Hudfargen min smitter ikke!

 


Foto: Arne Ristesund (Bergensavisen)
 

Av: Renuka Mohanalingam, student fra Loddefjord

Bussen var stappfull. Ungdommen hang etter stangen. De eldre ble tilbudt sitteplass av noen altfor vennlige sjeler. Kollektivtransport er viktig å ta i nytte, sier de, men hvor ofte kommer ikke denne bussen for sent da? Og hvor ofte er den ikke proppfull av mennesker med tunge skolesekker og våte paraplyer? Og hvor ofte setter fylkeskommunen opp reiseprisen?

Jo, altfor ofte, spør du meg. Og hvor mange sitteplasser er det på bussen da? Rundt 56 kanskje? I så fall 57 med sjåførsetet tatt i betraktning.

Når flere titalls skoleelever og en del eldre mennesker fra bingo-sammenkomstene sine stiger på bussen, enten glade og fornøyde eller gretne og utålmodige, kan ingen garantere at det er noen som helst sitteplass på bussen. For ikke å snakke om ståplassene som også fylles opp når klokken slår fire om ettermiddagen.

Spørsmålet mitt er da som følger: Hva er sannsynligheten for at det faktisk er en liten ledig sitteplass på en slik skyss-buss klokken halv fem en mandag ettermiddag?

La meg gi deg svaret på dette spørsmålet (og ikke les videre om du ikke har fått tenkt deg om) og svaret er ikke 0. Sannsynligheten er overraskende nok på et sted rett over én prosent. For å være eksakt, så er sannsynligheten på 1,78 prosent ekskludert sjåførsetet selvfølgelig, med mindre de 80 livene på bussen er villige til å la livene deres henge på en tynn tråd.

Hvis du kan en smule matematikk og prosentregning kommer du sikkert frem til at det faktisk er én ledig sitteplass i en slik smekkfull buss.

Hvordan i huleste er det mulig å la en sitteplass være, når bussen er såpass full? Jo; fordi personen som sitter på setet ved siden av det enslige setet, det er meg det.

Hvem er denne «meg»? Vel «Meg» er meg; ei forvokst og fyldig jente på 21 med litt for små skjeve firkantede briller. Det som kanskje er vel verdt å merke, er at hudfargen min ikke er det lyseste man kommer borti. Grovt sagt, så ligner fargen mer på brunost enn hvitost. Kan en slik utseende være grunnen til at folk unngår å sette seg på et ledig sete, når bussen er overfylt?

I USA var raseadskillelse, eller «racial segregation» som de kaller det, ganske vanlig ved midten av 1900 tallet. De mørkhudede ble, for eksempel, sendt av gårde på egne busser for så ikke å blandes med de såkalte «hvite». For mer info: mor deg selv med Hairspray filmen som kom ut i 2007. Tilbake til saken.

Altså eksisterte denne raseadskillelsen en god stund før Rosa Parks, en kjent amerikansk borgerretts aktivist, kjempet for de afrikansk-amerikanske borgerne av Amerika og deres rettigheter.

I 1964 kom loven om sivilrettigheten, hvor det ble vedtatt at ingen skulle bli diskriminert etter verken farge, kjønn eller utseende. Dette førte raskt med til at segregeringen på skoler og arbeidsplasser fant en ende. Ble det for mye fakta nå? Kanskje. Kanskje ikke.

Men poenget er, ikke døm et menneske etter deres farge, kjønn eller utseende. En bok er nødvendigvis ikke dårlig, selv om bokomslaget ikke er attraktiv.

Dessverre er det nok en gang slik at menneskeheten tiltrekkes av omslaget før innholdet, både når det gjelder medmennesker og bøker. Blir forresten interessant å se hva Donald Trump finner på i tiden fremover.

Usikkerheten i det å være annerledes i et samfunn, hvor lyse hudtoner dominerer, er krenkende. På veien hjem fra universitetet, på bussen, er dette kanskje det minste problemet verden opplever akkurat der og da. Likevel er det slike hverdagslige hendelser under normale omstendigheter som fremhever de rasistiske tankegangene den dag i dag.

Fra mitt ståsted, er alt jeg kan si: Ikke vær sjenert! Sitt ved siden av meg på bussen om plassen er ledig! Hudfargen min smitter ikke!

PS: Intensjonen min er overhodet ikke å henge DEG ut akkurat, men å «opplyse» deg, selv om denne teksten kan virke som en smule generaliserende. Beklager dette så mye!

Innlegget ble først publisert i Bergensavisen.

Rafsanjani er død, men min smerte er fortsatt med meg

 

Tidligere president Rafsamjani døde i januar. Foto: Hasan Sarbakhshian/AP

Av Anita Farzaneh, Secular Forum


Rafsanjani, tidligere presidenten i Iran, døde 8. januar, 83 år gammel. Rafsanjani ble av mange sett på som en pragmatisk og moderat leder som var i opposisjon til de mer konservative kreftene i Iran. Noen mener han både var reformvennlige og en USA-venn. Men jeg husker veldig godt hans to perioder som president fra 1989 til 1997, for jeg var student i Teheran på denne tiden.

I iveren etter å se etter lyspunkter i iransk politikk, må vi ikke glemme at alle de som har sittet ved makten i Iran siden 1979, er en del av det blodige islamske regimet. Det finnes ikke tall for hvor mange som har blitt fengslet eller har måttet bøte med sine liv under mullaenes hånd. Regimet har ingen toleranse for annerledestenkende, enten det er politisk eller religiøst. Regimet undertrykker systematisk all opposisjon, og med henvisning til Islam og Sharia-lovene, mener de seg berettiget til å eliminere alle opposisjonelle enten ved å henrette dem eller sette dem i fengsel. 

