille jente, i februar i år. Så ille må det ha vært for Ballo at han stadig har trukket fram denne historien, og gjenfortalt den med sedvanlig omtrentlighet.

Sist nå nylig, på et helsemøte som visstnok skulle resultere i brubygging og forsoning. 

Det var litt av ei bru han bygde, litt av en forsoning han sto for, han Ballo.

Strengt tatt var det ikke annet enn drittslenging mot Alta, mot politikerne her, postkortaksjonistene og ikke minst mot altaværingene som ikke vet sitt eget beste, som ikke forstår hvor skikkelig bra de har det.

Vi er to av altaværingene som ikke «vet vårt eget beste». To foreldre som hadde det «skikkelig bra» i februar i år, da vår vesle jente fikk tungt for å puste. Så vanskelig hadde hun for å puste at hun ble først slapp, så trøtt, til slutt helt livløs. At hun pustet var nesten umulig å se. Hun ble gråbleik i ansiktet, fargeløs i leppene. Det gjør noe med deg når du står der, med ditt eget barn døende i hendene. Vi unner ingen å oppleve dette.

Men det som tydeligvis var verst for Olav Gunnar Ballo var det at vi valgte å fortelle om denne hendelsen, og at vi endatil var så frekke å påstå at et sykehus plassert i Alta ville gjort det raskere å få hjelp. For det er jo bare tull, ifølge Ballo.

«Man bruker dette eksempelet som et eksempel på at vi ikke har sykehus i Alta, derfor ble dette barnet så dårlig. Det hadde jo ingenting med sykehus å gjøre i det hele tatt» sa Ballo til menigheten sin i Hammerfest. 

Ren distriktspolitikk, hvor liv og helse er underordnet

"La elva leve" er et begrep som lever i våre minner. Sykehussaken er langt mer alvorlig enn Alta-saken. La det være en tankevekker. Av Frank Olaussen, styreleder i Folkeaksjon for Akuttsykehus til Alta Her er vårt budskap til de 169 stortingsrepresentantene som forhåpentligvis grundig skal vurdere om de skal stemme ja eller nei den 7.

Det har han helt rett i, det at vår vesle Mina ble dårlig har ingenting med sykehus å gjøre. Hun ble dårlig fordi hun hadde fått RS-virus, noe som i ytterste konsekvens kunne ha ført til at hun døde der og da. Hadde det ikke vært for at vi hadde Betapred tilgjengelig, og at legeskyssbåten kom fra Loppa med lege og forstøverapparat om bord, så hadde vi muligens fortalt en annen historie i dag. En historie der det ikke gikk bra til slutt.

Men det at hun ikke fikk hjelp før etter 3,5 timer har derimot mye med sykehusmangelen i Alta å gjøre. For med sykehus her ville aldri den kjære legeskyssbåten til Ballo måtte blitt kalt ut. Vi hadde alltids kommet oss over fjorden til Nyvoll, der vi kunne møtt en ventende ambulanse som ville fraktet oss inn til Alta. 3,5 timer inn til Alta sykehus? Langt derifra.

Det synes det som at Ballo har vanskelig for å forstå. For han messer hele tiden om at vi ville brukt like lang tid på å komme oss til sykehus om det hadde vært sykehus i Alta.

Vi spør oss om det er en bevisst løgn, eller om Ballo fortsatt ikke har forstått akkurat dette. Hvis det siste er tilfelle, kan noen andre forsøke å forklare dette til han, vi orker ikke drive med voksenopplæring for en som burde ha forsøkt å sette seg inn i saken før han gikk høyt og bredt ut, med sine følelsesladde utbrudd mot altaværingene.

«Hadde du flyttet det sykehuset til Alta så ville ikke det barnet fått noe bedre tilbud», sa Ballo.

Kanskje ikke bedre, men hun hadde fått hjelp mye raskere.

Ballo sa også at «vakthavende turnuslege i Alta som ikke er klar over at Korsfjorden ligger i Alta så han sier dette er ikke hans distrikt og han reiser heller ikke ut. Vi måtte altså ta vakthavende lege, la vedkommende reise med båtambulanse, han var borte i 6 timer, da hadde vi ikke lege i Loppa»

Poenget her var at 113-sentralen og legen mente ambulansebåten var nærmeste til å hjelpe med å få oss til sykehus, all den tid både Sennalandet og flyplassene i Hammerfest og Tromsø var stengt, og været for dårlig til at Sea King kunne nå fram. Ambulansebåten kunne sikkert gått innom Alta og plukket med seg lege, men det hadde gått enda mer tid da. Og tid var noe det virket som at vi hadde rimelig lite av. Det skjønte 113-sentralen og legen i Alta, det har tydeligvis ikke Ballo forstått.

I stedet for å vise omtanke og hensyn valgte Ballo å gå opp på scenen i Hammerfest for å hamre løs mot alt og alle i Alta.

Naturlig nok høstet han både applaus og latter for sine angrep mot Alta og altaværingene. Det må ha vært som musikk i ørene på de fleste frammøtte. For oss var det bare forferdelig trist å høre dette. Vi ble både forbanna og opprørte av å høre dette. Ikke minst at han i realiteten stemplet også oss som idioter, som ikke vet sitt eget beste.

Vi har egentlig bare en ting vi har lyst til å kommunisere rett ut til Ballo. 

Når ble det greit for deg, Ballo, å harselere med hendelsen der vi fryktet at vår lille jente ville dø? For det var det du gjorde. Du sto altså der, og hånlig la fram den ene bløffen etter den andre om hva som hendte i Korsfjorden den kvelden da vi så livet ebbe ut av Mina. Hva tenker du som pappa dersom noen ville gått til angrep på dine kjære? For det var det du gjorde. Til latter og applaus fra de frammøtte «brubyggerne» i Hammerfest.

******************

Dette svarer Olav Gunnar Ballo, kommunelege i Loppa kommune, om hendelsen:

Jeg har ikke harselert om hendelsen, men har påpekt de faktiske forhold. Denne hendelsen var et eksempel på at primærhelsetjenesten ikke fulgte opp sitt ansvar. Det er ikke et sykehus' ansvar å rykke ut, det er helt misvisende. Om sykehuset hadde ligget i Hammerfest eller Alta har ikke noe å si for denne saken. I dette tilfellet skulle vakthavende lege i Alta reist ut med båtambulansen. I stedet var det legen i Loppa som ble med ut, noe som resulterte i at Loppa sto uten lege i timesvis. 

Vi har i denne debatten nådd et nivå hvor man ikke når inn med saklige argumenter. Uansett var spørsmålet er, er svaret at vi må ha sykehus i Alta. Jeg er født og oppvokst i Alta og jeg er flau på Altas befolknings vegne. Alta har et meget godt spesialisttilbud og gode transportveien. De må heve blikket og se på resten av fylket også. 

Transporten fra den aktuelle plassen hvor dette skjedde, Korsfjord, er i ren reisetid kanskje 5-10 minutter kortere til Hammerfest enn til Alta. Og alle parter er enige om at behandlingen som ble gitt var god. Vi er opptatte av at folk skal få best mulig hjelp. Og så må hver kommune feie for egen dør og ta det ansvaret som følger med. 

 

Av Paul Omar Lervåg, samfunnsdebattant

I det siste har jeg observert forholdet mellom og diskusjonen rundt de alternative og tradisjonelle mediene i Norge. Jeg har observert en ganske absurd kamp om hvem som «egentlig» skildrer virkeligheten på en realistisk måte, hvem som eier sannheten.  

Kampen kjempes ikke i en gjensidig krig mellom alternative og tradisjonelle medier. Det er de alternative mediene HRS, Resett og Document med flere som forsøker å fremstille virkeligheten på denne måten. Alternative medier fremstiller det slik som at de sitter med den fulle sannheten, og at tradisjonelle medier har berøringsangst. Nettopp fordi tradisjonelle medier ikke ser hva alternative medier mener at de ser, og til hvilken grad de ser problemene rundt innvandring. Alternative medier sier med andre ord at hvis man ikke deler deres dystopiske verdensbilde med apokalyptisk utfall, så er man naiv, regressiv og benektende. Dette kan minne veldig om hvordan man opererer i sekter. Sektledere sier ofte at menneskene i verden lyver, og at bare de har den eneste rette sannheten. Sekter opererer på denne måten for å bygge ned tilliten til samfunnet, og skape et slags avhengighetsforhold til sekten, slik at medlemmene ikke har noe annet sted å gå. Er dette virkelig realisme? Høres ikke det mer ut som kynisme?

Realisme innebærer en streben etter å skildre virkeligheten så objektivt det lar seg gjøre, ved å bruke empiri og rasjonalitet som rettesnor. Det betyr å se hele virkeligheten i sin fulle helhet. Ikke kun det som passer med vårt eget verdensbilde og forestillinger vi har om vår virkelighet. Hvordan kan Rights, Resett og Document være realistiske når de kun klarer å se det negative? Å se verden på en realistisk måte innebærer også å kunne se det positive. Verden er ikke kun svart og hvitt, og hvis man er en realist klarer man å se både det negative og det positive med innvandring. Ikke minst klarer man å se mer enn kun dystopiske utfall framfor seg. Man klarer også å se potensiale, og man har rom til å drømme på vegne av framtiden. Ikke bare på vegne av etablerte nordmenn, men også nye nordmenn. Ser man kun det negative, er man fargeblind og kan ikke se nyansene. Ser man kun det positive, er man snøblind og ute av stand til å se utfordringene.   

Mange av de som skriver for disse alternative mediene har hatt negative opplevelser med muslimer som har preget dem. I likhet med meg selv har de opplevd å få dårlig behandling fra enkeltindivider fra gruppene de omtaler. Jeg var selv ganske sint på andre kristne etter min oppvekst i Smiths Venner, men så møtte jeg flere kristne og tilpasset min virkelighetsopplevelse etter nye observasjoner. Dette lærte meg å ikke legge enkeltindividers oppførsel til grunn for å fordømme hele grupper med mennesker. At man ikke skal bruke spesifikke situasjoner til å male en generell sannhet om virkeligheten.

