Kampen innad i Arbeiderpartiet

OSLO 20170421.Ap-leder Jonas Gahr Støre hyller si nestleder Hadia Tajik etter hennes tale på Arbeiderpartiets landsmøte 2017 i Folkets Hus fredag.Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Ap-leder Jonas Gahr Støre og nestleder Hadia Tajik etter hennes tale på Arbeiderpartiets landsmøte 2017.Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Av Saida Begum, bystyrerepresentant for Høyre i Oslo

Forbud mot utbytte i barnehagesektoren har blitt den store kampsaken som forener venstresiden foran høstens valg. Landsmøte etter landsmøte på venstresiden har konkludert med at de er mer opptatt av barnehagenes eierform enn kvalitet. Nå skal kampen tas på Arbeiderpartiet sitt landsmøte hvor Ap skal ta stilling til om de vil gjøre den politikken de fører lokalt mot private velferdsleverandører til nasjonal politikk.

Les også: Skattegave til sine egne venner

Jonas Gahr Støre uttalte nylig følgende: «Arbeiderpartiets politikk er ikke å nekte en barnehageeier å tjene penger på barnehagedriften.» Jeg skulle ønske at Gahr Støre hadde partiet sitt med på den uttalelsen.

Arbeiderpartiets politikk lokalt

Ser man på de største kommunene Ap styrer, så ser vi at Ap i kommune etter kommune har startet sin kamp mot private velferdsleverandører.

I Oslo har byrådet med Ap i spissen inngått en avtale med Rødt med formål om å hindre private aktører å etablere nye barnehager. De eksisterende private barnehagene i Oslo får med Ap i byråd en skatteregning som gir de mindre økonomisk handlingsrom enn kommunale barnehager.

Les også: «Velferdsprofitører» under angrep også i Senterpartiet

Ideelle aktører har også fått merke Ap sin privatallergi. En av disse private aktørene er den ideelle organisasjonen KIA. De har i flere år hatt et samarbeid med Oslo kommune hvor de har gitt innvandrerkvinner norskopplæring i kombinasjon med barnehagetilbud. Gjennom sitt langvarige arbeid med denne elevgruppen har KIA fått til rekruttering til norskopplæring blant særlig utsatte innvandrerkvinner. Venstresiden med Ap som initiativtaker vedtok å legge ned dette tilbudet. Eierform ble viktigere enn det faktum at KIA sitt helhetlige tilbud var det eneste alternativet for norskopplæring som dekket behovet for mange av disse kvinnene.

Saida Begum, bystyrerepresentant for Høyre i Oslo


I Trondheim fattet venstresiden med Ap i spissen et forslag om at alle nye barnehager skal være drevet av kommunen eller av ideelle. På årsmøtet til Trondheim Ap ble det fattet et enstemmig vedtak om å innføre forbud mot utbytte i barnehagesektoren.

Også i Bodø og Tromsø har Ap lagt ned tilsvarende forbud mot nye private aktører i barnehagesektoren. Hele ti av fylkeslagene i Ap har varslet at de vil ha utbytteforbud på velferdstjenester. Venstrekreftene i partiet er sterke, og dessverre ikke på linje med Gahr Støre om hva som er Ap sin politikk.

God velferd foran eierform

Brukerundersøkelser viser år etter år at de private barnehagene jevnt over scorer bedre på kvalitet enn de kommunale barnehagene. De store barnehagekjedene driver mange av de mest populære barnehagene. Eierne av private barnehager investerer mye tid og penger for å bygge opp sine barnehager. Snittutbyttet i private barnehager er på 1 %. Utfordringen i barnehagesektoren er ikke eierform og muligheten for å ta ut utbytte, utfordringen er kvalitetsforskjellene mellom barnehagene.

Der venstrekreftene i Ap er mer opptatt av eierform enn kvaliteten, så er det viktigste for oss i Høyre at barnehagen leverer et godt pedagogisk tilbud til barn. Da bør det selvfølgelig være rom for at private aktører som vil være med å bidra kan tjene penger på å tilby gode velferdstilbud til innbyggerne. Et barnehagetilbud bestående av både private og kommunale barnehager gir større valgfrihet til småbarnsforeldre og bedre barnehager for barna.

Kjære Jonas, det holder ikke å snakke varmt om et mangfoldig velferdstilbud i festtaler og intervjuer. Man må faktisk følge det opp politisk både lokalt og nasjonalt. Jeg ønsker deg derfor lykke til i din kamp mot venstrekreftene i partiet på landsmøtet.

Animal Farm på norsk

Oslo 20170131.Statsminister Erna Solberg og Jonas Gahr Støre i frokostmøte med Telenor. Sigve Brekke t.v.Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Statsminister Erna Solberg og Jonas Gahr Støre i frokostmøte med Telenor tidligere i år. Sigve Brekke t.v. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Av Carsten Neraal, Venstre-mann

Forfatteren George Orwells skrekkvisjon om politikkens øde; om at alle er like, og at noen er likere enn andre, kan spores til mange land - og kanskje til og med til «vakre vene lille snille Norge».  Ting er ikke helt slik en kanskje tenkte ved første øyekast. Vi later som om at alt er på stell, og at det norske demokratiet lever i beste velgående, men mye er forandret. Bare hør på gamle intervjuer med politikere, hvor mye enklere det var før i tiden. Retorikken blant politikere i dag er langt råere. Og ingenting er helt sant lenger. Noen vil kalle dette Animal Farm på norsk.

Litt av poenget til George Orwell er at ingen ser det. Journalister og politikere er beste venner. De leker i den samme «bingen». Journalister profilerer seg sammen med politikere, og politikere profilerer seg sammen med journalister. Næringslivsorganisasjoner er også med på festen. Hele kultur-Norge er med på festen. Alle fagforeningspamper er også med på festen.  Tenketankene er med på festen. Miljøorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner er også med på festen. Alle har flotte direktørtitler. Det er tette bånd i politiske vennekretser. Det er også høye lønninger og pensjonsavtaler. Og det er staten som betaler alt!

Og på utsiden av dette, lever helt vanlige folk. De vet ikke om noe annet. De har enkle gleder og synes det egentlig er litt morsomt å følge med på kjendiser over alt i alle TV-kanaler. Det vanlige folk kanskje glemmer, er at det er de som betaler for gildet. Men er det så farlig da? Vi har det jo veldig bra likevel. Gratis skole har vi, og gratis helsetjenester har vi. Vi lever våre enkle liv med jobb, familie og venner ? og gleder oss over barn og barnebarn. Livet er jo bra, tross alt.    

Carsten Neraal


Vel, kan dette være en god analyse? At politikere er vår nye overklasse? Som bare ønsker seg maktposisjoner, og egentlig ikke er så veldig interessert i politikk, når det kommer til stykket. Det er heller ikke så viktig hvilket parti en tilhører; om det er Høyre eller Arbeiderpartiet. Politikere må bare selge ett eller annet budskap, for å sikre seg en posisjon. Hva med parolen: Større likhet for alle! Ja, det er jo en god parole. Eller, hva med: Jobb til alle! Eller, hva med: Nei til salg av Norge!  

Politikerne tjener godt og lever godt. De får oppmerksomhet, de får karrieremuligheter, de får styreverv, de får kontaktnett, de får reiser og kulturopplevelser, de får pensjoner. Den engelske arbeiderklassen har alltid beundret den engelske overklassen, og amerikanerne har alltid beundret «the selfmade man» - og i Norge beundrer vi alle kjendisene.  

