Bekymrings-melding til NAV!

 



Av: Bjarte Øygard

Meldinga gjekk om lag slik: 
«Eg forstår ikkje kvifor Bjarte ikkje kan vera i arbeid, når han kan stå slalom».

Meldinga vart framsett til NAV av ein kollega av meg, som gjerne vil vera anonym.

Kjære Anonym Bekymra Kollega. Tusen takk for at du bryr deg, det set eg veldig pris på. Men: Eg har nok aldri hatt slalomski under føtene. Om det er biletet frå ei vinterferiehelg i Hemsedal du tenkjer på, so var eg der utstyrt med telemarkski. For fyrste gong i vinter. Og historia går slik:

Dei siste åra har eg vore sterkt plaga av dårlege skuldrar, noko som gjorde til at eg i løpet av 11 månader fekk operert dei begge. Den siste operasjonen no i slutten av oktober. Utan å gå for mykje i detaljar kan eg fortelja at der var mykje rusk i desse skuldrane, slik som utslitne kragebeinsledd (som då vart kappa bort), heilt og delvis avrivne sener (som vart sydde saman og montert på rett plass igjen), utsliten bicepssene (som berre vart kappa bort) og ein heil del meir.

Sidan du kjenner meg, gode Anonym Bekymra Kollega, veit du at eg er glad i å gå toppturar og renna i laussnø med telemarkski, eg likar å gå på hjortejakt, og den store interessa og hobbyen er kajakkpadling, då med bølgjesurfing med havkajakk og rockhopping som det heilt store. Dei siste åra har eg ikkje teke sjansen på laussnøkøyring (det vert alltids eit fall ein gong i mellom), ikkje har eg fått jakta, og: eg har no tre år på rad, for Gloppen Padleklubb, arrangert eit surfesymposium for havkajakk i Hoddevikja ved Stadt, som eg ikkje har kunna vera med på. Heller ikkje har eg fått pussa opp badet heime, gjort det eg skulle under min gode Landrover, måla hus (det måtte Åse ta seg av), eller gjort ein heil masse anna turvande arbeid. Imidlertid har eg vore på jobb so mykje eg har greidd, før siste operasjonen var eg i 100% arbeid heilt til siste dagen før.

Sidan ungane var små, har vi kvart år vore nokre dagar i Hemsedal saman med syster og svoger, desse dagane har vore rein medisin for kropp og sjel. I år vart det ei helg, frå fredag til sundag. For min del var eg veldig i stuss på om eg denne gongen skulle investera i heiskort, men valde å prøva. To timar forsiktig renning på fredag resulterte i ei dårleg natt mest utan sømn, berre svinging med armane for stavisett var nok til at smertestillande tablettar vart ein avgjerande del av menyen. På laurdag etter lunch var eg igjen forsiktig i bakken, på sundag fungerte det litt betre, teknikken kom sakte attende etter totalt fråver av trening, og det vart gjort nokre gode renn i velpreparerte løyper, slette som stovegolv.

Eg kan forsikra deg om, kjære Anonym Bekymra Kollega, at denne helga totalt sett gjorde godt for skrotten. Sjølv om eg følte meg rimeleg møyrbanka, greidde eg å gjennomføra treningane hjå fysioterapeut dagen etter. For det er det dagane går med til no. Behandling av flink fysioterapeut, og trening på Firda Fysikalsk Medisinske Senter. Tre gongar i veka, 2-3 timar kvar gong. Tida i mellom treng eg til restitusjon, og dette vil sikkert gle deg : no er eg so vidt byrja i jobb igjen! Halvannan dag i veka, med plan om roleg opptrapping. Det er lystbetont og kjekt å vera på arbeid, og vi har spanande utfordringar framfor oss.

Kjære Anonym Bekymra Kollega: ikkje bekymra deg, dette går vegen. Om du vil, kan du koma direkte til meg og spørja korleis det går, du skal sleppa å gå omvegen via NAV. Du kan få høyra korleis eg opplever helsevesen og NAV, rehabilitering, og få gode råd vedrørande skulderplager.

Men eg er bekymra. Min gode sakshandsamar på NAV seier at «dette er ganske alvorleg, du må kanskje tenkja litt på kva du legg ut».


Dette var bildet Øygard la ut på Facebook fra Hemsedal.
 

Kjære NAV.

Det som er alvorleg er ikkje at eg informerar vener og kjende om at eg har hatt ein god dag på ski i Hemsedal. Det som er alvorleg er denne haldninga: 
«Den som er sjukmeld, uføretrygda eller av ein annan grunn i ein lang eller kort periode ikkje kan gjera eit vanleg arbeid, må løyna si glede over aktivitetar han kan vera med på, og helst ikkje vera med på noko der han kan verta observert».
Det som er viktig, både for dei som er 100% funksjonsfriske og dei som er som meg, og verre, er då verkeleg å koma seg ut. Blant folk. På fjell, i skog, på sjø, på kino eller kafè. Sosialisèr og bruk skrotten. Det må ikkje vera slik at «om du ikkje kan gå på skulen får du halda deg på rommet ditt, i alle fall inne!». Spark poden ut i sandkassa, slepp han bort til nabojenta, kom deg sjølv ut og rusle ein tur i sentrum. Gå på ein konsert om du kan, besøk ein nabo, ro deg ein tur. Gjer det du kan for å halda deg i aktivitet.

NAV veit dette er viktig, i staden for å åtvara mot etaten og «folk» sin reaksjon når du er aktiv, må det skapast ei haldningsendring. Alle veit dette. Når vi tenkjer etter.

? Ein uførepensjonert som pyntar opp tunet sitt, byggjer leikehytte og garasje og putlar på so godt han kan, vert omtala som «ein latstrokk som ikkje gidd vera i arbeid». Kanskje han tek ut det han har for å få det på stell rundt seg, kanskje det er dette han treng å gjera for å oppleva å få ein god livskvalitet, kanskje han gjer dette arbeidet innimellom når han er i stand til det, kanskje han må legga seg ned og ta pause med korte mellomrom, kanskje han enkelte dagar er sengeliggande; kva arbeidsgjevar kan tilsetja ein person som må ha det so fleksibelt? I våre dagar er det få.
? «Kan ikkje vera mykje sjuke ho, sjå den flotte gensaren ho strikka barnebarnet sitt til jul?!» Ja, ho tok ut alt ho hadde, fordi barnebarnet er det kjæraste ho har. 
? «Han går berre og driv heile dagane, sitja på kafè og prata skit kan han?» Når sveittetoktene gjev seg og antidepressiva virkar går han ein tur for å halda seg litt i form, og tek ein kopp kaffi saman med vener og kjende. Når han torer. Fordi han inst inne er glad i folk og veit han verkeleg treng noko meir enn Netflix.
? «Hey, ho ser kvikk og rask ut, skal tru kvifor ho ikkje er på jobb?» Fordi ho ein time før ho gjekk ut, putta i seg morfin for å halda i sjakk smerter du ikkje ser. Resten av døgnet ligg ho flat i eit mørkt rom.

Gjennom nokre år i attføringsbransjen, og gjennom eit liv levd saman med folk, har eg sett og opplevd nok til å skjøna at alt er ikkje so beinkløyvt. Det er ein grunn for det meste, alle har ei historie.

Kjære Anonym Bekymra Kollega.

Eg er litt usikker på om det er misunning eller om det verkeleg er bekymring som ligg til grunn for di melding til NAV, men vèl å tru at det er det siste. Takk for omtanken.
Om du er so heldig at du aldri har hatt plager av noko slag, er du veldig privilegert. Og det er kjempefint at du har det bra, eg unner deg å ha det bra. Og so vonar eg at neste gong du er bekymra for meg eller andre: ta kontakt, vi som er mødde med eitkvart er ofte veldig glad i at einkvan spør, slik at vi kan fortelja om det (set av litt tid).

Og:
Eg kjem IKKJE til å gje meg med å koma i gong og padla att. Eg skjuler det heller ikkje. Bli heller med på tur, eg treng hjelp til å få kajakken opp og ned frå biltaket.
Eg kjem IKKJE til å slutta med å innimellom legga ut bilete og historiar om kva eg driv med, eg kjem framleis til å la det aller meste vera ope for kven som helst på Facebook, og vonar andre kan gjera det same. Utan at du vert bekymra. Anonymt.