Les også: Tilbedelsen av jomfruhinnen

Vi må ikke la oss forlede. For å svekke alternative røster, bruker regimet sitt propagandaapparat. De setter systematisk ut negative rykter om sine motstandere, og gode rykter om sine egne. Grunnen til at mange ser på Rafsanjani som en USA-venn og reformator, er at regimet satt ut rykter om dette, for på den måten å svekke den reelle opposisjonen og tiltrekke seg flest mulige velgere. Vi må huske at kun de kandidatene som mullaene godkjente, fikk stille til valg. Men det iranske folket har alltid villet noe annet, derfor har de fleste latt være å stemme - det gjorde de også under valget av Rafsanjani. 

Rafsanjani hadde mye makt allerede da han var i det iranske parlamentet, men siden han var en del av regimet, kunne han ikke være mot det islamske regimet. At han var moderat eller en reformator er langt på vei bare en illusjon. Han var en av de mektigste mennene i regimet, og han var tett knyttet til Khomeini. Ingen kan sette opp mot de islamske lovene så lenge Khomeinis regime er basert på Sharia-lovene. Alle som var imot regjeringen ble regnet som «Mohreb» (fiender av Gud), som vantro eller som venner av USA, og derfor skulle de fjernes. 

Les også: En politikvinne med hijab er ikke nøytral

Innlegget fortsette under bildet.

Anita Farzaneh

Jeg skulle ønske det var ytringsfrihet i Iran nå, slik at vi kunne spørre alle de foreldrene som har mistet sine barn på grunn av protester mot regimet. Hvor mange har blitt fengslet? Hvor mange har blitt pisket på gaten? Jeg husker godt den dagen jeg så en ung mann bli bundet bak en bil og kjørt halvnaken gjennom gatene mens regimets agenter gjennom høyttaleranlegget på bilen ropte ut at han var en fiende av Gud (mohreb). I Rafsanjanis presidentperioder ble mange Baluchere (en av mange minoriteter i Iran) henrettet, det samme ble mange aktivister i den kurdiske deler av Iran. Og mange av de som var så heldige å unngå dødsstraff, siter fortsatt i fengsel. 

Les også: Din religion ble valgt for deg

Som Iraner og student i Teheran på 90-tallet, var jeg vitne til Rafsanjanis perioder som president. Jeg er derfor en av de tusener som ble stoppet på gata av regimets spioner (Islamske morals kontroll =Basiji og Komiteh). Disse spionenes eneste oppgave var å finne og trakassere kvinner som ikke hadde tildekket hodet eller kroppen på en forskriftsmessig måte. Men denne daglige trakasseringen var bare en av mange måter regimet ydmyket kvinner på. Jeg husker blant annet at da jeg ville spille basketball sammen med venninner, var det ingen treningshaller tilgjengelig for oss, for jenter som hadde lyst til å spile basketball i fritiden, var ikke ønsket av regimet. Vi fikk til nød bruke en treningshall for menn, men fikk bare 90 minutter fra vi kom til vi måtte være ute, for resten av tiden var reservert for gutter og menn. Jeg fikk heller ikke lov til å ri, fordi islamske «forskere» mente at å ri ikke var sunt for ugifte jenter - det kunne ødelegge jomfruhinnen min mente de.

Les også: - Ytringsfriheten er viktigere enn mitt eget liv


Komiteh (de religiøse ekstremistene som jobbet for staten) var over alt! Det var en gang fridager i forbindelse med Nowrooz (Iransk nyttår), vi var mange familie og venner som var ute på skogtur, vi gikk og sang. Men ifølge regimet var det ulovlige å synge. Plutselig ble vi stoppet av Komiteh, som sa; «Søstre pass på hijaben deres.» Jeg hadde for anledningen rød neglelakk på neglene mine, og da av mennene fra Komite så neglene mine, sa han; «Å søster, du har så mye opphissende makeup på deg, du må bli med oss!» Moren min var med oss, og hun var offiser i hæren den gangen, før hun pensjonerte seg. Hun gikk rett bort til ham og sa; «Du kan bare dra, hun er datteren min.» «Nei!», sa han. «Hun skal bli med meg! Vi har tillatelse fra regimet til å blande oss opp også i deres privatliv, til og med sjekke undertøyet deres, hvis det er nødvendig». Jeg var sjokkert og målløs. Pappaen min prøvd å blande seg inn, men svaret var bare nei, men til slutt ga de seg heldigvis, for i arresten i Iran kan alt skje! Alt dette skjedde også i Rafsanjanis tid som president. 

Jeg hadde en venninne som ble arrestert av Komite for ikke å ha riktig hijab på seg (bad hejabi). Hun satt bare noen dager i fengslet, men etter at hun ble sluppet ut, kuttet hun all kontakt med oss, og etter tre måneder tok hun sitt eget liv. Det vi fikk vite var at hun hadde blitt gravid etter å ha blitt voldtatt av vaktene i fengslet. Jeg glemmer aldri den lave gråten til moren og søstrene. De i likhet med alle andre som hadde mistet sine kjære, fikk ikke lov til å gråte høyt. Det hadde regimet bestemt, og du kunne bli staffet for å vise din sorg. De kalle ofrene sine vantro.

Dette skjedde alt sammen mens Rafsanjani var president. Men jeg hører stadig at noen har illusjoner om Rafsanjani, Khatami, Mosavi, og andre - dessverre. De kan ikke ha vokst opp i Iran i denne perioden, eller så var de selv en del av det iranske regimet. 

I Iran var min forbrytelse at jeg var kvinne. Av den grunn fikk jeg mye mindre lønn enn menn i samme stilling. Denne forbrytelsen gjorde også at jeg måtte dekke mitt «opphissende» hår, og nei, ikke bare det, men hele kroppen. Forbrytelsen å være en kvinne gjorde at jeg måtte vente mange måneder bak rettssalens dører for å få min skilsmisse innvilget, og det gjorde at jeg ikke hadde rettigheter til barna mine - selv om de kom fra min mage. Det er fremdeles slik i Iran, og mange andre land som har innført Sharia-lover. Hvordan kan vi sitte stille og se på dette?