Denne enkle analysen, at politikere egentlig ikke interesserer seg så mye for politikk, kan være en morsom samfunnsvitenskapelig hypotese. Tenk om den virkelig er sann! Ja, da blir det enda morsommere å følge med på neste valgkamp. Et viktig poeng er også at den norske staten er så rik, slik at den politiske eliten har tilgang til mye penger.    

Politiker-rollen er kanskje bare blitt en ny yrkesprofesjon.  Hadde det vært en ide å begrense politikernes makt, ved kun å tillate 2 stortingsperioder?  Hadde det vært en ide å redusere lønnen noe, slik at det ble litt mindre attraktivt? Hadde det vært en ide å starte et helt uavhengig sentrums- eller arbeiderparti, som ikke var påvirket av all verdens norske særinteresser - som NHO, LO, Unio, YS, Akademikerne, Bondelaget, Småbrukerlaget, Fiskarlaget, Oljeindustriens Landsforening, media og forlagsbransjen, partipolitiske tenketanker og mange andre interesseorganisasjoner. Hadde det vært en ide å starte et helt uavhengig parti uten en egen ungdomsorganisasjon, som rekrutterte langt friere, og ikke var forbeholdt strebete ungdommer som drømmer om makt og innflytelse?

Terningkast seks, helst syv, til Karpe Diem

Foto: Michael Ray Angeles

Av Wasim Zahid, forfatter og kjent som «Twitter-legen»

Jeg skjønte raskt at det ville bli en helt spesiell opplevelse i går kveld. Selv om jeg har sett Karpe Diem live mange ganger før, var showet på Oslo Spektrum noe for seg selv. Maken til fyrverkeri, fra start til slutt, har jeg aldri opplevd fra et norsk band før. Og fortjent våknet duoen i dag til superlativer og toppscore i alle de store avisene. Selv forlot jeg konserthallen proppfull av inntrykk, matt, rørt, ekstatisk og lykkelig. Det er ingen tilfeldighet at Chirag og Magdi gjorde det så bra. Dette er et resultat av to tiår med hardt arbeid og ståpåvilje.

Etter 22. juli sa Bjørn Eidsvåg at Karpe Diem var det viktigste bandet i Norge. Beskrivelsen er like relevant for dagens politiske situasjon.

Ingen kan rime bedre enn Magdi og Chirag og i løpet av 17 år i «gamet» har de levert tallrike hitlåter og befestet sin sterke posisjon innen norsk hip-hop. Deres musikalske genialitet er ubestridt, men de har gjort en helt uvurderlig innsats på et annet felt som fortjener vel så mye oppmerksomhet og honnør.

Wasim Zahid

Jeg vokste opp i Oslo på 80- og 90-tallet. Som idag, var det også den gang diskusjoner om innvandring, islam, konflikter og krig. Jeg husker med skrekk de klassetimene da jeg måtte ta standpunkt i tunge saker som islamisme, fatwaer, tvangsekteskap og krig. I hvert fall vanskelig da jeg selv slet med eksistensielle spørsmål, tro og ikke-tro, og det i en fase av livet da jeg som ungdommer flest helst ville være usynlig, lik andre, og del av en større masse.

Se alle Instagram-bildene fra Karpe Diem i Oslo Spektrum

En slik tilværelse unner jeg ingen, aller minst mine egne barn. Jeg vil at de skal vokse opp med en følelse av inklusjon og fellesskap, og med en stolthet over å være norsk. De må gjenkjennes som en av «ungene i gata» og ikke som «de utenlandske i nabolaget». Jeg ønsker et «vi» og ikke «de».

Ingen holdningskampanje kan måle seg med Karpe Diems påvirkningkraft. Når en hel generasjon med norske gutter og jenter vokser opp med Chirag og Magdi som idoler og med veggene dekket av plakater av en inder og en araber, når 10.000 Oslo-ungdommer av alle former og farger korer til refrengene og hopper i takt med rytmene, gjør det noe med deres holdninger. Karpes bidrag til avmystifisering og allminneligjøring av mørkhudede, og evne til å skape fellesskapsfølelse, er uten sidestykke.

Jeg bøyer meg i støvet for kongene av norsk rap. Konsertene på Oslo Spektrum holder mesterklasse. Gå og se dem. De er selvfølgelig utsolgt, men prøv å skaffe billetter likevel.

#karpediem

Skandalerapport fra forskere: - Vi er veldig sikre på at tiggere ikke har bakmenn

Skjermdump NRK

Av Hege Storhaug, Human Rights Service

NRK Brennpunkt knuste myter på rekke og rad i går. Det var en ren fest å oppleve grundig journalistisk arbeid innen det betente feltet tiggere fra Romania. NRK kledde FAFOs forskere kliss nakne. I 2015 gikk nemlig FAFO høyt på banen med en rapport som konkluderte med at det er skapt en rekke myter om tiggerne, som at de har bakmenn som håver inn penger. Så var det akkurat dette bildet NRK brettet ut i all sin groteskhet. Hva sier forskerne nå, tro? Hvordan skal de forklare forsøket på å lure oss? Eller lurte de bare seg selv, kanskje, i sin nærmest kriminelle naivitet, eller var det en viss politisk slagside som slo inn, mon tro?

Les også: Bakmennene er knyttet til narkosalg og prostitusjon - ikke tigging

FAFO-forskerne skulle avlive våre myter i juni 2015. Da hadde de intervjuet 1 269 tiggere i Oslo, Stockholm og København, pluss sosialarbeidere som i Kirkens Bymisjon. Ingen fortalte om bakmenn, organiserte nettverk eller trafficking/prostitusjon. Det er heller ingen kobling mellom tigging og kriminalitet, var hovedkonklusjonen fra forskerne. Bare ren tigging, og små familienettverk, altså.

«Vi er veldig sikre», sa en smilende forsker, Anne Britt Djuve, i Dagsrevyens studio, sikre på at bakmenn er fabrikkerte ideer i den offentlige debatten om tiggerne. Legg merke til selvsikkerheten.

Ja vel, tenkte jeg den gang. Dette forskningsresultatet er vel like riktig som at hvis jeg intervjuet 100 muslimske unge kvinner som har giftet seg arrangert, så ville minst 99 av dem smile mens de sier at ekteskapet var helt, veldig helt, altså, frivillig inngått, må vite!

Eller som NRK observerte under tittelen Sex, dop og tiggerkopp:

Når vi snakket med tiggerne på gaten, svarte alle at de var her på egen hånd, eller med aller nærmeste familie. Men det var ikke dette vi så i husene.

VG svært fornøyd med vitenskapelig dokumentasjon

Journalister, som VGs kommentator Shazia Sarwar, var i lykkerus over rapporten til FAFO. Endelig ble «vitenskapelig dokumentasjon» lagt på bordet, slo Sarwar fornøyd fast. Fornøyd fordi rapporten bygget oppunder hennes egne myter? Som Sarwar skrev i en VG-kommentar, under tittelen: «Sannheten om rumenske tiggere»:

Rom-kvinnen jeg møter på vei til jobb hver dag, er sikkert ekstremt fattig. Men jeg gir aldri penger, for hva hjelper det? Det er bakmennene som tar pengene. Barna i bildet ved siden av henne får sikkert bare smuler.

Feil. Får jeg vite nå.

Kartleggingen viser at tiggerne og deres umiddelbare familie råder over pengene. Det finnes ingen bakmenn. Ingen organisert kriminalitet slik norsk politi har hevdet.

Forskerne i forsvar

På sosiale medier kokte det med mistanke mot rapporten til FAFO. Mange mente den hadde en ideologisk slagside. Forskerne gikk selv ut i kronikk i fullt forsvar for sine metoder, som å benytte hele 16 rumenere som intervjuere og tolker.