Kanskje eg skal prøva å stå på slalomski.

Venleg helsing.

P.S. og oppdatering.

Oioioi, skal seia dette innlegget fekk merksemd! I skrivande stund har det fått 3773 «lik», 437 kommentarar og er delt 1331 gongar. I tillegg kjem eit hundretal personlege meldingar, veneførespurnader frå fjern og nær, og kommentarar på «gata». Og alt er positivt og støttande.

Min reaksjon på reaksjonane er todelt. Det er sjølvsagt kjekt å få støtte og medkjensle, det er kjekt at folk deler sine opplevingar rundt temaet med meg og andre, det er kjekt at det går an å vera open om stigmatisering av oss som i kortare eller lengre periodar fell litt «utanfor».

På den andre sida gjer det vondt. Alt engagementet viser tydeleg at dette er eit problem, sjølv om det nok i den seinare tid har vorte større aksept for at ein har behov for å få vera sjuk, behov for den tryggleiken det gjev å ha ein uførepensjon i botnen, behov for å vera aktiv sjølv om ein ikkje greier ein «vanleg» arbeidsdag. Det heng framleis igjen haldningar om at «du som ser so kvikk og rask ut og går so mykje i fjellet er vel byrja i arbeid att». Sjølv om det nettopp er desse fjellturane som gjev funksjon og energi til å kunna ta seg ein tur i sentrum på dagtid, og ha ork til å smila og slå av ein prat. Og deretter går i kjellaren av denne «uskuldige» kommentaren.

Kva kan vi so gjera?

Snakk om det. Set ord på det. Om bornet ditt har ein dårleg dag og ikkje er på skulen, ikkje sperr det inne, men ta det med ut om du kan, kanskje på butikken for å finna noko godt, slik at desse haldningane ikkje får setja seg frå barndomen av. Då er dei vanskelege å få bort seinare.
Ver positiv når du møter ein som du veit har utfordringar, prat litt, det skal ofte ikkje so mykje til av smil og gode ord før det smittar. Og motsett: det skal berre ein veldig liten, uheldig kommentar til før du er med på å bryta ned eit menneskje.

All forsking viser at det er positivt for helsa å vera sosialt og fysisk aktiv.

Til alle dykk som kjenner at det kan vera vanskeleg i kvardagen: Lukke til. Eg håpar inderleg de orkar å vera aktive med det de likar, om so berre litt. Og at de får aksept for den de er, og ikkje den «samfunnet» ynskjer de skal vera.

Gledeleg:

Anonym Bekymra Kollega er ikkje lenger anonym, han tok kontakt med meg i går, og vi er vèl forlikte. Han ville i utgongspunktet mitt beste, men på veg gjennom NAV vart dei ei «sak». So då har eg verkeleg berre kjempegode kollegaer i ei strålande bedrift 

:-) !! Og heller ikkje eit vondt ord om dei sakshandsamarane eg kjenner i NAV, dei er alle genuint interresserte i at folk skal ha det bra. Systemet og regelverket dei arbeider under er noko heilt anna....

Endrar dette på problematikken? Nei. Den er der. Og min kollega ville heller ikkje bli med meg på padletur..... :-( :-) .....

Gode helsingar til dykk alle!!

- Dette er lureri

 


Av: Vibeke Martinsen, dyrepasser
 

Er du en av de som lar seg provosere når butikkene selger ti doruller for 20 kroner og kjører tilbud på 40 doruller for 100 kroner? Jeg ergrer meg grønn av sånt. Ikke over doruller nødvendigvis, men av lureri.

I dag ( IGJEN!) leste jeg en finn-annonse på doodler. Hele konseptet får det til å ryke ut av ørene på meg, og jeg har ikke penga mine på noen av de involverte engang. La meg forklare hvorfor:

For de som ikke er helt med på hunderaser; en doodle er blanding av puddel og noe annet, i denne annonsen labrador. Her er første sporet på at dette er lureri, det er en blandingshund som er kamuflert som en rasehund. Jeg vet ikke hvor mange jeg har møtt på min vei som tror doodle er en rase. Mer et resultat av slu markedsføring, enn folks kunnskapsløshet. En doodle er en blandingshund

. Du kan kalle det bastard eller fortauskjærlighet etter eget ønske, men det er fortsatt en blandingshund.

Her kan du lese hele det opprinnelige blogginnlegget!

Personlig har jeg ingenting i mot blandingshunder, det er (planlagt) oppdrett av blandingshunder jeg ikke forstår. Mange er av den oppfatning at blandingshunder er friskere enn rasehunder, fordi man da på magisk vis «utjevner» negative sider ved en rases humør eller helse. Det høres jo klokt ut det, men nå har det seg sånn at hvis min mor har verdens søteste nese og min far har et grev, så får ikke jeg nødvendigvis min mors søte eller noe midt på. Jeg kan like fint ende opp med et grev. Blandingsavl betyr altså ikke at man utjevner/utrydder problemene til mor eller far. Hvis mor er bærer av...tja...migrene og far har vært sengevæter, kan det lett bety at jeg ligger i senga med vondt i hodet og tisser på meg til stadighet ;)

Det er her gode oppdrettere kommer inn. De sitter ikke med en venninne over kjøkkenbordet og tenker at «du, så artig det hadde vært om hundene våre fikk valper sammen, også kan vi dele penga?» Godkjente rasekull har vært igjennom et nåløye. Du kan si hva du vil om utstillinger, jeg er ikke verdens største fan selv, men at en gal/syk hund kommer seg igjennom den ene utstillinga etter den andre, har jeg vondt for å tro. Med tannskjekker, håndtering, ørten andre hunder og tjukt av folk? Det tilhører nok sjeldenheten å skli gjennom der, hvis hunden din ikke er tam. Alt tilsier at dette er mennesker som trener en del med hundene sine for å få de opp og fram. I tillegg til utstillinger og treninger, er hundene øyelyst, røntgetog sjekket mer enn de fleste to-beinte før de går hen og parrer seg. Hvorfor gjør de dette? Jo, for at DU skal få en god hund. For at de skal kunne fortsette oppdrettet sitt. Fordi de har en dyp og inderlig kjærlighet for sin rase. Den kunnskapen mange oppdrettere sitter på i forhold til helse og genetikk er på grensen til komisk, men jeg elsker det! Man vil ikke parre to bærere av noe, det skulle tatt seg ut. Kjøpsloven er nemlig i aller høyeste grad med på leken. Hvis man et øyeblikk tar innover seg hva dette koster av penger kan man bli ganske svimmel. Alle vet at veterinærer og tannleger konkurrerer om de mest horrible prisene. Utstillinger med reise, pelsklipp, overnattinger, påmeldinger osv kommer vel sjelden gratis det heller. Valpen du henter deg er med andre ord et resultat av knallhard jobbing og mye penger nedlagt over lang tid. Selvfølgelig må man betale for valpen.

Jeg skjønner at puddeloppdrettere går av skaftet når doodle-oppdrettere våger å selge sine blandingsvalper dyrere enn den renrasa valpen som ble far/mor til kullet. Noen selger faktisk både renrasa pudler til 8tusen OG doodler til 15tusen. Hvorfor? Og hvordan kan dette være mulig?

Doodlene selges dyrt og «med stamtavle». Alt tilsier at dette er en rasehund? Rase-navn, høy pris og stamtavle. Jeg lurer på hva som står i den stamtavla? Mor heter Frida og far heter Frodo? På en rasehund er stamtavlene godkjente og registrerte gjennom lang tid av NKK, og der ligger både slektstreet og helse-info på alle involverte. Dokumentert. Jeg kan godt lage en stamtavle på min pc. Helt selv. For kattungene som venninna mi fikk da stallkatten hadde en frier? Men det spørs vel om folk vil tro på det eller betale i dyre dommer for det. Kan ha noe med markedsføringen min å gjøre....

