Vi har sett det før og vi fikk en forsmak på sesongen 2016 da Molde gjestet Lerkendal i mai. Da kom hatplakatene frem, sammen med en rekke andre ytringer som ikke handler om annet en mobbing og ren sjikane.
Jeg vil ikke lage ekstra PR ved å gjenta hva som sto på disse plakatene. Maskerte og umaskerte RBK-fans på kamp med «hatet» som det mest synlige varemerket. Ikke rivaler, ikke gode supportere, nei, dette dreier seg om noe helt annet.
Det har lenge vært en kjensgjerning at den årlige fotballkampen mellom Molde og Rosenborg ikke er en familiedag, der man tar med seg kone og barn og drar for å se god tippeligafotball.
Nei, dette er den kampen da man ikke lar barna få lov til å være med. Eller det som verre er, den dagen da barna selv ikke tør å være med.
Kan ikke bagatelliseres
Historiene er for mange og sanne til at dette lenger kan bagatelliseres. Og når RBK-supportere står igjen på Aker Stadion med knyttede never og store bannere med «Vi hate Molde by» mister også vi voksne lysten til å gå på fotballkamp.
Er det slik vi ønsker fotballen i fremtiden? Skal barn på 8-15 år holdes hjemme fordi enkelte lag profileres gjennom slik oppførsel fra et fåtall supportere?
En av de viktigste begrepene Nils Arne Eggen innførte med sitt Rosenborg var folkelighet. Nils Arne, jeg savner deg!
På slutten av 90-tallet satt hele Norge benket foran TV-skjermene når RBK spilte Champions League. Og de håpet på norsk seier. Fordi RBK var folkelig. Fordi RBK i Europe var hele Norges fotballag. I dag sitter de ikke foran TV-skjermen. Og ikke ønsker de at RBK skal vinne heller.
Så til den aller viktigste delen. RBK er medlem i MOT. RBK har derved en profil som aktivt skal bekjempe mobbing.
Innlegget fortsetter under bildet.
Supporter: «Jeg har vært en glødende RBK-supporter siden 1960» skriver Arne Indset om bakgrunnen for sitt engasjement.
Trist å lese
Det var trist å lese om femteklassingen som flyttet fra Molde til Trondheim i fjor der han begynte på ny skole. Han syntes nok ikke det var kjekt å reise fra alle vennene i Molde for å begynne i et helt nytt miljø i Trondheim. Han var bare ti år gammel. Tenk dere opplevelsen da de litt eldre guttene på skolen begynte å synge «Vi hate Molde by»?
Tar RBK- ledelsen selvkritikk?
Tendensen til denne mobbingen har tiltatt gjennom flere år uten at noen har gjort noe for å få slutt på uvesenet.
Dere har gjennom flere år akseptert at barn og ungdom kan synge «Vi hate Molde by» kamuflert som ekte RBK-supportere. RBK tok ansvar og sendte to spillere til skolen for å bøte på såret. Skal dere fortsette med å reparere eller er det nå tid for forebygging?
Idoler påvirker
Jeg skjønte heller ikke hvorfor dere feiret seriegullet i høst med å hate Molde by. Den så jeg ikke komme. Dere vet at barn og ungdom blir påvirket av sine idoler? Hvorfor skal barn i Trondheim lære at det å hate Molde by er kult? På tide å ta konsekvensene på alvor?
Jeg var på cupfinalefesten på Rockefeller kvelden før den store kampen i fjor høst. Hva hadde supportersangen «Vi hate Molde by» der å gjøre? Vi skulle jo spille mot Sarpsborg.
Kjære RBK- ledelse og Kjernen SLUTT Å HATE - FORTSETT MED SHALALA.
Hvem jeg er? Jo, jeg er oppvokst på Lerkendal med John Krogh, Ivers og Gøran Sørloth som forbilder. Jeg har vært en glødende RBK-supporter siden 1960 og har vært med på alle eventyrene.
En offshore-arbeider på Edvard Grieg-plattformen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Av Andreas C. Halse, daglig leder i Svenssonstiftelsen
Streiken i oljeservice handler om kriseforståelse. Nærmere bestemt arbeidsgivernes forsøk på å bruke krisa til å få gjennom krav de alltid har drømt om.
Norske oljearbeidere er nervøse nå. Har vært det lenge. De ser selskapene kutte, og de sitter i forhandlingsmøter. Lurer på hvem som er neste mann ut. Diskuterer mulige alternativer med familien, sånn hvis alt skulle gå til helvete.
Mange har stått på i årevis. Vært borte fra familien ukevis i strekk og vært en sånn mamma eller pappa som det føles som om aldri er hjemme. De har bygd plattformer, vedlikeholdt utstyr, reparert ting som går i stykker og sørget for at statsbudsjettet har en inntektsside.
Samtidig har de sett på at ledelsen i de store oljeselskapene har tatt ut stadig større bonuser. I statens eget selskap, Statoil, har ledelsen tjent seg rike mens de har skuslet bort mye av det overskuddet som har blitt skapt av driftige arbeidsfolk i Nordsjøen. Gjennom risikable og ulønnsomme investeringer i utlandet har ledelsen pleiet sitt eget ego samtidig som de har tapt penger i et rasende tempo. De enorme tapene har imidlertid ikke ført til noen som helst endring i bonusene til de på toppen. Det har blitt åpenbart for alle i bransjen at posisjon overskygger prestasjon i lønnspolitikken.
Innlegget fortsetter under bildet.
Andreas C. Halse Foto: Aftenposten
Sannheten om sutrete oljearbeidere
«Overbetalte og privilegerte», «Sutrete og kravstore». Karakteristikkene har haglet. Ikke mot ledelsen i selskapene, men mot de på plattformene. De som jobber om natten, mens sjefene sover. De som er ute og fikser ting som går i stykker, selv om det er kaldt og altfor høye bølger.
Selv om den sosiale dumpingen har tiltatt i styrke også i Nordsjøen, har ikke lønningene vært dårlige for de fleste. Det har også vært noe av det beste med den norske modellen. Det er strengt tatt ingen god grunn til at de som gjør jobben, skulle være unntaket i en bransje som har kastet penger på de fleste problemer.
300 tatt ut i streik
Dessuten blir lønningene ofte overdrevet. I oljeservice som streiker nå, er lønnen 630.000 i året inkludert tillegg. Godt betalt? Ja. Uanstendig? På ingen måte. I 2014 var gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på om lag 490.000. Altså har litt over 100.000 vært kompensasjon for det mildt sagt spesielle livet det innebærer å være nordsjøpendler.
