Høstens #metoo-debatt har for alvor vist at det er behov for å rydde opp i alkohol-debatten. Nå må norske ledere ha fått nok kjøtt på beinet til å innse at det er bedre å forebygge enn å reparere.
Av Hélène A. Formo, student og kommunikatør
En trenger neppe å være spesielt klarsynt for å tenke seg at mange norske menn (og noen kvinner) sliter med nattesøvnen for tiden. #Metoo-debatten har for lengst avslørt at det har hersket en ukultur som knapt tåler dagens lys i mange virksomheter både i privat- og offentlig sektor. Kjente og mindre kjente navn knyttes til maktmisbruk, seksuelle krenkelser og annen grenseoverskridende atferd en skulle tro ikke hørte hjemme i små og store virksomheter og aktører som utad flagger verdier som fellesskap, samhold og likeverd. Nå letes det med lykt og lupe i det ganske land for å finne frem eksempler på dem som har gått over streken. Og mens denne jakten pågår ligger nok mange søvnløse i den norske vinterkulden og lurer på om de er nestemann som får lyset på seg.
Promotion med annonselenker Olav Thon har vært daglig leder i 76 år, men har aldri opplevd problemer med seksuell trakassering i sine selskap. - Så vidt jeg vet har ikke Olav Thon-gruppen vært rammet av sånne tilstander i det hele tatt, sier Olav Thon (94), forretningsmann og eiendomskonge, til Nettavisen.
En av utfordringene i #metoo-debatten er jo at det ofte ikke finnes noen fasitsvar på hvor grensen går for hva som kan oppleves som grenseoverskridende atferd. En person kan oppleve seg krenket lenge før jussen slår inn. Og det skal respekteres! Trår du over grensen kan det få konsekvenser. Heldigvis! For vi lever i et samfunn der likeverd er en av de viktigste bærebjelkene.
Foto: Istock
Dyrere å reparere enn å forebygge
I #meto-debatten kan det se ut som om noen norske samfunnstopper har glemt dette. Det er avslørt en ta-seg-til-rette holdning som er helt uforståelig. Når det så i mange av sakene skyldes på inntaket av alkohol, mener jeg at det for alvor må settes av langt flere ressurser i arbeidet med å skolere norske ledere i viktigheten av å forebygge. Forhold på jobben som resulterer i sykemeldinger, mistrivsel, høy turnover og annet koster samfunnet store summer hvert år.
Er du en av dem som mener at #metoo-kampanjen begynner å bli i drøyeste laget? Tenker du at dette har gått for langt, nå som hodene til samfunnstoppene ruller i et tempo som gir assosiasjoner til giljotinen under den franske revolusjonen?
I tillegg kommer alle omkostningene som ikke måles så lett i kroner, som tap av sosialt nettverk, familie og ikke minst omdømme. Mye av dette kan unngås ved et godt fokus på forebygging. Som ledere er vi drillet i å utarbeide planverk for hvordan vi skal håndtere ulike forhold med ansatte, men høstens avsløringer viser at det mange steder sviktes grovt når det gjelder å ha, eller i allefall iverksette, en klar ruspolicy på jobben. Behovet er tydeligvis overmodent for at en må tørre å diskutere hvor det skal være greit å ha alkoholfrie soner i samfunnet.
Utarbeide en ruspolicy
Arbeidsplassen og sammenkomster i regi av politikk og andre arenaer der ulike aldersgrupper, kjønn og ulike maktforhold samles, bør være en selvfølgelig alkoholfri arena. Som leder må du være bevisst på din rolle som forbilde, spesielt i omgang med yngre og mer sårbare ansatte. Du har ikke bare en juridisk, men også en etisk plikt, til å etterse at dine ansatte har trygge og forutsigbare rammer når du arrangerer ting i jobbregi. Spør deg selv hvilken kultur du ønsker å ha på arbeidsplassen din. Og involver gjerne de ansatte i dette arbeidet. Utarbeide en plan og invester tid og ressurser i å bygge en kultur der du og dine ansatte har en god og tydelig ruspolicy. Jeg lover deg at du vil sove mye bedre om natten!
En pengeenhet skal oppfylle tre krav. Bitcoin feiler på alle.
Av Kai A. Olsen, professor i informatikk, Universitetet i Bergen, Høgskolen i Molde og Høgskolen i Oslo og Akershus
Verdien av bitcoin har nådd de store høyder. I løpet av 2017 har verdien gått fra 1100 dollar, til en topp på nesten 20.000 dollar like før jul, for så å synke til 14.000 dollar ved utgangen av året.
Til tross for den dramatiske verdiøkningen, og til tross for at bitcoin er basert på genial teknologi, er valutaen en fiasko.
En pengeenhet skal oppfylle tre krav: Den skal være et middel for verdisetting, betaling og for å lagre verdier. Bitcoin feiler på alle.
Bitcoin egner seg ikke for verdisetting. En valuta som kan stige eller falle med 5000 dollar på noen dager er for volatil. Også vanlige valutaer kan svinge. Målt mot norske kroner har en euro blitt ti prosent dyrere i 2017. Det er merkbart når vi er i utlandet.
Bitcoin og andre kryptovalutaer fortsetter det kraftige fallet fra dagen før. 2000 milliarder er borte siden mandag denne uken.
Likevel, dette må nok betegnes som stabilt om vi sammenligner med bitcoin som har steget 1300 prosent mot norske kroner i 2017. I motsetning til norske kroner, mangler bitcoin en sentralbank som arbeider for å stabilisere valutaen.
Kai A. Olsen er professor i informatikk, Universitetet i Bergen, Høgskolen i Molde og Høgskolen i Oslo og Akershus
I praksis kan bitcoin ikke brukes som betalingsmiddel. Ja, vi har sett hvordan vi kan kjøpe en kopp kaffe, betale et hotellrom eller en taxi med bitcoin - i teorien. Med bitcoin tar det i hvert fall ti minutter for å få verifisert en transaksjon, men det kan også ta dager. Til sammenligning fikser Vipps dette umiddelbart. Mens bitcoin i prinsippet er gebyrfri må du betale alt fra fire dollar og oppover for at transaksjonen skal bli prioritert av dem som «miner» bitcoin, altså de som kobler transaksjonene til blokkjeden. Til sammenligning er betalingstransaksjoner i vanlige valutaer stort sett gebyrfrie for kunden. Mens kredittkortselskapene kan håndtere mange tusen transaksjoner per sekund, har bitcoin en begrensning på syv transaksjoner. Selv om nye varianter av valutaen er mer skalerbar, setter blokkjedeteknologien begrensninger.
Frankrike og Tyskland kommer sammen til å foreslå reguleringer for bitcoin når finansministerne i G20-landene møtes i mars.
Om du kjøpte en bitcoin i 2010 ville du betalt 50 øre, i dag er den verd mer enn hundre tusen kroner. Som spekulasjonsobjekt har den absolutt innfridd - hittil! Men ingen vil anbefale deg å sette sparepengene eller pensjonen i bitcoin. Vi ser at bitcoin også feiler for verdioppbevaring. Siden bitcoin ikke kan brukes til noe nyttig, bør vi også sette spørsmålstegn ved bitcoin som et langsiktig spekulasjonsobjekt.