Jeg skriver dette innlegget mens sitter jeg på Furusetsenteret i hjertet av Groruddalen, som ikke er så langt unna hvor jeg selv bor. Dette er på sett og vis mitt nabolag. Noe som er ironisk med tanke på at en av de som skriver for HRS mente at jeg måtte være en hipster som bor på Grünerløkka. Når man lever så tett på muslimer som jeg gjør, klarer jeg ikke å unngå å se utfordringene skrike meg rett i ansiktet i form av barnehijab. På den annen side ser jeg også helt vanlige mennesker som prøver å leve livene sine, og som prøver gjøre det beste ut av hverdagen. Mennesker med drømmer om en bedre framtid. Man ser barn som leker, ungdommer som sitter på café og voksne mennesker som lever sitt daglige liv.

Hvor er alle heltene?

Av Paul Omar Lervåg, ekskristen ateist med bakgrunn fra Smiths Venner. Aktiv i det sekulære og skeive miljøet En bølge av høylytte og viktige feministiske stemmer er i ferd med å stilne, og det er delvis vår skyld. Fordi vi ikke er bevisste på hva som skjer når vi ikke ser dem.

Vi må tørre å drømme om en bedre framtid med de som har kommet hit. For å anvende en utvidet sportsmetafor, så vil jeg gjerne anvende fotball. Sier du at du vil kun sparke ballen en meter, vil den også bare nå en meter. Hvis du sier at du skal sparke ballen til den andre enden av fotballbanen, så kommer du i hvert fall halvveis, og man kan alltids løpe etter ballen og sparke en gang til. Slik må vi også se på innvandringen. Vi må våge å ha ambisjoner i integreringsarbeidet og forstå at det vil være en prosess, og ikke ett enkelt øyeblikk som vil fikse alt.

Islamkritiske nettsteder på delingstoppen

De islamkritiske nettstedene Document og Human Rights Service gjør det godt på listen over medier som har flest delte saker i sosiale medier.Nå går Hege Storhaug direkte på Facebook på Nettavisen.

Det virker nesten som at Resett, HRS og Document heller vil at vi skal gi opp, og ty til total assimilasjon eller massedeportasjon. De arbeider med absolutte ekstremer og ser på den muslimske befolkningen som uforanderlige. Det er nesten som at Resett, HRS og Document mener at alle muslimer er islamister, og at det er like statisk som en av fysikkens lover, men saken er at vi snakker om mennesker, og mennesker er dynamiske. Jeg sier heller at vi skal sparke ballen videre, og strebe etter en mer positiv målsetning. Det er forskjellen mellom å være med og uten ambisjoner, og det er at vi når lengre med ambisjoner. Verden har sett mye lidelse tidligere, takket være et ensidig negativt menneskesyn. La oss ikke gå i den fella igjen. La oss ikke ledes inn i apati og kalde hjerter. La oss holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det er kun da vi kan se realistisk på verden.   

Av: Karine Haaland

I VG får "Født fri"-jentene Amal Aden, Iram Haq og Shabana Rehman vel fortjent heder av VG's Hanne Skartveit fordi de tar opp kampen mot volds og kontrollkulturen.

Det er helt på sin plass! Disse jentene er helter!

Men så gjør Skartveit noe merkelig. Hun skryter av dem fordi de har klart å adressere æresvolden og kontrollen - uten å knytte denne til  utfordringene med ikke-vestlig innvandring, ja, uten å nevne innvandring en gang, og uten å knytte dette til selveste elefanten i rommet, islam.

Jentene får skryt for at de - slik Skartveit oppfatter dem - ser denne volds og kontrollkulturen som det Skartveit og mange i Norge idag ønsker at den skal være  - et familieproblem. Oppstått og vokst frem i et kulturellt og religiøst vakuum.

Ingen kultur, ingen religiøst betingede grunnverdier har formet denne kontroll-gjennom-vold-kulturen. Den har oppstått helt av seg selv.

Dette vet Skartveit.

Hun hedrer jentene for at de stiller opp - slik som vi alle gjør!

Det vil jeg understreke - at disse jentene fortjener all støtte, heder og ære! Det de gjør har nær kostet dem livet og kan fortsatt komme til å koste dem livet!

Men Skartveit hedrer dem spesielt fordi de klarer å unngå å synke så dypt at de knytter vold og kontrollsproblematikken til islams kvinnesyn og til ikke-vestlig innvandring.

For det er det nemlig noen som gjør, hevder Skartveit.

Folk som frekt og freidig  knytter vold og kontrollkulturen til islam og ikke-vestlig innvandring.

Det er spesiellt menn, som gjør dette, skriver Skartveit. Hun trenger ikke legge til - hvite, og pushing 50. Og vantro.

Menn - og andre -  som Skartveit påstår at ikke var der da kampen begynnte for tyve år siden.
Slik vi jo alle husker at den herlige venstresiden derimot var!

Ikke redde for å "spytte i nevene" og ta opp kampen - selv om de kom til å støte islam eller innvandrede ikke-vestlige kulturer....

Alle som "ikke var der" for tyve år siden, men som nå prøver å "lime seg på" og støtte slike jenter, hevder Skartveit.
Er det kanskje Hege Storhaug og Rita Karlsen hun tenker på?

Siden hun på slutten av saken slår fast på vegne av jentene at "denslags støtte" - ja, det tror hun nok disse jentene nok vil betakke seg for!!!

For som Skartveit sier innledningsvis i artikkelen - disse jentene tar kampen selv. De klarer det fint alene!
De trenger ingen støtte, ihvertfall ikke fra sånne som hevder at volden og kontrollen ikke kan sees løsrevet fra islam og ikke-vestlig sammenheng.

Og dessuten var vi visst ikke der og støttet dem da de startet kampen for tyve år siden.

Den støtten som Skartveit innledningsvis slår fast at de klarer seg fint uten - de tar jo kampen fint selv - helt alene,
som hun sier! So what's the problem!?

Slike jenter har hatt min og mange andre norske og unorske, menn og kvinners støtte i mer enn tyve år. Jeg selv kan ikke gjøre så mye for dem - jeg er ikke politimann eller stortingslobbyist, forsker, sosionom eller journalist - men jeg har en stemme gjennom tegneserien min, og der har jeg gjort som mange andre - med norsk eller unorsk bakgrunn: forsøkt så godt vi og jeg har kunnet å sette fokus på disse overgrepene for å få folk til å våkne.

For at overgriperne skal se at de er sett og avslørt. For at jentene skal vite at det er noen som ser dem. Som vet at de finnes. At de ikke er alene i verden og glemt av alle.

Men nå er det også sånn at jeg og mange andre - med norsk eller unorsk bakgrunn - som har prøvd å støtte disse jentene - eller ungdommene, som det er riktigere å si - som best vi kan, - noen av oss har vært så ufine at vi har sett denne volds og kontrollkulturen i sammenheng med islams kvinnesyn og med den ikke-vestlige innvandringen hvor denne kulturen finnes.

Slik bl.a. Hege Storhaug gjør og har gjort i mer enn tyve år.

Derfor, mener Skartveit, på vegne av disse jentene, at hun tror at de nok vil betakke seg for støtte fra sånne som oss.

Hvis dette stemmer, synes jeg selvsagt at det er trist. Men jeg vil selvsagt respektere det, om det er slik at ikke Rehman, Haq eller Aden lenger vil ha støtte fra meg og "sånne som meg".

Isåfall vil jeg si takk for følget etter tyve år og ønske dem lykke til videre og håpe de vil få støtte fra noen de vil godta å bli støttet av.

For kanskje det er noen der ute som har preket feminisme og kvinnesak, kjønnskvotering og likelønn, og kjempet mot å få en hånd på låret, og sloss for likestillte vestlige kvinners rettigheter i alle disse årene, men som alltid har blitt øredøvende tause med én gang det blir snakk om å ta et oppgjør med æresdrap, negativt kvinnesyn og vold og kontroll - fordi de da samtidig vil måtte ta et oppgjør med islam og religionens kvinnesyn og det ikke-vestlige innvandrermiljøet hvor volds og kontrollkulturen finnes.

Men nå kan disse endelig komme på banen!

For ifølge Skartveit er æresvolden og kontrollkulturen ikke lenger oppstått innenfor eller basert på islams kvinnesyn eller innvandrede ikke-vestlige kulturer. Den er redusert til et uforklarlig oppstått familieproblem.

Så nå kan dere komme frem, kvoteringsfeminister. Her har dere en frihetskamp uten årsak, islam eller noen av de vonde problemstillingene.

Nå kan dere endelig ta i møkka uten å bli skitten på fingrene.

Av Synnøve Skeie Fosse, jurist, journalist og redaktør 

I jula er det sju slag som gjelder. Men det kan synes som om akevitt, juleøl og pappkartonger med vin har feid sandkaker, goro og berlinerkranser av banen når det gjelder hvilke sju slag som er viktigst i de tusen julehjem. I alle fall om vi skal bruke medieomtale som målestokk.

La meg ta det med en gang: Jeg er en pasjonert vindrikker. Jeg elsker akevitt til pinnekjøttet og synes ikke helgemiddagen er helt helgemiddag uten vin. Jeg har aldri vært verken fest- eller vanerøyker.

Likevel synes jeg det hersker en merkelig dobbeltmoral når det gjelder mediene og myndighetenes forhold til alkohol og tobakk. Mens førstnevnte har nytt godt av en stadig liberalisering både med hensyn til utsalgssteder, skjenkesteder og tax free-kvoter, har det vært en tilsvarende tilstramning når det gjelder tobakksvarer. De gjemmes, merkes og bannlyses.

Aller tydeligst blir denne forskjellen illustrert av den såkalte «Siv-kvoten» på tax-freen. Tobakkskvoten kan byttes ut i to vinflasker. Du kan ikke bytte alkoholkvoten mot ekstra tobakk.