I sosiale medier har mange vært kritiske, spesielt til at vi bygger konklusjoner (blant annet) på intervjuer med tilreisende fattige selv, og dessuten til oppdragsforskning generelt: De hevder  uten videre begrunnelse - at forskningsfunnene er kjøpt og betalt og ideologisk styrt.

Ja, tenk det. Ideologisk styring av forskning har vi selvsagt opplevd mang en gang. Jeg nevner et eksempel her, nemlig da Brustad «bestilte» at Institutt for samfunnsforskning skulle gi henne en rapport om at tiltakene mot kjønnslemlestelse fungerer så bra så, og derfor er utbredelsen av overgrepet svært liten.

Slik forskning kan faktisk ha ødelagt jenter for livet, bare så det er sagt.

NRKs dokumentar knuste FAFO

NRKs dokumentar, «Lykkelandet», tar oss med under cover. I to år har journalistene fulgt romfolk i Bergen. «Bli med til Lykkeland. Du tror knapt det du ser», introduseres filmen med. Og det var ikke å gape for høyt. Omfattende narkosalg, detaljstyrt av rumenske bakmenn. Personran. Prostitusjon, også styrt av de samme bakmennene som selger søstrene og kjærestene sine, smekre unge kvinner i jeans som på dagtid bruker skaut og lange skjørt. Rumenerne har overtatt prostitusjonsmarkedet i vestlandsbyen.

Sexsalget i Bergen sentrum er så åpenlyst at vi ikke trenger å spane lenge for å se hva som foregår. De unge jentene står på gatehjørner, de forhandler med menn og forsvinner i biler, til hotell og opp i leiligheter i sentrum.

Vi får se bakmenn som legger ut partybilder fra bassengkanten, viser frem enorme pengebunker, ja, hele skap fylt med seddelbunker. Palass på flere hundre kvadratmeter i Romania. Angivelig bygd på kroner tjent på å selge bladet «Folk er Folk», som eieren påstår.

Skjermdum Brennpunkt

Pengeoverføringer fra Bergen til Romania på 100 millioner kroner siste om lag fem årene sier sitt. I tillegg kommer penger som transporteres ut av privatpersoner. Totalt 700 millioner er sendt fra Norge til Romania i samme periode.

Til sammen er nesten 1 000 rumenere utvist fra Norge siste to årene grunnet kriminalitet. Landet topper denne statistikken.

Kan vi nå få en kommentar fra Anne Britt Djuve og hennes visstnok like kompetente kolleger? Veldig sikre på at det er små familieenheter som ikke er befengt med kriminelle forhold? 

La oss håpe regjeringen tenker seg mer enn to ganger om før de sluker FAFOs rapporter innen feltet som kan kobles til innvandringsrelatert problematikk. Regjeringen bør kanskje heller kalle forskerne inn på teppet og be om en (politisk) forklaring?

PS: Selvsagt vil det finnes unntak, altså fattige tiggere, og kanskje også uten bakmenn. Men det er langt fra bildet NRK fortjensfullt avdekket for oss.

Innlegget ble først publisert hos Human Rights Service.

 

Bakmennene er knyttet til narkosalg og prostitusjon - ikke tigging

Montasje Scanpix/Facebook NRK Brennpunkt

Av Guri Tyldum, forsker i FAFO

Da har jeg sett dokumentaren til NRK om kriminelle rumenere i Bergen. Synes det er supert at de setter fokus på en type kriminalitet og utnytting av sårbare grupper som det har vært liten vilje til å gripe tak til nå. Dette var noe vi i FAFO beskrev i rapporten vår, men som fikk veldig lite mediedekning da vi lanserte i 2015.

Vi skrev den gangen at det både var mye småkriminalitet blant tilreisende rumenere og at det var mer organiserte miljøer som spesialiserte seg på salg av dop, prostitusjon og tyveri av mobiltelefoner. Vi skriver også mye om sårbarhet og utnytting særlig i arbeidsmarkedet, men presiserer at vi ikke finner tegn til at det står bakmenn bak tiggerne som tar pengene dere. Det sier de ikke i Brennpunkt dokumentaren heller. Brennpunkt dokumentaren beskriver mennesker som utnyttes i prostitusjon, og som driver med ulike former for kriminalitet.

Det er to ting jeg jeg reagerer på i Brennpunkt dokumentaren: De tilreisende kriminelle kalles systematisk tiggere og et «tiggermiljø», selv om de fleste aldri blir sett med en tiggekopp. Og at de ser ut til å mene at denne beskrivelsen av en bestemt narko- og prostitusjonsliga er gyldig for alle rumenere i Norge. Jeg skal prøve å helt kort vise hvorfor dette er problematisk:

FAFO-rapporten

Miljøet i Bergen som dokumentaren beskriver minner litt om en av gruppene som var i Oslo da vi gjennomførte surveyen vår. Dette var en gjeng, alle fra samme distrikt, som holdt til i en park midt i byen, ikke langt fra politistasjonen. De gjorde ingen forsøk på å skjule at de solgte piller og tyvegods ? de var høylytte og kranglete, og det var nok ikke bare jeg som syntes det var ubehagelig å gå gjennom parken på den tiden de dominerte der. Politiet gjorde lite, og fortalte selv at de ikke har noen incentiver for å ta tak i denne typen småforbrytelser.

Det var noen unge jenter fra samme region som bevegde seg rundt i det samme området med tiggerkopp. Jeg kan ikke si noe om disse jentenes inntektskilder, men vårt klare inntrykk er at du bør alltid være forsiktig med personer som beveger seg rundt og tigger ? de jakter gjerne på lommebøker eller prøver å tilby andre ting. Ut over dette så vi lite tigging i dette miljøet. Det store flertallet av de 430 tilreisende rumenere som vi intervjuet sommeren 2014 var systematisk forskjellig fra denne gruppen.

Gruppen med pilleselgere og lommetyver i parken var det krevende å intervjue, og det var vanskelig å få dem i tale. Men tiggerne som sitter utenfor butikker litt lenger oppe i gaten har vi snakket mye med; vi har vært hjemme hos dem i Romania, vi har vært i leiren i skogen, vi har hatt lange samtaler her i Oslo. De lever greit på grunn av inntektene fra Norge, men de bor ikke i palasser og har ikke kjøleskapet fult av penger. En del driver nok med nasking, men de færreste var prostituerte eller solgte dop. Kan vi vite at de ikke lyger for oss? Det er alltid krevende i intervjuer.

Men jeg har analysert statistikk på manipulerte data før (intervjuerjuks) og man merker fort at noe er galt. Folk er rett og slet ikke i stand til å lyge på en måte som gjør at data oppfører seg slik de skal ? enten blir det ingen variasjon (alle svarer det samme) eller så blir variasjonen så tilfeldig at vi ikke får de sammenhengene man kan forvente med f.eks utdannelse og alder. Og det som kjennetegner våre data fra de tilreisende hjemløse rumenerne i Oslo er for øvrig en enorm, men systematisk, variasjon. De kommer fra 34 ulike distrikt i Romania. Det er ikke en familie, eller en klan, som kommer hit, men en rekke ulike familier fra ulike landsbyer, småbyer og byer. Jeg ser ikke bort i fra at en gruppe har klart å ta kontroll over Bergen, og jaget bort de fleste andre tiggerne. Men i så fall har politiet i Bergen gjort en slett jobb.