Teknologien bak bitcoin er genial. Der alle andre pengeenheter og betalingsformer krever at disse blir utstedt og driftet av organisasjoner vi stoler på, som nasjonalstater og banker, kan hvem som helst drifte bitcoin. Det vesentlige er at vi ikke engang trenger å stole på aktørene. Dette får en til med «mining», en prosess der transaksjoner samles i blokker, kobles til kjeden og så starter lange og tunge beregninger for å verifisere det hele. Det blir som å legge puslespill med millioner av biter - krevende å legge, men enkelt å verifisere. Den som først når målet blir betalt i bitcoin.
«Mining» er en prosess der transaksjoner samles i blokker, kobles til kjeden. Deretter starter lange og tunge beregninger for å verifisere det hele. Foto: Istock
De tunge beregningene, at det er vanskelig å «mine», er en vesentlig komponent for blokkjedeteknologien. Ulempen er at datamaskinene krever dramatisk mye energi. Nå er det blitt hevdet at det også er en miljøbelastning å utvinne gull. Men der utvinning av edle metaller har en historie på mange tusen år, bør vi kreve at nye teknologier er mer bærekraftige. Det paradoksale er at valutahåndtering og betaling er operasjoner som er ideelle for datamaskiner, som kan utføres med et minimum av ressurser. Nets og Bankaxept har ingen problemer med å håndtere mer enn hundre millioner korttransaksjoner i måneden før jul.
Som en pengeenhet er bitcoin åpenbart en fiasko. Den kan i praksis ikke brukes til betaling, den er for volatil for verdisetting og for usikker for oppbevaring av verdier. I tillegg er det «unødvendige» energiforbruket ødeleggende.
I dag benyttes 32 TWh i året for å «mine» bitcoin, et strømforbruk på høyde med Danmark og en fjerdedel av vårt eget. Selv om nye kryptovalutaer kan operere mer effektivt, vil de aldri kunne konkurrere med de tradisjonelle betalingstjenestene i ressursforbruk.
Bitcoin er en radikal, banebrytende, kreativ og spennende pengeenhet, men også en fiasko. Slik er det dessverre ofte når de gode ideene møter den praktiske virkeligheten.
#Metoo-kampanjen startet med filmregissør Harvey Weinstein. Her hjemme er det to politikere som gang på gang blir satt i gapestokken. Foto AP/NTB Scanpix
Det er viktig å løfte frem en seksuell ukultur om personer med makt utøver seksuelle uønskede tilnærmelser mot en svakere part. Men media må ikke øke belastningen ytterligere hverken for den utsatte eller den som har begått ugjerningen.
Av Thore Langfeldt, spesialist i klinisk psykologi og klinisk sexologi.
Selv om det nok er kjent i alle partiene at det begås uønskede seksuelle tilnærmelser eller overgrep, så har #Metoo-sakene her i landet ført til at en rekke politiske partier har blitt stilt til veggs for hvorfor de ikke har gjort noe tidligere - hvorfor de ikke har tatt signalene på alvor.
Når media så fokuserer på hvordan dette kunne skje, trekker de frem kun to av personene, Giske og Riise, som gang på gang har blir satt i gapestokken, mens alle de andre som også har utført uønskede seksuelle tilnærmelser, går i det stille fri for medias oppmerksomhet.
Spesialist Thore Langfeldt
De skyver dem foran seg uten å reflektere om dette er belastende for de to som blir syndebukkene for alle de andre. Når journalistene attpåtil sier at vedkommende ikke ville møte til debatten på TV, så må man spørre seg hva i all verden de tenker. Slike avsløringer har brakt folk til selvmord. At man har krav på alminnelig medmenneskelighet, betyr ikke at det man har gjort er greit.
Når en statsadvokat blotter seg, så vet han selvsagt at det ikke er greit, men følelseslivet er for de fleste mer komplisert enn det vi aner.
Vi har et godt norsk moralsk uttrykk som sier at vi ikke skal sparke noen som ligger nede. Denne etikken burde absolutt råde i sosiale medier selv om det krever litt ekstra arbeid. Det er mange eksempler på slike spark i denne debatten. Et eksempel var at en undertekst under et innslag på dagsnytt 18 om hva slags seksuelt ønske vedkommende politiker hadde, ble stående i de neste innslagene som hadde et helt annet innhold.
Fra terapi med ofre og overgripere vet vi hvilke negative konsekvenser det får at saken hele tiden kommer opp igjen gang på gang.
Seksualitet er sterkt knyttet til følelseslivet vårt. For mange er denne type skjevutvikling noe som starter tidlig i barndommen og som mange trenger psykologisk hjelp for å endre. Det er også viktig å utvikle en robust personlighet som gjør at vi kan sette grenser og si fra hvis noe er galt. Det gjelder både menn og kvinner.
Av Eivind Trædal, bystyrerepresentant for Miljøpartiet De Grønne
Oslo har fått store snømengder det siste døgnet. Det største snøværet på flere år. De store nedbørsmengdene byr på store utfordringer. Busser står, det er vanskeligere å forsere fortauene, og det er mer utrygt å kjøre bil. Kontrasten er allikevel stor til tilstanden i 2015, da all kollektivtransport sto stille, og vogntog blokkerte trafikken på flere av innfartsårene i byen.
På denne tida blei fortau og særlig sykkelveier nedprioritert. Sykkelveiene fikk rollen som snølager. I 2018 er tilstanden en annen. Vi slapp både massive nedstengninger av kollektivtransporten og blokkering av veiene, og i stedet for å fylle opp sykkelveier med snø, har vi rydda dem. Også fortau har blitt rydda etter en ny standard.
Alt tatt i betraktning, er det grunn til å sende en varm tanke til de flinke ryddemannskapene, og sukke over værgudene som setter oss på prøve. Vi har hatt utfordringer både med kollektivtrafikken, sykkelveiene og ikke minst fortauene, men jeg vil påstå at prøven er bestått med bedre standpunktkarakter enn under forrige byråd. Allikevel mener Jan Petter Sissener (eller er det Jarle Aabø?) at byrådet står til stryk. Han mener at brøyting av sykkelveier går på bekostning av de gående.
Dette er en merkelig kritikk, siden Byrådet i Oslo i høyeste grad tar utfordringa på alvor, ikke bare i ord, men i handling. Vi har utvida budsjettene til vinterdrift av fortau og sykkelveier med 30 %, og økt standardene både for rydding av fortau og sykkelveier. Fortau skal nå ryddes ved tre centimeter snøfall innen fire timer, og ikke ved fem centimeter snøfall innen åtte timer, som var den gamle standarden.
Det er viktig å prioritere opp snørydding, særlig siden klimaendringer bidrar til økte nedbørsmengder i byen både sommer- og vintertid. Den nye standarden innebærer også at hovedsykkelveinettet skal holdes like ryddig som bilveienem noe som er til stor glede for oss vintersyklister. Bymiljøetaten melder at det ikke har vært så mange maskiner i arbeid med snørydding på flere tiår, og de 300 dyktige ansatte har jobba på spreng for å sikre framkommelighet i byen. Det er et imponerende stykke arbeid når 30-40 cm snø faller på kort tid.