Det finnes knapt en større avis med respekt for seg selv som ikke har vinomtale eller øltesting. Ikke bare til jul. Vi får bred innsikt i den beste påskepappen. Hvilke bobler vi skal nyte til 17-maifeiringen. Til nyttår er det på'n igjen med ny boblereklame. Nye vin-tester. Øltester. Øl til jul ? øl til sommer. Best i test og best på fest.

Det siste er dog en sannhet med visse modifikasjoner. Vi drikker stadig mer, og vi drikker mer i hverdagen. Alkohol er ikke forbeholdt helger eller fest. Som organisasjonen «Av og til» ganske korrekt proklamerer: Rødvinsglasset er blitt den nye kaffekoppen.

Vi har forbud både mot alkoholreklame og tobakksreklame. Men på Helsedirektoratets hjemmesider kan vi lese at grunnlovens §100 om vern av ytringsfriheten trumfer alkoholomtaleforbud (og for så vidt tobakksreklame).

«Redaksjonell omtale av alkohol i aviser, tidsskrifter, TV og andre medier faller i utgangspunktet utenfor reklameforbudets virkeområde, da slik omtale normalt ikke har til hensikt å fremme salg av alkohol. Videre har slik redaksjonell omtale et sterkere vern i ytringsfriheten enn kommersielle ytringer.      

Omtalen må være vurdert og presentert av en uavhengig redaksjon, og det må foreligge reell redaksjonell frihet. Dette innebærer at omtalen ikke må være utformet, initiert, påvirket eller finansiert av bransjeaktører eller andre med interesse i salg av alkohol. Blant annet vil betalt produktplassering og såkalt «content marketing» være forbudt.»

«... da slik omtale normalt ikke har til hensikt å fremme salg av alkohol ...». Monn det. En ikke altfor fjern tanke er at slik omtale nettopp vil ha til hensikt å fremme salg. Både av aviser og alkohol. Og hvis ikke omtalen er initiert av bransjen, så synes jeg det er et utrolig sammentreff at de samme mediene omtaler akkurat de samme vinene samtidig. Det er polets vårslipp, høstslipp, sommerslipp osv.

Når friheten til omtale er akkurat den samme, hvorfor får vi ikke «forbrukerinformasjon» som «Denne gir deg mest tobakk for penga». «Den beste påskerullingsen ». «Hva bør du velge når du slapper av i hytteveggen? Prince eller Rød Mix?». «Hvilken sigar fyrer best opp under nyttårsfeiringa?»

At det finnes en målgruppe burde være åpenbart. 12 prosent røyker daglig.  20 prosent daglig eller av og til.

Men tobakk er skadelig selv i små mengder, det luker vondt og påfører andre ubehag, kan du hevde. Er det så annerledes med alkohol? En undersøkelse utført av «Av og til» viser at en av to har en venn eller et familiemedlem de synes drikker for mye. En av to sier at de har blitt plaget på offentlig sted av en beruset person. Ni av ti sier at de har opplevd å føle seg utrygg på grunn av andres beruselse, og så mange som ti prosent sier at de har blitt skadet fysisk av en beruset person.

Altså kan man med styrke hevde at alkohol påfører andre (les «passive drikkere») skade og ubehag.

Alkoholforbruk koster samfunnet penger. Det samme gjør tobakksbruk.  Alkohol er skadelig. Det samme er røyking.

Så hvorfor er røyking i stadig større grad forbundet med skam og tabu, mens alkohol har gått motsatt vei? Fra tabu og «outcast» til bred aksept.  Er det fordi andelen røykere øker jo lavere utdanning og inntekt du har? Mens alkoholforbruket øker med antall studiepoeng og inntekt?  Er (moderat) alkoholforbruk synonymt med klasse og stil? Noe vi gjerne vil identifisere oss med? Mens røykere er tapere nederst på inntekt- og statusstigen?

Hvorfor er myndighetene, godt støttet av mediene, så opptatt av en stadig liberalisering av alkohol? Det er flere som dør som direkte følge av alkohol enn av overdose. Det er en myte at røyking og røykeskader er dyrest for samfunnet. Det er det psykiske plager og muskel- og skjelettplager som er.

Og selv om kvinner som meg (40-50+) drikker dobbelt så mye som våre mødre, er det ingen som retter en aldri så liten moralsk pekefinger mot oss. Hver gang jeg har fått ny fastlege har jeg blitt spurt om jeg røyker. Jeg har aldri - og jeg gjentar - aldri blitt spurt om mitt forhold til alkohol.

Makta rår. Samfunnseliten, med mediefolk og politikere i spissen, elsker sitt rødvinsglass og skal ha seg frabedt å bli påført et stikk av dårlig samvittighet når utepilsen nytes eller fredagsflaska sprettes. Derfor får alkoholkonsumet vokse jevnt og trutt, upåvirket av samfunnskostnader eller personlige kostnader for (mis)brukere og pårørende.

Innlegget er først publisert på Ytringer.net.

I et blogginnlegg kommer Nettavisens nyhetsredaktør Erik Stephansen med en rekke uriktige anklager mot Faktisk.no som ikke kan stå uimotsagt.

Av Kristoffer Egeberg, ansvarlig redaktør i Faktisk.no

Utgangspunktet er vår faktasjekk av Nettavisens påstand 14. november om at «16.000 forskere trygler om at du ikke skal få barn» - noe de altså ikke gjør. Det er, som vi konkluderte, faktisk helt feil.

I stedet for å ettergå sine egne journalistiske metoder, prøver Nettavisens nyhetsredaktør å faktasjekke oss. Han mener han tar oss «med buksene nede».

Det virker ikke som om han har stilt seg det grunnleggende spørsmålet: Hvorfor intervjuer ikke Nettavisen en eneste en av disse 16 000 forskerne i den opprinnelige artikkelen? Er det slik at de ikke tok seg bryet med å snakke med noen før de på egen hånd tolket seg frem til tittelen? For selv ikke i oppropet finnes det dekning for en slik vinkling. Dette svarer ikke Stephansen på.

Derimot stiller han seg undrende til at vi i Faktisk.no klarte å få tak i over 40 av forskerne på «bare» to dager, inkludert to av forskerne som har vært med på å utforme det omtalte oppropet.

Heller ikke disse to ser det ut til at Nettavisen har tatt seg bryet med å kontakte. Det fremgår i så fall ikke av den opprinnelige saken eller av Stephansens blogginnlegg. Derimot har Stephansen googlet seg frem til at de antakelig ikke er kvalifisert til å mene noe om hvordan Nettavisen tolker oppropet forskerne har utarbeidet.

Stephansen åpner med å påstå at vi tyr til «lurvete snarveier» og at vi «nekter å vise frem redelig metodikk som lar seg etterprøve».

Tvert om tror vi Stephansen har mye å lære om grundighet, åpenhet og redelig metodikk i møtet med oss. Vi er faktisk helt åpne om våre metoder. Vi tyr ikke til snarveier, og vi har i denne saken vist frem langt mer av vårt arbeid og kildemateriale enn hva som er normalt innenfor presseetikken og av Vær varsom-plakaten.

Det stemmer ikke, som Stephansen hevder, at han bare fikk vite konklusjonen da Nettavisen fikk mulighet til å kommentere faktasjekken før publisering. Han gjengir bare halve e-posten fra oss i sitt blogginnlegg. Hele ser slik ut, der vi har uthevet det Stephansen har utelatt i sitt resonnement:

"Vi har nå gjennomført en faktasjekk av påstanden om at «over 16.000 forskere ber deg slutte å få barn»/«16.000 forskere trygler om at du ikke skal få barn».

Oppsummeringsvis har vi skrevet dette:

«Det er ikke riktig at over 16 000 forskere ber deg slutte å få barn. Forskerne Side3/Nettavisen viser til har skrevet under på et opprop, der de trekker frem befolkningsvekst som ett av mange problemer for jordens bærekraft. På bakgrunn av dette oppfordrer de til at folk ikke bør få så mange barn at befolkningen øker. For å opprettholde befolkningen i Norge må kvinner i snitt få 2,1 barn. Tall fra SSB viser at norske kvinner i snitt fikk 1,71 barn i 2016, noe som altså er under det som skal til for å opprettholde befolkningstallet. Side3/Nettavisens overskrift om at forskerne ber deg slutte å få barn er derfor helt feil.»

I gjennomgangen peker vi på at det uttrykkes en bekymring for befolkningsvekst, og at vi bør begrense vår reproduksjon, men at antallet barnefødsler ifølge oppropet, ideelt sett bør ned til et nivå som på det meste vil opprettholde dagens befolkning - altså to barn per foreldrepar. Vi har vært i kontakt med 38 av de norske forskerne som har skrevet under på oppropet. Flertallet av dem kjenner seg ikke igjen i fremstillingen til Nettavisen og flere mener at den er misvisende og ukorrekt. Vi har også snakket med to av forskerne bak oppropet, som heller ikke kjenner seg igjen i fremstillingen.

Har du/dere lyst til å komme med en kommentar til konklusjonen?»

Nettavisen ble derfor før publisering gjort kjent med vår gjennomgang, innvendingene som ville komme, hvem som kom med dem, inkludert to av forskerne som sto bak oppropet. Antydningene om at vi ikke er åpne om denne prosessen er derfor helt feil. Her hadde Stephansen full anledning til følge opp om det var noe mer han lurte på. Det gjorde han ikke, utover å sende oss et tilsvar der han mente vi var både pedantiske og etnosentriske i vår konklusjon.

Faktasjekk er i seg selv en åpen og transparent journalistisk sjanger som i detalj opplyser leseren hvordan vi jobber, hvem vi snakker med, hvilken dokumentasjon vi forholder oss til, og hvordan vi kommer frem til våre konklusjoner. I tillegg til dette har Stephansen fått utfyllende opplysninger og dokumentasjon på e-post og over telefon. Som han selv skriver, blant annet navn og arbeidssted på samtlige vi har vært i kontakt med og hva vi har spurt dem om. Han har fått opplest noen av svarene over telefon, og han har fått et par av dem tilsendt på e-post. I tillegg fikk han forklaring på hvorfor vi ikke kunne skrive at alle var kritiske til Nettavisens fremstilling - fordi et par av dem ikke nevnte Nettavisens tittel eksplisitt i sine svar.