I 2002 ble jeg asylsøker i Tyrkia. Jeg søkte om asyl for å kunne leve. Jeg måtte forlate Iran fordi det ikke var et trygt land for meg lenger. Stadig vekk ble folk hengt på åpen gata, og jeg var en ung opposisjonell kvinne som var «ingenting» for dette blodige regimet. 

Mens jeg ventet i Tyrkia på å få oppholdstillatelse i et trygt land, ble Faizeh Rafsanjani, dattera til Rafsanjani student i Storbritannia - hun skulle få sin PhD. Mens hun studerte i Storbritannia, ropte ekstremister på gata i Iran «Ned med Storbritannia!», «Ned med USA!», men hun fikk studere der i de vantroes land, mens jeg og tusener av andre kvinner som kjempet for kvinners rettigheter blir fengslet, torturert, voldtatt og hengt. Faktum er at Faizeh Rafsanjani studerte med prisen av det iranske folket blod, mens jeg ikke fikk sove i Tyrkia fordi jeg var så redd for at regimet skulle finner meg.

Det opprører meg og sårer meg dypt, at terrorister som Rafsanjani, ja, for presidenter kan også være terrorister, får dø uten å måtte stå til ansvar for sine handlinger og svare de mange mødrene og fedrene som har blitt fratatt sine kjære under hand regjeringstid. 

Rafsanjani er død, men hans etterfølgere skylder den iranske befolkning så uendelig mange unnskyldninger. 

Påtatte politiske analfabeter

Skjermdump fra Mette Hanekamhaugs blogg

FrP gjør det igjen. Slenger om seg med velmente, men lite gjennomtenkte forslag som skaper store problemer for tusenvis av mennesker. En må spørre seg selv når partiets barnesykdommer skal forsvinne og ansvarlighet ta over...

Av Adam Tumidajewicz, nestleder Oslo MDG og Kjartan Sverdrup, talsperson Buskerud MDG

Vi leser det siste innlegget på Mettes blogg med et ironisk glis. Tenk at en tidligere stortingsrepresentant med stolthet avviser andres politikk mens hun innrømmer å ikke ha satt seg inn i den. Hanekamhaug har en unik evne til å se ting i en fordummende svart/hvitt, som er påfallende, all den tid lufta i Oslo i dag går i femti nyanser av grått. Dette kan vi takke atten år med mislykket samferdsel- og bypolitikk fra bl.a. FrP for.
 

Noen ganger blir opposisjonspolitikere til politiske analfabeter med vilje. Retorisk spør de seg selv de dummeste spørsmålene, og svarer med enda tettere svar. Som hvilke dispensasjonsordninger vi skal få for politifolk. Når en tidligere stortingspolitiker spør om ikke et tiltak for å redde byen fra å bli omsvøpt i giftig gass vil hindre politiet fra å gjøre jobben sin, da snakker vi analfabet med vilje.
 

Les også: Dieselbilforbud er latskapspolitikk

Hver gang en politiker spør slik, gjør de det med temmelig god viten om at det ikke er slik det funker. Det finnes faktisk dyktige etatsfolk, rådgivere og forskere. Disse jobber sammen med våre fornuftige folkevalgte, som tar hensyn til storsamfunnet og vårt felles livsgrunnlag. Det styres av lovene i landet vårt - vi har lover som går over hundre år tilbake som hindrer samfunnet fra den totale kollaps som en enkelt FrP-rabulist sin vilje ville medført. Du vet, den frykten du kjenner i magen når du tenker deg verdenssamfunnet som Trump vil ha. Den slipper vi her i Norge siden Trygg Styring er noe vi alle (bortsett fra enkelte i FrP) er enige om vi vil ha.
Har virkelig Hanekamhaug så liten tro på sine medborgeres evne til omtanke og empati at hun ikke tror folk vil la bilen stå med mindre Oslo blir en midlertidig anti-dieseldreven politistat?
 

Les også: Frp: - Avblås dieselforbudet nå

Innlegget fortsetter under bildet. 

Adam Tumidajewicz, nestleder Oslo MDG og Kjartan Sverdrup, talsperson Buskerud MDG

MDG tenker trygghet når været og regjerende makters politikk tvinger oss til å håndheve dieselforbudet. Ifølge folkehelseinstituttet dør det 185 mennesker hvert år i Oslo på grunn av luftkvaliteten,  så la oss gjøre et tankeeksperiment. La oss tenke oss at dieselkjøringa vil være begrenset i to dager. Diesel og NOx er langt ifra den eneste faktoren, men om vi skulle forenkle det, kan vi regne oss frem til at vår felles innsats disse to dagene kan redde ett av disse 185 livene. Er ikke det litt interessant å tenke på? Flere hundre tusen mennesker som samles om å redde livet til en enkelt person. Og alt som kreves for å redde et liv, er et par bussturer og litt storsinnet tålmodighet.

Det snakkes om å hjelpe folk der de er. Hjelp Oslo! Gjør din del av innsatsen, da vel! Vi elsker denne byen, og vi vil gjøre det vi kan for å gjøre den levelig for alle - både barnefamilier som tvinges til å bruke bil og de som ikke føler at de lever før de har sykla låra fulle av melkesyre. En ting vi alle har til felles, er at vi gidder.

Les også: Straffer dieselbil-kjøperne som fulgte politikernes råd

I mellomtida er det bare flaut å lese argumentasjon fra latskapens høyborg, skrevet fra bunnen av popcornbegeret. Det er mye i politikken som gjør oss forbanna, men selvberettiget latskap er noe av det verste. Slutt å bruk at du ikke gidder som et politisk argument. Det er ikke et argument. Det er politisk analfabetisme. Imponerende at Hanekamhaug klarer å forfatte et helt blogginnlegg i den tilstanden. Det skal hun ha!