Begrunnelsen for at sykkelsatsinga går på bekostning av rydding av fortau er mest anekdotisk. Enkelte steder kan folk melde om at sykkelveier har blitt bedre rydda enn fortauene. Det er nok mange grunner til at enkelte sykkelveier har vært raskere reine for snø, og at mange fortau har vært glatte i vinter. Været er en av de. Og som Sissener selv er inne på, brukes salt bare på bil/bussveiene og prioriterte sykkelveier (altså hovedsykkelveinettet), men ikke på fortau, noe som gjør at det er vanskeligere å bli kvitt holka.
Salt er dårlig både for miljø, husdyr, klær og kjøretøy, og De Grønne har vært forkjempere for mindre saltbruk vinterstid i mange år. Derfor jobber kommunen nå med å finne gode alternativer til salt. Denne vinteren prøver vi ut et miljøvennlig alternativer utvalgte steder. Dette vil også gjøre det lettere å holde fortauene frie for is.
Det er også mange områder der forskjellige kontraktører jobber på forskjellige stykker av veien, eller der sykkelveien er en del av bilveien, slik at sykkelvei, vei og fortau brøytes til forskjellig tid. Det betyr ikke at fortau prioriteres ned. Men i den grad fortau er for dårlig rydda, eller kontrakter ikke har blitt overholdt, så må vi så klart ta tak i det. Bymiljøetaten gjennomfører daglige stikkprøver, og følger tett opp disse kontraktene. Kommunen lytter også til innspill via www.bymelding.no , der innbyggerne kan gi beskjed dersom områder ikke har blitt rydda.
Ikke noe byråd vil nok kunne klare å hindre alle problemer når byen rammes av store nedbørsmengder. Men et relevant spørsmål er hvordan gatene hadde sett ut om det forrige byrådet ennå styrte byen. Det kan vi heldigvis finne ut av ved å lese Høyres alternative budsjett for 2018. Der kutter de kraftig i budsjettet til Bymiljøetaten, som har ansvaret for brøyting. Vår tankegang er annerledes: i stedet for å sette myke trafikanter opp mot hverandre, vil vi ha bedre forhold for alle som reiser i byen.
På ekstreme dager er det utfordrende for brøytemannskapene å få jobben gjort. Disse dyktige folka ville hatt mindre ressurser, og jobba etter mindre ambisiøse mål om det ikke hadde vært for et nytt byråd som ønsker bedre forhold, ikke bare for bilistene, men også for de gående og syklende, når snøen laver ned.
Hunden, en Parson Russel terrier på halvannet år fikk bittskader etter angrepet. Foto: Privat
Av Siv Benedikte Mittet, hundeeier
Årsaken til at jeg skriver dette er at jeg kan ikke få anmeldt den hunden som angrep og skadet hunden min, og meg indirekte. Siden det skjedde i en hundepark, er det ifølge politiet en gråsone.
Jeg håper denne historien kan få deg som er eier til å tenke deg om, og at andre holder øyne og ører åpne neste gang dere møter denne hunden. I Trondheim er det to hundeparker, og her er det fritt fram for tikkende bomber blant hunder.
Reisetips med annonselenker Hunden Bob har i to år hatt en dødsdom hengende over seg. Nå har Borgarting lagmannsrett fastslått at han skal avlives. - Sjokkerende, sier NOAH. - Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er bare skuffet, sier hundeeier Arne Nyrud til VG. For to år siden, 6.
Jeg skriver til deg, du som eier en brun rottweiler/ miks /amerikansk pitt bull terrier. Jeg vet ikke presis hvilken rase hunden din er, men den er to år gammel.
Du var i Saupstad hundepark i Trondheim med hunden din før vi kom. Jeg hadde med meg min Parson Russel terrier på 1,6 år gammel. Når jeg tenker tilbake, så husker jeg at du virket noe usikker da vi nærmet oss porten. Men jeg mener at jeg spurte om det var ok at vi kom inn, og at du sa ja. De to hundene hilste på hverandre gjennom porten, begge logret og alt så ok ut. Jeg fikk med meg at du snakket til meg, men jeg er døv og ba deg derfor om å snakke tydelig. Vi utvekslet noen ord. Vi så at hunden min reagerte litt på din, den forsøkte å sende ut dempende signaler.
Jeg har vært i hundeparken flere ganger, og det hadde alltid gått bra. Han er en glad gutt som aldri har vært i klammeri med noen hunder tidligere. Onsdag morgen endret alt sammen. Hunden min ble rammet, fysisk og psykisk. Hunden din tok et skikkelig tak på ryggen, og dermed ble det en kamp på liv og død for hunden min.
Venstre hånd fikk mer enn ti bitthull. Foto: Privat
Du og jeg kjempet mot hunden din for å få ham til å slippe. Hunden min var fylt med panikk og dødsangst.Han bet i alt han klarte å få tak i. Det var mine hender og ene legg som var i veien. Hunden din hadde låst kjevene sin, og var urokkelig. Du skrek mens du holdt i hunden din. For en gangs skyld er jeg takknemlig for at jeg er døv, da slapp jeg å høre dødsskriket til hunden min, og din stemme der du sto og hylte. Jeg slo på snuten, øynene og sparket til hodet på hunden din i håp om at den skulle slippe taket. Han slapp ikke.
Først etter flere minutter kjente jeg at den store hunden rykket til for å få et bedre grep. DA reagerte jeg instinktivt med å rive til meg hunden. Jeg nølte ikke et sekund, løftet opp hunden med mine blodige hender og kastet ham over porten. I sikkerhet. Hunden min var skadet og jeg blødde fra begge hendene, spesielt den venstre. Hundeeieren ropte noe, men jeg enset ikke, alt jeg ville var å komme meg vekk. Hunden min slapp med to overfladiske bitthull, ett mindre og ett større som måtte sys. Er så takknemlig for en fremragende service på dyreklinikken, mens jeg måtte innom legevakta med hendene mine.
Siv Benedikte Mittet. Foto: Privat
Jeg skriver dette for å advare andre mot din hund. Hvis du er usikker på den, og om jeg forsto deg rett så var det en omplassert hund, så er det ingen heldig kombinasjon. Jeg håper inderlig at du vet hva du gjør. Tenk om det var et barn, i stedet for meg?
Hendene mine kan leges, men hunden min vil alltid være preget. Vi har mistet noe av den skøyeraktige gutten i ham. Om dere kjenner igjen beskrivelsen eller vet hvem det dreier seg, så ber jeg dere innstendig om å varsle politiet. Vi må hindre fremtidige angrep. Det er mitt ansvar, og det er også DITT!
Det var griseglatt her forleden. Jeg skulle rusle hjem på ettermiddagen og hadde problemer med å holde meg på beina.