Dialogen med Stephansen pågikk over flere dager. Han stilte spørsmål om hvordan vi hadde fått tak i så mange forskere, om hvem de var og hvordan vi snakket med dem. Han tvilte på at samtlige av disse kunne ha lest eller forstått  oppropet de hadde skrevet under på. Hele Nettavisens artikkel bygger på at disse forskerne har skrevet under på oppropet. I dialogen med oss stiller Stephansen plutselig spørsmål ved akkurat dette.

Det er en merkelig antakelse. Hva bygger han den på? Dersom Stephansens antagelser skulle være riktige - altså at forskerne ikke har lest hva de skrev under på -  stiller det i så fall Nettavisens opprinnelige artikkel i et enda merkeligere lys.

Det er selvfølgelig vanskelig for Nettavisen å vite hvorvidt forskerne har lest det de har skrevet under på eller ikke, tatt i betraktning at ikke én av forskerne er intervjuet i Nettavisens artikkel.

Den jobben har Faktisk.no gjort. Nettopp for å få fakta på bordet.

Heller ikke nå har Nettavisen maktet å gjøre det journalistiske arbeidet. Stephansen har fått oversendt navn på alle forskerne, med oppfordring om selv å kontakte dem, dersom han vil gjennomføre en ordentlig faktasjekk av oss. Men i stedet tyr han til Google for å angripe troverdigheten til to av forskerne bak oppropet, og anklager oss for ikke å ha stilt dem de riktige spørsmålene, og for å ha lagt ord i munnen på dem.

Han hevder han ikke har fått vite hva vi spurte dem om. Hvis han leter i mailboksen vil han finne følgende svar på dette fra oss: ?De to spørsmålene som er stilt til forskerne er hvorvidt man i oppropet ber om at folk skal slutte å få barn, samt hva de mener er hovedbudskapet i oppropet?.

I sin bloggpost skriver Stephansen:

"Men heldigvis tenker vi journalister slik, at hvis vi ikke får svar fra den ene parten, så får vi spørre den andre. Og ganske riktig: Allerede den første forskeren vi spør, sender gjerne den fullstendige mail-utvekslingen mellom Faktisk.no og ham selv."

I samme åndedrag som Stephansen beskylder Faktisk.no for å drive selektiv gjengivelse, velger han selv bare å gjengi en liten del korrespondansen han har innhentet. I åpenhetens navn kan vi derfor gjengi vår e-post i sin helhet - der vi uthever den lille delen Stephansen gjengir:

"Jeg jobber som journalist i faktasjekktjenesten Faktisk.no og arbeider for øyeblikket med en faktasjekk av en påstand om at «16.000 forskere trygler om at du ikke skal få barn»/«over 16.000 forskere ber deg slutte å få barn». Påstanden fremmes i en artikkel fra Side3/Nettavisen [lenke til sak] der de omtaler et opprop som er underskrevet av over 15.000 forskere fra 184 land. Jeg har lest Nettavisens sak, samt artikkelen det vises til hos Alliance of World Scientists. Så vidt jeg kan forstå er det ingen som ber «deg» om å slutte å få barn, all den det står skrevet: «It is also time to re-examine and change our individual behaviors, including limiting our own reproduction (ideally to replacement level at most) and drastically diminishing our per capita consumption of fossil fuels, meat, and other resources.» - vi bør altså på det meste produsere ett barn per person. Jeg tenkte jeg også skulle høre med dem som har skrevet under på oppropet: Er det man ber om at folk skal slutte å få barn? Hvis nei, hva mener du at er hovedbudskapet i artikkelen og i oppropet? Si veldig gjerne ifra dersom det ikke stemmer at du har skrevet under på oppropet."

Stephansen insinuerer, basert på denne e-posten, at det er stilt ledende spørsmål fra vår side. Han mener også at det er velkjent at forskere er misfornøyde med at journalister ikke får med seg alt, men at dette ikke har noe med faktasjekk å gjøre.

Hvorvidt forskerne er misfornøyde har ikke noe å si for konklusjonen til Faktisk.no. Poenget er at det ikke finnes dekning for Nettavisens tittel i oppropet som tittelen baseres på.

Dette er det mulig å komme frem til også uten kommentarer fra forskerne som har skrevet under. Men for å være sikker, har vi også snakket med flere av disse forskerne. Noe en bør forvente at også Nettavisen gjør når de lager slike saker, for å avverge eventuelle misforståelser.

Når Stephansen først tok seg bryet med å be om vår mailkorrespondanse med denne forskeren, kunne det vært interessant å vite om han også fulgte opp sakens kjerne: Går denne forskeren god for Nettavisens fremstilling av oppropet? Trygler forskeren oss om å ikke få barn?

Svaret er fortsatt nei. Tross Stephansens mange avsporinger er dette påstanden som er faktasjekket av oss. Og det på en grundig måte.

At vi ikke utleverer hver eneste e-post og alt av kildematerialet til Nettavisen handler verken om manglende åpenhet, lurvete snarveier eller uredelig metodikk. Tvert om anbefaler vi Stephansen å lese Vær varsom-plakatens bestemmelser om kildevern og upublisert materiale. Herunder § 3.6 ?Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.?

Jeg er temmelig sikker på at redaktør Stephansen ikke utleverer alt kildematerialet Nettavisen håndterer i sine mange kontroversielle saker. Det må likevel forventes at de håndterer dette materialet på en god og redelig måte, slik vi gjør i alle våre faktasjekker.

Vi hadde ingen avtale med forskerne om at selve korrespondansen med dem skulle publiseres eller utleveres til andre. Dersom vi skulle ha oversendt e-postene til Stephansen, måtte vi ha tatt kontakt med dem i en ny runde for å klargjøre dette. Derfor oversendte vi heller alle navnene til Stephansen, slik at han skulle kunne ta kontakt med dem dersom han ville gjennomføre en faktasjekk.

Ettersom han da hadde navn og arbeidssted på alle vi hadde kontaktet, ville det naturlige være at Nettavisen gjorde jobben med å ettergå kildene, om de ønsket å faktasjekke oss. Det er slik journalister jobber.

Med fare for å gjenta meg selv overfor Stephansen: Vi stiller ikke ledende spørsmål, vi driver ikke cherry picking på sitater, og vi holder ikke tilbake vesentlig informasjon. Det er ikke slik sjangeren faktasjekk fungerer, og det er ikke slik vi utøver den. Dette fordi vi også følger resten av Vær varsom-plakaten til punkt og prikke. I tillegg til Den internasjonale faktasjekk-plakaten, som gir et forsterket etisk rammeverk for den virksomheten vi bedriver.

Vi står heller ikke i veien for Stephansens såkalte faktasjekk av oss, slik han hevder. Det han leverer er imidlertid ingen faktasjekk, men et blogginnlegg fullt av uriktige anklager mot Faktisk.no.

Stephansens blogginnlegg lover både pølser og rosiner, men inneholder ingen av delene. Det inneholder derimot en tolkning om at det å begrense barneproduksjonen til erstatningsraten er det samme som at som at 16.000 forskere trygler om at du ikke skal få barn. Det stemmer fortsatt ikke.

Så til slutt, litt om tolkning, som Stephansen er veldig opptatt av. Han angriper en av signatarene til oppropet, seniorforsker Per Fauchald ved Norsk institutt for naturforsknings avdeling i Tromsø, som mener Nettavisens påstand er sterkt misvisende. Stephansen skriver:

?Aha. Jeg skjønner, han mener at forskernes hovedbudskap ikke er å få folk til å slutte å få barn. Det er vår journalist Magnus Blaker ikke enig i. Det er riktig at oppropet nevner hele 13 ulike tiltak for å gjennomføre en bærekraftig politikk. Men forskerne skriver tydelig at det ene tiltaket som handler om befolkningsvekst, nærmest er en forutsetning for at de andre tiltakene skal lykkes. Derfor har vårt journalist konsentrert seg om dette ene punktet. Han har valgt ut det punktet han oppfatter som tyngst og mest oppsiktsvekkende, og skrevet en utfyllende artikkel om det. Det kalles journalistikk. At forskere er misfornøyd med at journalister ikke får med seg alt, eller helheten, er klassisk. Og velkjent. Men det har ingenting med faktasjekking å gjøre.?

Om vi tolker Stephansen rett, er det altså forskerne som har stilt seg bak oppropet som tolker oppropet feil, fordi Nettavisens journalist ikke er enig? Det har ingenting med journalistikk å gjøre.

Det vet for øvrig vår journalist og faktasjekker, som Nettavisens nyhetsredaktør «lar være å navngi fordi hun antakelig er ganske fersk». Vel du om det, Erik Stephansen. Ingen av våre medarbeidere er anonyme. Og jeg mener de alle utviser en større forståelse for journalistisk metode, presisjon, grundighet, redelighet og åpenhet enn hva du som presseveteran viser i ditt blogginnlegg.

Så overlater jeg det til andre å «tolke» hvem som står bukseløs tilbake.

Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, har måttet tåle mye kritikk for sin omtale av "MDG-Lan". Men de er på ingen måte verst i "klassen".  Det tier selvsagt de andre avisene om.

Av Hans-Petter Nygård-Hansen, kommunikasjonsrådgiver, forfatter og foredragsholder

Lan Marie N. Berg fra Miljøpartiet De Grønne - også ofte omtalt som MDG-Lan - har fått kjørt seg i mediene over lang tid. 22. november skrev Medier24 at Nettavisen omtalte MDG-Lan oftere enn de omtalte Marianne Borgen (Oslos ordfører) og Raymond Johansen (Oslos byrådsleder) til sammen. 

Og det stemmer. I alle fall ifølge Retriever. Det var ikke bare antallet det gikk på, men måten Lan Marie Nguyen Berg ble omtalt og vinklet på. Som Medier24 skriver selv;

- Slik jakter Nettavisen-Gunnar på klikk og trollfest.