Hvordan kan en puddel være glimrende å blande med alt, men ikke god nok alene? Hvis folk vil ha en hund med puddelens humør, dens egenskaper og dens røytefrie pels...hvorfor da ikke kjøpe seg en puddel? Det ville jo være det logiske valget å ta? Billigste også tydeligvis.

Men lureriet slutter dessverre ikke med det, disse hundene er faktisk «lettstelte, røytefrie, allergivennlige og trenger bare klipp ca en gang i året». Okei, really??

Hvis man noen gang har snakket med en hundefrisør om doodler, så vet man at mange av disse hundene må skrelles på denne årlige klippen sin. Skrell som i at frisøren bruker det skjæret i maskina si de ellers vanligvis bruker i ansiktet på pudler. De stakkars hundene har så mange knuter i pelsen som filtrer seg, at hunden har problemer med å bevege seg skikkelig. Knuter som går fra bein til buk gjør ofte det. Nå sier det seg vel egentlig selv; blanding av labradorens røytepels med underull, og puddelens røytefrie ull-pels. Det kan jo virkelig ikke bli "lettstelt"? Doodle-eierene har sjelden hørt om «kladde-perioden» til puddelen før de møter en hundefrisør. Er det rart det går galt? Glemmer de at det er en puddel inni der? "Men puddelpels skarr`em ha?» Resultatet er at man får en «nakenhund» og en skinnfell. For ikke å snakke om en knust eier. Med verdens svarteste samvittighet og en god porsjon fortvilelse over hvordan de skal klare pelsstellet framover. De er nesten like knust som alle de eierene som må omplassere sin lenge ønskede bestevenn, fordi den ikke var riktig så røytefri som lovet. Eller allergivennlig.

Disse oppdretterene fortjener en skikkelig skrape. De legger opp til at hund og eier skal mislykkes, mens de ler hele veien til banken.

For å lure meg skal det heldigvis en hel del mer til enn en kongefamilie og villedende reklame. Det kunne ikke falle meg inn å kjøpe hund av en oppdretter som stolt legger ut at de har hatt 15 kull på 8 uker. Som skriver at en 8 ukers valp kan gå rett fra valpekasse og hunde-mamma, til å stå i bur 8 timer alene mens du er på jobb. Jeg bruker både bur til hund, har hatt unger i lekegrind og drar på jobb, misforstå meg rett ;)

Mitt stalltips til de som skal kjøpe seg doodle, eller hva som helst annet viktig for den saks skyld; google først? Ikke bare etter annonser, bilder og priser, men også under omplassering, problemer folk har, snakk med en hundefrisør, sett deg inn i de to rasene. Mannen bak blandingen angrer, og det forstår jeg:

http://www.globalanimal.org/2010/12/02/man-who-created-labradoodles-regrets-the-cross-breed/25768/


Sist men absolutt ikke minst; hvis du vil ha en puddel, så vær tøff nok til å kjøpe hele puddelen da! Og hvis du vil ha labrador, men ikke vil ha røytehund, jah...da vil du vel egentlig ikke ha labrador da? Både puddel og labrador, schnauzer og golden(osv i all evighet) er gode nok hunder som de er! Velg en! Makan...

Sisseners «grusomme» metode 



Av Rasmus Hansson, stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne

Tegneserieskaper, blogger, investor. Jan Petter Sissener er en mann av minst tre talenter!  At finansmann Sissener misliker De grønne er nok det største slaget som har rammet oss siden Donald Trump fortalte at grønn politikk er hans verste fiende. Selv måtte jeg ha meg en ekstra kaffe latte for å komme meg over sjokket.

Sissener har til og med fått med seg Thomas Knarvik på laget. Det er ærefullt at Knarvik har tatt seg fri fra sitt daglige virke med å tegne norske politikere som blir voldtatt av muslimer, eller minoriteter gjengitt som apekatter, for å tegne en tegneserie om meg. Dette stjernelaget gleder vi oss til å se mer av framover.

Noen hører på Sissener fordi han utvilsomt er flink til sine saker. Han jobber i bransje der det er stas å flytte på andre folks penger. Liksompenger raser rundt i cyberspace og truer stabiliteten til hele nasjoner og livsgrunnlaget for hundrevis av millioner av mennesker. Vi har alle våre talenter.

Skjermdump fra Jan Petter Sisseners blogg

Men dette skulle handle om en annen Sissener: tegneserieskaperen og retorikkeksperten. Sissener reagerer kraftig på at MDG-politikere både smiler og kjører taxi, av og til samtidig , og mener for øvrig at vi har utarbeidet en forferdelig kynisk kommunikasjonsform. Det eneste redelige er naturligvis å svare i samme format. Noe annet ville være bortkastede piksler og tankevirksomhet.

Rasmus Hansson. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Derfor har jeg grovt plagiert den Thomas Knarvik, og laget en tegneserie om Sissener. Den er helt maken til Sisseners egen. Dette er nemlig en genial form for politisk argumentasjon. Den kan brukes til hva som helst; til å latterliggjøre MDG, Høyre, Kvinnefronten, Statoil, Coca Cola Company, Putin, Kate Moss eller Husfliden, og naturligvis Sissener selv. I stedet for å kaste bort tid og krefter på argumentasjon, er det bare å lime inn en liten, løsrevet sak for hvert bilde; et smil, en taxi, en påstand, et påfunn, og vips så har man laget en vanntett politisk analyse. Så vær så god: Sisseners «grusomme metode» oppsummert i ti bud!

Sammen for likeverd og sokker

Funny legs in socks of different colors
Licensed from: anikasalsera / yayimages.com


Menneskeverd er meget opptatt av å fremme mangfold og respektere andres meninger.

Av Maria Victoria Kjølstad Aanje, informasjonsansvarlig i Menneskeverd

Linn W. Rosenborg skrev i går, 21. mars, et blogginnlegg om Verdens Internasjonale Dag for Downs syndrom og vår organisasjon, Menneskeverd. Rosenborg er fri til å gjøre dette, men skulle hun snakket sant og opptrådte redelig. Det gjør hun dessverre ikke. Derfor ønsker vi å komme med en oppklaring og rette opp faktafeil.

En av våre kjernesaker

Menneskeverd er en livsvernorganisasjon som i dag teller godt over 11 000 medlemmer. En av våre tre kjernesaker er kampen for likeverd og for mennesker med Downs syndrom. Vi har i mange år vært sterkt engasjert for at alle mennesker, uavhengig av antall kromosomer og egenskaper, skal bli sett på og behandlet som verdifulle mennesker. En av våre fremste ambassadører er Marte Wexelsen Goksøyr. Det er også Aleksander Helmersberg, app-utvikler for barn med språkutfordringer og pappa til Milla, som har Downs syndrom. Begge har fått vår Livsvernpris, som gis til personer eller organisasjoner som har bidratt til å verne om menneskeverdet i samfunnet vårt. I 2014 ga vi denne prisen også til Geir og Signe Lippestad, for deres arbeid for mangfold, og for deres offentlige engasjement for å inkludere sårbare grupper i samfunnet vårt. Med andre ord har vi gode grunner for å engasjere oss på en dag som 21. mars. Det har vi gjort med stolthet. At Rosenborg sier at vi «jobber aktivt mot mangfold» faller på sin egen urimelighet og er ikke sant.

Maria Victoria Kjølstad Aanje Foto: Anders Kjøndal

Et internasjonalt konsept

Det er viktig å understreke at det ikke er noen som eier denne dagen eller konseptet i Norge, ikke vi i Menneskeverd heller. FN stiftet denne dagen ved en resolusjon i 2011 der de erklærte at dagen skulle være den internasjonale dagen for Downs syndrom. Å gå med ulike sokker er et konsept som har blitt gjort med ulike emneknagger verden over, til stor suksess. Det er ikke rart, for det er en glimrende idè. Det er derfor ikke riktig å si at vi har kuppet denne dagen på noe måte. Vi har utelukkende kun hatt den hensikt å løfte frem en særdeles viktig dag og sak. Og det har vi faktisk lyktes med! Vi håper derfor at alle som er for mangfold og inkludering i praksis, også vil sette pris på at vi i Menneskeverd har klart

å mobilsere mange tusen til å gå med ulike sokker. Det må da være et gode for Rosenborg at konseptet blir enda bedre kjent, hvis hun virkelig ivrer for mangfold og inkludering av mennesker med Downs syndrom? Vi ønsker å heie på alle andre aktører som jobber for denne saken og er glade for at vi er flere som jobber aktivt for at disse menneskene får økt oppmerksomhet i Norge. Sammen har vi en sterkere stemme. Det er slik vi i Menneskeverd ser det.