Guri Tyldum


At det er kriminalitet og prostitusjon knyttet til tilreisende fattige, er gammelt nytt. De rumenske prostituerte var i Oslo tidlig på 2000 tallet. Lenge før tiggerne kom. Vi skriver allerede den gangen om hvor vanskelig det var å få kontakt med denne gruppen. I Oslo har det vært liten vilje til å etterforske disse sakene, og ta bakmennene. På samme måte som det har vært liten vilje til å gripe fatt i det åpenlyse pillesalget og lommetyveriene som forbindes med andre rumenske grupper. En politibetjent fortalte meg en gang hvordan de hadde sittet i en patruljebil og sett på at en rumener gikk rundt til flere tiggere i et område og truet til seg penger. Det falt dem ikke inn at det var deres jobb å beskytte tiggerne.

Derfor er det viktig at det nå settes fokus på utnytting og kriminalitet i de miljøene der det er et problem. Men vi må være forsiktige med å tenke at alle som går i lignende klesdrakt ? alle som er rom ? er enten offer for kriminalitet eller kriminelle. Det er ikke en beskrivelse som noen av de som jobber med de tilreisende rumenerne i Oslo vil være enige i.

Vi gjorde vår undersøkelse i Oslo i 2014, mens Brennpunkt følger en nyere gruppe i Bergen. Mye kan være annerledes. Men vår vurdering den gangen var at de organiserte bakmennene i hovedsak var knyttet til narkosalg og prostitusjon, i mindre grad tigging ettersom det er mindre penger å hente der. At det er et visst overlapp mellom noen grupper som driver med tigging og kriminelle miljøer er det ingen tvil om.

Dokumentaren avsluttes imidlertid med en dramatisk påstand om at alle tiggerne som kommer hit er organiserte. Men det er ikke ulovlig å organisere en reise. Det er heller ikke ulovlig å låne penger til fattige mennesker. I følge norsk lov er det ulovlig å utnytte fattige mennesker, og det er ulovlig for å organisere seg for å utnytte fattige mennesker. Dette er kjernen av menneskehandelsbegrepet som de trekker inn i dokumentaren. Men så langt har det ikke vært noen rettsaker med menneskehandel for tigging; det har vært en del rom (stort sett barn) som har blitt utnyttet i kriminalitet og prostitusjon. Men ikke tigging. Om politiet mener at de fleste tiggerne er ofre for menneskehandel, så bør de prioritere å få opp en sak for retten. Og det tror jeg de får til hvis de prøver ? det er mye sårbarhet og vold i enkelte rommiljø i som reiser fra Romania til Norge. Men som de av dere som har tatt dere tid til å prate med tiggerne i nærområdet vet ? det er også mange hyggelige og morsomme mennesker, som klarer å forsørge familien sin ved å reise til Norge.

I kjølvannet av Brennpunkt-dokumentaren har debatten om tiggeforbud kommet opp på nytt. Det synes som en del har litt urealistiske oppfatninger om hva man vil oppnå med et slikt forbud. Med fri bevegelse i EØS trenger ikke kriminelle skjule seg bak tigging for å komme til Norge, og vi har vanskelig for å se hvordan et tiggeforbud vil påvirke narko- og prostitusjonsmarkedet. I Danmark, hvor tigging er forbudt, er det rett nok færre tiggere på gaten, men rumenske kriminelle er likevel tungt involvert i narkotika, prostitusjon og tyveri.

Innlegget ble først publisert på Facebook. 

Vi må ikke forby tigging, men vi må forby «tiggeturisme»

Norge burde innføre et krav om norsk statsborgerskap for å kunne tigge i Norge, mener Av Chase A. Jordal sentralstyremedlem Senterungdommen. Foto: Paul Weaver/NA Bilder

 

Av Chase A. Jordal sentralstyremedlem Senterungdommen

Etter at NRK nylig avslørte kretsen rundt det kriminelle tiggermiljøet i Bergen, har debatten rundt tigging igjen kommet på dagsorden. Krav om et nasjonalt eller et kommunalt tiggerforbud har blitt fremmet, i tillegg til at rettmessige motsvar om at man «ikke kan forby fattigdom» har blitt hørt. Det sistnevnte er riktig, vi kan ikke forby fattigdom og vi burde ikke forby tigging verken nasjonalt eller kommunalt.

Det finnes dessverre nordmenn som av forskjellige grunner og tross gode støtteordninger, tidvis må ty til tigging for å overleve. Det skal ikke være slikt i vårt samfunn, men det å forby folk å be om hjelp fra andre enn staten, er ikke veien å gå.

Les også: Akademiske løgner om romfolk og tiggere

Men, etter å ha vedkjent oss at det ikke er riktig å forby tigging, må vi også våge å anerkjenne at det problemet de fleste av oss har med tiggere ikke er i forbindelse med den unge rusmisbrukeren fra Grünerløkka som trenger penger til bussen. Problemet er lik enten det er i Bergen, Oslo eller utenfor lokalbutikken i Leikanger. Problemet er «turisttiggerne».

Norge burde innføre et krav om norsk statsborgerskap for å kunne tigge i Norge. Et slikt regelverk finnes til dels allerede i kraft av at det stilles krav om at personer som ønsker å reise inn i Norge må enten ha fast arbeid å gå til eller ha penger nok for å klare seg under oppholdet, mener Chase A. Jordal

Turisttiggerne som vårt samfunn har skapt en nisje for gjennom kraftige økonomiske incentiver. Økonomiske incentiver som motiverer folk til å reise lange avstander til et fremmed land, ikke for å drive ærlig arbeid etter norske vilkår, men for å tigge langs våre gater. En slik reise er ikke billig og det har flere ganger blitt påvist bakmenn og organisert kriminalitet i tilknytting til turisttiggermiljøene.

Les også: Tigging som skalkeskjul for narko og prostitusjon

Jeg har ingenting imot at folk kommer til Norge for å ta arbeid på lik linje som andre nordmenn, men når folk kommer for å utnytte vårt samfunn så er det for meg innlysende at et system som gir rom for slike incentiver har behov for utbedring.

Norge burde innføre et krav om norsk statsborgerskap for å kunne tigge i Norge. Et slikt regelverk finnes til dels allerede i kraft av at det stilles krav om at personer som ønsker å reise inn i Norge må enten ha fast arbeid å gå til eller ha penger nok for å klare seg under oppholdet. Men, grunnet vår mangel på grensekontroll, blir disse kravene i minimal grad fulgt opp.

Vi kan ikke forby folk å være fattige, men vi kan innføre tiltak som i større grad sikrer at turistene som kommer hit gjør det for å oppleve landet vårt, og ikke for å tigge. 

 

Akademiske løgner om romfolk og tiggere

Mange har kvalifiserte meninger om tiggingen. Men altfor få tør å hevde dem, skriver Anlov Mathiesen. Skjermdump NRK

Den ideologiske tilnærmingen til tigging skader romfolk og fattige. Ledende forskere pynter funn etter egen overbevisning. Kritikere til tigging stemples som umoralske, mens tiggeren selv blir sittende på asfalten.

 

Skrevet av Anlov Mathiesen - forfatter, informasjonsleder og tidligere redaktør av Erlik Oslo
(innlegget er først publisert på Dagsavisens seksjon Nye Meninger 28.05.16). Det har fått ny aktualitet etter ukens Brennpunkt-dokumentar.

 

Etter opphevelsen av tiggerforbudet i 2006 er tilreisende tiggere blitt et hyppig innslag i gatebildet. Såkalte romfolk oppholder seg i landet i noen uker eller måneder av gangen før de reiser videre eller hjem. Romanias innlemmelse i EU i 2007 medførte en sterk økning av tilreisende, og siden sommeren 2012 var det ifølge politiet og interesseorganisasjoner mellom 1 000 og 2 000 tiggere i hovedstaden alene. Denne tiggingen er mer offensiv og omfattende enn hva nordmenn har vært vant til, og har skapt diskusjoner.