Det stemmer helt sikkert. Og det er nok også mye rett i at Nettavisens måte å vinkle sakene på, har fått trollene til å eksplodere i kommentarfeltet. Det vil jeg ikke bestride, men det er heller ikke poenget mitt. 

VG og Dagbladet er ikke bedre enn Nettavisen

Det jeg derimot synes er interessant å registrere er hvor «flinke» de andre avisene er til å sitte stille i egen båt. Og da spesielt Dagbladet og VG. En liten kikk i Retriever for 2017 viser at med unntak av Aftenposten, så har både VG og Dagbladet skrevet mye mer om Lan Marie Nguyen Berg, enn Raymond Johansen og Marianne Borgen til sammen.

* Antall ganger Lan Marie N. Berg er omtalt i de fire avisene i løpet av 2017. Antallet er summen av Lan Marie Nguyen Berg, Lan Marie Berg, Lan Marie N. Berg og MDG-Lan til sammen. 

 

VG og Nettavisen kommer likt ut på 59% i forholdet mellom Lan Marie Nguyen Berg vs Marianne Borgen og Raymond Johansen. Dagbladet har en enda større andel Lan-omtaler, med 59%, mens Aftenposten har skrevet veldig mye mer om Raymond Johansen, som «stikker av» med 56% av omtalene, mot Lan Marie Nguyen Bergs noe mer beskjedne 35% andel. Verst er det med Oslos ordfører som nesten aldri blir omtalt. Men det er en annen historie.

VG har brukt «MDG-Lan» 3x så mange ganger som Nettavisen

Kritikken mot Nettavisen om at de har brukt merkelappen «MDG-Lan» mest av alle, medfører heller ikke riktighet. Her kommer både Dagbladet og VG foran Nettavisen.

 

Paradoks at TV 2 kritiserer Nettavisen for klikk-jag

Redaktøren i Medier24, Gard Michalsen har både vært hos NRK og diskutert det her med Dagsnytt18, og nå nylig hos TV2.

Her synes jeg det er et  aldri så lite paradoks at TV2 stiller kritiske spørsmål til Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, om deres kyniske klikk-strategi. TV2 er om ikke enda mer kyniske på dette feltet enn Nettavisen. VG er heller ingen «engel» på MDG-Lans «regning«. Norges største avis har på ingen måter spart på de «klikk-vennlige overskriftene»,  vel vitende om at "folket" - les voksne mannfolk som elsker bil og misliker de som ikke gjør det. 

Av overskrifter som inneholder MDG-Lan, er også forholdet mellom Nettavisen og VG helt tydelig; VG har ikke bare omtalt Lan Marie 3 ganger mer Nettavisen. De har også brukt MDG-Lan i overskriften 3 ganger så ofte som Nettavisen i løpet av de siste 365 dagene frem mot november i år.

Nettavisen: (4)

• MDG-Lan tar oppgjør med Listhaug
• MDG-Lan om bilfritt sentrum: ? Myte at motstanden er så stor
• MDG-Lan om parkeringsøkningen: ? Komisk å se hvordan Høyre og Frp fossror
• Carl I. Hagen om MDG-Lan: ? Stor mangel på handlekraft

VG: (14)

• MDG-Lan tok taxi - fikk kjeft av statsråd
• MDG-Lan og Ap-Raymond skuffet
• Slik skal MDG-Lan stanse biltrafikken i sentrum
• Frp kritiserer MDG-Lan for å fly til Tyskland for å motta miljøpris
• MDG-Lan truet med å forlate byråd ved E18-utbygging
• Slik skal MDG-Lan stanse biltrafikken i sentrum
• MDG-Lan ville ha bilfritt Oslo sentrum
• Varsler mistillit mot MDG-Lan
• Enighet om ny E18: MDG-Lan sier likevel ja til monstervei
• MDG-Lan brukte tjenestebilen
• Rødt varsler mistillit mot MDG-Lan etter søppelkaoset ? renovasjonssjefen går av
• MDG-Lan om hetsen: - Som et gufs fra fortiden
• MDG-Lan forsvarer dieselforbudet
• Sint? MDG-Lan vil ikke gi prisavslag etter søppelkaoset

Etter «avsløringer» kommer alltid unnskyldninger og støtteerklæringer

Etter Medier24 sin sak, er det Aftenposten som har omtalt Lan Marie Nguyen oftest. Hele 13 ganger i november alene. Nå skal sårene leges. Aftenposten omtaler Nettavisen-blogger og PR-rådgiver Jarle Aabøs kommentar for avskyelig. De skriver om Oslo kommune som anmelder truslene Lan Marie har fått, og at Frp synes at hetsen hun har mottatt er forferdelig. Og det er bra! For all del. Aftenposten har ingenting å beklage heller. 

VG (og Dagbladet også forøvrig) burde ha innrømmet sin del av skylden for at Lan Marie Nguyen Berg ikke kan sykle og opptre fritt i Oslo, men må bli kjørt, som følge av de truslene hun har mottatt. I NRK Politisk Kvarter 28. november, forteller hun selv at noen av de verste kommentarene kom fra VG.

VG har ikke beklaget sitt bidrag, men nøyer seg med å skrive at Lan Marie har fått blomster.

På den lukkede Facebook-gruppen De Selskabelige ble det på fredag lagt ut en forespørsel om å samle inn penger til en blomsterbukett til Berg. Initiativtaker Berit Bertling sier til VG at bakgrunnen for innsamlingen er debattklimaet samferdselsbyråden er nødt til å møte hver eneste dag.

 

Hatefulle ytringer uten at mediene bryr seg

TV 2, som var så kritiske til Nettavisens klikk-artikler i et intervju på TV 2 Nyhetskanalen, burde også beklaget sine Lan-vinklinger. Og sitt manglende ansvar for å holde et saklig debatt-klima i sitt kommentarfelt.

Så sent som 5. november hadde de en sak om «MDG-Lan fikk lappen som 18 åring: Jeg er faktisk glad i å kjøre bil!»

En liten kikk på kommentarfeltet, bekrefter igjen hvor lite som skal til før kommentarfeltet tar fyr, og folk mister alle former for normal folkeskikk. Og hvor lite - eller ingenting - mediene gjør for å moderere.

Uff,spar oss for denne Lan kjerringa som ødelegger hele landet. Har sett og hørt nok om dette trollet for lang tid og hadde håpet på en helg uten kvalmefornemmelser! 

Lan(o) dama er ikke alene i partiet, hun er verken den gærneste eller den eneste?.at hun i sin enfoldighet gjør seg til «blink», kan så være, men vi må ikke diskrimnere?.vi eksporterer alle sammen :-) 

Denne Grønne Khmer hykleren sitter å juger så det renner.

Med dette trynet på netthinnen ble denne søndagen ødelagt. 

Hvordan kan en hjenedød person ha lappen? 

Lan Berg er om ikke annet veldig pen å se på, sjarmerende smil ? og oser av erotikk. Hadde glatt hoppet til seng med henne om det hadde fremmet miljøet!

* Jeg har med viten og vilje ikke rettet opp alle «staveleifer» og andre grammatiske feil i kommentarene fra TV2.no.

 

Les også: Fersk undersøkelse avdekker at 1 av 10 kommentarer på Facebook-siden til TV2 er hatefulle. 

 

Hatten av for at Medier24 tok tak i det her

Uansett - Medier24s Gard Michaelsen fortjener honnør for å sette fokus på dette. Forhåpentligvis kan det få mediene til å ordlegge seg litt annerledes fremover - ikke bare for Lan Marie Nguyen Berg, men for andre personer som er en del av det offentlige ordskiftet. Det jeg kanskje savner mest her, er de øvrige medienes manglende evne til å se seg selv i speilet, og ta sin del av ansvaret. For i tilfellet MDG-Lan, var verken Nettavisen alene eller verst. Og det tror jeg både Dagbladet og VG visste - innerst inne. 

 

Denne kommentaren ble først publisert på Hans-Petter Nygård-Hansens egen blogg

De nye installasjonene på Karl Johans gate blir av mange sammenlignet med kloakkrør.

Av Thomas Thiis-Evensen

Først publisert i Aftenposten

Det er som om alle Oslos barnehager har fått søle fritt i sidegatene, mens betongindustrien har fått gratis lagerplass på Karl Johan.

Er det virkelig mulig? Tydeligvis, i Oslo. Forskrekkelsen gjelder kloakkrørene på Karl Johans gate, solstolene på Fridtjof Nansens plass, tømmerkoiene og Non Stop-prikkene i Kjell Stubbs gate. Og jeg kan fortsette: Serpentinerbitene i Kongens gate, sjøtangbenkene i Tordenskiolds gate og flytebryggene i Rosenkrantz' gate. Det er som om alle byens barnehager har fått søle fritt i sidegatene, mens betongindustrien har fått gratis lagerplass på Karl Johan.

Ser jeg bort fra assosiasjonene et øyeblikk, forstår jeg selvfølgelig hva byrådet vil med disse innretningene. Leke- og gøyinstallasjonene langs fortauskantene skal hindre parkering. Og betongrørene på Karl Johan skal hindre mulig bilterror. Det er bare dét at nøyaktig de samme behovene kan løses på fundamentalt forskjellige måter.

«Estetisk plan for Oslo?»

På hvilke måter, har byen selv beskrevet i 2009. Da vedtok bystyret enstemmig «Estetisk plan for Oslo», med detaljerte retningslinjer for design av belegg, trafikksikring, kanting, skilting og møblering i Oslo sentrum.

Og hva var hensikten med det? Det var for å sikre byen et helhetspreg, nettopp for å hindre blinde innfall og visuell forsøpling. Slik som at alle nye inngrep, store som små, moderne som retro, skulle understøtte og betone hovedstadens grunntone. Den som er blitt hamret ut av visjonære gründere gjennom 400 år fra Kristian Kvart til Linstow og Grosch. Og som har gitt likeverdigheten i Kvadraturen, symmetrien i Karl Johans gate og alvoret ved Akershusmurene.

Glemt?