Skjermdump fra LInn Rosenborgs blogg

Uredelig

Jeg synes også det er meget uredelig å sette falske merkelapper på oss som «kristenkonservativ organisasjon som vil frata kvinner retten til å bestemme over sin egen kropp, frata homofile deres rett til å gifte seg, med mer.» Hvor har Rosenborg dette fra? Menneskeverd er ingen kristen organisasjon, men bygger på det kristen-humanistiske menneskesynet og en erklæring som heter Lejeune. Til og med Grunnloven slår fast at den kristne og humanistiske arven skal være landets verdigrunnlag. Med andre ord der ikke dette kontroversielt. Vi mener heller ingen ting om kirkepolitikk og om likekjønnede ekteskap. Vi har aldri ment noe om det, og kommer heller aldri til å gjøre det. Organisasjonen har ingen formening heller om hvem som er egnet til å være foreldre. Det faller utenfor vårt mandat. Skulle ønske at Rosenborg selv bedrev god kildekritikk når hun skriver om andre aktører.

Mangfold av meninger

Vi håper at dette kan være en påminnelse om at vi alle også bør anerkjenne det faktum at det finnes ulike meninger og at det finnes et mangfold av dem. Det bør også respekteres. Helse- og omsorgsminister Bent Høie skrev det så klart og godt på sin Facebook-side i går: «Mangfold er etter min oppfatning en styrke for ett hvert samfunn. Der handler om mangfold av mennesker, livsstiler, tro og også meninger. Det er ett syn som jeg oppfatter at Menneskverd deler. De har vist det i handling. En homofil politiker som de har kritisert inviteres som taler flere ganger og en radikal samfunnsmedisiner får deres fremste pris. Det er mangfold i praksis!» 

 

I disse Trump-tider

Donald Trump under valgkampen i oktober 2016. Foto: Gage Skidmore/Flickr

Av Odd Sverre Aasbø, forfatter av boken «Drømmen om Amerika»

Det er lett å bli oppgitt når man ser grupper med amerikanere som jubler for Donald Trump og hyller hans politikk. Det er ikke bare rednecks og hillbillys som er med på denne hyllesten. Det kan ofte virke slik, men det er også store deler av det man kan kalle mainstream amerikanere. På en litt snodig måte kan jeg forstå det, samtidig som jeg synes det er forbasket leit. Til tross for at jeg aldri har vært noen stor tilhenger av det republikanske parti er det nå merkbart hvor stort savn jeg føler for gamle gode republikanerne som Ronald Reagan, Mitt Romney og John McCain. Det er nesten så man savner George W. Bush.

Les også: Dere tar feil. Donald Trump lyver ikke.

Dessverre har merkevaren USA fått seg et kraftig skudd for baugen. Sjansen er stor for at du blir applaudert og møtt med anerkjennende blikk, her i gamlelandet, om du snakker ned USA, og forteller at amerikanerne er noen enkle, dumme og naive mennesker. Samtidig er det åpenbart at færre ønsker å besøke det mektige landet i vest. Den siste tiden er det målt en nedgang på 6-7 prosent færre reisende med fly til USA enn den samme periode for et år siden.

Odd Sverre Aasbø

Men hvorfor blir vi så nedlatende når det kommer til USA og amerikanere? Handler det bare om Donald Trump? Nei, på ingen måte. Denne måten å tenke har vært toneangivende lenge før dette presidentvalget. Til tross for at ingen land har påvirket vår kultur og vårt liv på samme måte. Jeg blir bare så ufattelig lei av det. Først og fremst fordi det er helt feil. Men også fordi det er tuftet på gale slutninger og ikke minst fordi det er dypt generaliserende. Jeg er lei av å høre folk snakke ned et land som har så mange kvaliteter. Et land med innbyggere som er noen av de flotteste, mest inkluderende og varme mennesker jeg kjenner.

Les også: På tide å puste med magen

Jeg har vært mye i USA. For tre år siden kjørte jeg Route 66 på tvers av USA. Da kommer man virkelig under huden på landet og ser det ekte USA. I et så stort land møter man selvsagt mye snodige saker, men inntrykket jeg sitter igjen med er at amerikanere er et folk som byr på seg selv, er utrolig gjestfrie, høflige, rause og ekstremt serviceinnstilte.

Route 66
Licensed from: Creatista / yayimages.com

Alle som noen gang har besøkt USA eller kjenner en eller flere amerikanere, vet at den gjennomsnittlige amerikaner trolig er den beste ambassadør et land kan ønske seg. Den voldsomme nasjonalfølelsen og grensesprengende stoltheten innbyggerne innehar skal man lete lenge etter andre steder, og de vet å skryte av landet sitt. For oss nordmenn kan det hele virke å grense til nasjonalisme, men samtidig kjenner vi på følelsen at mange amerikanere er genuint oppriktige og nærmest selvutslettende i sin vilje til å være gjestfrie og by på seg selv.

Så nei, jeg tror definitivt ikke at alt er bedre i USA. Etter min mening er landet fremdeles på steinaldernivå på enkelte områder. Men USA er uendelig mye mer enn bare Donald Trump. Takk Gud for det. Det er fullt mulig å være glad i USA uten å like alt med USA. Saken er at du vil finne alt i USA. På godt eller vondt. På samme måte som jeg er oppover ørene forelsket i de mange sjarmerende småbyene i Wisconsin, så misliker jeg det meste ved Las Vegas.

Det er slik landet er. USA er et land fylt med kontraster. Det er nettopp dette som gjør USA til verdens mest spennende og fascinerende land. I hvert fall i mine øyne. Det er ikke mulig å forholde seg likegyldig til et land fylt med slike enorme mengder av selvtillit, stolthet og entusiasme. Et land som ofte kan være så optimistisk og fremoverlent at det grenser til det naive. I andre tilfeller er landet grusomt konservativt. Men i bunnen ligger hele tiden en så sterk tro på enkeltmenneskers frihet at den blir selvoppfyllende. På en helt annen måte enn andre land, så er USA landet som har alt. Alt du trenger å gjøre er å lete det frem.

En småfeit person med arbeid utenfor hjemmet

Woman talking on smartphone
Licensed from: LightFieldStudios / yayimages.com

Av Hurpehjørnet

Jeg gruer meg alltid litt til mitt årlige besøk hos bedriftslegen, for da vet jeg at han kommer til å kommentere på at jeg ikke har slanka meg i år heller, selv om jeg på heder og ære påsto i fjor at «jeg har bare hatt en litt aktiv periode på jobben og har ikke hatt tid til å trene».

Nå begynner legen å bli vant til akkurat den unnskyldningen, så han smiler litt og sier at jeg burde tenke på min egen helse, spise sunnerese mindre på tv og trene mer. Og hvert år sier jeg «ha og ja» og går ganske uforpliktende med på at jeg skal bli noe mer enn et støttemedlem på treningssenteret. (Deretter går jeg hjem og tar en pizza og drikker en liter bearnaise-saus på styrten).

Vanligvis går jeg allikevel ut fra legekontoret med godt skussmål, da blodtrykk, kolesterol og andre uhumskheter man må være obs på i min delvis fremskredne alder pleier å være ganske bra.

Innlegget ble først publisert hos Hurpehjørnet.

- Men ikke i år! Jaggu hadde jeg fått litt høyt blodtrykk, og det ville jo gjerne legen se litt nærmere på årsaken til. Han hørte dessuten at Hurpehjertet slo bittelitt ujevnt, og tenkte at han skulle slå to fluer i en smekk og sende meg videre til en kardiolog. Dette tok jeg egentlig med knusende ro - det er jo greit å være føre var, tenkte jeg.