Av Ove Mellingen, redaktør i Telemarksavisa
Jeg fikk øye på den eldre, pene damen på andre siden av gaten, utenfor Arkaden. Hun var litt tynt kledd i minusgradene. For tynt kledd. Og skoene egnet seg ikke for isdans. Jeg betraktet henne og våget meg bort da hun krysset gaten på et islagt fotgjengerfelt.
«Kan jeg følge deg noen steder?» våget jeg meg frampå.
«Velsigne deg sa hun, det er så glatt».
Det kostet meg et par minutter å få henne på litt mer trygg grunn, men hennes varme takknemlighet fulgte meg hele kvelden. Jeg fikk helt sikkert mer ut av det enn henne.
Av Ove Mellingen, ansvarlig redaktør i Telemarksavisa Nå står jeg fram. Det var meg som fikk kjempeboten. Det vil si, jeg fikk en kjempebot. Slik føltes den i alle fall. Den var riktignok ikke på 900.000 kroner, eller 250.000 kroner, som vi har lest om, her lokalt.
En av de beste låtskriverne i amerikansk musikk er Kris Kristofferson. En av hans fineste, skrevet i 1982, har jeg gjenoppdaget i det siste. «Here comes that rainbow again». Den har et innhold som gjør dypt inntrykk.
The scene was a small roadside cafe
the waitress was sweepin' the floor
two truck-drivers drinkin' their coffee
and two okie-kids by the door
How much are them candies, they asked her
how much have you got, she replied
We've only a penny between us
them's two for a penny, she lied
Mandag morgen kan være krevende. Ikke minst på denne tiden av året. Det er mørkt, kaldt og glatt. Jeg er så heldig at jeg bor i gangavstand fra jobben og rusler innover. Noe av det som gjør dette fint er at jeg møter noen faste folk på veien.
Når jeg treffer han som kommer syklende, vet jeg at han er Manchester United-supporter. Og har United gjort det godt, så hilser vi, ofte ordløst kanskje, med en high-five. Akkurat den lille gesten gir meg energi. (Krysser fingrene mot Stoke i kveld).
One truckdriver called to the waitress
after the kids went outside
them candies ain't two for a penny
so what's it to you, she replied
in silence they finished their coffee
got up and nodded godbye
she called, hey, you left too much money
so what's it to you, they replied
Ove Mellingen
Hun som jobber i Varden møter jeg ofte mens hun er på vei «utover bruene» og jeg kommer motsatt. Jeg vet ikke hva hun heter, men hun er usedvanlig blid og vi hilser hjertelig på hverandre mange ganger i uken. Et smil og en: «Ha en fin dag» er egentlig det som skal til. Det bidrar til nettopp den fine dagen.
Bjørn treffer jeg av og til. Alltid blid når han kommer syklende. «Hei Ove!» Jeg kjenner ham litt fra noen tv-opptak på Hardangervidda, der han hjalp Turistforeningen og hver gang jeg ser ham, husker jeg hvordan han sprang oppå de høye toppene for å få litt bedre bilder til tv-serien. Han sparte seg ikke.
Jeg tenkte på det denne helgen, hvor stor forskjell litt vennlighet gjør. Hvor mye det kan bety med en varm gest, et hyggelig ord i forbifarten. Så Kris Kristoffersons ord kan vi alle ha glede av:
And the daylight grew heavy with thunder
and the smell of the rain on the wind
ain't it just like a human
here comes that rainbow again
Det er altså kanskje fortsatt mørk mandag morgen når du leser dette. Vi er kommet midt i den kaldeste vintermåneden. Kanskje kan du være med på å gjøre den litt varmere og lysere for noen rundt deg.
Av: Tom Martin Hartviksen, redaktør i Østlendingen
Vi kan ikke engang tenke oss hvor vondt det må være for Janne Jemtlands familie og venner å vente på svar. Godt over en uke er gått siden 36-åringen forsvant. Blodfunnene to forskjellige plasser gjør at politiet ikke bare kaller det en forsvinningssak, men også en kriminalsak.
Frykten er naturligvis at Janne Jemtland har vært utsatt for noe, og at hun ikke lenger er i live.
Erfarne kriminaletterforskere synes saken er merkelig. Tidligere leder for voldsavsnittet i Oslo, Finn Abrahamsen, får for eksempel ikke blodsporene til å stemme.
«Blodsporet gjør denne etterforskningen enda mer krevende. Når dette ble kjent, begynte jeg virkelig å lure», sier han til Østlendingen.
Og det er ikke bare erfarne kriminaletterforskere som grubler og lurer; det gjør også folk flest. Det er ganske naturlig at vi mennesker lager egne teorier rundt hva som kan ha skjedd når slike saker dukker opp.
Problemet oppstår når vi deler våre spekulasjoner og teorier med andre - og disse raskt går over til å bli rykter. Dette skjer ikke bare ansikt til ansikt, men også via sosiale medier.
Det svirrer mange rykter i Ringsaker-samfunnet nå. Om hva som skal ha blitt gjort og sagt - eller hva som ikke er gjort eller sagt. «Rykter har aldri eller i alle fall veldig sjelden bidratt med noe positivt. Hvis noen har noe å dele så skal det deles med politiet», sier ordfører Anita Ihle Steen, som ber sine egne innbyggere om heller å spre varme og medfølelse.
Slik situasjonen er nå, og slik ryktene løper, er det fornuftig om alle går i seg sjøl og tar til seg ordførerens råd:
Vet du noe som kan være det minste interessant for politiet, ta kontakt med dem. Er det kun dine egne spekulasjoner, hold dem for deg sjøl.
Politiets jobb er vanskelig. Og verre og verre blir det for hver dag som går. Per nå skal politimyndighetene kun tenke på én ting: Å finne Janne Jemtland.
I ettertid vil det imidlertid være nødvendig å gå politiarbeidet etter i sømmene.
Flere spørsmål trenger svar. Det viktigste vil trolig bli å evaluere den første savnetmeldinga som kom inn dagen etter at Jemtland forlot sitt hjem. Hvorfor ble ikke denne tatt på alvor? Hvorfor gikk det ytterligere ett døgn før politiet iverksatte leting?
Bevis kan forsvinne
I kriminalsaker er de første timene og døgnene svært avgjørende, og det er til å undres over at politiet ikke reagerer raskere på at en bekymringsmelding fra en ektemann som har opplevd at kona har forsvunnet ut i en kjølig vinternatt.
«Hvis de ikke finner flere svar denne uka, kan etterforskningen bli ekstremt krevende. Faren for at viktige bevis forsvinner øker», sier Finn Abrahamsen.
Ytterligere Kripos-personell er kommet til Ringsaker, og politiet jobber bredt. For hele Ringsakers del, og særlig for familie og venner, må vi krysse fingrene for en snarlig løsning på forsvinningsgåta.
Inntil da er det å være gode medmennesker det beste vi kan gjøre.
Dette er ikke en kritikk av de NRK-ansatte - det går bare ikke an å lage meningsfulle nyhetssendinger fra et så stort distrikt som Troms og Finnmark på de ynkelige minuttene som er tildelt, skriver Vigdis Bendiktsen. Bildet viser nyhetsanker Sveinung Åsali i arbeid. Foto: NRK
Gjennom jula irriterte jeg meg over distriktsnyhetene i NRK. Sendingene som dekker både Troms og Finnmark, varte i fem minutter og ga stort sett ga null og niks av innhold. Men som journalist vet jeg jo at jula er mildt sagt nyhetsfattig, så jeg slo meg til ro med det.