Jeg har aldri skjønt problemet med at folk i helt vanlige jobber kan ha ganske god råd i Norge. I en tid hvor lederlønningene skyter i været, formuene samler seg på stadig færre hender enn før og forskjellene øker, er det minste problemet i verden at vi har en middelklasse med grei kjøpekraft. Snarere tvert imot. Det at vanlige folk i vanlige jobber har råd til å dra til Syden og kanskje pusse opp litt på hytta er et tegn på et samfunn som fungerer godt.
Mer fleksibilitet fra de mest fleksible?
Det spesielle med streiken som er i gang i oljeservice, er at de som allerede er mest fleksible i Nordsjøen, blir angrepet for både lønnsnivå og manglende fleksibilitet av et sjikt som har vært fullstendig ute av stand til å vise noen form for moderasjon de siste tiårene.
Så nå sitter de der i Nordsjøen eller venter på neste turnus og er nervøse for fremtiden. De ser venner miste jobben og at landsdelen sliter.
- Nå er det krig
Alle skjønner at det ikke er manglende fleksibilitet i turnusordningen til ansatte i oljeservice som har skapt oljekrisa. Allikevel er det nettopp krisa Schjøtt Pedersen og resten av arbeidsgiverne skyver foran seg i sine krav om reallønnsnedgang og mer fleksibilitet blant Nordsjøens mest fleksible arbeidsfolk.
Arbeidsgiverne vil sette alt inn på å få oss til å tro at de streikende ikke har forstått krisa i denne konflikten, men problemet er et helt annet. Nemlig at arbeidsgiverne forstår krisa utmerket og de vet godt hvordan den skal brukes.
Svenssonstiftelsen: Jobber for å fremme verdien av fagorganisering, respekt for faglige rettigheter og at naturressurser utnyttes på en rettferdig, fornuftig og bærekraftig måte.
Av Trygve Refsdal, naturviter med erfaring fra tropisk og nordisk skogbruk
«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet originalest» skriv Henrik Ibsen i Peer Gynt. Kan orda brukast om dagens norske klimamål?
Ja, eg trur det. Vårt klimarekneskap er ufullstendig. Her manglar mykje: - Norsk skog fangar og lagrar store mengder karbon frå lufta, i jord og skog, men det er ikkje verdsett. Vasskrafta får stundom ein verdi, andre tider ikkje. Og rekneskapet gjeld berre våre utslepp av klimagassar, andre viktige klimapådriv manglar.
Kyoto-avtalen frå 1990 galdt norske utslepp av 50 millionar tonn CO2-ekvivalentar per år. - Norsk skog stod då for eit netto opptak på 20-25 millionar tonn. Vasskrafta gav ei energimengd på 120 TWh. Det ville gjeve utslepp på 33-45 millionar tonn CO2 om det var produsert i gass- eller kolkraftverk. - Store tal. Lat oss sjå nærare på dei.
Det at så mykje «står utanfor» gjev oss kreativ bokføring. Både el-kraft og skog kan nyttast til å pynta på våre Kyoto-tal. - Her er to eksempel:
Når me brukar el-kraft til å produsera lettmetall for eksport sparar det energi og utslepp globalt. Men for oss har det ingen Kyoto-verdi. Ved nedlegging av slik industri får me frigjort el-kraft, og ho kan då brukast til elektrifisering av oljeinstallasjonar på norsk sokkel. Då vert krafta synleg i vårt klimarekneskap, av di ho erstattar gass. Noreg står då fram som ein klimavinnar. Det kostar milliardar, men gjev det ein reell CO2-vinst?
Om me høgg meir skog for å produsera biodrivstoff får me óg ein vinst i Kyoto.
- Ein rapport til Klimakur 2020, frå Statens vegvesen, Avinor, SSB og andre, fortel at bruk av biodrivstoff kan minska dei årlege utsleppa i norsk samferdsel med opptil 7,7 million tonn CO2 fram mot år 2030.
- Men: Om norsk skog skal levera råstoffet til dette, må uttaket der aukast så mykje at karbonlageret vil minska år for år. Om det skjer, tapar me dagens netto opptak på 26 million tonn CO2 per år. Minst.
Ein vinst på 7,7 og eit tap på 26 går ikkje saman. Det ville ha auka dei norske tilskota av CO2 til atmosfæren dramatisk, og det ville ha kosta milliardar. Like vel kallar mange dette eit «grønt skifte».
I si tid skreiv miljøguruen Barry Commoner om ressursbruk, som ei åtvaring: «There is no such Thing as a free Lunch!» Denne åtvaringa gjeld framleis, både for el-kraft og skog. Her er ingen gratis lunch! - Men offisielle dokument fortel oss at i vår politikk kan me sjå bort frå vasskrafta sin verdi og CO2-opptaka i skog:
I mandatet for Klimakur 2020 heiter det: «All elektrisitet er antatt å ha null utslipp av CO2 i beregningene.»
Lavutslippsutvalget skriv om skog: «... tilveksten i boreale skoger bør holdes utenfor klimaregnskapet.» - I deira rapport er ordet «fotosyntese» berre nemnt ei gong, då knytt til teknikk. (Etter at utvalet skreiv sin rapport har norsk skog, med fotosyntesen, stått for netto fangst og lagring av over 200 millionar tonn CO2.)
Kvifor så store hol? Vel, Kyoto-avtalen høver spesielt dårleg for Noreg, med store naturressursar og mykje fornyeleg energi. Den står for 66% av samla energibruk i Noreg, mot berre 14% i Tyskland, etter femten års Energiewende. (I fylgje BPs Statistical Review 2015.) Me har stor import og reiser jorda rundt, utsleppa frå det tel ikkje med.
Avtalen er einsidig. All fokus er på tekniske utslepp av drivhusgassar. Her er ingenting om dei viktige diffuse opptaka og utsleppa, som i jord og skog. - Og den ser bort frå andre viktige klimapådriv, som jorda si refleksjonsevne. Når eit landskap vert mørkare, med lågare albedo, så kan det gje eit større varmepådriv per kvadratmeter enn det ei dobling av CO2-innhald i lufta gjev. Dei siste femti åra har Noreg blitt mørkare, med ei kraftig tilgroing. Dette skuldast, mellom anna, mindre beiting og meir CO2 i lufta.