Et folkeopprør på gang

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Trygve Slagsvold Vedum, leder i Senterpartiet. Foto: Senterpartiet

Den nasjonale politikken begynner virkelig å bli spennende når det er et knapt svangerskap igjen før valget i september. Om 237 dager er det antakelig klart hvem som skal styre Norge de neste fire årene.

Av Ove Mellingen, sjefredaktør i Telemarksavisa

Det er store ting som rører seg. Det ble kjent i starten på helgen at Senterpartiet nå får ganske elleville 29.5 prosents oppslutning på partibarometeret for Hedmark. Til sammen har Senterpartiet og Arbeiderpartiet 69,3 prosent oppslutning i dette fylket.

Venstre, på sin side, der mange mener Trine Skei Grande har herjet med vårt politiske system i det siste, har fått svar på tiltale. De er under sperregrensen nasjonalt og i Hedmark har Venstre nå 2.3 prosents oppslutning.

Innlegget ble først publisert i TA.

Og de som lurer på hvorfor dette skjer, spesielt med Sp, er det ikke særlig vanskelig å peke på svaret. Den ødeleggende sentraliseringen som rir landet, med påfølgende avfolkning, er i ferd med å vekke til live et folkeopprør som vil ryste det parlamentariske Norge om det står seg åtte-ni måneder til.

Så derfor ser man at motkreftene, altså de som står for denne sentraliseringen, nå prøver å dikte inn verst mulige egenskapene i Sp.

En av de verste til å hakke på  Senterpartiet er Høyres stortingsrepresentant Hårek Elvenes. Han er svært indignert over Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og antakelig Senterpartiets framgang. Han sier til VG:

- Ordbruken hans er splittende. Han dyrker motsetninger og setter nordmenn opp mot hverandre. By mot land.

Elvenes mener, muligens, at alle burde bare sitte helt i ro og se at Høyre og Frp, med Venstre som haleheng, avfolker distriktene våre, legger ned bygd etter bygd.

De færreste tør å si det høyt, men jeg har også registrert at flere prøver å pådytte alt fra Trump-stempel til kvasi-fascistiske merkelapper som Le Pen og Sverigedemokraterna på Senterpartiet.

Det er, med lite respekt å melde, helt urimelig og bare tøv.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Ove Mellingen, sjefredaktør i Telemarksavisa

Det finnes sikkert både nasjonalister og rasister i Sp, men de finnes i alle partier, så å prøve å stemple distriktsopprøret i Norge fascistisk er rør. Derimot så gjør den tempererte elite i Oslo, uavhengig av hvilke parti de tilhører, lurt i å ta disse signalene på alvor.

Den ene «reformen» etter den andre, og det er god grunn til å skrive reform i anførselstegn, den ene etter den andre er direkte distriktsfiendtlig.

Enten vi snakker om det store bedraget som ligger i det de ufattelig nok kaller «Nærpolitireformen», som handler mye om å legge ned polititilbudet og fjerne gode arbeidsplasser fra hele landet, det handler om kommunereformen, der statsråd Sanner kjører på og gjerne gir blaffen i folkeflertallet. Det kan også handle om  sykehusreformen. Problemet er at konsekvensene, nesten alltid, fører til at man svekker våre distrikter. Man svekker det meste annet enn de store offentlige «klyngene» i Oslo med departementer og direktorater, som eser ut bemannings- og kostnadsmessig.

Les også: Senterpartiet vil bruke 500 millioner mer på lokalsykehus

Spørsmålet er om flere av de andre partiene ser denne bevegelsen. For mange i Norge er det kanskje det viktigste verdispørsmålet i vår tid. Skal vi opprettholde bosetting, trivsel og framtid for hele landet, eller skal vi det ikke.

Årsaken til at en tredjedel av velgerne i Hedmark vil stemme på Sp er at de vil kjempe for hjemstedet sitt. Mer komplisert er det ikke. Og det er en kamp som er vel verdt å ta.

Å kjempe for våre bygder er ikke å rope «ulv-ulv».

Innlegget ble først publisert i TA.

Sykepleier Michael, du er min helt!

Oslo 20151119.Legevakten i Oslo sentrum torsdag kveld. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
Legevakten i Oslo. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Jeg er stolt av å være sykepleier, og er enda litt mer stolt etter min erfaring som pasient.

Av Siri H. Myklebust, enhetsleder avdeling for kompleks epilepsi-SSE, Oslo universitetssykehus

Innlegget ble først publisert i Sykepleien. 

Oslo legevakt, en romjulsdag befinner jeg meg som pasient, akutt innlagt på Oslo kommunale legevakt. Jeg har liten erfaring som pasient, så dette var en uvant situasjon for meg. Jeg fikk virkelig erfare hvor liten man føler seg når man ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og blir akutt hjelpetrengende. Denne erfaringen skal jeg ta med meg videre i mitt arbeid som sykepleier, men jeg ønsker her å berømme de som var på vakt denne dagen. I deres øyne var nok dette en ganske ubetydelig hendelse, for meg var det en viktig erfaring!

Les også: Pasientenes rettigheter kommer først

Omsorgsfull holdning

Alle, fra AMK-personell på telefon, ambulansepersonell, leger og sykepleiere på Legevakten og drosjesjåføren som kjørte meg hjem til slutt, viste en omsorgsfull holdning og jeg erfarte en vennlig, profesjonell behandling i alle ledd. Dette til tross for at systemet var helt overbelastet; det var venting og atter venting.  Det var fullt på alle KAD/obs.poster og ingen isolater å oppdrive. Travelheten var sikkert enorm, men dere greide å beholde roen, slik at pasientene fikk informasjon og omsorg. Men, jeg vil særlig trekke frem én; sykepleier Michael, du er min helt!