Hadde byrådet husket å finne frem dette vedtaket for å hente noen poenger, ville de kanskje forstått, for eksempel, at en monumentalplass er monumental nettopp fordi den er tom og ikke en varmestue for kaffeslabberas. Slik som Fridtjof Nansens plass, som er laget stor for å gi avstand til det høye Rådhuset, mens det er fortauene rundt som er beregnet til kaffekoppene.

Tegningen: Theodor Kittelsens troll skremte vettet av folk på Karl Johan.
Thomas Thiis-Evensen er forskrekket over det han kaller kloakkrørene
plassert i samme gate. WikiArt.org

Og kanskje også forstått at Karl Johans gate er snorrett og åpen for å trigge nasjonalfølelsen med gardister på geledd, flaggende barnetog og sakte kortesjer på vei til Stortinget.

Nå må måpende borgere buksere seg ut og inn mellom skulderhøye bølgebrytere som er skjevt plassert mot Slottet, enten på fortauet eller på brosteinen, og dunket sammen som truende mobbegjenger på annethvert hjørne.

Og kanskje ville byrådet også oppdage at det faktisk finnes enkle pullerter som ser ut som nettopp dét, nemlig til å hindre påkjørsel og parkering. For det er faktisk ikke gitt at hindrene skal se ut som forstørrede brystvorter, tilslørte divaner og gjenglemte verktøykasser.

Temporært?

Angivelig er kloakkrørene på Karl Johan temporære. Om det er sant: Ta straks frem den vedtatte planen og begynn å tenke helhet. Da vil det nok slå byrådet at også leketøyene som er slengt fritt omkring, strider mot egne vedtak.

La derfor grabber, koster og malingsfjernere stå parate for å kjøre alt vekk. Jeg tror mange er klare for dugnad.

 

 

 

 

 

 

 

 

Thomas Thiis-Evensen

Jeg har virkelig forsøkt å irritere meg over NSB. Det er skikkelig vanskelig.

Av John Eckhoff, togpendler fra Drammen

Nå har det gått en arbeidsuke med buss for tog. Titusener av pendlere og andre reisende var på forhånd advart mot en kombinasjon av ragnarok og krigstilstander mens Lieråstunnelen skulle oppgraderes. Selv nærmet jeg meg Drammen stasjon med knyttede never, blå ringer under øynene og farlig høyt adrenalinnivå mandag morgen av frykt for hva som skulle møte meg.

Jeg hadde tenkt å irritere meg over køen. Men før jeg visste ordet av det satt jeg på bussen. I stedet for kamp i køen, møtte jeg hyggelige NSB-ansatte i store, røde jakker. De geleidet meg frem. De smilte. De ropte «Oslo direkte!» så tydelig at hadde jeg gått om bord i feil buss så burde jeg vært nektet kollektivreiser for all fremtid.

Innlegget ble først publisert i Drammens Tidende. 

Jeg hadde tenkt å irritere meg over at NSB hadde bestilt for få busser. I stedet viser det seg at hele buss-Norge har forbarmet seg over reisende mellom Drammen og Oslo. Jeg visste faktisk ikke at det fantes så mange busser i dette landet. En av dem var rullende reklame for Stiklestad og en annen hadde en blid sjåfør fra Askim, så jeg antar at norske pensjonister må utsette harryturen over grensa ei drøy uke til. Det kan umulig være flere busser å oppdrive.

Jeg hadde tenkt å irritere meg over lang ventetid. Men bussene går hele tiden! Det lengste jeg har ventet denne uka, er 3 minutter og 46 sekunder fra ombordstigning til avreise. Vi er trolig vitne til det best planlagte «pendler-kaoset» noensinne.

Det jo ikke sånn at jeg gleder meg over det vi nå gjennomlever. Reisetiden er både doblet og triplet. Jeg forstår at situasjonen er frustrerende for mange. Vi kommer for seint til både jobb og familie. Tog er langt å foretrekke rent komfortmessig. Bussene stopper litt unna stasjonen. Men likevel: Når situasjonen først har oppstått, kunne den ikke vært løst bedre av NSB.

Bane NOR frykter parkeringsinvasjon: "Glemte" noe veldig viktig

Promotion med annonselenker Bane NOR frykter at parkeringsplassen på Høvik hadde blitt rent ned av folk som vil spare penger hvis de ikke femdoblet prisen. Det er bare ett problem. Det koster 550 kroner mer å ta toget fra Høvik og Strømmen stasjon inn i Oslo enn fra Stabekk og Lørenskog.

I det hele tatt imponerer de for tiden. Jeg har pendlet i snart fem år. Det tilhører sjeldenhetene at jeg opplever nevneverdige forsinkelser. Ett av unntakene var forrige uke, da jeg ble sittende en drøy halvtime på grunn av feil med en sporveksler ved Brakerøya. I løpet av den tiden, ble vi holdt løpende orientert av konduktøren. Han hørtes oppriktig lei seg ut, men beholdt fatningen og prioriterte dem som faktisk hadde et fly de skulle rekke. Vi andre lusket ut i vintermørket, bedre opplyst av NSB enn noensinne.

Bane Nor får sette opp prisen på parkering så det svir

Som togpendler elsker jeg å hate NSB og Bane Nor. Spesielt Bane Nor. Bare navnevalget er nok til å få opp pulsen min. Siste trekk fra Bane Nors side er å øke prisen for pendlere som ønsker (les må) parkere på togstasjonene for å komme seg på jobb.

Jeg leste også om konduktøren som nok ikke hadde sin beste dag på jobb, da en ung gutt ble nektet å ta sykkelen sin om bord. Regler er regler, og konduktøren gjorde bare jobben sin - om enn med et forbedringspotensial. Historien kunne sikkert hatt flere utganger, men igjen imponerer NSB og menneskene som jobber der. Gutten møter konduktøren og får en unnskyldning - det er en handling det står utrolig respekt av!

Livet er ikke perfekt, og det er ikke alt som går på skinner. Akkurat nå er det ikke noe som går på skinner, men om en drøy uke er vi pendlere mellom Drammen og Oslo tilbake i den vante tralten. I mellomtiden er det selvsagt lov å la seg irritere, men det er lov å la seg begeistre, også.

Av Martin A. Engeset, fyste formann for Mensa Norge

Draumen om ein skipstunnel gjenom Stad oppsto omlag då rallarane med handbor og slegge åt seg gjenom fjell for å bygga Bergensbana. Ein skipstunnel ville kosta - men det gjer sanneleg og liv tapte i storstormar på dette kan henda hardaste havstykket i Europa. Kostar i meir enn pengar.

Med teknologien den gonge var berre ei løysing mogeleg: Innst, der eidet er smalast. Og det vart tankegongen som gjekk att i halvgløymde utopiar om trygg vinterseilas.

Så i fjor - av alle stadar i Bangkok Post - fekk eg veta at det var gjort prinsippvedtak om bygging i planperioden 2018-2029. Vedtaket var så dramatisk, at ei storavis 10.000 km borte spanderte god spalteplass på det.

Men Stortinget hadde tydelegvis berre sett på kartet og på gamle tankar: Tunnelen må ligga inst, for der er eidet smalast og altså tunnelen kortast og sikkert billegast. Har dei ikkje teke inn over seg at både teknologi og økonomiske realitetar har endra seg på hundre år?

Eit er teknogiutviklinga for tunnelboring - den har dei fleste ikkje-politikarar sett, så den treng eg ikkje skildra. Vi er i dag av dei fremste i verda på slikt. Noko anna er at der inne i dei to meget smale fjordane er det både øyar og trongt farvatn - tvilsame gleder for ein rormann i uver. På sørsida kan tilogmed ein S-sving vera nødvendig for å entra tunnelen. Har du lyst å vera skipper i storm her?  (Td. vil korkje Hurtigruta - trass i den er nytta i tunnelreklame - eller krigsskipa våre nytta tunnelen om den vert lagd der inne.) Ein skipstunnel med gjenomstrøyming vil på toppen av det, gje meir straum i det tronge Saltnessundet  ved flo og fjøre, i stille og storm.

Og: Dei største cruiseskipa nermar seg 300. På det trongaste er Saltnesstraumen ca. 250 m - under ei skipslengde - og på nordsida er det smalaste ca. 400 m - vel ei skipslengde - og seglingsleiene naturleg nok smalare. Ikkje mykje å manøvrera på i uver og kan henda møtande trafikk.

Verre både teknisk og økonomisk er kvaliteten på fjellet der inne. For det eine må tunnelen fylgja ei forkastningssone - altså ei sone med sprekkar og spenningar i fjellet. Oppsprukke fjell kan finna på å sleppa ned stein og heile ras - «fjellsvikt». Faren vert forsterka ved at fjellet der har mjuke - og dermed ikkje sterke - steinslag, innkludert glimmer, også kalla kråkesylv. Einkvar som kjenner kråkesylv, veit at der er det ikkje mykje styrke å henta. Dette at fjellet er så mjukt der inne, kan vera ei årsak til at eidet er smalt der; tunge isbrear gneg seg fortare ned i mjukt enn i hardt fjell.

I tillegg syner geologisk rapport stor fare for å møta lag med forvitra fjell. Treng eg fortelja at forvitra fjell er svakt og dårleg eigna for stor tunnel - og vil kreva mykje sikring? Resultatet er at ein må rekna STORE summar til sikring. Kor store er uråd å gissa. Og ein har eit enno alvårlegare økonomisk faktum til, men det kjem eg til lenger nede.

Eit ekstra småpunkt: Vegar langs fjorden kryssar eidet på båe sider. Dei må i tilfelle antan leggast om opp i høgda - og bratte bakkar er koseleg på glatt føre - eller i undersjøiske tunnelar godt under skipstunnellen. 100 millionar her og 100 millionar der - det blir pengar av det og. Eit hol å putta dei nye bompengane i Oslo i, så Austlandet vert kvitt problemet med overfinasiering av veg- og jarnbanebudgett?

Vidare: Seglinga vert 18 km lenger enn eit alternativ foreslått av fagfolk (td. no pensjonert annleggsinginør Hans Andreas Hansen og av storentreprenør Skanska). I så trangt farvatn - både på sør- og nordsida av eidet -  i uver, og innkludert venting på at motgåande farty skal koma ut frå tunnelen, så ein kan gå inn, kan det ta opptil 2,5 time.