Så til dagens klimatiltak: Eit framlegg no er å minska dyrehaldet - sau, kyr og geit - det skal minska utsleppa av metan. Men med færre beitedyr aukar tilgroinga, og det fangar opp meir varme. - Beiting kan gje meir refleksjon frå eit areal. Det skuldast dels trakket av dyra og dels sjølve beitinga; - ei «lodden» flate fangar opp meir varme enn der det er mykje trakk. Steinar og svaberg, ofte med høg refleksjon, kjem meir til syne. Kva gjev sterkast varmepådriv her, meir metan eller mindre refleksjon? Her er ingen enkle svar. Det er ein laus påstand når vår klimaminister seier at ein biff tilsvarar sju liter bensin.
I dagens «klimatiltak» ser me berre drivhusgassar. Det er for enkelt. Enkel er også den grøne retorikken som pregar debatten, og som så altfor mange forfører seg sjølve med.
Her er politiske utspel som er fulle av hybris. Høgre vil arbeida for transport utan utslepp. Partileiaren i Venstre vil at flya skal gå på biodrivstoff. SAS og Avinor kjem med liknande utspel. Dei går ikkje nærare inn på kor mykje biomasse som trengs til dette, og kva det gjer med vekt og rekkevidde ved bruk av drivstoff med låg energitettleik. (Jet fuel gjev 9,4 kWh per liter, bioetanol 6,1 kWh per liter.) Dei strør om seg med grøne slagord. Men har dei kunnskap om det dei snakkar om?
Kva kan så gjerast for å få ein betre norsk klimapolitikk? Eit fyrste steg må vel vera å få arbeidt ut eit meir realistisk klimarekneskap. Då ville me få færre slike meiningslause utspel.
Vi er glade for alle som ønsker å debattere SVs forslag om å styrke barnetrygden, men da må debatten være basert på hva vi faktisk foreslår.
Den 20. september argumenterer Gunnar Stavrum mot SVs forslag om å øke barnetrygd, som han hevder vil koste 6,7 milliarder kroner. Det er feil. I SVs alternative statsbudsjett for 2016 foreslo vi tre ting: Lønnsjustering av barnetrygda. Innføre søskentillegg på 25 prosent av ordinær barnetrygd fra og med barn nummer tre, med et tak på tre tillegg. Samt utvide og øke tillegget for enslige forsørgere slik at også barn over 3 år får tillegget. Dette er en treffsikker storsatsning på barnetrygd med en samlet kostnad på 1,4 milliarder kroner. Likevel er det langt under de 6,7 milliardene som Gunnar Stavrum har regnet seg fram til.
I SVs forskjellsrapport, som Stavrum viser til, skriver vi at SV mener satsene i barnetrygden bør oppjusteres årlig. Enslige forsørgere og de med små barn bør få en særlig økning, siden dette er grupper som har høyere risiko for fattigdom.
Grunnen til at vi foreslår dette er at barnetrygden er den enkeltstønaden som har størst betydning for å redusere fattigdom blant barnefamilier. Dette er slått fast av både Fordelingsutvalget og Statistisk sentralbyrå (SSB). Selv om barnetrygden har stått stille de siste 20 årene, utgjør barnetrygden et viktig bidrag til de med lavest inntekt. Til tross for at verdien av barnetrygden har falt, utgjør denne inntekten 8 prosent av samlet inntekt for enslige forsørgere med 3 eller flere barn i 2014, i følge SSB. Det betyr ikke at barnetrygden er høy, men at inntekten til denne gruppen er lav.
Det vanligste argumentet mot barnetrygden er at også de med høy inntekt får barnetrygd. Men dette argumentet sier ingenting om treffsikkerheten til ordningen. Hvis man mener at de med høyest inntekt sitter igjen med for mye penger etter skatt og barnetrygd, er det langt mer effektivt å øke skatten på de høyeste inntektene. SV foreslår å øke inntektene til de med høy inntekt gjennom barnetrygden, men dette kompenseres med at vi også øker skatten på de øverste inntektene.
Behovsprøving innebærer at ytelsen faller bort når man kommer seg i jobb eller jobber mer. Det vil undergrave arbeidslinja og lage nye fattigdomsfeller. Barnetrygdens styrke er dermed nettopp at den er universell, på lik linje med blant annet skole og sykehus. Når man gjør velferdsordninger om til spesialordninger for fattige og lavtlønte, mister de raskt støtte i befolkningen. Vi synes Gunnar Stavrum skriver det godt i et blogginnlegg fra 2007: «[I] det øyeblikket man tvinger rike eller høytlønte til å være med å betale for velferdsytelser, men tar fra dem den selvfølgelige retten til å motta ytelser, så undergraver man hele skattesystemet.» Vi kunne ikke vært mer enige.
Politimester Hans Vik i Sør-Vest politidistrikt ga nylig ut en rapport som omhandlet kriminalitetsutviklingen i Haugaland og Sunnhordland politidistrikt i perioden 2005-2013. I følge journalist Terje Emil Johannesen i Hnytt er dette en «punktering av politiinspektør Thomas Utne Pettersens fremmedfrykt-utspill tidligere i sommer». I innlegget henviser og Johannesen til ordfører Arne-Christian Mohn som sier at «antall forbrytelser pr innbygger og pr utlending går tydelig nedover. Forskjellen mellom utlendinger og nordmenn reduseres».
Imidlertid er det eneste innlegget til Johannesen og uttalelsen til ordføreren viser, at de er dårlig til å skjønne og tolke data som er presentert i undersøkelsen politimester Hans Vik legger frem. La meg forklare, men først vil jeg minne om hva faktisk Utne Pettersen tar opp i kronikken sin. Kronikken var et tilsvar til en filosof som undret seg over norske borgeres fremmedfrykt og bakgrunnen for denne. Utne Pettersen bruker eksempler fra hans arbeidshverdag og ulike tall, for å underbygge hva han mener er en legitim fremmedfrykt i befolkningen. Det er verdt å merke seg at han trekker frem asylsøkere, andre utlendinger og norske statsborgere med utenlandsk opprinnelse i sin kronikk. Han presenterer og landsomfattende statistikk han mener underbygger egne påstander.
Politimester Hans Vik fra Sør-Vest politidistrikt Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
12 prosent utenlandske statsborgere
Hovedfunnene i Politimester Hans Viks rapport er at utenlandske statsborgere står for 12 prosent av den anmeldte voldskriminaliteten, 64 av 253 registrerte saker om vold i nære relasjoner samt 11 prosent av registrerte vinningsforhold 2005 - 2013. Ved første øyekast ser dette ut som en «slam dunk», et totalt motsatt bilde av hva Utne Pettersen beskriver fra sin egen hverdag. Imidlertid er det i hvert fall to store svakheter som gjør det vanskelig å tolke disse data og som medfører at en ikke kan trekke konklusjoner slik Johannesen og ordfører gjør.