Forskrekkelsen var desto større da jeg ble fortalt at dette kom til å bli en permanent situasjon fra nyttår. Ikke bare det, det skulle visst nok være en forbedring, fordi man nå skulle få tre sendinger utover kvelden, noe som skulle gi rom for oppdateringer. Ja, jammen hørte jeg forbedring.
- Vi må styrke distriktenes digitale relasjon til publikum, uttalte NRK-direktør Grethe Gynnild-Johnsen for knapt et år siden. Allerede da antydet hun et «jevnere tilbud» gjennom dagen. Ifølge Medier24 var hun da tydelig på at ingenting ennå var foreslått eller bestemt, ei heller tidsaspektet i disse vurderingene. Når vi ser resultatet i dag, står det ikke til troende. Den godeste direktøren hadde nok allerede en plan.
Mantraet er som vanlig at for få unge ser på sendingene. Nå har vel aldri de aller yngste vært dem som har vært mest opptatt av nyhetssendinger, ikke engang da TV var det nyeste vi hadde av moderne teknologi. Så når NRK skal fange de unge, kan det umulig være med nyhetssendinger.
Mens de pønsker på hva det skal være som skal rive de unge ut av Googles og sosiale mediers favntak, kunne NRK-ledelsen kanskje tenke på det gamle ordtaket om kaste barnet ut med badevannet. Nasjonalt hadde 18.45-sendinga (minner om at det til høsten 2013 var 18.40-sendinga) et snitt på 382.000 seere i fjor, hvorav nesten halvparten var over 60 år. Over 60, skrekk og gru, men kjære NRK, vi lever ennå, 20-25 år etter fylte 60, skal vi tro statistikken. Vi er ennå mange som setter pris på utfyllende reportasjer fra det distriktet vi lever i, og som har tid til å se og høre på.
Jeg skjønner at NRK må fornye seg, at institusjonen i likhet med avisene, må forholde seg til den digitale utviklinga og sosiale medier. Men NRK har i dag rundt 3500 ansatte og et driftsbudsjett på nesten 5,7 milliarder kroner. Det burde i denne omgang være unødvendig å rasere hovednyhetssendinga i distriktene fra nesten 20 minutter (høsten 2013) til fem minutter i dag. Hva er det de velkvalifiserte journalistene på NRKs distriktskontorer nå skal gjøre som skal veie opp for daglige nyhetsreportasjer fra vårt distrikt?
Fra NRKs sidepresenteres det nye programmet «Norge nå» og det at vi nå får tre fem minutters nyhetssendinger (som i realiteten er kortere enn 15 minutter) som det store løftet og framskrittet for distriktene.
NRK varsler endringer i TV-sendingene sine. Flere, men kortere distriktssendinger og mer distriktsstoff på NRK1 er blant endringene.
Muligens er programmet «Norge nå» ment å svare på kritikken om at Dagsrevyen har så få nyheter fra distriktene. Men etter å ha sett på «Norge nå», kan jeg bare konstatere at så umulig kan være tilfelle. Ifølge programoversikten er det snakk om 78 sendinger. Det betyr at man i beste fall kan håpe på tre-fire sendinger fra de enkelte fylker. Programserien er vel grei nok, men jeg beklager direktør Gynnild-Johnsen, jeg vil heller høre nærmere om hvorfor for eksempel Hålogaland Teater i 2017 har såpass dårlig publikumsbesøk enn om bacon og førerløse biler. Jeg vil heller ha mer tid, til distrikts-TV og ?radio som kan speile de lokalsamfunn vi bor i.
For hva er det vi får gjennom de tre ganger fem nyhetsminuttene vi er tildelt, som i tillegg kortes ned med egenreklame som allerede er gjentatt til det kjedsommelige? Vi får minimale nyhetsbulletiner, som gjør at du sitter igjen med flere spørsmål enn svar, hvis du da i det hele tatt har oppfattet hva bulletinen handlet om. Noe av tida brukes til å fortelle oss at vi får oppdatering om saker de ikke har tid til å utdype, i neste sending senere på kvelden, eller neste dag. Hva er vitsen hvis man allerede har noe mer å si om saken?
Vi har mistet været. Det vil si det leses opp noen ganger, samtidig som vi får vist (flotte) bilder fra landsdelen. Jeg har kanskje ikke klart å prioritere mellom oppleser og bilder, eller jeg er for treg i oppfattelsen, men uten værkart har jeg så langt ikke fått med meg et eneste varsel for Troms.
La det være sagt, dette er ikke kritikk av de ansatte. Hadde jeg vært i deres situasjon, hadde jeg ikke vært særlig glad. Det går som kjent ikke å lage gull av gråstein, heller ikke meningsfulle nyhetssendinger fra et så stort distrikt som Troms og Finnmark, på de ynkelige minuttene som er tildelt.
Her trenger vi virkelig et distriktsopprør. For så ille som det er nå, kunne NRK nesten like godt legge ned distriktssendingene, som å by oss det de gjør i dag. Kanskje er det også hensikten? Hvis tilbudet blir dårlig nok, vil vel ingen klage om det i neste omgang forsvinner.
Jonas Gahr Støre og Trond Giske. Foto: Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Av Kerosha Gonaseelan,lege, forfatter og foreløpig Ap-medlem
Som en alminnelig borger, leser og Arbeiderpartiet-medlem har jeg som alle andre fulgt med på Giske-saken de siste ukene. Jeg har selvsagt også fulgt med på #Metoo-kampanjen. Giskes avgang må sies å være en direkte konsekvens av #Metoo-kampanjen og det vil derfor være urimelig ikke å granske denne i før man kan si noe som helst om Giske-saken.
#Metoo-kampanjen åpner for en rekke viktige spørsmål før man kan validere den på noe som helst måte. Først og fremst hva har man ønsket å oppnå med denne kampanjen og hvordan ønsker man å oppnå dette?
Slik jeg har forstått kampanjen handler det om en kultur som har eksistert over lang lang tid, som mange kvinner nå ønsker å ta ett oppgjør med.
Kultur er ikke et statisk begrep, kultur er et dynamisk begrep fordi kultur endrer seg med tid, med opplysninger og endrede strukturer. Dette medfører naturligvis at en kultur som ble ansett for å være akseptabelt for 50 år siden ikke nødvendigvis er akseptabel i dag.
Sånt sett er det positivt at man nå tar et oppgjør med situasjoner som kan ha blitt opplevd som misbruk av makt. Men poenget med #Metoo må da være å styrke systemer i henhold til den kulturen vi definerer som akseptabelt i dag. Så langt oppleves #Metoo, for meg som en hevnaksjon mot visse personligheter for ting som skal ha blitt gjort eller sagt langt tilbake i tiden.