Ekstra løner tyder utgifter, tapt tid tyder utgifter, ekstra brenselsolje tyder utgifter - og sot og CO2. Dette på toppen av risikoen trongt og litt ureint farvatn medfører, særleg i uver, og det er då ein verkeleg treng tunnelen - vinden kan vera hard både i Moldefjorden (ikkje samanhang med byen Molde) på sørsida og i Kjødepollen i nord, og gjera innseglinga til tunnelen lite grei - Nord-Atlanteren er trass alt ikkje langt unna, og her nær Stad manglar det ikkje frisk luft når det stormar. Med berre eit tunnelløp får ein heller ingen fluktveg dersom uhell eller terroristar slår til.

Alternativet er å ta tunnelen lenger ute. Då får ein nesten rett line på seglingskursen. Ein får og mykje betre kvalitet fjell, og det at strukturane i fjellet der går på tvert av tunnelen, gjev ytterlegare styrke i tunneltaket. I tillegg er farvatnet på båe sidene mykje opnare og innseglinga til tunnelen greiare både i nord og sør.

Storentreprenøren Skanska har tidlegare nytta kr. 300.000 på forundersøkingar av denne traseen, og konkluderar med at staden er godt eigna for tunnelar. Dei la då til grunn tunnellar 60 m breie og 100 m høge, som og kan ta Hurtigruta og dei største cruiseskipa. NB: Dei var så sikre, at dei tilbaud seg "å stille opp med både resurser og kapital" (brev av 6.4.2001 til SND - tunnellane kunne ha vore på plass for lengst).

Ulempa er at tunnelen vert over dobbelt så lang.

Her er det det andre økonomiske faktumet slår inn - i tillegg til sparde seglingskostnadar og ureining i all framtid: Her er steinen av kvalitetar det er lett å selga til England og fastlands-Europa. Lys anotorsitt - i betong og framifrå til gang- og sykkelstiar, handlegater og anna der ein ynskjer lys asfalt eller betong - og tung, hard eklogitt - som blokker framifrå (og enno betre betalt) til hamner og moloar (tung stein står betre mot havbrott enn lett stein), grovknust under jarnbanesviller og andre stadar som treng noko sterkt og stabilt, finare knust som tilsetting i asfalt og betong som krev stor slitestyrke.

Stein frå politikarane sin tunnel er stort sett for mjuk, og eignar seg ikkje til anna enn fylling, så kvar skal ein gjera av den? Fylla opp ein fjord? (Også ei utgift og ein naturskade ein slepp om ein eksporterar steinen.)

Styresmaktene såg på det nye alternativet for ein del år sidan. Då var salsprisen for stein sør i Europa ca. kr. 40 pr. tonn, og eksport ville ikkje på langt nær gje sjølvfinansiering. Overser dei at økonomien har endra seg?

Prisen på god stein ligg i dag nær kr.100 pr. tonn der. Vi får opplyst at ved store anlegg i Noreg er driftskosnadane  pr. tonn omlag:

• Sprenging, etc.                            kr. 30,-.
• Knusing og lasting på skip          kr.25,-.
• Skiping til Europa                        kr.25,-.

Totale utgifter ca. kr. 80 pr. tonn = i staden for milliardutgift, tenar ein kr. 15-20 pr. tonn. Og det er mange tonn. Anlegget vert så stort, at det kan løna seg for staten eller hovedentreprenøren å kjøpa eit eige skip for eksporten og tena millionar der og.

Enno meir: Prisane har stige ca. 5 prosent pr. år i seinare år, dels avdi ein del steinbrot i Europa held på å gå tome for god stein, og naturvernarar mislikar at nye brot vert opna. Det vil ta 8-10 år før eit så stort prosjekt kjem i gong. Med same prisstiginga, er ein då på rundt kr. 160, medan ein ikkje ventar drivekostnadane, etc. vil stiga stort, pga. effektivisering, teknisk utvikling, etc. Fortenesta vert då kr. 70-80 pr. tonn. Med eit tverrsnitt på 4ooo m2 i tunnelen, har fagfolk rekna ut det tilsvarar ca. 1 mill. kroner netto pr. løpemeter = 4 milliardar på ein 4 km lang tunnel. Då er skatt frå arbeiarar og firma og moms på innsatsvarer ikkje medrekna.  Dette er meir enn nok til ferdigstelling av tunnelen = sjølvfinansierande og kan henda ein slump til staten si kasse. Pluss skatt til arbeiarane og anleggsfirma sine heimekommuner.

Meir: I og med det heile i praksis blir gratis og vel det, bør ein laga 2 løp - eit for nord- og eit for sørgåande trafikk. = mykje større kapasitet, inga venting på motgåande skip - og 8 milliardar i inntekt til ferdigstilling og staten, pluss arbeidsplassar, pluss ein kan slå små tverslag  mellom tunnelane - fluktvegar om noko skulle skje.

Eit tilleggsmoment: Ein planlegg fergefri E39 og andre fjordkryssingar langs kysten. Etter tunnelane er laga, men medan ein held på med etterarbeidet, har ein med litt planlegging her «gratis» turrdokker for støyping av sjølv svære flytebruer. Når ein så stepp vatnet inn til slutt, er det berre å slepa bruene ut og på plass.

To små ekstra punkt: Skulle storebror Russland koma på uvenleg vitjing, har marinefartya våre ei trygg og lett tilgjengeleg hamn «mellom slaga» - gjerne med førehandslagra depot i sidetunnelar. Og tunnelen vil bli litt av ein turistattraksjon - også for Hurtigruta og turistskip - særleg om ein td. lagar til lysshow der inne. Kva med å illudera td. Peer Gynt i Dovregubbens Hall?

Noko anna: Eg har i mange 10-år køyrd svingete og upraktiske Vestlandsvegar, og sett korleis beinare og meir tidsmessige løysingar tvingar seg fram. Det same vil skje her, dersom ein lagar ein 18 km omveg og dels i trongt og ureint farvatn:  Ei ny trase vil tvinga seg fram, og då vert fleiremilliardtunnelen inst i fjordbotnen heilt bortkasta. Allereie i dag seier fagfolk at slik tunnel - i motsetnad til det andre alternativet - ikkje vil verta samfunnsøkonomisk rekningssvarande, dels pga. høg byggepris (2,7 mrd. er førebels kalkyle, men innkludert sikring 4 mrd. i verste(?) fall), og dels pga. lang omveg og trongt farvatn som vil gjera den lite bruka. Men sjølvsagt vil også den kunne berga liv i hardver.

Se video av hvordan tunnelen kan bli:

Vonde og misunneleg tunger påstår at vi sunnmøringar har praktisk sans og at vi er meget flinke til å rekna så lenge vi reknar med pengar. Eg må tilstå eg ikkje heilt skjønar kvifor Stortinget sit fast i forelda teknologisk tenking og omvegar, når ei mykje meir praktisk løysing - som sålikevel vil tvinga seg fram etter ein del 10-år - vert både gratis og litt til.

No er vi sunnmøringar som kjendt litt ekstra glad i uttrykk som «gratis». Men det er i tilfelle eit plaster på såret at vel ein dyraste løysinga, er det så store summar, at staten må senda Vestlandet ein god del skattepengar også frå Oslo og Drammen og Trondheim og Bodø - og Kristiansand og Kirkenes. Pengar som kunne vera nytta til veg og jarnveg andre stadar.

Men sant og seia kunne pengane like godt vera betaling for stein seld til Danmark, England, Tyskland, Frankrike, etc. Og beinvegen = ei mykje betre og meir framtidsretta løysing.

Ein liten PS: Etter eit slikt anlegg vil store entreprenørar sitta med nedbetalte maskinar, og vil kunne bygga svære fjellhallar for fiskeoppdrett billeg - i praksis gratis om ein bygg i fjell med stein eigna for eksport. Det vil løysa mange av problema fiskeoppdrettnæringa slit med.

«La elva leve» er et begrep som lever i våre minner. Sykehussaken er langt mer alvorlig enn Alta-saken. La det være en tankevekker.

Av Frank Olaussen, styreleder i Folkeaksjon for Akuttsykehus til Alta

Her er vårt budskap til de 169 stortingsrepresentantene som forhåpentligvis grundig skal vurdere om de skal stemme ja eller nei den 7. desember 17. Det stortingspolitikerne skal ta stilling til er et representantforslag eller «dokument 8 forslag» som det også kalles. Forslaget er ført i pennen av Venstres Trine Skeid Grande mf. Stortinget har dermed fått muligheten til å rette opp i de feil og mangler som er holdt skjult i Nasjonal Helse og Sykehusplan.

Dersom Alta kommune og Oslo Economics nå kan påvise at det er begått dokumentforfalskning i sagaen om sykehusstrukturen i Finnmark er saken klar, da har ikke helseminister Bent Høie noe annet valg enn å beordre en uavhengig gransking av saksbehandlingen til Helse Nord og Finnmarkssykehuset. Som en parallell er det kjent at Sintef foretok en grundig analyse av saksgangen i saken om Nye Molde Sykehus hvor de avdekket at helseforetaket der hadde feid mye under teppet. Ministeren kan nok også berge ansikt både for seg selv og Helse Nord ved å beordre en uavhengig konsekvensutredning.

Bitter sykehusstrid om en halv milliard i Finnmark

Promotion med annonselenker Over en halv milliard kroner kan spares på å bygge sykehus i Alta fremfor å stå fast på Hammerfest, viser utredning. NETTAVISEN MENER: Kamp om lokalsykehus er de bitreste politiske oppgjørene som finnes. Nå er det duket for en strid mellom Hammerfest og Alta.

Det vil igjen ha den konsekvens at Venstre kan trekke sitt forslag og på den måten spare både helseministeren og regjeringen fra en nedverdigende marsordre gitt av Stortinget.