Det ene har med utvalget av personer i de to gruppene. Av gruppen norske statsborgere innbefatter og alle utlendinger som har fått godkjent søknad om norsk statsborgerskap, noe Hans Vik nevner og som og Johannesen trekker frem i sin artikkel. Imidlertid blir dette ikke problematisert nok, særlig ikke i forhold til hva dette innebærer når en skal tolke resultatene. Det er konsensus om at utenlandske statsborgere (gruppe A) i sum begår mer kriminalitet enn norske statsborgere (gruppe B). Hvert år blir et visst antall personer flyttet fra gruppe A til gruppe B da de får innvilget søknad om statsborgerskap. Fra SSB sine statistikker kan vi lese at i 2011 hadde 63 prosent av alle innvandrere norsk statsborgerskap, hvor det var klart signifikant flest fra land i Asia og Afrika som byttet, mens europeere og arbeidsinnvandrere i liten grad søkte om norsk statsborgerskap. Med andre ord havner størsteparten av utvalget som Utne Pettersen refererer til i kategorien «norske statsborgere» i Hans Vik sin statistikk og det er stort sett asylsøkere som «bytter» fra gruppe A til B.
Innlegget fortsetter under bildet.
Morten Mitsem, psykologspesialist
Stor slagside
Det er en stor slagside at ikke en har korrigert for landsbakgrunn i utvalget i forhold til å uttale seg om Utne Pettersen sin kronikk, men og når en skal tolke data fremlagt uavhengig av dette. Når ordfører Arne-Christian Mohn sier at «forskjellen mellom utlendinger og nordmenn reduseres» (forskjell i kriminalitet), er dette en helt naturlig effekt av at personer hvert år flyttes fra den mer kriminelt belastende gruppe A til gruppe B. Hvorvidt god integrering eller andre forhold bidrar til ytterligere redusert forekomst av kriminalitet, er et helt åpent spørsmål.
Den andre svakheten er at vi ikke vet hvor mange personer som er i gruppe A kontra gruppe B. Hvis en skal si noe meningsfylt om forskjellen i krimrate mellom de to gruppene og hvordan dette forandrer seg fra år til år, ja da må vi vite hvor mange som faktisk er i de ulike gruppene på alle gitte tidspunkt. 12 prosent av kriminalitet begått av utenlandske statsborgere, javel, men hvor mange prosent av den totale populasjonen representerer de?
I Utne Pettersen sin kronikk tar han for seg egen arbeidshverdag i 2015 og 2016. Data fra Hans Vik er fra perioden 2005-2013. Og hva skjedde i 2015? Jo det var en betydelig økning av asylsøkere til Norge. At hverken journalisten eller andre nevner dette momentet som en potensiell kilde til en annerledes politihverdag i 2016 kontra 2013, er særs svakt når en skal belyse dagens situasjon og kommentere på Utne Pettersen sin kronikk.
Hvis en på metodeeksamen på universitetet hadde konkludert slik Johannesen og ordføreren gjør her, med bakgrunn i fremlagte data fra Hans Vik og hva vi vet om forandringer i asylantall etter 2013, hadde de begge strøket med glans.
Vranglese med overlegg
Den som tar kaka i usakligheter rettet mot Utne Pettersen, er imidlertid selverklærte saksynte Gunnar Tjomlid. Her presenterer han et tilsvar til Utne Pettersen sin kronikk. Innledningsvis harselerer han over at Utne Pettersen er uklar i forhold til hvilke grupper av utlendinger han referer til i ulike deler av kronikken, noe som er berettiget, samtidig som det er lett å skjønne hva Utne Pettersen mener og det er noe som heter at en ikke behøver å vranglese med overlegg. Tjomlid legger videre frem tall som viser en generell nedgang i kriminalitet i ulike distrikt og mener dette diskvalifiserer Utne Pettersen sine oppfatninger. Men Utne Pettersen sin agenda er ikke utviklingen av kriminalitet i størrelse men skjevheter i forekomst av kriminalitet mellom ulike befolkningsgrupper. Ikke ett sted i kronikken til Utne Pettersen er samlet kriminalitet fra år til år nevnt. Hans bekymring er at mennesker med utenlandsk opprinnelse begår en stor del av kriminaliteten sammenlignet med resten av befolkningen, at dette tar masse ressurser, og en bekymring rundt hvordan dette vil utvikle seg videre dersom det ikke taes grep. Tjomlid sin henvisning til statistikk som viser nedgang i kriminalitet per se adresserer med andre ord ikke Utne Pettersen sin agenda (men belyser andre forhold ved spørsmål om kriminalitet).
Når Tjomlid senere i kronikken diskuterer funn fra forskning, gjør han en klassisk men alvorlig feil. Han presenterer alle forhold som potensielt kan bidra til at tallene er misvisende i favør av en gruppe (innvandrere) mens han ser bort fra alle argumenter som kan tilsi mørketall for samme gruppe. Når feks Tjomlid tar for seg vold i nære relasjoner hos innvandrerfamilier, tar han med stort og smått som potensielt kan tilsi at vold i gruppen norske familier er underrepresentert, til og med høyst usikre data som feks Inger-Lise W. Larsen ved Oslo krisesenter som sier at
«På dagsenteret vårt er det 50 prosent etnisk norske. Mange er fra beste vestkant og bor fortsatt sammen med overgriperen, eller søker tilflukt i eget nettverk. Disse kvinnene og barna blir også utsatt for vold, som innvandrerkvinnene og deres barn. Forskjellen er at den vold de utsettes for ikke etterlater merker»
Vi kan forøvrig legge merke til at mens Tjomlid harselerte rundt Utne Pettersen sine anekdoter og data fra egen arbeidshverdag, blir enhver uttalelse fra andre som støtter Tjomlid sitt syn løftet opp og presentert som fakta. Forhold som kan tilsi mørketall for vold i nære relasjoner blant innvandrere, feks økt terskel for å søke hjelp i et «fremmed» system», kvinner som i større grad er kuet mannen, mindre tillit til politi og rettsvesen, økt grad av sanksjoner innad i familien, økt grad av kultur for vold i familiene, religion - og sikkert flere - blir ikke nevnt i det hele tatt. Enkelt, misvisende men effektivt. I konklusjonen skriver Tjomlid ironisk nok at «Debattinnlegget til Thomas Utne Pettersen er en oppvisning i selektiv databruk og anekdoter.».