Et par uker senere troppet jeg med friskt mot opp på kontoret til en kardiolog i Oslo. Han satte på meg en haug med EKG-utstyr og målte i vei. Alt var i grunnen ganske greit, men han ville også at jeg skulle måle blodtrykk og hjerterytme under belastning, og dermed måtte jeg plassere ræven på en ergometersykkel, fremdeles tilkoblet en haug med måleinstrumenter.

Etter å ha tråkket i vei en stund var målingen over, og legen fant egentlig ikkeno spesielt som var feil, men blodtrykket var nå fortsatt litt høyt. Hjertet slo imidlertid som det skulle, og det var jo greit å få bekreftet.

En gift kvinne og mor i førtiårene har vært forsvunnet siden tirsdag ettermiddag. Hun kjørte da avgårde i familiens Tesla, men familien er usikker på om hun var på vei til mindfulness-kurs, crossfit, eller inspirasjonskurset i familiefotografering for sosiale medier.

Etter at jeg hadde kledd på meg klærne og tatt av meg alle ledningene ble jeg plassert i en stol for et lite intervju, her blant annet følgende spørsmål kom opp under livssituasjon:

«Har du arbeid utenfor hjemmet??»

Jeg så litt på legen og tenkte meg om en stund. Hva mente han egentlig?

  • Spurte han om jeg stort sett hadde hjemmekontor og kun innimellom dro inn på kontoret?
  • Spurte han om jeg drev eget firma hjemmefra?
  • Spurte han om jeg var hjemmeværende «husmor»?

Etter å ha tenkt meg litt om kom jeg frem til at det var mest nærliggende at alternativ 3 var den riktige tolkningen av spørsmålet. Han så nok at jeg ble litt forvirra, for han kjørte på med litt videre informasjon:

Ja, du skjønner, grunnen til at jeg spør er jo at det har blitt mye mer vanlig at dere kvinner oppfører dere helt som menn! Dere jobber og stresser og drikker alkohol og røyker og alt mulig, og da må dere jo bare regne med at de sykdommene som tidligere var forbeholdt menn nå også har sneket seg innpå dere! Dessuten er ingen kvinnehjerter like, så det som kan være varsel om et infarkt hos den ene kan bare være noe helt ufarlig hos den andre. Så veldig vanskelig å si noe om. Og dessuten var det dere som absolutt ville ha denne likestillingen, så dere får i grunnen bare takke dere selv!

- Så det du sier er at du ikke aner om jeg har hjerteproblemer eller ikke, fordi vi kvinner er helt ustandardiserte når det kommer til hjertet, og jeg kan falle om i morra eller leve i 50 år til uten problemer? Og siden jeg har «arbeid utenfor hjemmet» så har jeg blitt en mann og har selv skylda whatever hjerteproblemer som kommer min vei?

(Det hører med til historien at jeg begynte å bli lettere irritert på dette tidspunktet.)

- Og da avhjalp han situasjonen med å kjøre på med at jeg var for feit, og måtte slanke meg 4 kilo.

Ok. Jeg veit at jeg er for feit, og det var jo ikke så masse å skulle slanke seg 4 kilo. Det klarer jeg på ei uke, og jeg klarer også fint å legge på meg de 4 pluss en ekstra kilo uka etter der igjen. På den annen side, av nysgjerrighet måtte jeg bare spørre litt, noe som resulterte i følgende samtale:

Jeg: Du sier at jeg er for feit, og må slanke meg 4 kilo. Hvorfor akkurat 4 kilo?

Han: Jo, det er fordi det er akkurat 4 kilo som skal til for at du ikke blir ansett som overvektig.

Jeg: Tror du at helsa mi blir veldig mye bedre av å gå ned 4 kilo? Går risikoen ved at jeg har «arbeid utenfor hjemmet» og derfor har blitt en mann over da?

Han: Nei, men du kommer sikkert snart i overgangsalderen, og da er det 4 kilo mindre å bære på. Det er bra for blodtrykket også, det. Det beste for deg er nok om du hadde jobbet deltid, så slapp du å ta deg av hjemmet samtidig som du har fulltidsjobb.

Jeg: (Og nå begynner det egentlig å komme litt damp ut av øra på meg) Jeg tar meg egentlig ikke av hjemmet, jeg. Driter langt i om det er litt støv i hjørnene - det tar nemlig mannen min seg av, og til din informasjon har også han arbeid utenfor hjemmet! (Egentlig er det delt ansvar for hjemmet, men jeg måtte bare si det)

...insert lang, klein pause her...

Legebesøket ble i grunnen avsluttet med at vi nok var enige i at vi var uenige i hvordan vi kvinner burde leve livet vårt, hvor feite vi burde være eller ikke burde være, og hvorfor (etter mitt syn) det er bedre å være litt overvektig og stort sett i godt humør enn slank, sulten og sur.

På den annen side - det kan jo hende at jeg hadde vært mye flinkere til å skrive innlegg på denne bloggen dersom jeg hadde vært slank, sulten og sur, så aldri så galt at det ikke er godt for noe.

..en annen sak er at jeg tror neppe blodtrykket ble noe bedre av samtalen.

Av nysgjerrighet måtte jeg Google «arbeid utenfor hjemmet». Det meste av treffene dreide seg om skatteregler for pendlere, men jeg fant også følgende juvel i søkeresultatet:

«Sosialdepartementets statistiske undersøkelse om gifte kvinners arbeid utenfor hjemmet : (En enquete-undersøkelse utført for Sosialdepartementet)»

Publisert i 1950.

Så er du ei litt overvektig hurpe som også har arbeid utenfor hjemmet: You brought it on yourself. 

Journalister bør tenkte gjennom hvordan de fremstiller Listhaug

Sylvi Listhaug
 

Selvsagt har journalistenes verdisyn og politiske ståsted betydning, selv om journalistikk er et fag og ikke en trosretning. Derfor skal vi ikke avfeie diskusjonen om vår rolle, men delta aktivt i den.

Av Reidun Kjelling Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening

At norske journalister er «venstrevridde» politisk er ingen nyhet. Den årlige medieundersøkelsen fra Nordiske Mediedager har vært gjennomført årlig siden 1999. Bare en gang har den vist et borgerlig flertall. Det var i 2013. «Journalistenes storting» er rødere enn folkets. I fjor viste undersøkelsen at journalistene ga flere stemmer til Rødt, SV og Miljøpartiet enn folk flest. Frp fikk ingen mandater i journalistenes storting.

Den skarpeste kritikken om venstrevridde journalister kommer fra nettopp Fremskrittspartiet. Det er heller ikke noe nytt. Carl I Hagens omdøping av NRK til ARK er velkjent politisk retorikk fra en politiker som har fått god drahjelp fra mediene over mange tiår.

Reidun Kjelling Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening. Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

Har Listhaug skylda?

Folkelig opposisjonspolitikk med et språk folk forsto, var oppskriften. De enkle løsningene passet hånd i hanske med tabloid nyhetsjournalistikk. Samtidig har det kommet kritikk fra Frp-hold om at pressen behandler Frp-politikere strengere enn andre, at det finnes eksempler på demonisering, kanskje særlig når det gjelder Sylvi Listhaug. Det ferskeste eksempelet er Mahad-saken der TV 2 i starten fremstilte det som om at bioingeniøren som skulle utvises etter 17 år i Norge var  «offer for Listhaugs knallharde linje». Så viste det seg at saken var satt i gang lenge før Listhaug var tiltenkt jobben som statsråd.

Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt, spurte nyhetsredaktør Erik Stephansen i Nettavisen - og svarte at det virket ulogisk å hjelpe Listhaug til å få alle innvandringsdebatter til å handle om henne.

Stephansen har rett. Vi skal tenke gjennom hvordan vi fremstiller både Listhaug og andre maktpolitikere, uavhengig av politisk farge og ståsted. Det gjør vi best ved å ha en levende debatt i redaksjonene, være kritiske til vår egen rolle - slik vi også blir påminnet om i Vær Varsom-plakaten - og først og fremst sørge for å jobbe etter profesjonelle standarder. Og så kan det være nyttig å minne om at politikken altså er viktigere enn politikerne. På samme måte som journalistikken er viktigere enn journalistene.