Dette var sikkert en vanlig aftenvakt for deg, selv om den nok var litt ekstra travel.

Selve kjernen i faget

Jeg hadde mange timer med mulighet til å observere der jeg lå, fullstendig avhengig av hjelp. Jeg tror det var totalt 5 senger (bårer) i rommet, med en stadig utskiftning, gjennom to vaktskift. Pasientenes diagnoser varierte fra psykiatri, hodetraume, spørsmål om appendisitt, gallesten og virusinfeksjoner.

Jeg lå og lyttet til dine spørsmål til pasientene rundt meg; hvordan du tilpasset deg til hver enkelt pasient, og jeg anerkjente hvordan du presist sørget for å få informasjon uten å trette ut pasienten med mange spørsmål, hvordan du ga korte, oppmuntrende kommentarer uten å skravle, hvordan du informerte om hva som skulle skje og hvorfor, hvordan du sørget for å opptre rolig, med godt håndlag, behagelig stemmeleie og lydhør for endringer i pasientens tilstand.  Alle de små, små tingene som vi som sykepleiere har lært om viktigheten av, men som er så lett å glemme, lett å ignorere på en travel vakt. Mye kan virke så banalt når man er frisk, og lite betydningsfullt sett i forhold til f.eks. den teknologiske kompetansen som blir viktigere og viktigere i vår tid, men det er disse små detaljene som utgjør hele verden når du er hjelpetrengende, og som i Nightingales ånd er selve kjernen i faget.

Ser den hjelpetrengende

Jeg er stolt av å være sykepleier, og er enda litt mer stolt etter denne pasienterfaringen. Vi utgjør en forskjell for pasientene, hvis vi bare evner å se den hjelpetrengende, den som er avhengig av vår hjelp.

Om Sylvi Listhaug og andre ulver

Sylvi Listhaug

Av: Bente Lund, jurist og Master of Science in Communication, London School of Economics and Political Science

Det stormer som vanlig i innvandringspolitikken. Noen skal ut, noen får bli, og det hele ser fra utsiden ut om en slags stol-lek der tilfeldighetene råder. Er du heldig når musikken slås av, så får du en stol. Hvis ikke, blir du sendt hjem på første fly. Antagelig etter at noen har hentet deg i nattens mulm og mørke for å kjøre deg til flyplassen. Dagen etter er det masse medieoppslag om at det var feil person som ikke fikk en stol, og om at man virkelig burde justere musikken litt.

Les også: TV 2s falske historie om Sylvi og Mahamud

Og mens asylsøkere shippes ut eller inn, så vurderer vi å fjerne all den ulven som stadig gnager på sauene våre. Bøndene vil ha ulven ut, den såkalte «eliten» vil ha ulven inn, og de eneste som forholder seg relativt rolige til det hele er sauene som fortsatt spiser gress. Ja - hvis de ikke er opptatt med å bli spist av ulv da, selvsagt. Da slutter de jo å spise gress. Åpenbart.

Les også: Vi kan ikke ha en innvandrings-politikk styrt bare av følelser

Over det hele ligger det et slør av at alle mener de vokter stedets moral samtidig. Det er egentlig veldig fint, men samtidig er det et problem at det ikke settes tydelige skranker for debattene innen rimelig tid. Konfliktnivået ender ofte nedi gjørmen et sted fordi det er beslutningsvegring på det «riktige» nivået. For når ingen tør å si hvordan det blir, eller til og med vurderer å se bort fra en lov eller to for å unngå bråk, så sitter vi plutselig i barnehagen hele gjengen.

Les også: Erna, vi må snakke om Sylvi

Ut- og inn-debattene ligger nemlig ofte langt unna de faktorene som kommer til å være, eller burde være, styrende for de valgene som tas. Det er veldig få som snakker om at Stortingsvalg faktisk fører til at politikk gjennomføres, og enda færre som snakker om at man må forholde seg til ubehagelige konvensjoner og det ene med det andre når man skal forholde seg til dyr i den norske naturen. Eller vel; Erna har snakket litt om Bernkonvensjonen - men det var kanskje ikke så mange som hørte på akkurat det.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Bente Lund

Poenget er at man ikke kan debattere om noe eller noen skal ut eller inn uten å se på politiske vedtak eller gjeldende lover. Det er ganske selvsagt at vi ikke kan utrydde ulven vår uten å bryte Bernkonvensjonen, og det er selvsagt at regjeringen kan legge premissene i innvandringspolitikken.

Les også: Falske politikere og flyktninger

Så vi får holde fast i hattene mens noen drar ut og andre inn. Og uansett hva man mener så er det noen som gjør jobben sin her; så vi bør kanskje unngå å drepe budbringeren hele tiden. Vi har faktisk ganske ofte valgt de budbringerne helt selv. Eller i hvert fall så må vi for en periode akseptere at noen andre har gjort det. For det å ha lover og folkevalgte representanter er faktisk demokrati.

Og demokrati fungerer best hvis man ikke kaster tomater hele tiden. Da blir beslutningstakerne nemlig litt vasne; og sånn vil vi jo heller ikke ha det.

Vi kan ikke ha en innvandrings-politikk styrt bare av følelser

Sylvi Listhaug

Av Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister

Vi skal ha et strengt og rettferdig system hvor det er likhet for loven. I møte med enkeltsaker kan det bli tøft.

Først vil jeg si at jeg skjønner godt at folk reagerer på denne saken. Med innledningen: «OFFER FOR LISTHAUGS KNALLHARDE LINJE» skriver TV 2 en sak som startet før jeg ble statsråd. Derfor vil jeg bruke anledningen til å forklare systemet ordentlig. Jeg håper dere tar dere tid til å lese, og ikke forhåndsdømmer saken.