Forhold presentert tidligere rundt data fra Hans Vik og tolkningen av denne i lys av Utne Pettersen ble ikke nevnt av Tjomlid i det hele tatt.
Liten grad av forståelse
Dessverre levde denne gang Tjomlid sin stråmann i etterkant av kronikken og inn i lokalene til Dagsnytt 18.
Tilnærmingen til Utne Pettersen sitt innlegg fra alle overnevnte indikerer liten grad av forståelse for samspillet mellom forskning/statistikk og hverdagen vi lever i. Hva er formålet med forskning? Og på hvilken måte interagerer forskningen med oss når samfunnsforhold skal belyses? Formålet med forskning på ulike samfunnsforhold, er å belyse samfunnet vi lever i: Vi har mulighet for å korrigere våre oppfatninger og atferd og fra politisk hold kan en bruke forskning til å sette inn ulike nødvendige tiltak og prioritere ressurser. Forskning kan bidra til å tegne et kart over landskapet vi befinner oss i. Noe som er særs viktig er imidlertid at en har et fungerende negativt feedback system som kan gi tilbakemeldinger fra brukerne (oss alle) tilbake til forskningen og ikke minst politikere, de gangene vi synes kartet ikke stemmer med terrenget vi opplever i hverdagen. Utne Pettersen gir klar tilbakemelding på at kartet ikke stemmer med terrenget slik han ser det og sier bla:
«Spriket mellom virkeligheten, slik den oppleves for oss som jobber med denne type kriminalitet hver dag og de som befinner seg lang borte fra denne kriminaliteten, er nå blitt så stort at det må gjøres oppmerksom på dette.»
Bringe ny viten
Hva Utne Pettersen observerer stemmer altså ikke med det kartet han er presentert, slik han oppfatter det, fra de som sitter langt unna ved tegnebrettet. Her kunne en gått inn og stilt en rekke spørsmål og hypoteser som potensielt kunne bringe ny viten og vært nyttig videre. En kunne feks spurt seg om Utne Pettersen sin opplevelse av hverdagen er representativ blant andre i politiet? Er det forandringer i kriminalitetsbildet siden 2013? Har asylstrømmen i 2015 forandret politiets hverdag betraktelig? Er det lokale forhold eller andre momenter ved hans arbeidshverdag som bidrar til Utne Pettersen sine opplevelser? Istedet for å finne ut av dette blir alt fokus på hvorvidt Utne Pettersen er preget av fremmedfrykt eller ikke og en bruker og misbruker data for å bekrefte/avkrefte eget syn. Konklusjonen blir altså at Utne Pettersen har fremmedfrykt og at Hans Vik sine data nå klart tilbakeviser alt. Ingen nysgjerrighet, ingen lojalitet til Utne Pettersen fra ledelsen (lojalitet ikke nødvendigvis i betydningen at de er enige i hans beskrivelser og tolkninger, men i det minste en nysgjerrighet til å undersøke nærmere) og ingen progresjon i noe som helst.
Tendensene beskrevet er dessverre så altfor typiske fra begge «sider» i innvandringsdebatten og bidrar til at drøftelser ofte preges av «skyttegravsretorikk».
Som sosialliberaler og feminist er jeg opptatt av at folk må få kle seg som de vil. Men som jeg skrev for noen år siden så hender imidlertid at også en liberaler som meg har vanskelig for å tolerere andres valg, også andres klesvalg.
"Slik kan man ikke kle seg", tenkte jeg sist 17. mai, da jeg gikk nedover Karl Johan og møtte unge jenter i skjørt som så vidt dekket trusa. Når jeg som beboer i Gamlebyen passerer kvinner på gata i heldekkende, teltlignende klær, tenker jeg at jeg nok har et dramatisk friere liv enn de kvinnene som dekker til hele kroppen.
Samfunn har siden tidenes morgen diskutert og hatt meninger om klær, spesielt kvinner og klær.
Hva som er anstendig og ikke, hva som viser deg som rettroende og ikke.
Jeg er ingen tilhenger av burka. Ikke synes jeg det er greit å sette hijab på småjenter heller. Det er en seksualisering av barn som jeg på det sterkeste tar avstand fra. På samme måte synes jeg det er motbydelig at klesbutikker selger barneklær for jenter som får de til å se ut som små luksusprostituerte.
Men i sommer kjente at jeg ble flau som europeer når fem voksne menn påla en kvinne å kle av seg på stranda i Nice. Var det disse europeiske verdiene om kvinners frihet jeg vil ofre meg for å kjempe for?
I dag parkerte heldigvis Sylvi Listhaug alle gamle FrP forslag om å lovregulere kvinners klær i det offentlige rom. Det er modig gjort av henne, sett i lys av mye av det FrP har sagt tidligere.
Jeg tror nok det har seget inn over FrP i regjering at slike lover ikke fungerer.
Men noe gjenstår.
En lærer må kunne kreve å se ansiktet til den som undervises, i offentlige tjenester må en også kunne kreve å se ansiktet på de som utøver makt over oss. Jeg synes at foreldre som putter hijab på sine småjenter bør få en samtale som handler om jenters valg og seksualisering av barn. Men dette bør utøves nært de det gjelder, og folk må forklares hva som gjør at dette er viktig.
Det å endre holdninger og utvikle en felles kulturell base i et samfunn gjøres ikke med politi, men i dialog mellom mennesker som har tillit til hverandre. Det er slitsomt, men ingenting i livet som er viktig, er lett.
Terrorisme er en form for psykologisk krigføring i den mest bokstavelige forstand. All dens makt kommer fra å utnytte feil i menneskesinnet og tendensen til at folk utfører handlinger og tar avgjørelser når de er fortært av frykt.
Det er estimert at 125 mennesker dør hver dag i mangel på tilgang til medisinsk hjelp. 105 mennesker dør hver dag på grunn av selvmord og i følge FNs World Food Programme er det over 800 millioner som er rammet av sult og underernæring i verden.
I den store sammenhengen er det terrorhandlinger som vi har opplevd dette året, som fyller overskriftene og opptar vår tankevirksomhet. Faktum er at slike handlinger genererer en mye sterkere følelsesmessig reaksjon fra oss enn noe annet. Alle snakker om det, tenker på det og har en mening om det. Til tider virker det som det er nærmest umulig å unngå det med dagens teknologier som internett og den lette tilgangen vi har gjennom telefoner og nettbrett.