Mange har kvalifiserte meninger om dette, altfor få tør å hevde dem. Det er ikke tilfeldig, for veien er kort til rasismeanklager for den som våger å hevde selv ganske åpenbare påstander. Som at tiggingen fremstår organisert, eller at ikke alle profesjonelle tiggere er uskyldige fattige i nød. Debatten om tigging har lenge vært følsom. Til en viss grad skal den også være det, for ingen er tjent med fremmedfrykt som diskusjonens premiss. Begreper som deportasjonrotterskitne og deres like hører ikke hjemme i noen debatt som handler om mennesker. Men den naive romantiseringen er antakelig like ødeleggende, og få har bidratt mer dette enn de frivillige organisasjonene og ideologisk forskere.

Anlov Mathiesen. Foto Mental helse

Kirkens Bymisjon lanserte i 2007 en «undersøkelse» om tiggere (Brattvåg 2007). De lønnet en sosiolog som spurte 40 rumenske tiggere om de hadde bakmenn. Hva de svarte? Nei, det hadde de ikke. Ingen bakmann. Dette holdt for Kirkens Bymisjon, som spredte «funnet» til mediene. Under dekke av «forskning» og «undersøkelse» har denne Bymisjons-rapporten gått sin gang i pressen under overskrifter som «Utenlandske tiggere ikke kriminelle» og «Tiggingen er ikke organisert». Med oppslag i flere av landets største medier har dette bestillingsverket bidratt til å skape et inntrykk av at det finnes seriøs forskning som forteller oss at tiggingen ikke er organisert.«De rumenske tiggerne i Oslo er ikke organisert, fastslår forsker,» skrev NRK. «Rapporten» er et resultat av det forskeren selv kaller «ustrukturerte samtaler» med 40 personer. Oppdragsgiver Kirkens Bymisjon var etter alt å dømme selv klar over at dette ikke var holdbart.

Ideologisk forskning

Forskningsstiftelsen FAFO la i juni 2015 frem en rapport om tigging, der de hadde intervjuet 1200 tiggere i Oslo, Stockholm og København, og spurte blant annet om de hadde bakmenn (Djuve m.fl. 2015). I Oslo samtalte forskerne med 438 tiggere. Heller ikke disse oppga eventuelle inntektskrevende aktører. Forskerne hevdet at tiggingen er organisert gjennom familienettverk og lignende strukturer, men at det likevel ikke er organisert - at det dermed ikke finnes bakmenn. De utelukket ikke at det kan eksistere, men klarte ikke å finne spor av det gjennom intervjuene. For FAFO var ikke familie-perspektivet verdt å forfølge, på tross av at familiestrukturer for romfolk er et helt annet og hierarkisk system enn det vi er vant til.

En annen underlig påstand fraFAFO var at inntekten fra tiggingen er såpass lav at ingen kan ha interesse av å organisere det. For det første kan en tigger utføre mye parallelt arbeid for sin arbeidsgiver, som jo fra et menneskehandelsperspektiv er noe av poenget. Og angående pengene: Om inntil 1500 tiggere tjener 200 kroner per dag (NOVA) gjennom sommerhalvåret (april-oktober), gir det en total inntekt på 54 millioner kroner. Det er vanskelig å se hvorfor dette er for lite til å interessere eventuelle bakmenn. Noe som også gjelder for den enkelte tigger.200 kroner i daglig inntekt gir en inntekt gjennom sommerhalvåret fra mai til oktober på 36 000 skattefrie kroner. Det tilsvarer en anstendig rumensk årslønn. En debatt om tigging må bygge på virkeligheten.

Manipulasjon av nyhetsformidling

På spørsmål om politiske virkemidler i møte med tigging uttalte FAFO-forsker Anne-Britt Djuve at rapporten ikke tar stilling til politiske løsninger, men at tiggerforbudet i København ikke har utryddet tigging (Skatvedt 2015). Paradoksalt nok står det i rapporten at det i motsetning til i Stockholm knapt er mulig å få øye på rumenske tiggere i København. På Dagsrevyen sa Djuve rett ut at FAFO kan være sikre på at det ikke finnes bakmenn, uten å forklare hvorfor. «Vi er faktisk veldig sikre på det. Det er blant annet fordi vi har gjort jobben en god del grundigere enn å bare spørre folk «har du en bakmann, ja eller nei?». For som hun selv ga uttrykk for, er det opplagte problemer knyttet til å stole på svarene.

Så hva var det FAFO gjorde som fikk forskerne til å være «veldig sikre» på konklusjonen? Ikke stort annet enn akkurat det hun selv harselerte med, nemlig å spørre folk om hvorvidt de har en bakmann, «ja eller nei». De intervjuet mange, og snakket med organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. Attpåtil hadde de «vært i Romania og snakket med folk der». Anne-Britt Djuves retoriske resonnement var som følger: «Hvis det hadde vært sånn at alle disse hadde hatt en bakmann, så hadde vi fått høre om det.» Kort sagt var det lite ved selve rapporten eller forskernes uttalelser som pekte på at det ikke finnes organisering.

Likevel klarte en rekke medier å fremstille forskernes konklusjoner som «sannheten» om tiggerne, med oppslag som «Rapport: Ingen kriminelle bak rumenske tiggere» (NrK), «Sannheten om fattige romfolk» (Nettavisen), «Ny rapport slår ihjel myten om rumenske tiggere i Skandinavia» (Dagbladet). Med flere. VGs kommentator gikk så langt som å kalle rapporten for «fasiten», under tittelen «Sannheten om rumenske tiggere». De hadde muligens verken fulgt med på debatten eller øvrige rapporter med andre konklusjoner. Det finnes nemlig kartlegginger fra land i Skandinavia og andre land i Europa som sier noe ganske annet. Det var disse tidligere dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg Hanne Sophie Greve baserte seg på da hun advarte: «Det er grunn til å frykte at tiggere vi har her er ofre for menneskehandel. Vi har informasjon fra Romania om at sigøynere har blitt utsatt for at sterke grupper har tvunget barn og voksne ut på Europas gater, og tvunget dem til å tigge og stjele. Dette er vår tids slaver.» (Bergens Tidende)

Forskningsinstituttet Nova publiserte et notat i 2012 som sa mye av det samme som FAFO. Forsker Ada I. Engebrigtsen brukte den samme retorikken som FAFO, nemlig at inntektene fra tigging var for lave til å vekke bakmennenes interesse. Engebrigtsens rapport var et resultat av «korte, spontane samtaler» med «rundt» 50 tiggere i Oslo, inngående samtaler med fem personer, intervjuer i Romania og samtaler med aktører på gata, blant andre Kirkens Bymisjon og Uteseksjonen. I likhet med FAFO-forsker Djuve anerkjente Engebrigtsen at de hun intervjuet, ikke nødvendigvis hadde noen interesse i å fortelle sannheten, men landet likevel på at svarene representerte virkeligheten. En liten del av feltarbeidet ble gjort blant skotske romfolk, der man fant tiggere med bånd til velstående rumenske kontraktører. En slags svart arbeidsformidling der tiggere jobber inn midler for det vi normalt kaller bakmenn. Dette sporet forfølges tilsynelatende ikke i rapportens konklusjoner.

Menneskehandel

Det finnes dog flere lignende rapporter, med forskjellige fortegn. Utekontakten (kommunal) i Bergen gjorde noe lignende og kom til helt motsatt konkusjon. De intervjuet 34 tiggere med rumensk statsborgerskap i 2013 og mente flertallet var organisert. «Tiggingen er gjennomorganisert,» sa lederen for Utekontakten Marit Sagen Grung.En rapport fra rettighetssentret European Roma Rights Centre i 2011 gjorde et poeng av at menneskehandel «generelt involverer nær familie», og at «undersøkelser til denne studien viser at dette også forekommer i rombefolkningen».