Les Nettavisens sak: Mahad (30) mister statsborgerskap etter 17 år i Norge: - Viser hvor håpløs politikken er

I TV 2s ensidige spor lager de en sak om en person som har fått tilbakekalt statsborgerskapet av Utlendingsdirektoratet (UDI).Grunnen er at han skal ha løyet til norske myndigheter og oppgitt å være fra Somalia, mens han ifølge UDI er fra Djibouti. Veldig få fra Djibouti får asyl i Norge.

Det var en lignende sak tilbake i 2013. Da ble en Ap-politiker som var godt integrert fratatt statsborgerskapet etter 11 år i Norge. Han innrømmet å ha løyet og gitt falsk forklaring. Da kom ikke de samme kravene, og de samme utbruddene mot daværende statsråd med ansvar, Grete Faremo, uteble.

ap-politiker-innrommer-falsk-forklaring
Faksimile: VG 23.03.2013

Dagens asylpolitikk og system har bred tilslutning i Stortinget, og systemet for å tilbakekalle statsborgerskapet har vært likt i en årrekke. TV 2 får saken til å fremstå som om jeg har sittet og kokt sammen denne saken selv. Det er ikke tilfelle. Jeg blander meg ikke inn i behandling av enkeltsaker. UDI gjør en grundig vurdering, og det er vanlig at politiet bistår aktivt og etterforsker sakene. Han har også full anledning til å ta saken videre til Utlendingsnemda og til domstolene. Det har han valgt å gjøre, og det vil være en rettssak som begynner i februar.

Velkjent problem
Allerede i januar 2015, nesten et år før jeg ble statsråd, skrev NRK en sak om en rekke kilder som hevder at mange fra Djibouti har jukset seg til opphold, ved å utgi seg for å være fra Somalia. Det er nettopp dette nå UDI gjennomgår. Det å tilbakekalle statsborgerskap eller oppholdstillatelse handler om at man aldri skulle hatt det i utgangspunktet.

NRK januar 2015
NRK januar 2015

Som kilder NRK snakket med januar 2015 sier:

«Men han og kameratene vet at ikke alle som fremfører den historien, snakker sant. De vil ikke ha navn og bilde på trykk når de forteller at de vet om mange som har fått opphold på falske premisser.
- Det er mange som har vokst opp i Kenya, men som sier at de kommer fra Somalia.
- Det er litt kjipt, fordi folk juger for å få opphold

Hvorfor er systemet sånn?
Mange sier: «Denne personen er velintegrert og i jobb. Vi kan da ikke sende ut en slik person.» Til dem vil jeg si at vi kan ikke ha et system som er annerledes om man er ressurssterk eller ikke. Det skal ikke være forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Har man løyet og jukset seg til opphold skal det avdekkes, og man skal få det trukket tilbake. Det uthuler tilliten til systemet, og åpner opp for utstrakt juks om personer kommer unna med å svindle den norske stat.

Det å få asyl i Norge er lukrativt, og veldig mange vil få det bedre av å komme hit. Norge skal bidra og hjelpe de som faktisk har et beskyttelsesbehov. Det er de som virkelig trenger asyl det går utover om personer bevisst misbruker vårt generøse system.

I 2004-2005 ble det behandlet politisk i Stortinget hvordan man skulle behandle denne typen saker. Politikerne avviste å ha en foreldelsesfrist for denne typen saker, da det handler om at man har fått statsborgerskap man aldri skulle fått. Det var også tydelig fra både utvalget og departementet at konvensjoner ikke legger hindringer for at personer kan bli statsløse i tilfeller hvor de har fått statsborgerskapet på falske premisser. SV, som nå er så kritiske, var med på denne vurderingen.

Ap og Sp vil liberalisere
Etter å ha styrt etter samme regler i åtte år i regjering snur nå både Ap og Sp, og vil støtte et forslag fra SV om å legge om systemet. Forslaget vil innebære at slike saker vil kunne ta lengre tid for å få en avklaring.

Jeg forstår godt at man føler urettferdighet når man ser denne saken. Jeg håper likevel dere tenker selv, og ikke lar dere styre av denne typen journalistikk av TV 2. Dette er alvorlige saker og det er ingen, hverken jeg, UDI eller andre som tar lett på det. Vi må ha et system som avdekker de som jukser seg til opphold i Norge. Alternativet er tross alt ikke holdbart om vi skal føre en ansvarlig politikk.

 

 

Erna, vi må snakke om Sylvi


Av: Lasse Jangås, samfunnsredaktør i Nordlys

Kjære Erna, la oss legge politisk uenighet til side, la oss være enige om én ting:
Vi må for faen kunne oppføre oss som folk.

Det har vi dessverre sluttet å gjøre i viktige saker, så vi er nødt til å ta den samtalen, om hvem vi vil være og hva vi ønsker å stå for som mennesker og nasjon.

Først av alt må vi snakke om Sylvi.

For dette nærmer seg statlig rasisme. Ikke minst i tilfellet Mahad Adib Mahamud, som har bodd i Norge i 17 år. Han kaller seg brummundøl, og kom alene til landet som 14-åring.

Siden har han tatt utdanning, skaffet seg familie, hjem og fast jobb som bioingeniør på Ullevål sykehus. Han er fullt integrert - og bidrar på viktige områder i samfunnet vårt.

Men nå har UDI plutselig tatt fra ham statsborgerskapet etter «anonyme tips» om at han jukset da han kom til landet.

I følge TV2 påstår UDI at Mahad Adib Mahamud løy seg til norsk statsborgerskap da han kom som enslig mindreårig asylsøker. Til tross for at han har dokumenter som viser at han er fra Somalia, påstår UDI likevel at han kommer fra nabolandet Djibouti, noe djiboutiske myndigheter på sin side benekter.

Dermed må den unge mannen nå leve som statsløs i Norge, uten noen rettigheter.