Det er et enstemmig Stortinget som står bak de såkalte grundige vurderingene som er gjort når Nasjonal Helse og Sykehusplan ble vedtatt slår helseminister Bent Høie og Helse Nord ettertrykkelig fast. Sykehusstrukturen i Finnmark er avklart og urokkelig uttaler de selvsikkert. Det er mye mulig at de har rett i det, men vedtaket er gjort på falske premisser. Det er lite trolig at Stortinget var klar over hva som manglet av opplysninger når vedtaket ble fattet. Var helseministeren selv klar over på hvilket sviktende grunnlag han ga sin helhjertede støtte til Helse Nord? Kjente han til påstander om dokumentforfalskning og kravet om gransking av helseforetaket? Kjente han til alt dette som kan kalles for grums i sagaen om sykehusstrukturen i Vest Finnmark?

Distriktspolitikk hvor liv og helse er underordnet

Stortinget bør ta inn over seg at Alta-regionen etter regionens sammenslåing har rundt 36.000 mennesker. Regionen har dermed et pasientgrunnlag som er større enn det UNN Harstad har med sine 35.000. Harstad Sykehus er i Nasjonal Helse og Sykehusplan vedtatt oppgradert til Universitetssykehus. Alta er en av de fem største byene i Nord-Norge og er den eneste uten sykehus. Ingen andre steder i landet velges den mest folkerike regionen bort ved stedsvalg for sykehus. Dette kan minne om ren distriktspolitikk hvor liv og helse er underordnet. Nord-Norges fjerde største by ligger så sentralt til i en region som det er mulig å komme. Alta lufthavn har landets beste regularitet med over 98 prosent.

Når minutter og sekunder teller ville et akuttsykehus i Alta gitt trygghet for befolkningen i hele regionen. En rask avklaring på sykehusnivå om det er nødvendig å sende pasientene videre til regionssykehuset UNN for livreddende behandling kunne spart liv og mange skjebner for unødig lidelse. Slik det er i dag er situasjonen for noen pasienter at det er for sent når de etter mange timer i ambulanse når frem til sykehuset i Hammerfest. Her må legene enkelte ganger konstatere at akuttforskriften som sender pasientene til laveste nivå for utredning er et spill med liv og helse som innsats. Vakthavende leger på legevakter i regionen og på Hammerfest Sykehus gjør trolig alt hva som står i deres makt for å hjelpe pasientene på best mulig måte. Men når minutter og sekunder teller har systemet spilt falitt og for noen skjebner må legene fortvilt se på at disse blir sendt videre til UNN, noen ganger timer og andre ganger dager for sent.

Bløffen til Bergstø og Bakke-Jensen

Stortingspolitikere som Frank Bakke-Jensen og Kirsti Bergstø mf. har med den største selvfølgelighet stått rakrygget og frembrakt et budskap om at befolkningen i Alta-regionen vil bli godt ivaretatt gjennom det nye flotte Alta Nærsykehus. Etter vårt syn er dette et luftslott uten innhold som er prisgitt et helseforetak som med store ord og flotte visjoner fortalte Stortinget at dette skulle ivareta befolkningen i regionen på en god måte. Lite viste Stortinget at disse visjonene bare holdt til etter at Nasjonal Helse og Sykehusplan var vedtatt. Like lite viste de at den samiske befolkningen var blitt holdt for narr helt siden regjeringen besluttet å opprette Samisk Helsepark i Karasjok.

Det forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og SV-dronning Kirsti Bergstø mf. ikke forteller, når de slår seg på brystet og slenger rundt seg med store tall og flotte ord, er sannheten. Fortellingen om at 80 prosent av befolkningen i regionen vil kunne få sin behandling i Alta er en ren bløff uttalt for åpen mikrofon for å skjule de nakne fakta. Sannheten er at tallene 80 prosent og 115 prosent er tall hentet fra Strategisk Utviklingsplan. Tallene bygger på de behandlinger og konsultasjoner som ble foretatt ved Alta Helsesenter i 2014. Vel, det var ikke rare greiene de hadde å slå i bordet med den gangen. Derfor er fortellingen om at polikliniske konsultasjoner skal stige med 80 prosent fra 2014 til 2020 ikke spesielt imponerende. Heller ikke at de dagkirurgiske inngrepene skal øke med 115 prsent fra 2014 til 2020 gir noen grunn til applaus.

Her må man også huske på at i 2020 har regionen et pasientgrunnlag på 36.000 mennesker, altså nesten dobbelt så mange som i 2014. Alle de nye spesialistene og oppbyggingen av et fagmiljø i Alta som forsvarsminister Frank Bakke Jensen og andre rikspolitikere snakket så varmt om er nå redusert til ambulerende spesialister fra Hammerfest Sykehus. Bløffene om fagmiljøene som skulle komme ved Alta Nærsykehus og Samisk Helsepark i Karasjok er tro kopier og vitner om et helseforetak som har drevet et spill for galleriet.

Alta nærsykehus - et distriktsmedisinsk senter

Varsleren, overlege ortopedi Houman Charani, har nok en gang stått frem og fortalt om hvordan Finnmarkssykehusets ledelse opptrer. Første gang han sto frem fikk han lovnader om beskyttelse fra  daværende helseminister Jonas Gahr Støre dersom Finnmarssykehusets ledelse forsøkte seg med represalier. Det er derfor all grunn til å ta på alvor de signaler han nå har gitt med sitt varsko om rasering av tilbudet i Alta. I den samme settingen blir også Finnmarkssykehusets egen forklaring som et varsko om maktarroganse når de uttalte at de ikke har oppfattet signalene fra regjeringen om at nærsykehuset skal kunne starte diagnostisering og mulig behandling av slagpasienter.

Folkeaksjonen har forlangt en avklaring fra Finnmarkssykehusets side og fått til svar at et slikt tilbud er vanskelig å få til på grunn av nasjonale retningslinjer. Helseminister Bent Høie og finansminister Siv Jensen har med andre ord ingen reell makt. Alternativt har de snakket for døve ører eller med kløyvet tunge. Vi har også fått avklart med Finnmarkssykehuset at et slikt tilbud ville vært avhengig av at bildediagnose-avdelingen fikk en åpningstid på 24/7. Dersom et slikt tilbud kommer på plass blir det i så fall stikk i strid med signalene som til nå er gitt fra Finnmarkssykehuset.

«Keiserens nye klær» skal heller ikke ha sitt eget laboratorium eller blodgiversentral selv om det har et pasientgrunnlag på 36.000 mennesker. Etter at Posten kuttet A-post er nå tidsvinduet for å ta blodprøver kortet inn til perioden tirsdag til torsdag. Kommuneoverlege Kenneth Johansen i Alta har uttalt at tilbudet rundt blodprøver ikke kan fortsette og at helseforetaket må ta grep. I stedet for å ta grep med å bygge opp et fullverdig laboratorium i Alta skal altså helseforetaket i stedet lage kontrakter for å bygge opp et budbil-system i Alta og Hammerfest. Noe som på lang sikt koster like mye som en oppgradering til et fullverdig laboratorium ville kostet.

Det helseforetaket heller ikke vil snakke høyt om er at fødestuen nå er nedskalert slik at de to fødestuene med barselrom er enkeltrom, altså en halvering av kapasiteten. Regionens kvinner som årlig føder flere enn 400 barn fortjener et bedre tilbud enn det storparten av dem har i dag. Etter alt det vi nå vet om spillet rundt Samisk Helsepark og Alta Nærsykehus, vil det ikke komme som noen overraskelse dersom «keiserens nye klær» blir ytterligere nedskalert. Som ledelsen ved Finnmarkssykehuset så kryptisk svarer til Folkeaksjonen, det er jo til syvende og sist økonomien som bestemmer hva som blir sluttresultatet i Alta. Vi har helt siden 18.september etterspurt og blitt lovet tegninger over det nedskalerte nærsykehuset men har per dags dato ikke fått innsyn i dette. Både Samisk Helsepark og Alta Nærsykehus minner mest av alt om luftslott satt i scene for å føre Stortinget bak lyset inntil Nasjonal Helse og Sykehusplan var vedtatt. Nå kan de gjennomføre planene om å hente hjem mest mulig helsetjenester og pasienter til «home sweet home» i Hammerfest.

«La elva leve» lever i våre minner

Det er nå Stortingets plikt å begrave den ødeleggende og årelange striden som har herjet mellom Alta-regionen og resten av Finnmark. Med et enkelt grep kan de nå få på bordet en uomtvistelig utredning som kan fortelle Finnmarks befolkning hva som skal til for å få et trygt og godt sykehustilbud for befolkningen i hele fylket.

«La elva leve» er et begrep vi i Alta-regionen har båret med oss på godt og vondt helt siden 80-tallet. Den opprivende historien om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget hvor bror sto mot bror og søster sto mot søster rev på mange måter både familier og vennskap i filler. En hel by og deler av en region har brukt mer enn en generasjon på å lege sine sår.

Det vi er vitne til nå er at historien gjentar seg. Men nå er det ikke en by eller region som rives i filler, men et helt fylke. Myndighetenes beslutning om å videreføre en utdatert sykehusstruktur basert på udokumenterte påstander i stedet for grundige konsekvensutredninger fører nå til at hele Finnmark er dratt inn i en kamp hvor det på nytt skapes steile og uforsonlige fronter. Selv våre folkevalgte hiver seg inn i en debatt hvor innbyggere og lokalpolitikere blir skjelt ut og beskyldt på det groveste. Når debatten har pågått så lenge at selv ordførere og kjente politikere over hele Finnmark deltar på et debattnivå som får selv den mest sindige til å reagere er det gått for langt. Det er nå på tide at Stortinget og Regjeringen er sitt ansvar bevist og setter foten ned for å skape ro i sykehussaken en gang for alle. Den eneste måten de kan løse denne konflikten på, er å få på plass en uhildet konsekvensutredning som avklarer en gang for alle hva som er den beste løsningen også for befolkningen i Vest Finnmark og Nord Troms.

«La elva leve» ble et velkjent begrep som i dag befinner seg i historiebøkene. Begrepet er kanskje gjemt i bøkene, men aldri glemt og lever videre i våre sinn.