Kerosha Gonaseelan
Problemet i dette oppstår når man nå skal definere hvordan man skulle ha oppført seg for 5 eller 10 eller enda flere år tilbake i tid.
Omas fortelling er en god eksempel på dette. Det er flott at hun står frem og forteller at hun opplevde å bli sjekket opp av Giske som ubehagelig. Hvordan Giske valgte å sjekke henne opp, er et tema for en annen diskusjon, men ethvert fornuftig mennesket vil ut ifra det Oma selv ha fortalt måtte konkludere med at det var det han gjorde. Så må mann stille spørsmålet; hvordan skal vi som samfunn, som kvinner stå kollektivt sammen å definere hva som er en objektivt behagelig måte å bli sjekket opp på?
Omas historie åpner for mange spørsmål, slik jeg forstår det var hun på daværende tidspunkt 23 år gammel, altså 5 år forbi grensen for å være myndig. Hun var på fest med Giske og andre. Hva skjedde på den festen? Kan Oma ha gitt signaler som Giske feiltolket? Hva skjedde etter at han angivelig skulle ha presset henne mot en vegg og kysset henne? Sa hun ifra om at dette var uønsket? Fortsatte han da å presse seg på henne eller stoppet han? Ble hun forfulgt av Giske over lengre tid? Og den viktigste av alle spørsmål; hvis Oma opplevde dette som så ubehagelig, hvorfor varslet hun ikke med en gang? Det å anta at ved å varsle, vil man risikere sin egen posisjon er og forblir en antagelse. I verste fall kan man si at det å la være å varsle betyr en av flere ting, mann har der og da ikke opplevd det som så ille, eller man er selv med på opprettholde et spill som man tror man kan høste fordeler av.
Dagens Næringsliv skrev 7. desember at Anniken Huitfeldt, som leder Aps kvinnenettverk, på et møte i stortingsgruppen skal ha understreket at rykter om seksuell trakassering kan bli misbrukt i interne maktkamper. Overfor NTB har Huitfeldt presisert at hun har sagt at man skal melde fra hvis man hører om seksuell trakassering, ikke spre rykter om det.
La meg si det på en annen måte; dersom Oma hadde vært vitne til at Giske i fylla hadde kommet til kjøre på noen som ble alvorlig skadet og stukket av fra ulykkestedet, ville hun ha latt være å varsle politiet fordi hun bare var 23 år gammel og fryktet at hun kunne rammes av et makthieraki? Hvis svaret er nei, må det følge av det at Oma ikke vurderte det som skjedde den kvelden som så veldig alvorlig. Hvorfor ser hun på det som alvorlig i dag da? Er det fordi #Metoo-kampanjen har gitt grunnlag for at alle kan se tilbake i sitt liv og lete etter hendelser som kan i dag defineres som trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet og i så fall hvor stopper den tråden?
Slik jeg har forstått har Giske vært aktiv i Ap i 35 år, og det foreligger i underkant av ti varsle-saker mot ham. At saker som hittil ikke har noen karakter som ligger an til politianmeldelser, men som er basert på subjektive opplevelser av ubehag. Dette, slik jeg kan forstå det er grunnlaget for at en, om ikke den aller dyktigste politiker i Arbeiderpartiet akkurat nå finner det nødvendig å tre av fra sin stilling.
Hva har man oppnådd med dette og på hvilken måte tar man #Metoo-kampanjen på alvor ved å gjøre dette? Det er for meg uforståelig. Å ytre at noen har kommet med uønsket seksuell oppmerksomhet er ikke det samme som at vedkommende har gjort det! At vedkommende dømmes på dette grunnlaget er stikk i strid med regelverket samfunnet vårt er bygget på. #Metoo skal ha som mål å forebygge fremtidig hendelser som ligger i en gråsone for hva som er riktig og galt. Da skal den åpne for diskusjoner og opplysninger fra begge parter. Den skal bevisstgjøre menn i mektige posisjoner og kvinner i ikke så mektige posisjoner om hvordan deres relasjoner til hverandre kan oppleves og hvilket ansvar begge parter skal ha overfor hverandre.
Nettavisen gjør ikke jobben vår hvis vi ikke forsøker å finne ut hva som er det konkrete innholdet i varslene mot Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske. I flere uker har norske medier jaktet i flokk på detaljer som kan nagle Trond Giske.
Voksne mennesker, om enn bare 19 år gamle, har alle et ansvar for handlingene sine. Kvinner som har valgt å være med å på et spill som faktisk kan ha gagnet deres egne ambisjoner har også et ansvar for dette. Hvis #Metoo-kampanjen derimot har som mål å ta hevn og ødelegge menneskers liv for ting som har skjedd langt tilbake i tiden, ting som man ikke har noen klar definisjon på om er riktig eller galt, men entydig basert på ett individs subjektive opplevelse, og i dette tilfelle kvinnens subjektive opplevelse av seksuell oppmerksomhet, vel, da er det bare å applaudere og si «well done, mission accomplished». Hva den vil bringe med seg for fremtiden er da meget uavklart. Men hadde jeg i disse dager vært mannlig sjef for et stort firma, ville jeg tenkt meg nøye om før jeg ansatte en ung, vakker kvinne. Hvis jeg hadde valget mellom det og en mann som kunne gjøre samme jobb.
Det er ikke en understatement å påstå at vi i økende grad har kommet til et punkt i utviklingen hvor individets subjektive opplevelse av enhver situasjon skal veie tungt. Dette åpner for store gråsoner når det gjelder hva som er riktig og galt og gjelder på mange områder i samfunnet. Det at man i dag kan komme med påstander om et annet individ, uten å ha noe belegg for det man sier, at man så kan gjøre om en påstand til å være en subjektiv opplevelse for å slippe unna konkrete begreper som sannhet eller usannhet blir i økende grad akseptabelt. Faren i dette ligger i at man åpner for større muligheter for fraskrivelse av ansvar for ens egne handlinger og når dette blir eller vokser til å gjelder en hel befolkning, er man på en farlig sti uten anelse om hvor den leder hen.
Etter nå å ha vært vitne til en fullstendig rettsløs prosess, kan jeg ikke konkludere med annet enn at Ap har vist en tilbakegang for tiden, og forveksler det de tolker som «folkets sentiment», og dermed en politisk mulighet for fremgang, med alvorlig brudd på frihet.
Jeg mener at vi må kunne kreve at Ap, og alle makthavende instanser er bundet til våre fundamentale prinsipper, nemlig § 100, §98, samt § 96 i grunnloven, hvor den siste er kanskje den viktigste og tar for seg uskyldspresumpsjonen:
§96: «Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven».
Som 16-årig AUF-er ble jeg skjenket sprit og forsøkt sjekket opp av voksne menn på politiske møter. Det er bare flaks og uflaks som bestemmer hvem som er blitt ofre for ukulturen som har tillatt voksne menn i politikken å jakte på unge jenter helt fram til nå.