En rapport fra European Roma Rights Centre slår fast noe ganske annet, nemlig at menneskehandel «helt klart eksisterer, og dets effekt på romfolk er alvorlig» (ERRC 2011, min oversettelse). Denne studien understreket i motsetning til FAFO at mennesker som er utsatt for organisert tigging og menneskehandel, sjelden forteller om det «av frykt for represalier». Slike rapporter generer ikke tilsvarende overskrifter. Heldigvis, for titler som «Tiggere er kriminelle» eller «Bekrefter myten om tiggere» ville være etisk tvilsomt. Man må imidlertid ha klart for seg at det at man ikke kan fremlegge bevis på et forhold, ikke seg selv ikke er et bevis på at dette forholdet ikke finnes.

Utnytting av barn

Politiet i de største norske byene deler heller ikke NOVA- og FAFO-forskernes oppfatninger. Politiet i Trondheim gjorde en kartlegging i 2010, og kom frem til at det er mye som tyder på at tiggingen kontrolleres av bakmenn. Innsatsleder Svein Tanemsmo ved Sentrum politistasjon i Trondheim fortalte til Adresseavisen at de hadde opplysninger om at «bakmenn bruker tiggernes familier i Romania som en brekkstang». Den største kontrasten til FAFO, NOVA og Kirkens Bymisjon er det Kripos? egne rapporter som står for. Deresrapport fra 2011 (Kripos 2011) hevder at «omfanget av organisert tigging i de største byene er stort [...] Organiserte grupper/familieklaner fra sigøynermiljøer i Romania og Bulgaria reiser til andre europeiske land, blant annet til Norge. Barn blir solgt av foreldrene for en sum penger og barna blir siden utnyttet til å skaffe penger til de kriminelle gjennom tigging og tyverier. Flere av disse gruppene har vært kontrollert av politiet i flere byer (..)»

Det underlige med debatten er at de frivillige organisasjonene og deler av den såkalte kultureliten bruker den som en moralsk slagmark, der alt som er kritisk til tigging som fenomen, reduseres til umoral. Derfor ble nok mange skuffet da fredsprisvinner Kailash Satyarthi besøkte Oslo for å motta Nobels fredspris i 2014. Han mente at man ikke bør gi til tiggere og kalte det en «moderne form for gjeldsslaveri» (Dagbladet). Han fikk fredsprisen for flere tiårs arbeid mot barnearbeid og kamp for barns rettigheter, og mener det er viktig at vi ser under overflaten og tenker oss om to ganger før vi gir til tiggere, siden han hevder det står organiserte kriminelle bak.

Hvem tjener på tiggerne?

Vi spør hva tiggeren tjener i løpet av en dag. For å forstå dynamikken omkring vår sosialpolitikk må vi vinkle spørsmålet annerledes. Hvor mye tjener vi på tiggerne? Og hvem tjener på tiggerne?Kirkens Bymisjon har sammen med Frelsesarmeen og Røde Kors argumentert for en bestemt oppfatning om profesjonell tigging. Også andre benytter samme logikk: Det finnes ingen bakmenn fordi vi ikke ser dem. Fordi tiggerne selv ikke oppgir dem. Tendensiøse forskere blir premissleverandører til påstandene, som til tider kan minne om idealisme forkledd som vitenskap.

Men det kan vel ikke være slik at noen ønsker å opprettholde nøden som den er, at organisasjonene ønsker å bevare tiggerne i deres nåværende form? Vi må anta at det ikke forholder seg sånn. Likevel representerer profesjonelle tiggere en ny kilde til inntjening og omdømmebygging for de frivillige organisasjonene. De gir en mulighet for å markere seg gjennom ord som menneskeverdverdighetvarme og raushet; begreper som alltid tar seg godt ut, og som bidrar til å styrke identitet og merkevare.

Frivillige organisasjoner har god bruk for stadig nye fanesaker som kan gjøre dem synlige og aktuelle, derfor er profesjonelle tiggere en effektiv symbolsak. Gjennom tiggerne kan organisasjonene vise at de bryr seg om internasjonale eller kontinentale spørsmål, samtidig som de kan demonstrere raushet. Selv om omdømmebygging er nyttig, er direkte tilskudd av mer umiddelbar verdi. Når staten setter av midler til prosjekter til romfolk, står Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Røde Kors først i køen. Det er heller ikke bare den norske staten som gir muligheter for midler basert på tiggere; organisasjonene mottar også EØS-midler i forbindelse med prosjekter i Romania.

Fremmedfrykt og naivisme

Kombinasjonen av fremmedfrykt, naivisme og aktivisme har bidratt til et ordskifte der tiggernes tilstedeværelse reduseres til nyhetsklipp og karikaturer. Disse ytterliggående kreftene på både høyre og venstre fløy bidrar til å hindre dialogen om konstruktive tiltak for tiggerne. I motsetning til hva man forledes til å tro, er det fullt mulig å gjøre noe for å bedre tiggernes livssituasjon. Vi er nemlig ikke hensatt til passivt å observere nøden som utspiller seg. Det er viktig å bidra til tiggernes velferd, romfolkets rettigheter og omreisende fattiges muligheter for meningsfullt arbeid. Derfor er det en dårlig idé å møte utfordringen ved å stimulere til mer av det som ikke fungerer. Gjennom overnattingssteder og matutdelinger skaper vi nye insentiver for å fortsette å tigge, og tiltrekker oss flere tiggere. Det tiggerne mangler, er neppe én tjuekroning til i koppen, men nye muligheter til å utfolde seg og tjene sine egne penger, på hederlig og verdig vis.

 

Ap mangler retningssans


Frank J. Jenssen, stortingsrepresentant Høyre

Ap-leder Jonas Gahr Støre strør stadig om seg med analyser - et annet ord for kritikk av regjeringen - av ting han mener er galt i Norge. Det er allikevel ikke så lett å bli klok på hvilke løsninger han står for.

Det er flere saker å velge mellom, bare den siste tiden:

Støre kritiserer regjeringens frys av tollvernet for landbruket. Selv vil han ikke love verken mer eller mindre toll hvis han får bestemme. Han lover derimot å være «modig, sta og kreativ». Javel.

Når det kommer til kommunereformen, har Støre og hans parti inntatt alle tenkelige standpunkter. Når nesten hundre kommuner nå frivillig går sammen, vil Støre heller lage en annen reform. Denne skal være basert på de ikke helt presise kriteriene

  • «løpende diskusjon med andre virkemidler»
  • «med en annen holdning og med et annet samspill med kommuner og regioner»
  • fordi «Endringen i struktur for å sikre bedre tjenester og godt demokrati stopper ikke, den går ikke ut på dato»

At hans egen partikollega Helga Pedersen nylig foretok en (antagelig) utilsiktet irettesettelse av sin egen partileder, gjør i grunnen bare bildet av et retningsløst Ap komplett. Smak bare på uttalelsen fra Pedersen: «Jeg vil advare sterkt mot å hive alle kommunene inn i kverna en gang til. Nå må de få konsentrere seg om å levere gode tjenester og ikke drive reformarbeid».

Vil Ap kutte veier eller kunnskap?

Støre mener det brukes for mye oljepenger. Der Høyre satser på samferdsel, kunnskap og lavere skatt på norsk næringsliv, mener Støre at «penger vi trenger i fremtiden, er brukt nå». Hvis han ikke vil kutte i samferdsel eller kunnskap, må han åpenbart mene at bedre skattevilkår for norske bedrifter, slik at disse kan investere i flere jobber, er feil bruk av penger. I Høyre ønsker vi arbeidsplasser, som gir folk en jobb å gå til og penger i felleskassa, velkommen heller enn å antyde at det er bortkastet å bidra til at de skapes.