Vær-varsom-plakatens svar

I øyeblikket har vi en president i verdens mektigste land som daglig setter en ny standard for usaklighet når det gjelder karakteristikker av journalister og medier. Han er mer opptatt av å klistre merkelapper på journalister og medier enn av å diskutere innholdet i de sakene han misliker. Det er lett å bli provosert, oppgitt og ty til skyttergravsretorikk. Velge de hardeste vinklingene med bilder som understreker dette. Men det skal vi ikke gjøre.

Vi skal verne om uavhengigheten vår, ta vare på troverdigheten og integriteten. Det gjør vi ikke med å gå i krig med kritikerne våre. - Vi skal være «ekle og frekke og ubehagelige» sa Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein i en debatt i regi av Stortingets presselosje i januar.

Det var selvfølgelig samfunnsoppdraget satt på spissen, men personlig tror jeg slik retorikk kan være skadelig for journalisters troverdighet.

Vi skal stille ubehagelige spørsmål, ikke opptre ufint og ekkelt. Å være kritisk er ikke det samme som å være sint. Og vi skal alltid skille mellom fakta og kommentar. Også det er en sentral del av presseetikken og sitter i ryggmargen til de aller fleste journalistene. Det er i det hele tatt fascinerende hvor mange av svarene på disse utfordringene som finnes i Vær Varsom-plakaten.

Hvem blir journalist?

Det at journalister og redaktører aktivt deltar i diskusjonen om vår egen rolle betyr ikke at vi skal la våre selvkritiske spørsmål utnyttes i noens lettvinte politiske retorikk. Naiv selvpisking er ikke medisinen, men en åpen og konstruktiv debatt både internt i redaksjonene og ute i samfunnet. Her hører det også med en diskusjon om hvem som blir journalister.

Hvordan rekrutteres journalister i dag?

Hvilke verdisyn har de?

Oppstår journalistiske blindsoner ikke bare som følge av redaksjonelle prioriteringer, men også fordi det er spørsmål som aldri blir stilt av norske journalister?

Har vi for homogen bakgrunn?

Rekrutterer redaktørene journalister som tenker for likt dem selv?

Er journalistikken i ferd med å bli for akademisk og for lite praktisk?

Stryker ingen med håra

Gode journalister stiller kritiske spørsmål. Gode journalister biter seg fast. De er ikke enkle å lede - bare spør de drøyt 700 medlemmene i Norsk Redaktørforening. Mange av oss har fått tilbake medarbeiderundersøkelser og kikket misunnelig over på scoren til salgssjefen som hylles av sine tilfredse medarbeidere. Journalister er per definisjon i opposisjon. De stryker ikke noen med håra - og slett ikke sjefen.

Akkurat denne egenskapen - medfødt hos noen - tillært hos andre - forteller mye mer om journalistisk ståsted og verdivalg enn hvilket parti de stemmer. Det finnes mange journalister som er politisk engasjert - bevares. Noen har en fortid i politikken, andre går motsatt vei - fra journalistikken til politikken. Men de aller fleste journalister jeg har truffet gjennom mine 25 år i yrket, har et brennende ønske om å gjøre en forskjell, forandre verden litt, men aller viktigst - være et talerør for de som ikke kan rope så høyt, beskytte folk mot overtramp og overgrep - og passe på makta.

Og makta skal passes på uansett hvem de er og hvilken politisk farge de har.

Innlegget ble først publisert i Mediedebatt. 

Ingen skam å bli norsk

Du trenger ikke ha gått på ski til Tuvahytta på Hardangervidda for å kunne kalle deg norsk, men saft suse så gode vafler de har! Foto: Fredrik Drevon.


Når de fleste tyrkere bosatt i Norge stemmer på Erdogan, er det på høy tid å snakke om assimilering.

Av Fredrik Drevon, journalist.

I VG 14. mars stiller advokat Derya Incedursun et retorisk spørsmål, basert på stereotype påstander om norsk identitet:

«Hva vil det si å være norsk? Er det ytre kjennetegn som hudfarge, er det et krav at man må ha norrøne røtter og være etterkommere av vikingene?»

Da vil jeg spørre Incedursun, som har bakgrunn fra Tyrkia, og har bodd i Norge siden hun var ti måneder gammel:

Tror du virkelig at man må ha en bestemt hudfarge, seldsjukkiske røtter, og være etterkommer av osmanere, for å kunne kalle seg tyrkisk?

Alle skal med

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sa nylig til Dagsavisen at assimilering ikke bare er en parentes i debatten om økonomisk integrasjon, men at «Det er en helt reell og viktig diskusjon å ha.»

Så hvordan går det med assimileringen av tyrkere i Norge?

Fredrik Drevon

 

Er personer bosatt i Norge med bakgrunn fra Tyrkia i stor nok grad en del av det Røe Isaksen kaller «det store norske vi», også kjent fra Arbeiderpartiets slagord «alle skal med»?

Assimilering i denne sammenheng handler om å samles om noen felles verdier som er forankret i et nasjonalt lovverk, og praktisert over tid.

Likhet er et eksempel på en verdi som er viktig i Norge, selv om likhet også er viktig i en rekke andre land.

Dessverre har Norge i for liten grad klart å selge verdier som demokrati, likestilling og ytringsfrihet til våre medborgere med bakgrunn fra Tyrkia, et land der egalitære og pluralistiske verdier nær sagt er bannlyst.

For eksempel sitter rundt 150 journalister og forfattere i fengsel i Tyrkia, ifølge organisasjonen PEN.

Erdogan størst i Norge

De fleste tyrkiske statsborgere bosatt i Norge støtter en autoritær leder som brutalt har underminert demokratiet, rettssystemet og nyhetsmediene i sitt eget  

land.

I Tyrkias parlamentsvalg i november 2015, stemte 1503 tyrkere i Norge på Erdogans islamistiske AK Parti. Det betyr at Erdogan vant valget i Norge med 52,56 prosent av stemmene.

Deretter fulgte det kurdiskvennlige HDP, med 22,07 prosent. Det liberale, sekulært orientert partiet CHP, som er ble grunnlagt av Atatürk, landet på 14,97 prosent. Nasjonalistpartiet MHP fikk 8,1 prosent av stemmene.

Når jeg trekker frem valgresultater fra november 2015, er selvfølgelig ikke min intensjon å kritisere tyrkere, eller norsk-tyrkere, men å peke på konsekvensene av en passiv og naiv integreringspolitikk.

Jeg har selv sterke bånd til Tyrkia, da min kone er tyrkisk. Dessuten har jeg bodd og arbeidet i Tyrkia, og lært det vakre tyrkiske språket.

Tyrkere blir amerikanere

Imidlertid har assimilering av tyrkere vært mye mer vellykket i USA enn i Norge, hvis assimilering handler om å omfavne vertslandets verdier.

Ved det tyrkiske parlamentsvalget i november 2015, fikk Erdogans AK Parti bare 19,96 prosent av stemmene i USA. Det sekulære partiet CHP vant i USA, og HDP tok andreplassen.

Erdogans parti er altså størst blant tyrkere i Norge, men bare tredje største blant tyrkere i USA.

Noen vil kanskje forklare denne forskjellen med at en stor del av tyrkerne i Norge kommer fra den svært religiøse byen Konya.

Til det vil jeg svare at AK Parti ikke bare er et distriktsfenomen, men også suverent størst i Istanbul.

Jeg tror tyrkere flest i USA har assimilert amerikanske verdier, fordi assimilering i USA, i motsetning til i Norge, regnes som en berikelse og ikke som et overgrep. I USA blir «alle» amerikanere. Det er immigrantenes privatsak å pleie sine kulturelle røtter.

Nordmenn har mye å lære av tyrkere, blant annet respekt for eldre, og måten man samles på rundt frokost. I motsetning til Norge, har Tyrkia filmregissører i verdensklasse.

Tabuer blant tyrkere

Imidlertid er Tyrkia en katastrofe når det gjelder ytringsfrihet, noe som også påvirker tyrkiske miljøer i Norge. Det hersker mye hat og forakt mellom Erdogan-tilhengere og gulenister her på berget.