Jeg er klar over at disse paragrafene forholder seg til det juridiske, dog kan man ikke tillate seg å glemme de viktige hensyn og prinsippene som ligger bak disse paragrafene og som hele samfunnet vårt er tuftet på.nNe som gjør dem enda viktigere i forhold til situasjonen Ap nå har stått i. Lover og lovverket er ikke noe som gjelder bare når de brytes, de gjelder som grunnlaget for hvordan den enkelte former sin forståelse av samfunnet sitt, hvordan adferd registreres og oppleves og hvordan vi oppdrar oss selv og hverandre.
Videre skal man huske at bevisbyrden kan aldri tilfalle den som er anklagd, og grunnen til dette bygger på den samme og enkle prinsippet; man anses som uskyldig inntil skyld er bevist. Eller; kan du, eller jeg eller hvem som helst bevise at vi ikke for fire år siden den 21.12 kom til å fornærme et annet mennesket?
Det er trist og vekker alvorlig bekymring å oppleve en tilbakegang i den vestlige verdens intellektuelle utvikling hvor man ønsker å gjøre en subjektiv opplevelse til en objektiv sannhet, noe jeg mener hele #Metoo-kampanjen har gjort og fått frie tøyler til å drive dette langt utenfor det som er demokratisk forsvarlig.
Støre og ledelsen i Ap har etter min oppfatning oppført seg på en måte som er totalt uforenlig med samfunnets grunnleggende regelverket og det vil overaske meg stort om Ap-ledelsen ikke mister tilliten hos enda flere velgere.
Håndteringen og utfallet av denne saken bør vekke bekymring hos enhver alminnelig borger hvis hun eller han anser seg selv som et tenkende individ berettiget til å stemme i et demokratisk land.
Jeg avslutter med følgende sitat fra Kafkas The trial;
«Judgement does not come suddenly; the proceedings gradually merge into the judgement.»
En liten indiskresjon: På en av mine tidligere arbeidsplasser innkalte redaktøren en ansatt og påviste at reiseregningen fra hans reportasjetur til Nord-Norge hadde så høye alkoholutgifter at turen fortonte seg som et sjøslag. Redaktøren var og er fremdeles avholdsmann.
Av Arild Abrahamsen, tekst og tegning
I følge den urbane legenden svarte kollegaen, her gjengitt på stavangersk, uten at det skal identifisere ham:
- Hørr her! Eg vett ka sjøslag e', <Fornavn>, du vett ikke ka sjøslag e'.
Jeg tror verken Støre eller Tajik vet hva sjøslag er. Jeg tror også at de som den smale veis voktere betviler behovet for sjøslag. Antakelig mener de at folk bør leve slik man lærer dem i grunnskolen at de skal leve, og ferdig med det. Men folk gjør ikke det. Derfor har vi idrett, rock, litteratur, uteliv i de fleste byer og mange verdifulle medmennesker som aldri ville ha kommet til denne verden om ikke både mor og far var dritings på Dickens (ja, jeg vet at ingen er dritings på Dickens. De har klaga på meg før en gang for at jeg skrev det, og også da henviste jeg til den uimotståelige alliterasjonen). Virkeligheten er kompleks. Både kortvarige og langvarige pardannelser mellom folk med synlig kjønnsliv er komplekse, og i nesten alle tilfeller av fysisk kontakt finnes det dårlig samsvar mellom partenes oppfatning av situasjonen. Det gjelder for så vidt ikke bare kjønnsliv. Ingen er noensinne enige om hva som skjedde. Vår indre führer er Den Selektive Hukommelse, og med nesten surrealistisk forutsigbarhet styrer den absolutte subjektivitet vår oppfatning av et ellers regelmessig univers.
Rettferdighet oppstår ikke ved at en person forteller hva han eller hun opplevde for 10 år siden, og så svarer juryen av tilfeldige medie-misbrukere: «Ja, da er det nok sånn».
Dette betyr at metoo-vekkelsen er en intellektuell betennelse som lammer sannsynlighet i stedet for å skape den. Å være mann og bli trodd i det pøsregnet av anriket østrogen som metoo-representerer, er bortimot umulig, for varslerne har rett i følge sin egen virkelighetsoppfatning. Ingen kranglet med de revolusjonære studentene som innførte islamisme i Iran heller. Å diskutere med den militante selvopptatthet er umulig.
Vi har et gigantisk rettsvesen og mange infløkte lover med referanser og fotnoter for å kunne styre misforholdet mellom menneskers oppfatning av virkelighet på en hensiktsmessig måte. Jeg sier ikke rettferdig, for det eneste rettferdige ville egentlig være at begge parter har rett samtidig og blir enige om å fortsette med det. Det er aldri rettferdig å frata en person hans eller hennes djupe overbevisning. Men det kan være nødvendig hvis ikke samværet på kloden skal bli en endeløs rekke av gjengjeldelser og gjengjengjeldelser.
Kriminelle overgrep ivaretas av et våkent rettssystem. Hold fast ved det. Straffeloven er Gud.
Men det har ikke vært nok. For å kunne surfe på tårenes salte behag har noen funnet opp at det eksisterer en forbrytelse som heter «uønsket seksuell oppmerksomhet». Hvis en Maran Ata-brosjyre hadde forsøkt seg med den formuleringen på syttitallet, ville til og med sølibatiske ishavsprester og nonner ledd rått. Det finnes ganske sikkert uønsket seksuell oppmerksomhet, selv om fraværet av seksuell oppmerksomhet er et mye større problem for medlemmer av begge kjønn. Men den uønskede og den uønskende har ingen sikre kjennetegn. Hver eneste kjønns-situasjon er et resultat av en akutt økologi, det vil si at to eller flere biologistyrte vesener har skapt et uferdig adferdsmiljø rundt en uavklart tiltrekning/non-tiltrekning. Da jeg vokste opp var det en hovedregel at damer som sier nei, mener ja. Det skremte vettet av meg, og jeg satt helt stille til jeg var sytten år og ei dame insisterte intenst på at ja betydde ja. Hun henviste til og med til Kinsey-rapporten. Jeg hadde dårlig samvittighet likevel.
For ordens skyld enda en gang: Voldtekt er en voldsforbrytelse. Det finnes dessuten kriterier for straffbare seksuelle overgrep, og de skal behandles av politiet. Vi snakker ikke mer om det.
Arild Abrahamsen har vært journalist og filmkritiker i Stavanger Aftenblad.
Hva vi burde snakke om er det merkelige behovet for å redusere kvinner til ubehjelpelige jentunger igjen. De var det før, der de gikk rundt på femtitallet og tviholdt på skjødet og kjødet mens de ventet på at en mann skulle kjøpe vaskemaskin og fortjene sex. Men de likte det ikke, for det var en påtvunget dyd. Den siste halvdelen av sekstitallet og syttitallet, nesten fram til nittitallet, var fantastiske forvandlingstider. Kvinner vokste til galninger som til og med gikk uten skaut og røykte utendørs. Kvinner ville ikke bare bli selvstendige og direktør i Norsk Hydro, de løste sine egne konflikter, de sa fra, de kjempet og lo og drakk og spydde, de skjelte og skrev og forlangte og vant, og jeg beundret dem måpende. De kvinnene jeg opplevde på syttitallet gjennomførte transformasjoner og rollemessige styrkeløft som jeg fikk fotformsko og cordfløyelsbukser av. Da åttitallet kom måtte jeg klippe håret og kjøpe meg jeans og skinnjakke for å bli mann. Tilstedeværelsen av kvinnelig egenvilje og sjøltillit var som oppfinnelsen av en ny elektrisitet.