Støre hevder også at det knapt skapes jobber i privat sektor. Vel, 60.000 nye jobber i private bedrifter i vår regjeringstid mener jeg taler for seg selv. Dette er jobber som er skapt selv om oljeprisen har stupt og svært mange bedrifter har fått det tøffere på grunn av dårlige tider i landene de selger varer til.

Politikerne kan ikke vedta nye jobber i privet bedrifter, men vi kan gjøre det lettere eller vanskeligere for dem å se dagens lys. Hvis Støre har forslag som vil gjøre det lettere å skape private bedrifter og nye arbeidsplasser, har vi til gode å høre om det. Det eneste vi har hørt så langt er kravet om å skattlegge bedrifter og norske arbeidsplasser hardere.

Støre er opptatt av det skal være små forskjeller mellom folk i Norge. Dette er en verdi vi deler. Norge er da også blant landene i verden med minst ulikhet. Det viktigste bidraget til at vi fortsatt kan ha det slik er at så mange som mulig klarer å komme seg i betalt jobb. Men når regjeringen foreslår endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger som skal gjøre det lettere å komme seg over i arbeid, stritter Ap igjen imot.

Den «størske» løsningen på hvordan vi skal innrette velferdsordningene best mulig er å stille følgende spørsmål: «Jeg forventer et svar på hvor det skal kuttes». Joda, ti vise kan sikkert spørre mer enn en dåre kan svare, men kanskje er det på tide at Støre selv begynner å gi noen svar. Jeg skal ikke kalle ham en dåre av den grunn.

Fange opp soloterroristene før det går galt

Like før klokka 15 fredag 7. april kjørte en kapret lastebil inn i en travel gågate og endte i butikkfasaden til Åhléns i Stockholm sentrum. Fire mennesker ble drept. Blant dem en 31-årig belgisk kvinne og en 41 år gammel britisk statsborger. (NTB).

Av Abida Akhtar, forfatter og frivillig i Kirkens bymisjon

En uvirkelighet er blitt virkelighet. Nå snakker vi ikke om terror i Syria,Afghanistan eller utlandet, men vi kan bli rammet når som helst i Norge.

Jeg tror det er vanskelig å unngå at det skjer et eller flere terrorangrep i Norge fremover uten at det kommer gode tiltak inn, dette handler ikke bare om islam  og snakke ned folk som er muslimer. Vi må se helhetsbildet og det lureste er jo kanskje også og se hvilken målgrupper som er risiko også først og fremst i Norge, jeg tror at de som blir soloterrorister allerede fra før har utfordringer som gjør at de ser siste utvei i å begå et terrorangrep, så hva med å fange opp disse før det går så langt at de søker seg inn i radikale miljøer.

For å forebygge soloterrorisme er små tiltak viktig og vi må nok innse ar terroraksjoner kan skje og at vårt samfunn er utsatt. Det å oppdage at en soloterrorist blir til er vanskelig ofte,men vi må forbygge. Det er egentlig vanskelig å beskytte seg mot soloterrorisme

På flukt fra æreskulturer

Jeg har i det siste satt fokus på målgruppen unge som er på flukt i Norge fra æreskulturer og tvangsekteskap i Norge. Min første markering var 28 januar utenfor stortinget også hadde jeg en markering 4 mars, dette hadde jeg for at jeg vet at det er flere unge som rømmer fra æreskulturen og som ikke orker mer. Jeg har fått god innsikt i hvilken utfordringer disse unge møter,de mister nettverk, familie og flere blir rotløse. På en måte syntes jeg det er et godt tegn at unge sier fra og tar den flukten og rømmer bort fra æreskulturen, men disse møter også utfordringer under sin flukt.



Under mine appeller på mine markeringer har jeg sagt at det er viktig at disse som er på flukt i Norge fra æreskulturer får hjelp slik at de kommer inn i riktig nettverk, da disse også er i risiko for komme borti radikale miljøer,kriminelle og rusmiljøer. Når de mister sitt tidligere nettverk er det lett å bli fanget opp av uheldige miljøer sånn  som radikalisering feks.

Røde Kors gjør en viktig innsats her, da de setter fokus på dette og fanger opp denne målgruppen slik at de først og fremst kommer i sikkerhet. Det er forskjellige historier  disse har som er på flukt fra æreskulturer, det er alt fra at noen lever med trusler etter seg og må bytte identitet til at noen må flytte til en annen del av landet.

Jeg mener at allerede her bør vi tenke at vi i Norge har utfordringer med våre unge som er på flukt fra æreskulturer, jeg tror derfor at det ikke er bare islam,men æreskulturen også som kan føre inn unge inn i radikaliserte miljøer under deres flukt.Her burde det derfor komme inn gode tiltak til de som vil bort fra æreskulturer, slik at de ikke går rett inn andre uheldige miljøer som radikalisering.

Foreldre kan bekjempe radikalisering

Unge mennesker som bor i Norge med tokulturell bakgrunn og som kommer fra æreskulturen bør bli forstått og sett av sine foreldre, deres egne foreldre bør ikke holde på sin æreskultur, da det kan være skadelig på mange måter. Foreldrene har en oppgave nå i disse tidene nå som ekstremisme er i fokus og skjønne at de er nødt til å gjøre hverdagen og livet til sine unge lettere, eller så er foreldre med til å bidra at deres barn og unge for så store utfordringer at de ikke orker mer og heller velger den radikale veien.

Tokulturelle foreldre bør ta tak i seg selv nå ,ønsker disse foreldre at deres unge skal få et normalt liv i frihet, eller at de  for  så store problemer at de heller velger radikalisering.Det de kan oppnå med det er i verste fall at dere unge blir terrorister og ødelagt for livet.

Derfor spør jeg «er ære viktigere enn å tenke at kanskje jeg setter min ungdom i risiko for å søke seg inn i noe annet».

Foreldrene har et ansvar her nå ,de må ta innover seg at æreskulturen er skadelig på mange måter. den er roten til at unge også blir kriminelle.Flere unge som kommer bort fra æreskulturen sier selv at de ikke orket å leve under ærekulturen,den gjorde dem urolige og at det var årsaken til at de ble kriminelle.

Kanskje gjelder det samme for radikalisering også, at noen først blir kriminelle også går de videre inn i radikalisering, jeg tror at for mange som sliter så er ikke veien fra å bli kriminell til å bli radikalisert så lang hvis du er så uheldig å komme inn i et slikt miljø.

Et av tiltakene bør derfor være å snakke til foreldre, gå ut med informasjon til foreldre med tokulturell bakgrunn og bekjempe æreskulturen og foretelle om konsekvenser.

Små tiltak kan bekjempe ekstremisme

Jeg tenker at det også er viktig at alle er oppmerksomme i sin hverdag på å se de som ikke blir sett, vi må forebygge rasisme,ekskludering å prøve å skape et inkluderende samfunn.

Et eksempel kan være at man alltid prøver å hilse på de som kommer inn i et treningsenter.Jeg har opplevd at på noen treningsentre så kan de som jobber der heller se de som prater mest, og ikke nesten hilse på de som er de  stille.

Vi må prøve sånn i det små å være oppmerksomme på sånne små opplevelser ihverdagen, vi må inkludere de som føler seg utenfor, og da må vi skjønne at det ikke er alle som har antenner til å være supersosiale.

Det å føle seg utenfor og i tillegg oppleve rasisme kan være med på å skape ekstremisme..