Alt som et resultat av at integreringsminister Sylvi Listhaug krever at UDI nå skal gå igjennom gamle saker for å avdekke personer som løy om sin identitet da de søkte asyl. Det gjør de som en gjenytelse for å få beholde de rundt 200 stillingene de fikk under asylkrisen.

Verken Finland, Island eller Sverige trekker tilbake statsborgerskap. Nå er det altså 17 år siden Mahad Adib Mahamud kom. Da velger norske myndigheter å frata ham alt, basert på «anonyme tips».

Det hjelper ikke at han har papirer som beviser at han har rett, saken kommer ikke til noen domstol. Han er totalt ribbet for rettigheter stilt overfor Listhaug, hennes iver i tjenesten og den populistiske jakten på stemmer foran valget i høst.

Det kan avskrekke andre fra å gjøre det samme. De skal vite at dersom du lyver for norske myndigheter, så kommer ikke myndighetene til å gi seg, sier Listhaug til TV 2.

Erna, du er verken inhuman og selvsagt ikke et dårlig menneske. Men vi må snakke om Sylvi. Statsråden din. Ikke Frps. Din. For nå ser det ut som om du har mistet grepet.

Det ser ut som at hun kjører sitt eget løp nå, at det er blitt Norges løp. Og det løpet, kappløpet mot avgrunnen, er det ingen grunn til at vi skal være med på. Men du lar henne dra oss med ned.

Vi trenger derfor at du legger hendene på rattet nå. Vise hvem som bestemmer, hvem som er Statsminister og hva regjeringen din står for av verdier.

Jeg trodde du skulle ta tak etter den - for Norge - skammelige reportasjen i The New York Times, om 7-åringen Massoud og familien hans som ble vekket og påført håndjern klokka halv tre om natta, før de ble eskortert av 11 pollitibetjenter og deportert til Kabul i Afghanistan - et land knapt noen europeiske land sender barn lenger. Og et sted Massoud ikke kjente overhodet.

Du husker det sikkert - for det var da Sylvi Listhaug ikke hadde vett til å skamme seg, men tvert imot smilte stolt og oppfordret nordmenn til å «like og dele» artikkelen.

Uke etter uke får vi eksempler på hva vi er blitt redusert til, fordi du ulykksalig nok har omgitt deg med mennesker som drar oss ned i et mørkt hull.

Der sitter folk i skam, vantro og sinne, og med en følelse av å være medskyldige i en behandling av andre mennesker så uverdig at mange ikke trodde var mulig fra et sivilisert og privilegert land som Norge.

Erna, la oss derfor være uenige om skattepolitikk, bompenger og bensinpriser. Det er ok, vi lever tross alt i et demokrati. Men vi kan ikke være uenige om vi skal behandle mennesker med rettferd, respekt og verdighet.

La oss være enige om at vi ikke kan være så inhumane at vi tråkker på folk, snur dem ryggen - og attpåtil nyter det.

Så langt har det nemlig kommet. Og Sylvi Listhaug er en ulykke for så mange enkeltmennesker, for dette landet som statsråd. En ulykke for regjeringen din. For Høyre er ikke et sånt parti. Høyrefolk jeg kjenner setter menneskeverd, respekt for menneskerettigheter og humanitet høyt. Det tror jeg du også gjør.

Problemet er partiet du har valgt å dele seng med. Og i særdeleshet Sylvi Listhaug.

Du må få has på henne, Trump-taktikken hennes. Du har makt, myndighet og midler til å stoppe umenneskeligheten hennes. Og det er på høy tid, mange av oss har ventet lenge.

Og mest av alt venter flere verdifulle bidragsytere som Mahad Adib Mahamud, som risikerer å bli fratatt alt fordi du lar Sylvi Listhaug kjøre på.

Og la det være sagt: Vi har ikke gitt opp Mahad Adib Mahamud. En stor del av det norske folk kommer til å slå ring om ham nå. Det kommer til å bli opprør av dette. Folk er allerede opprørte.

20. januar mister han arbeidstillatelsen som en følge av at statsborgerskapet er inndratt. Da får han ikke bidra lenger i et helsevesen som i økende grad trenger folk. Forstå det den som kan.

La oss håpe at han ikke mister helsa si samtidig. For da vil han ikke få hjelp i Norge, landet han har betalt sin skatt til i mange år.

Denne galskapen må du stoppe, Erna.



 

Konflikten handler ikke om skadene ulv påfører - det handler om jaktkulturen

Av Anne-Grethe Michaelsen, tidligere hedmarking

Det er på høy tid å rette fokus mot en lyssky side av jaktkulturen som eksisterer i Hedmark. En side som oser av nasjonalisme og egoisme. En side der det florerer av våpen og penger. En ukultur som er villig til å bryte norsk lov for å få det som dem vil, som truer folk som er av en annen mening enn dem selv med juling og det som verre er.

Vidar Helgesen sin avgjørelse var riktig angående avslaget om felling av 47 ulv. Ulven er totalfredet, og dette gjør at det i utgangspunktet skal mye til for at den kan "tas ut". Klima- og miljøminister Vidar Helgesens vedtak om å redusere ulvejakten fra 47 til 15 individer er derfor i tråd med stortingsvedtaket om ulv fra våren 2016. Det ville stride mot både Naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen å ta ut en så stor andel av bestanden.
Disse vilkårene for å skyte et fredet og kritisk truet dyr som ulven står krystallklart beskrevet i Stortingsmeldingen om ulv.

Men hele konflikten handler ikke om skadene ulv påfører. Dette handler for det aller meste om denne "jegerklanen" som befolkningen ellers i Hedmark er livredde for. Disse som truer folk på livet som ikke har samme mening som dem selv, altså som er fòr ulv i naturen. Eksempler på trusler: blir oppsøkt og banket opp, drapstruet for sine meninger, får dekkene på bilen punktert, satt fyr på matten sin foran huset, steiner kastet inn vinduet, osv. Denne "klanen" har herjet i mange år i Hedmark. Ja til og med barna til en kjent person som er for ulv i naturen er blitt truet. Og mange flere.