Andre tabuer er den borgerkrigslignende situasjonen i det sørøstlige Tyrkia, og Atatürks uavklarte posisjon. Offentlig kritikk av Erdogan er et minefelt.

En norsk-tyrkisk kvinne opprettet i vinter en Facebook-gruppe der hun trommet sammen til en markering på Stortingsplassen 10. mars. Parolen skulle være nei til større presidentmakt i Tyrkia.

Ikke uventet avlyste hun markeringen.

Skjermbilde av en planlagt markering i Oslo mot mer presidentmakt i Tyrkia. Norsk-tyrkeren som planlagte markeringen avlyste den selv.


Trolig skjønte hun at det ville bli en for stor sosial belastning å være fanebærer for nei-siden frem mot den tyrkiske folkeavstemningen 16. april. Erdogan betegner nei-siden som forrædere.

Da AK Parti-veteranen Cuma Icten besøkte Drammen for å holde det som åpenbart var et valgkamp-møte, fikk ikke media dekke møtet.

Hvis advokat Derya Incedursun vil «bli norsk», kan hun starte med å kjempe for at ytringsfriheten som etniske nordmenn nyter godt av, også i praksis skal gjelde i politiske debatter blant tyrkere og norsk-tyrkere bosatt i Norge. Debattklimaet på tvers av de tyrkiske miljøene i Norge er preget av sosial kontroll og selvsensur.  

Og hvem vet, kanskje Incedursun nedstammer fra Harald Hårdråde, eller en av de andre vikingene som reiste til Miklagard?

Slik dreper du idrettsgleden til barnet ditt!

Når ungdom presses til å drive med idrett, og voksne bestemmer hvordan de skal gjør det, da blir idrettsungdom lei. Men du kan unngå at barna dine mistrives, blir stresset og presterer dårlig på sikt.

Av: Hedda Berntsen, Idrettsforsker ved NIH

Denne kronikken ble først publisert på forskning.no.

Grunnene for hvorfor ungdom driver med idrett kan være ungdommens egne, altså fordi det er gøy eller meningsfullt. De kan også være basert på kontroll, press og belønning fra foreldre og trenere. Når idrettsungdom driver med idrett fordi det er gøy og meningsfullt, trives og lærer de bedre, det viser forskningen innen selvbestemmelsesteorien.

Oslo 20131127.Hedda Berntsen på landslaget i skicross.Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Hedda Berntsen har VM-bronse i slalåm, og OL-sølv i skicross. Hun jobber som idrettsforsker ved Norges Idrettshøgskole

 

Trenere og foreldre er i en unik posisjon, og kan bidra til å fremme eller hemme unge idrettsutøveres motivasjon. Hva dere sier og gjør kan få stor innvirkning på utøverne.

Det er tre grunnleggende psykologiske behov som er avgjørende for menneskelig motivasjon, ifølge en av nåtidens mest anerkjente motivasjonsteorier, selvbestemmelsesteorien til psykologiprofessorene Edward L. Deci og Richard M. Ryan. Det er behovet for autonomi (eierskap), kompetanse (mestring) og tilhørighet. Idrettsgleden drepes når disse behovene ikke tilfredsstilles. Her er noen typiske tabber.                                                                                                                                  
Tabbe 1: Du styrer fjernkontrollen

Alle har behov for å føle eierskap til egen idrettsaktivitet ? å føle at dette er deres eget prosjekt. Når noen andre styrer fjernkontrollen blir idretten mindre gøy!

Du lurer kanskje på om du styrer fjernkontrollen til din datters idrettsdeltakelse? Når du bruker egen skuffelse, trusler, eller belønning for å få datteren din til å trene mer, da styrer du fjernkontrollen. La være om du ønsker positiv deltakelse på sikt!

Oppmøteplikten er en annen måte å styre fjernkontrollen. Oppmøteplikten oppleves ikke nødvendigvis som press, om utøverne ønsker å trene så mye som trenerne og klubben ønsker - da trenges den heller ikke. Men hvis utøverne går på trening fordi de vet at det vil få negative konsekvenser for dem om de ikke kommer, da er det treneren som styrer fjernkontrollen. De negative konsekvensene kan være alt fra å ikke få spille kamp til at treneren blir sur, skuffet eller sint på dem.

Med innføring av oppmøteplikten blir det for mange barn og ungdom vanskelig å fortsette med idrett av indre grunner. Disse utøverne ønsker kanskje bare å trene en gang i uken, eller delta bare fordi det er gøy.

Tabbe 2: Du snakker for mye om resultater

Alle utøvere har også behov for å føle at de mestrer øvelser og aktiviteter på treningen. Vi vet at en stor grunn til frafall er når utøverne ikke lenger føler seg flinke. Datteren din kan føle seg flink basert på egen fremgang, eller om hun er bedre enn de andre.

Hva du gjør, virker inn på datteren din sin følelse av å være flink. Hva spør du barnet ditt om etter konkurranser? Fokuserer du på innsats, glede og mestring eller er du mest opptatt av å sammenlikne med de andre i konkurransen? Konkurransepregede miljø der resultater definerer sosial status innvirker negativt på utøvernes følelse av mestring.

Tabbe 3: Du bryr deg bare om eget barn

Å føle tilhørighet er avgjørende for motivasjon med høy kvalitet. Tilhørigheten undertrykkes om lagfølelsen ofres på bekostning av resultat-jag. Når utøverne føler at de er del av gjengen, er behovet for tilhørighet tilfredsstilt. Hvordan vi som voksne behandler alle i treningsgruppen spiller inn på tilhørighetsfølelsen. Heier dere på alle i gruppen? Om ikke bidrar dere til at idretten blir mindre gøy.

retningslinjer for ungdomsidrett oppfordrer Norges Idrettsforbund til at ungdommen selv skal få bestemme hvor mange idretter de driver med, og planlegge egen idrettsdeltakelse med treneren.

Ønsker du idrettsglede for ditt barn? La barn og unge styre fjernkontrollen selv!

Av: Hedda Berntsen, Idrettsforsker ved NIH

Denne kronikken ble først publisert på forskning.no.

Slik kan alle få boliglån - i dag

Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

Aldri gjort det før? Vel, første steg på veien er å få et finansieringsbevis fra banken.

Av Gerhard Bollmann Leknes, eiendomsinvestor og -utvikler

Alt for mange tenker at det er umulig for dem å skaffe til veie et boliglån i dag, derfor venter de ofte langt lengre enn strengt tatt nødvendig med å komme seg inn på boligmarkedet. Som de fleste av oss vet er en boliginvestering over tid nesten uten unntak en god investering. Joda, vi hadde et boligkrakk som begynte såvidt i 1987 og som varte i ca fem år hvor prisene stupte hele 37 prosent. Men selv for dem som hadde kjøpt helt på topp, rett før krakket, ble investeringen svært lønnsom så lenge de hadde is nok i magen til å sitte med boligen ut krakket og vente på den eventyrlige økningen, som vi så starten på i 1992, og som har vart helt frem til i dag. Vi vet også at det oftest lønner seg å komme inn på et så tidlig tidspunkt som mulig.

Så hva er det du venter på? 

Først, til deg som tror du ikke kan få boliglån:

Ok, la os ta «basketcasen» først. Kanskje tenker du at: «Ja men jeg får det ikke til uansett! Jeg har betalingsanmerkninger, inkassoer og ikke et rødt øre på kontoen.» Så flott, sier jeg! Du visste kanskje ikke at Husbanken setter som krav at du er nødt til å ha nettopp betalingsanmerkninger for å få lån hos dem? I tillegg må du ha fått et nei av en annen bank på en boliglånssøknad. Dette gjør du enkelt ved å søke boliglån i en av storbankene via nett, og når avslaget tikker inn så tar du bare vare på dette og benytter det som dokumentasjon i lånesøknaden din hos Husbanken.

Mens du får forbrukslån via SMS, blir det stadig vanskeligere å låne penger til å kjøpe seg en bolig.