Rammer tilfeldige
Psykologisk forskning har vist at mennesker har en rekke frykt-triggere. Utløses disse fører dette til at vi blir langt mer redde enn det de faktiske truslene skulle tilsi.
Det ene er når en voldshandling er tilfeldig. Dersom voldshandlingen er rettet mot en bestemt person eller gruppe, er det lett å børste det av som noen andres problem. Men når det er tilfeldig , har våre sinn en tendens til å tenke at vi er de neste som blir rammet, uten at dette faktisk er en realitet. Det er det samme perseptuelle tankene som trigger mennesker i å for eksempel kjøpe lodd eller spille Lotto. Det er den selvopptatte forestillingen om at vi alltid på en eller annen måte er en av en million som holder oss gående.
Blir medskyldige
Terroristene, bevisst og målrette velger offentlige steder, slik at selv om de ikke skader folk flest, vil de fleste se det og bli rammet og påvirket av det.
Det er en symbolikk i terrorisme. Jo mer betydelig offentlig hendelse, jo større blir omfanget av volden oppfattet. Hadde terroren som hendte i Nice foregått på et gamlehjem i en eller annen ukjent by i Polen, er sjansen stor for at den ville fått langt mindre mediedekning enn den gjorde. Og dessverre, ville det føles mindre viktig, selv om det faktisk var flere drepte.
Til slutt tar terrorisme nytte av det faktum at frykt selger. Vi mennesker er bygget slik at vi føler frykt er viktigere enn noen andre følelser; derfor er det langt mer sannsynlig å dele denne følelsen, kringkaste den, og ja, til og med vise den. Som et resultat, sprer det seg i hele samfunnet som et virus. Dette forsterker ideen og tankene til terroristene om og om igjen, til alle som ser det, sitter med en følelse av at «jeg kan være neste terrormål». På denne måten gjør vi som mennesker en stor del av arbeidet for terroristene og blir medskyldige i terrorhandlingene.
Sprer frykten
Vi er grunnen til at medier pumper ut artikler etter artikler av ubekreftet «nyheter». Ukritiske overskriftsdebatter på sosiale medier forekommer og ubevisst hiver mange seg på lasset og fortsetter med dette å spre sykdommen av frykt ytterligere.
Min første reaksjon etter terroren på Utøya eller i Frankrike var ikke annerledes enn alle andres. Jeg var i sjokk med følelsen av vantro, frykt og tristhet. Jeg har selv vært ungdomspolitiker, jeg har feriert i den gaten lastebilen kjørte osv. Slik gjenkjenner og plasserer vi oss selv i sentrum av terrorhandlingen.
Men det er nødvendigvis her det må stoppe. Med all respekt å melde ovenfor alle ofrene og de rammede. Vi må sørge over tragediene, føle på sinnet, tristhet og forvirring. Men deretter må vi gå videre og la de nærmeste ta seg av deres sorg og healing.
Dette handler ikke om deg, eller meg, eller den ferieplassen vi pleide å feriere til. Det handler om å ikke la terroristen herje med våre grunnleggende tankesett om trygghet, frihet og ro. Vi må ikke spille på lag med terroristene og gjør arbeidet for dem.
Terrorisme er et faktum i vår tid. Internett og en 24 timers mediamaskin aktiverer den. Men det er et psykologisk våpen. Og det må vi ikke glemme. En hjemmelaget bombe, å kapre et fly, selv det å sprenge en hel bygning gjør lite «skade» i forhold til den skaden frykt, paranoia, skyld og hat de millioner av mennesker som ser på dette, sitter igjen med.
Under andre verdenskrig, forsøkte tyskerne å bombe England. Ideen var å bombe den engelske befolkningen slik at det skulle få Churchill til å trekke seg fra krigen på kontinentet. Det var terrorisme på det bredest tenkelige skala den gang. Folk døde og ble drept hver eneste dag.
Fra denne perioden oppstod det en berømt engelsk frase: Keep calm and carry on. This is a crime and we already have systems in place to deal with criminals. Just keep calm. And carry on....
Jeg skulker ikke fordi jeg kan, jeg skulker fordi jeg trenger det.
Av: Julius Mikkelsen, leder i Unge Venstre i Buskerud
Kjære Torbjørn Røe Isaksen, jeg er din skulker. Jeg er blant dem som glimrer med sitt fravær.
Jeg er ikke fysisk syk, og jeg er ikke mentalt syk nok til ikke å møte opp på skolen.
Jeg er din skulker, og du er min Marie Antoinette, en out-of-toucholigark med grandiose tanker om et flott samfunn hvor undersåttene som ikke har råd til brød, burde gå og kjøpe kake i stedet.
Men akkurat som den klassiske fremstillingen av Marie Antoinette er min fremstilling av deg, og din av meg, ingenting annet enn fiksjon.
Jeg er fuglen føniks
Jeg er en skulker, ja, men jeg vil våge å påstå at jeg, som alle andre subgrupper av skulkesjangeren, ikke skulker simpelthen fordi jeg kan.
For kjære Torbjørn, la meg si deg én ting, jeg skulker ikke fordi jeg kan, jeg skulker fordi jeg trenger det.
Som en koffeinavhengig trenger morgenkaffen og koffeinplasteret, trenger jeg en skulkedag iblant.
Når verden byr meg imot, når lærerne føles døve og pensumet fjernt, dykker jeg inn i min egen sjel. Kanskje som Ikaros mot solen, men nødvendig likevel.
Derfor finner jeg meg selv, vekk fra mylderet og skittet som farger norsk skole.
Når jeg står til halsen i skoleavfall, trenger jeg en skulkedag for å vaske av og rense meg, fra innsiden og ut. Jeg gjenoppstår fra asken som fuglen føniks, og gjør rent bord med karakterene (hyperbol).
Ikke dine undersåtter
Jeg passer kanskje ikke inn i ditt verdenssyn. Det er nok en pedant i oss begge, jeg henger meg opp i at du rokker ved mitt personlige fundament, og du irriterer deg over mitt fravær fra skolen.
18 år gamle Torbjørn irriterte seg kanskje over medelever som ikke trengte å møte opp for å stå i alle fag, eller kanskje du irriterte deg over at du slapp unna så billig selv.
Samtidig så vil jeg ikke attribuere noen egenskaper til deg, du er ingen Sauron, du er ikke slem.