Man kan stille seg undrende til slik en oppførsel; hva er det som gjør at folk synker så dypt som disse menneskene? Hva er det som gjør at man nesten blir besatt av å drepe? Illegal jakt på ulv i Hedmark har foregått i lang tid. For ikke så lenge siden ble flere siktet og dømt for dette. Og akkurat i disse dager ber politiet om hjelp fra publikum etter at en ulv som ble funnet død i Hedmark i september trolig er skutt ulovlig. Krypskyttermiljøet på Hedmarken står trolig bak de fleste ulvedrapene på Østlandet. Vedlagt er NRK sine to dokumentarer "Ulvejegerne". De viser det meste.

https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/offd12001503/20-04-2004
https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/OFAA12001004/27-04-2004

Nå er det altså ramaskrik fordi det ikke gis lov til å skyte 47 ulv, omtrent hele den lille sårbare ulvestammen vår. Dette er ulv som lever innenfor området de har fått tildelt, ulv som ikke har gjort skade, likevel er noen omtrent besatte på å drepe dem.

Det er synd at denne "klanen" får herje slik i Hedmark, for flesteparten av innbyggerne der er hyggelige, snille og gode mennesker. Men de er for ulv, og derfor livredde for å stå fram og fortelle det. Men alt som har kommet fram i media i lys av dette i det siste vil forhåpentligvis gjøre at flere hedmarkinger tørr å stå fram nå og fortelle om alle truslene de har fått opp gjennom årene, hvor redde de har vært. Det er ikke ulven de er redde for.

Hedmark, dette fylket med sin praktfulle natur og rike dyreliv. La oss håpe at denne ukulturen nå vil ta slutt, at ulven og de andre ville dyrene heller kan gjøres om til en turistattraksjon i form av villmarksafari o.l. Dette gjøres i andre land som har et rikt dyreliv i naturen".

 

En hyllest til deg som ikke skal bli leder



 

Av: Bente Lund, jurist og Master of Science in Communication, London School of Economics and Political Science

Den 8. mars er det "Sheconference". I likhet med så mange andre arrangementer på kvinnedagen fokuserer konferansen på å løfte frem kvinner som driver med "innovasjon og ledelse".

Slagordet er "Start the change", og det blir sikkert en flott seanse der man indikerer at noe må endres; antagelig via innovasjon og ledelse.
 
Når det gjelder «innovasjon» så er dette et ord som alle med ønske om å drive business nå annekterer og fyller med sitt eget innhold. Den viktigste fellesnevneren for de som kaller seg innovative er at de forsøker å finne på noe nytt som selger, og som direkte kan omsettes i tall og penger. Men innovasjon handler om mye mer enn penger. Innovasjon skjer hver eneste dag, i liten og stor skala ? og store deler av innovasjonen får vi aldri vite noe om.
 
Spør du en «alminnelig» kvinne om "innovasjon", så er jeg sikker på at hun smiler. Ja, riktignok så solgte ikke det tvinnede tauet som holdt parabolantennen oppe så veldig godt - men det funket. Solgte gjorde heller ikke de hjemmelagde fiskekakene som hun hadde laget oppskriften til selv, men barna spiste fisk for første gang uten å klage. Burde hun ikke vært enda mer innovativ og gitt ut en oppskriftsbok? Stilt krav til seg selv og utrettet noe? Jo, kanskje ? i hvert fall hvis hun etter de målbare kriteriene skulle hatt såkalt "suksess". Men sånn tenker bare de som ikke mener at det i seg selv er en kjempetriumf å få barn til å spise omega 3 uten å bruke tvang.
 
Så ikke kom og si at hverdagsheltinnen vår ikke er innovativ. Kanskje ville hun til og med tjent penger på oppfinnelsene sine hvis hun ikke ofte hadde så dårlig tid. Innovasjon på innovasjon og nyskapelse etter nyskapelse skjer i hjemmet hennes hver eneste dag - men innovasjonene glemmes og gjemmes i tidsklemmen og i forsøket på å få timene til å strekke til.

Klokken 22 ser hverdagsheltinnen utslitt på klokken og håper hun i det minste skal rekke å gre seg før oppgavene på mannskapslista vekker henne igjen klokken 06. Da vekker hun barn med kjærlig hånd, smører brødskiver, og kjører til en jobb hvor hun har ansvaret for barn, syke, pleietrengende, eller statlige og kommunale interesser med en lønn som knapt sikrer barna et sted å bo.
 
For en fantastisk jobb hun gjør - både for deg og for meg - nettopp fordi hun er villig til å stå på mannskapslista for oss alle. Hun er en forutsetning for all annen drift. Det er faktisk henne vi trenger flest av.
 
Så hvor er da konferansen som sier at det finnes flere suksesskriterier enn å bli leder, rosablogger eller å drive med såkalt innovasjon? Vi trenger verdiskapning i alle deler av samfunnet, og det rådende paradigmet gir i liten grad aksept til heltinnene (og heltene, men nå snakker vi om kvinnedagen) som hver eneste dag kjører spettet oppunder arrete hverdager og vipper dem opp en etter en.
 
Ja, det er fint med kvinnelige "ledere og innovatører". Men alle kan ikke bli ledere. Det sier seg jo selv. Så jeg tror vi må endre insitamentene våre i rekordtempo og gi honnør også til hun som kommer til å pleie oss med varsom hånd når vi trenger det.

Vi har glemt henne. Dessverre. Og det kan bli tøft for oss i fremtiden.

Følg Bente Lund på Twitter her.

hits