Disse damene slo hvis du forsøkte å kladde på dem. De ringte ikke til pappa Støre. De ringte ikke til noen. De var som gutter og ville klare seg sjøl. De var seksuelt aktive som gutter. De børsta ikke lamper lenger. Hvis du ble skjelt ut av ei jente på syttitallet, glemte du det aldri.
Jeg nekter å tro at kvinner er komfortable med at de skal bli behandla som ofre igjen. Jeg kan ikke forsone meg med tanken på at jenter som var i tjue års alderen for 13 til 9 år siden, da Trond Giske var kulturminister, er fornøyde med at Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre skal ordne opp i sakene deres i 2018. Psykologien stemmer ikke. Politikken stemmer ikke. Fra 2015 har 18 år gamle kvinner verneplikt i det militære forsvaret av Norge. Dersom det ikke bare skal bli et patetisk likestillings-tilbud, må vi forutsette at de kan forsvare seg sjøl. Og så må jeg dessverre legge til enda en gang det selvsagte: Voldsforbrytelser er straffbare ting. Kjønnshumor kan være uhøflig, i verste fall. Uhøflighet bør man kunne forholde seg til hvis man skal ha guts til å dø for landet sitt. «Ikke prøv deg på meg, din musepikk».
Situasjonen i Ap henger ikke på greip. Hvis Stoltenberg ennå hadde vært leder, ville de antatt seks varslene blitt behandla bak lukkede dører med styrte samtaler mellom partene der de fikk fortelle sin oppfatning av hva som skjedde og klargjøre hva som kunne føre til misforståelser eller overdrivelser av seksuell interesse. Ap er et politisk parti. Det er ikke Farmen eller en annen masochistisk gruppeterapi-reality. Men Jens tok en kong Lear og etterlot seg et gigantisk maktvakuum som ingen hadde kroppsmasse til å fylle. I maktvakuum oppstår alltid konspirasjoner, fløydannelser og fantasier. Når man tar dem opp på pressekonferanse-nivå, er det like skadelig for partiet som det ville vært for en familie om en hustru og mor gikk rundt blant naboene og viste fram sin manns skitne undertøy. Det er Dum og Dummere. Det er The gang that couldn?t shoot straight. Det er en parodi på parti-tukt, og over hele Norge sitter Høyre-folk og fniser av lykke.
Det vil alltid finnes sjøslag. Folk kan ikke leve på endorfiner alene. Det vil alltid finnes en uavklart seksuell ambivalens og dumme menn som ikke skjønner eller bryr seg om kvinners signaler og sure kvinner som ikke liker menn eller i hvert fall ikke de som likner rotter og tjener lite. Ingen ting av dette fortjener en egen ideologi. Det er sjukelig overkill og en slags statsvitenskapelig blindhet. Moralisme er blitt et karrierevalg for altfor mange etter at internett tok vekk mulighetene for moderate og modererende medier og gjorde journalistikk til en konkurranse i måkeskrik og krokodilletårer. Begge dyreartene fortjener å bli ignorert.
Fredag leste jeg at en tillitsvalgt kvinne i Arbeiderpartiet gikk inn for at spesielle eksekutivkomiteer skal behandle tilfeller av uønsket seksuell oppmerksomhet. Vel. Der traff både spurven og kumøkka fjøsvifta, for etter det ideologi-blinde forslaget er det antakelig ingen i Ap-ledelsen som sitter igjen i hvite kjortler.
Sosialister vet at dette er fascisme, og høyrefolk vet at det minner om Sovjet-forfølgelser, ateister vet at det er inspirert av Inkvisisjonen og de som tilhører autoritære eller liberale religioner, vil alle tenke at her lukter det sharia, og det er den verste lukta Ap-rosa kunne gi fra seg.
Den overivrige tillitspersonen har i hvert fall fått til at vi som lenge håpet at Gahr Støre og vennene hans skulle finne noe annet å gjøre, sånn at Ap kunne gjenoppstå som et vitalt alternativ til de som vil privatisere bort den offentlige tryggheten, vi håper nå at partiet forsvinner. Godt jobba.
#metoo var en døgnflue. Overgrep mot kvinner er det ikke. Kampen mot reelle overgrep mot kvinner og barn kommer til å bli viktigere enn noen gang de neste ti åra. Men hendelser der kvinner ble tatt på puppene på fest forsvinner tilbake der de burde være. Smell til mannen og håp det beste. Vold er undervurdert som reaksjonsform.
Men egentlig tror jeg bare at Ap-versjonen av #metoo handler om aldersforskjeller. Kvinner som til vanlig ville tilkjenne jenter i 18-25 års alderen retten til egne valg og stemmerett, de syns jentene skal bli underlagt voksnere søstres formynderi hvis de begynner å rote med menn som er synlig eldre enn dem. Og menn som faller for unge jenter for kort eller lang tid, de skal skamme seg og helst bli fratatt jobben. Det minner om den gang svarte menn ble banka opp hvis de hadde omgang med hvite jenter. Det minner i det hele tatt om så mye avskyelig, at jeg skal gjøre det jeg lovet at jeg aldri skulle gjøre mer: Besinne meg. Ett eller annet sted i denne prosessen gikk ett eller annet forferdelig galt, som det gjorde for mange år siden i Bjugn.
#Metoo startet i Hollywood, og det burde ikke glede noen, for filmbyen er det Somorra der den menneskelige verdigheten kommer for å dø. Hollywood har levd godt på seksuell handel i mangfoldige tiår. Her kan du komme som ung jente med liten utdannelse og et pent fjes og bli et super-kjent, super-rikt kokainvrak. "Who do I have to fuck here, to ..." er et Hollywood-uttrykk, og alle vet det, og alle har visst det lenge. Tusenvis av kvinner har vandra rundt i filmer uten at de egentlig kunne skuespilleri, og de har gjort det fordi de hadde et tryne og en kropp som var lett å selge. Det betyr ikke at Weinstein er en fin fyr, men det er nesten ubegripelig hyklerisk å late som om han er avslørt nå.
#Metoo har ikke avslørt noe som helst. De har laget en vekkelse rundt en selvfølgelighet som egentlig ikke kan forandres av samfunnet eller bransjen eller aksjonsgrupper. Bare kvinner sjøl kan det. Hvis du ikke vil bli seksuelt utnytta, ikke jobb i Hollywood. Skaff deg en anstendig jobb, eller svar i det minste nei hvis noen sier at du må ligge med produsenten for å få en rolle.
En viktig del av den klassiske kvinne-undertrykkelsen var overbeskyttelse. Kvinner ble beskytta mot alt fra arbeidsliv til stemmerett.
De som forsøker å vekke opp igjen denne rollen, er fader meg galnere enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg.
Først publisert på forfatterens eget nettsted, www.arilabra.com. Gjengitt med tillatelse.