På podkasten din med Si ;D der du svarte på spørsmål fra oss elever, virket du som en ellers sympatisk person, men skal jeg respektere deg, så må det være gjensidig. Jeg trenger at du forstår skulkingen min som nødvendig.
Jeg trenger at du aksepterer meg for den jeg er, med hud og hår og kviser og skulking.
Jeg og mine medskulkere er ikke dine fiender, ei dine undersåtter, men medmennesker. Hvis du ikke behandler oss som dine undersåtter, vil vi slutte å behandle deg som Marie Antoinette.
Dette innlegget ble først publisert i Aftenposten.
Det har ikke alltid vært slik. Det finnes en «begynnelse» og en «midte» av min fattigdomsreise. Forhåpentligvis finnes det også en slutt. Bare at den ikke er synlig enda. Både jeg og kona har vært sykemeldt i lang tid, noe som innebærer en risiko for å havne mellom to stoler både sosialt og økonomisk.
Min personlige reise mot fattigdom begynte høsten 2013 da jeg som førskolelærer gikk steinhardt inn i den «berømte» veggen og ble sykemeldt for utmattelsessyndrom. Til tross for hvile ble jeg ikke piggere eller mindre følsom for stress.
Manglende ork
Siden min utbrenthet sakte men sikkert bygde seg opp i løpet av et halvt års tid, hadde jeg valgt å se bort ifra alle varslene som vitnet om for mye stress og press. Dette i et yrke som dessuten passet meg og min personlighet svært dårlig allerede fra starten.
Så etter et voksent liv i ren misforståelse, avbrutte studier og ansettelser på grunn av manglende ork fra min side, bestemte jeg meg til slutt for å søke profesjonell psykiatrisk hjelp. Det resulterte i en neuropsykiatrisk utredning som igjen viste at jeg hadde de nevropsykiatriske lidelsene Aspergers syndrom, ADD (attention deficit disorder) og tilbakevennende depressive perioder.
Da jeg under min sykemelding på 100 prosent fikk utbetalt mye mindre en min tidligere heltidslønn som førskolelærer, hopet de økonomiske bekymringene seg opp nesten umiddelbart.
Klarte ikke betale
Helt plutselig sto vi uten mulighet til å betale alle regningene våre. Vi hadde heller ingen buffer eller sparekonto da vi helt enkelt savnet og savner muligheten til langsiktig planlegging. Noe som er vanlig blant personer med ADD/Aspbergers.
Siden våre utgifter helt plutselig oversteg inntektene, førte en ting til en annen. Jeg tok opp store banklån for rett og slett å kunne klare å sørge for vår hverdagslige utgifter. Noe som selvsagt ikke holdt oss flytende veldig lenge. Til slutt hadde vi ingen betalingsevne i det hele tatt.
Purringer ble til inkassokrav, som raskt og ubehagelig ble forandret til Kronofogdeärenden (Tilsvarende Statens innkrevingssentral, men gjelder også privat sektor, red. anm.). Min kredittverdighet var en saga blott og betalingsanmerkningene hopet seg opp.
Det som er viktig å tenke på er at det som skjedde med meg, kan skje med oss alle. Og det går fort! Før jeg ble syk var det å registrere og betale alle regningene mine noe av det viktigste jeg gjorde før jeg brukte lønna på noe som helst annet.
Nå har jeg sunket så langt ned i den «relative fattigdommen» at min gjeld til Kronofogden (Statens innkrevingssentral) overskrider godt over en en halv million kroner. Penger jeg trolig aldri kommer til å betale tilbake da min arbeidsevne aldri kommer til å tillate meg å jobbe 100 prosent igjen.
Hver måned er fylt med angst. Hver eneste tanke ender med et økonomisk spørsmål som «kan jeg virkelig kjøpe dette?» eller «har vi råd til vintersko til alle fire barna i år? Og hvis ikke. Hvem skal ikke få det?» Jeg ligger ofte søvnløs og tenker på økonomien vår som ligger i ruiner.
Null kroner på konto
Når jeg skriver dette har jeg og min kone null kroner på våre respektive bankkontoer. Altså ingen penger i det hele tatt. Nå tenker sikkert mange av dere noe sånt som «hva klager han på? Det er vel bare å gå på sosialen så får han penger samme dag?»
De som har slike tanker har trolig aldri trengt å «søke hjelp» selv. Eller søke hjelp forresten? Man slutter helt å være en medborger med fullstendige demokratiske rettigheter når man velger å registrere seg på sosialkontoret. Det er i alle fall min opplevelse.
Ditt menneskeverd minskes betraktelig siden du heretter kommer til å mistenkeliggjøres og bedømmes utifra alle de privatøkonmiske vurderingsverktøy som finnes tilgjengelig.
Det finnes helt ærlig ingenting som redder deg når du begynner å falle gjennom det såkalte «sosiale sikkerhetsnettet». At dette skal tilby noen som helst trygghet, noe mange fortsatt tror, stemmer ikke med virkeligheten.
Systemet hjelper ingen
Systemet tilbyr ingen hjelp, hverken til deg eller meg. Det er der for å kontrollere deg. Så hvis du har en buffer som tilsvarer to til tre årslønner, en støttende og forståelsesfull familie eller venn å lene deg på, eller helt enkelt aldri blir syk så har du flaks. Da er det ikke sikkert min tekst berører deg i det hele tatt.
Men til alle dere andre, det er alt for lett å havne i en slik situasjon som jeg har havnet i. Våre politikere må løfte blikket og erkjenne den fattigdommen som tross alt eksisterer i Sverige.
Selv om det virker vanskelig å oppdage så må våre sosialforsikringer og sosialtjenester styrkes betraktelig for at denne opprørske og nedadgående spiralen skal kunne vendes oppover.
Åpent brev til alle som støtter tildekking av kvinner: Hvorfor dekker muslimske kvinner håret sitt? Hvor kommer hijaben fra? Hva er islamsk kleskode? Er hijaben nok til å tilfredsstille Allah og muslimske menn?
Av: Cemal Knudsen Yucel, Leder av Ex-Muslims of Norway
Når man spør den første spørsmålet, får man svar som;
Allah beordrer kvinner å dekke håret. Islam krever det.
Det er umoralsk å vise hår til andre menn.
Men det står ingenting i Koranen om at muslimske kvinner må gjemme håret sitt. Merk, jeg snakker ikke om hel dekkende plagg som burka eller nikab! Så de muslimske kvinner som bruker hel dekking av klær inkludert dekking av øynene kan forklares og diskuteres med belysning av Koran og hadithter. Men det kan man ikke med dekking av håret.