Hver gang det skjer et terrorangrep 

Hver gang det skjer et terrorangrep på nyhetene enten det er i Europa eller andre plasse , så gruer en ungdom med tokulturell bakgrunn seg til å dukke opp på skole eller jobb dagen etter fordi de er redd for at de må forsvare seg for at de ikke støtter dette, derfor er det en beslastning for tokulturelle når det skjer et slik terror.De fleste unge tar sterk avstand fra slike handlinger og de ønsker ikke å stå til ansvar for hva andre gjør.

Men det er vel ikke slik at de må stå frem å si det hver gang at de tar avstand fra slik brutalitet hver gang det skjer.

Vi har nå alle et ansvar og bekjempe ekstremisme ,vi ønsker frihet alle sammen, det er det Norge er kjent for sin frihet og det  trengs videre hardt arbeid fra alle til å bidra til å forebygge dette.vi som har tokulturell bakgrunn må tenke på hvor godt vi har det her vi som bor i Norge, vi ønsker vel ikke at krigen vi rømte fra skal komme hit etter oss.

Min bakgrunn er norskpakistansk, jeg kom hit sammen med mine foreldre da jeg var 3 år gammel. Min far var arbeidsinnvandrer, og etter kom min mor med meg og mine søsken.Vi er veldig glad for å få være i Norge,jeg har minner fra mitt hjemland i Pakistan og der er det terrorangrep ofte også den dag idag.Vi ønsker ikke å bli minnet på det vi har rømt bort fra.Meg og min familie ønsker å leve i frihet vi ønsker ikke å få det slik det er der vi har rømt fra.Og sånn tror jeg det er for mange av de tokulturelle som bor her,de blir minnet på det de har rømt bort fra når det skjer ett terrorangrep, enten det er flyktninger eller innvandrere.

Jeg tror dessverre det er vanskelig å forhindre angrep i nærmeste fremtid i Norge, men at vi kan begynne å forebygge med resultater i fremtiden kan være lurt,om man ikke når alle så kan man kanskje redde de som det går ann å redde.

Jeg håper fortsatt at vi kan ha en Norge hvor vi kan leve i frihet og ikke i frykt ,jeg takker det norske folk for at vi har friheten i Norge, og jeg oppfordrer andre med tokulturell bakgrunn å bidra til å fortsette å jobbe for den friheten vi har i Norge, for den kan bli tatt fra oss hvis terrorismen fortsetter i Norge hyppig.

Vi har et ansvar som tokulturelle å bidra til å forebygge.

Våger politikerne å redusere sykefraværet?

Av Steinar J. Olsen, Stormberg-gründer


Visste du at vi kunne hatt gratis barnehage, gratis SFO og økt barnetrygden for barn som vokser opp i fattige familier - om vi bare hadde redusert sykefraværet? En av gjengangere på partienes landsmøter er diskusjonen om gratis barnehager og SFO. Noen vil finansiere dette ved å fjerne barnetrygden, mens andre vil beholde begge deler. Få våger å snakke om nødvendigheten av å redusere verdens høyeste sykefravær.

Innlegget var først publisert på Stormbergbloggen.

Vi har passert vendepunktet, og fra nå av kommer vi til å ta mer ut av oljefondet enn vi setter inn. Statens pensjonsfond gir en myk landing, men samtidig bruker vi opp fremtidens ressurser for hvert år vi ikke tar tak i de store utfordringene.
I den nylige fremlagte perspektivmeldingen slås det fast vi må gjøre snarlige grep for å redusere sykefraværet og reformere offentlige ytelser. Vi kjenner regnestykkene for velferdstaten på både kort og lang sikt, og underskuddet vil øke. Hver eneste dag forsyner vi oss av velferden til kommende generasjoner.

I Norge har vi meget god helse. Vi ligger på topp 10  i levealder og det er ingenting som tilsier at vi er mer syke her enn i andre land. Det som imidlertid skiller oss fra andre land er at vi har verdens mest generøse sykelønnsordning og verdens høyeste sykefravær. Det koster det norske samfunnet mer enn 40 milliarder kroner årlig. Hadde vi halvert sykefraværet kunne vi frigjort så mye som 20 milliarder kroner til andre formål.
I Sverige var det store utfordringer med et høyt sykefravær før de i 1993 innførte karensdag og endret sykelønnsordningen. Det totale sykefraværet i Sverige var i 1990 på 8,5%, men ble redusert til 4,4% allerede i 1995. I 2015 var det svenske sykefraværet halvert til 4,1% mens Norge samme år lå på 6,3%, mer enn 50% høyere. Den norske sykelønnsordningen gir full lønn når man er borte fra jobb en dag eller et år. Den svenske gir en sykelønn på 80%.

I over 16 år har det norske samfunnet jobbet med inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Det har gitt muligheter på arbeidsmarkedet for mange, og mange virksomheter har fått dyktige og lojale ansatte. Erfaringene fra de siste 16 årene, viser imidlertid at det nasjonale målet om redusert sykefravær er langt fra å bli nådd. Det er ingen grunn til å tro at målet om redusert fravær kommer til å bli nådd med dagens sykelønnsordning. For å redusere verdens høyeste sykefravær må vi innse at det må lønne seg å jobbe.

Det er ikke arbeidstakernes skyld at sykefraværet ikke har blitt redusert. Det er konfliktsky politikere som ikke tør å gå inn i vanskelige debatter med hodet oppreist. Men ved at politikerne unngår diskusjonen gjør man velferdsstaten en bjørnetjeneste. For det er ikke bærekraftig på sikt når velferdsordningene motiverer til passivitet fremfor aktivitet.

Alle vi som er glad i velferdsstaten og den norske modellen må hele tiden kjempe for å ha en best mulig ordning som treffer flest mulig som har behov. Å differensiere barnetrygden og trappe den kraftig opp til de som har størst behov for den, vil kunne bidra i kampen mot barnefattigdom og gi flere barn bedre muligheter.

Da Einar Gerhardsens regjering i 1946 innførte barnetrygden, var den behovsprøvd og kun enkelte barn mottok trygd fra staten. I dag mottar alle barnefamilier barnetrygd, uavhengig av om de har behov for trygd eller ikke. Barnetrygden bør igjen behovsprøves slik at de som har størst behov får mest. 10,3% av norske barn lever ifølge SSB i dag i fattige familier. Barnetrygden til disse barna bør dobles, og fjernes for den rikeste halvdelen av befolkningen. Den graderte barnetrygden må være innrettet slik at det alltid vil lønne seg å jobbe.

Et annet viktig tiltak mot barnefattigdom, for bedre integrering og for reduserte forskjeller, er å gjøre barnehage og SFO gratis for alle, på samme måte som grunnskolen er gratis for alle. Samtidig bør kontantstøtten fjernes. Kontantstøtten har overlevd seg selv, hemmer likestilling og yrkesdeltakelse og skaper mer ufrihet enn frihet. NAV-tall viser at kontantstøtten holder mange innvandrerkvinner hjemme, og barna mister muligheten til god integrering i barnehagen.

Fremtidige generasjoner vil få mindre i oppsparte midler. For hvert eneste år fremover vil trolig oljefondet være mindre ved årets slutt enn begynnelse, og hvert eneste år brukes det milliarder vi heller kunne brukt på viktige velferdstiltak som treffer de som virkelig har behov for det. Gjennom å gjøre det mer lønnsomt å jobbe sikrer vi bedre velferdsordninger for de som har behov, forskjellene reduseres og mulighetene for alle økes.  De fleste vil mene at dette er positivt, men våger norske politikere å gjennomføre de nødvendige endringer eller vil de fortsette å skyve problemene over til fremtidige generasjoner?

(Kronikken sto også på trykk i Fædrelandsvennen 10. april 2017)

hits