Dette høres kanskje ikke så vanskelig ut? Husbanken er en bank eid av staten som er en slags hybrid mellom boligbank og velferdsetat. Tanken er at fikser du ikke å få boliglån på egen hånd så skal Husbanken hjelpe deg da de har som visjon at, sitat: «alle skal kunne bo godt og trygt». Nå får du riktignok ikke det høyeste lånet i Husbanken, tvert om, du får et beskjedent lån som skal dekke det mest grunnleggende. Men det hjelper deg i hvert fall til å komme deg inn på markedet.

I tillegg får du markedets absolutt laveste rente, og er du lur i utvelgelsen av bolig kan denne, som andre investeringer, bli en aldri så liten gullgruve. 

Gerhard Bollmann Leknes

Hvordan få best mulig boliglån?

Sånn, da har vi fått dekket de av dere som trodde dette ikke gjaldt dere. For dere som har litt penger oppspart, eller kanskje en snill forelder eller en venn som kan være kausjonist, samt har en forholdsvis ryddig økonomi uten betalingsanmerkninger. Fortsett å les. 

Den islamske finansverdenen har funnet mange omveier rundt renteforbudet i Koranen. Nå er det bare et tidsspørsmål før DNB tilbyr islamske lån.

Du tenker kanskje: «Jeg prøver et par banker og ser hva jeg får. Går det så går det, går det ikke får jeg vente litt til.» Dette er alt for slapt og jeg skal fortelle deg hvorfor. Den gjeldene renten er som du sikkert vet prisen for penger for øyeblikket. Banker plusser på denne renten med en tilleggsrente for å sikre sin fortjeneste. Og nettopp på dette punktet er det stor forskjell hva angår pris for de pengene du skal låne. For noen kan en desimal på en prosent høres lite ut, men jeg skal love deg at det er merkbart på månedsbetalingen når en opererer med lån på flere millioner. De som driver business og andre som har satt seg godt inn i dette vet at renten har mye å si, og bruker derfor titt og ofte tid på å forhandle ned renten.

1. Lag en liste

Heldigvis er det flere kalkulatorer tilgjengelig på nett som viser hvilken rente de forskjellige bankene gir under ulike forutsetninger, så du slipper å hente inn denne informasjonen på egenhånd. Bruk disse godt og lag en liste med de bankene som har lavest rente og som kan tilby deg boliglån. 

Det vil si, det finnes over hundre banker i landet og flere av disse gir bare lån under visse forutsetninger som geografi (hvor i landet du bor) og medlemskap i forskjellige organisasjoner (oftest fagforbund). Hopp over disse om det ikke er relevant, og lag en liste på mellom 10 til 30 banker som er aktuelle for deg, med banken med lavest rente på topp.

Hæ? 10 til 30 banker sier du? Jepp! Dette er den viktigste investeringen din noen gang. Dels fordi det høyst sannsynlig er din foreløpig største investering, og dels fordi det kanskje er din første ordentlig store investering og da er det viktig at forutsetningene er så gode som overhode mulig, slik at du får mest mulig igjen for investeringen din. Enten du bare skal ha denne ene, eller om du tenker større business, er det viktig at du så raskt som mulig får forvaltet investeringen din optimalt slik at du kan investere på nytt, eller bare ha penger til overs til en snasen ferie med dama eller typen.

Gå inn på nettsiden til de bankene du har valgt ut og finn en kundebehandler (kanskje en som ser ekstra snill ut?) som du noterer ned navn og nummer på. Når du sjekker hvilke banker som har best rente vil du se at de tradisjonelle storbankene ofte kommer langt ned på listen. Ofte kan de små bankene rundt om kring i distriktene gi bedre betingelser enn storbankene. Og enda bedre, de er ofte mye enklere å få lån hos. Vær, som sagt, obs på at noen av distriktsbankene bare gir lån til folk med tilknytning til distriktet, men det gjelder langt fra alle. Om du støter på en slik bank hopper du bare over til neste på listen.

2. Finn frem alt du trenger

Vel, nå har du listen. Hva nå? Finn frem den siste selvangivelsen din, dine tre siste lønnsslipper, arbeidskontrakten din, screenshot av bankinnskudd, og om du har utdannelse, ha klar bekreftelse på dette. God utdannelse kan banken se på som en fremtidig inntektsgaranti, og således lempe på kravet om 15 prosent egenkapital.

Summen av alle tingene jeg nevner i denne artikkelen kan i utgangspunktet lempe på egenkapitalskravet, så pass på å gjøre et godt og grundig forarbeid, og vis deg fra din beste side. Kausjonist er bra å ha nesten uansett, om du ikke er stinn av gryn, så om du har dette tilgjengelig, snakk med vedkommende slik at personen er klar over at du har med dette momentet.

Om du har bil eller andre ting av verdi, ha også dette listet opp. Banken elsker om du sier at du skal selge bilen din, dels fordi det antageligvis genererer noe penger til egenkapitalen (om ikke bilen din er lånt til over antennen?) og dels fordi det reduserer dine månedlige utgifter å ikke ha bil, slik at du kan håndtere mer lån. En hver form for betydelig verdi, løst eller fast, hjelper til å øke bankens opplevelse av sikkerhet for deg som potensiell kunde.

Om du jobber på provisjon eller har en litt utydelig lønnsmodell på jobben kan du også be sjefen om å skrive et dokumentet om antatt årsinntekt, og om sannsynligheten for at dette inntreffer. Dette kan være gull verdt!

3. Ring! Kundebehandlerne biter ikke

Neste steg er å gå inn på et rom du kan være for deg selv og starte med å ringe kundekonsulentene på listen din. Om du føler deg usikker på hva du skal si, skriv et kort lite manus.

«Hei dette er Ola/Kari Nordmann på tråden! Jeg har hørt mye bra om dere og jeg ønsker å se på muligheten for å få et boliglån hos dere? Jeg har følgende dokumentasjon for hånden?»

Skru på sjarmen, vær hyggelig og pass på at samtalene går flytende og fint. Om du skulle synes det er litt ekkelt i starten får du god trening og blir varm i trøya etter noen samtaler. Husk, du har jo laget en lang liste. Ikke sant? Om du føler deg veldig usikker, snu listen, slik at du får de minst interessante bankene øverst og begynn med å ringe dem, slik at du får manuset inn under huden.

Husk at bankene vil i prinsippet gi så mange boliglån som mulig, det er blant annet slik de tjener penger. De må bare forsikre seg om at de ikke tar en uforholdsmessig høy risiko. Og da kan inntrykket av deg, det at du eksempelvis er en selvsikker, hyggelig og overbevisende person, være et av mange moment som får vektskålen til å tippe over mot at de gir deg klarsignal på lånet.  

For å ta meg selv som eksempel, da jeg første gang fikk boliglån så ringte jeg 28 banker før jeg fikk et tilfredstillende lån. Jeg hadde en svært vanskelig oppgave foran meg da jeg verken hadde egenkapital, kausjonist, noe særlig til lønnshistorikk eller annet jeg kunne skilte med. Men godt pågangsmot og litt overtalelsesevne gjorde at jeg endte opp med et førstehjemslån på 4 millioner uten sikkerhet, og med svært gunstig rente.

Nå behøver du kanskje ikke ringe fullt så mange banker, men hold muligheten oppe. For å bruke noe som minner om en klisjé så er det ofte slik at om en vil noe hardt nok, får en det ofte til selv om forutsetningene kan se dårlige ut.

Lykke til!

Så for å oppsummere: Lag en liste over banker med lav rente, forbered deg godt, ta ringerunden, og selg deg inn. Si at du ønsker et finansieringsbevis som ligger opp mot øvre grense av hva du kan låne, slik at handlingsrommet ditt blir så stort som mulig når du skal finne drømmeboligen. Du behøver ikke nødvendigvis å bruke alt når du i neste steg skal velge rett bolig, men det er alltid fint å ha flere muligheter å velge mellom så lenge du har kontroll på økonomien din. 

Merk at noen banker ønsker å være delaktig i prosessen med valg av bolig, grunnet blant annet løpende kostnader på boligen, samt gjøre et eget anslag på hva den utvalgte boligen er verdt før de gir deg et endelig «go» på investeringen.

hits