La meg forklare; dekker du håret ditt uten tvang og påstår du at du gjør det på grunn av Islam og Allah krever det, da tar du feil. Guden din som er skaperen til hele universet har dessverre glemt å nevne at kvinner eller menn skal dekke håret sitt i sin siste og endelige åpenbaringen, i Koranen. Punktum.
Det finnes to verser om tildekning av kvinner i Koranen. Verset 24;31 oppfordrer muslimske kvinner til å ikke se på andre menn, ta være på deres kyskhet og ikke vise deres pynt til andre menn enn mannen deres, far, svigerfar, sønner, stesønner, brødrene, nevøene, muslimske kvinner, slavene de eier og evnukker.
Verset 33;59 oppfordrer muslimske kvinner til å dekke seg fult når de går ut av huset så de ikke bli gjenkjent av andre. Da kan de slippe å bli såret eller oppleve overgrep. Mens, det finnes ingen slik tildeknings krav for muslimske menn. Kan vi prøve å finne noen logisk forklaring på dette? Det er kanskje;
Når menn ser en ikke tildekket kvinne, klare han ikke å holde igjen sitt begjær og voldtar henne?
Ingen menn er tiltrekkende for kvinner, så da trenger de ikke tildekning heller?
Kvinner kan kontrollere sitt begjær og behov bedre enn menn? (Hmmm ja, det kan kanskje stemme hvis vi bare snakker om de muslimske menn?)
Ok. La oss gå tilbake til de versene og finne ut hvorfor de to Koran versene ble åpenbart. For å finne det ut må vi se Sahih (de sanne) Hadithter.
I henhold til Sahih Hadithtene; var det ingen krav eller fantes ingen vers om tildekking av kvinner i de 12 første årene under profeten Mohammed. Alt begynte etter muslimene og Mohammed flyttet seg fra Mekka til Medina i år 622. Det var Umar bin Al-Hattab som var følgesvenn, andre khalifaen, svigerfar og svigersønnen til Mohammed som ønsket et påbud om at Mohammed sine koner måtte dekke seg i Medina for ikke å bli gjenkjent og ikke bli forvekslet med konkubiner og slavinner. Umar spurte Mohammed om han kunne komme med et vers som påbyr tildekking. Men det merkeligste her er Mohammed ønsket ikke slik påbud. Umar begynte å forfølge og trakassere konene til Mohammed hver gang de gikk alene ut som for eksempel på toalett. Etter at Mohammeds kone Seleme fortalte dette til Mohammed, fikk han åpenbaring(33:59) om at hans koner og muslimske kvinner skulle dekke seg til. Konkubiner og slavinner hadde ikke lov til å dekke seg. De bør ikke forveksles med frie kvinner som konene til Mohammed og muslimske kvinner. Umar slo konkubinene hvis de hadde dekket seg.
I stedet for å be til Allah og ønske at han skal påby heldekking av muslimske kvinner, hvorfor ba Umar Mohammed om å komme med et slikt vers? Hvorfor var det ingen slike vers før Umar begynte å forfølge konene til Mohammed til toalettet? Viste Umar at han kommer til å lykkes med sitt ønske hvis han gir press til profeten? Hvorfor må alle kvinner som levde og fortsatt lever dekke seg fullt etter denne hendelsen som Umar lyktes med?
( Sahih Bukhari: 8:74:257 / 26:5397/ 99/ 6:60:313 / Sahih Muslim: 31:5903/ 26:5395/ 26:5416/ Abu Dawud: 32:4095)
Så, kaller du deg selv som muslimsk kvinne og påstår at Islam bestemmer dagliglivet ditt? Da må du gå med hell dekkende plag som burqa i henhold til Koranen. Så du ikke blir gjenkjent og ikke forvekslet med konkubiner og slavinner i henhold til Sahih Hadithter. Men, er det nok med å dekke hele kroppen din for Allah? Dessverre nei. Du skal ikke se på andre menn. I henhold til Koranen 24:30,31 skal både muslimske kvinner og menn senke blikket sitt ned i møte med det andre kjønn, bortsett fra nær familie medlemmer som man ikke har lov til å gifte seg med.
Vi kan kaste burkinien i søppelen med god samvittighet. Fordi muslimsk kvinne kan ikke være på offentlig strand i det hele tatt.
Hvordan kan en muslimsk kvinne våge å kreve og støtte bare dekking av håret uten å senke blikket ned, uten å slutte å gå med bukser, bruke sminke, trange klær, pynte seg for så å gå ut av huset? Hvordan kan de forsvare hijaben? Enhver menneske som støtter bruk av dette tøystykket med sine uvitenhet godtar samtidig at millioner av kvinner og jentebarn blir tvunget, slått, truet, eller drept på grunn av de ikke vil bruke hijaben eller heldekkende plagg.
Konklusjonen er:
Det vi ser fra skriftene er at muslimske kvinners dekking av håret eller hele kroppen har ingenting med noen hellige grunn å gjøre. Å begrunne dekking av håret for moralske grunner er også helt umulig siden muslimske menn ikke dekker håret sitt.
Så, når en spør, hvorfor gjemmer du håret ditt? Da kan du svare; fordi jeg har misforstått hva Islam krever.
Men når du blir spurt om hvorfor dekker du hele kroppen din, da kan du svare; fordi Umar ville det!
Og, dere vestlige kvinner! Hver gang dere ser en kvinne som er dekket, da må dere forstå at det er for å ikke bli forvekslet med konkubiner og slavinner. Fordi de er de frie kvinner mens de som ikke dekker seg er konkubiner og slavinner i henhold til den Islamske teologiske forklaringen når det gjelder dekking av kvinner.
Selv om hendelsene som forårsaket Koran versene om tildekking er komiske, så har den helt til den dag i dag hatt effekter som ikke har vært komisk i det hele tatt. Tildekking kravene har frigjort muslimske menn fra sitt ansvar om selvkontroll og overførte alt ansvaret og skylden til kvinner. Ikke minst har dette frigjort ansvaret til muslimske menn når det gjelder oppførslene deres ovenfor kvinner som ikke dekker seg.
Målet med tildekking i Islam er helt åpenbart. Det er å fengsle kvinner bak gardiner eller tøystykker for å isolere dem fra offentlighet og ha kontroll over dem siden det er menn som eier dem. (Quran: 4:34 /2:228/ 2:223)
Jeg ser hijab kun som et politisk symbol, uvitenhet om bruken og dobbeltmoral innenfor islam.
Jeg er fuglen føniks
