Politiker eller oljelobbyist?

Oslo 20170216.Karl Eirik Schjøtt-Pedersen før middagen på Grand Hotel i Oslo etter sentralbanksjefens tale torsdag.Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Politikere i Arbeiderpartiet og Høyre hopper frem og tilbake: Den ene dagen er de politikere, den andre dagen er de ansatt i oljelobbyen. Det kan koste oss dyrt.

 Av Rasmus Hansson, nasjonal talsperson i Miljøpartiet De Grønne

Under Arendalsuka nå nylig kunne ikke Arbeiderpartiet stille til debatt om olje og klima mot Miljøpartiet De Grønne. Grunnen: De prioriterte heller å delta på hagefesten til bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass. 

Den norske oljelobbyen er tungt viklet sammen med Arbeiderpartiet og Høyre. Oljeselskapenes fremste forsvarer er tidligere Arbeiderparti-mann Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk olje og gass. Han var «statsråd uten portefølje» i Stoltenberg-regjeringen. Fra sin skjulte posisjon på møter som ikke referatføres, bransjefester og telefonsamtaler, utøver han nå tung innflytelse på vegne av norsk olje i sitt store, politiske nettverk fra tiden som statsråd ved Statsministerens kontor.

Med seg på laget har han leder for avdeling for samfunnskontakt, Torbjørn Giæver Eriksen, tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet. Og Erlend Jordal, lokalpolitiker for Høyre i Stavanger.

Schjøtt-Pedersen og mange andre politikere har det til felles at de har vært medlem i Arbeiderpartiets omstridte «oljegruppe», en gruppe politikere som er positivt innstilt til oljebransjen i Norge. Det har også nåværende energipolitikere Terje Aasland og Per Rune Henriksen, og tidligere topp-politikere, statsråder og toppledere som Grete Faremo, Sylvia Brustad, Rune Bjerke og Stein Lier-Hansen. Her får Ap-folk servert både fine middager og argumenter til fordel for å pumpe mer olje og gass i Norge.

Les alt om valget 2017

Selv om mange bedyrer at oljegruppa ikke har noen innflytelse på Aps politikk, har andre Ap-politikere innrømmet at Norsk olje og gass yter et sterkt press på Arbeiderpartiets politikere. Etter at Aps finanspolitiske talskvinne Marianne Martinsen i går tenkte høyt om den økonomiske risikoen for Norge ved å videreføre leterefusjonsordningen har det tydeligvis skjedd ting i kulissene i partiet: I dag mener ikke Martinsen dette lenger. Hun er pent tilbake på olje-linja. I 2015 innrømmet finanspolitiker fra Stavanger, Torstein Tvedt Solberg, at organisasjonen er den mest aktive og sannsynligvis mektigste lobbyen på Stortinget. Uttalelsen kom etter at en e-post hadde lekket om at Norsk olje og gass mente Tvedt Solberg var for oljekritisk og trengte å «tøffes opp» litt for å «ta mer av» agendaen deres.

Rasmus Hansson

At bransjeorganisasjonen i stor grad har lykkes, blir tydelig hver gang man hører på en politisk debatt. Det er i praksis umulig å høre forskjell på om talepunktene om at norsk olje er «verdens reneste olje» (litt som at amerikansk kull er «verdens reneste kull») og «velferdsmaskinene i Nordsjøen» framføres av Schjøtt-Pedersen eller politikere fra Arbeiderpartiet og Høyre. Det er vanskelig å la være å spørre seg selv på hvilke andre områder vi hadde godtatt en sånn samrøre. Hadde vi godtatt at en politiker for regjeringspartiet hadde kjempet for brusmaskiner på norske skoler på vegne av sukkerlobbyen? Det tror ikke jeg.

Den skjulte makten disse lobbyorganisasjonen utøver blir stadig mer problematisk, fordi oljebransjen er i fritt fall. Leterefusjonene den norske staten utbetaler for at oljeselskapene skal lete på norsk sokkel stiger, mens inntektene fra den samme sokkelen synker. Statoil-sjef Eldar Sætre har selv innrømmet at han ser starten på oljebransjens fall i 2020 - på grunn av elbilens framvekst. Rundt 50.000 mennesker har mistet jobben sin i oljebransjen på to år. Det internasjonale pengefondet advarer om at arbeidsledigheten i Norge kan bli «høy og langvarig» dersom vi ikke kommer oss raskt ut av oljeavhengigheten. Å satse videre på olja fremstår mer og mer risikabelt - både for oljearbeiderne og for norsk økonomi.

Da er det farlig dersom oljelobbyen får kapre debatten, «ta agendaen» gjennom politikerne og styre den dit de vil. Slik kan oljeselskapene den jobber på vegne av tjene penger. Og Aps og Høyres politikere få påspandert noen fine middager. Men det kan bli meg og deg som til slutt sitter igjen med regningen. 

Oljefondet har aksjer i tyrkisk sensur. Hvor er Erna og Jonas?

Oslo 20170407.Leder Yngve Slyngstad for Statens pensjonsfond med tredje beste kvartalsresultat noensinne.Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Leder Yngve Slyngstad for Statens pensjonsfond med tredje beste kvartalsresultat noensinne. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Statens pensjonsfond er plassert i sensur og undertrykkelse i Tyrkia.

Av Fredrik Drevon, journalist

Fra april i år har Wikipedia vært «blokkert» i Tyrkia. Det vil si at det er ulovlig for tyrkiske internettleverandører å gi sine kunder tilgang til Wikipedia. Blant aktørene som blokkerer Wikipedia er Turk Telekom, der Oljefondet har aksjer.

Eierskap medfører et etisk ansvar. Vi snakker her om et selskap med 18,8 millioner mobilabonnenter og 33,621 ansatte. Norges Bank lover at man skal forvalte «landets finansielle verdier på en åpen og ansvarlig måte.» Er det ansvarlig forvaltning å sitte som apatisk medeier i et selskap som beviselig er et redskap for sensur og undertrykkelse?

Slik ser det ut når du er i Tyrkia og prøver å gå inn på Wikipedia med (delvis norskeide) Turk Telekom som internettleverandør. Skjermbilde fra mobiltelefon.

Erdogans «norske» penger

Oljefondet har 50 investeringer i Tyrkia, med en total verdi på cirka 22,4 milliarder kroner. Omkring 14,4 mrd. står i rentepapirer, og åtte mrd. er plassert i aksjer. Oljefondet sitter på aksjer verdt rundt 2,6 milliarder i åtte tyrkiske banker, ifølge 2016-tallene fra nbim.no:

Oljefondets investeringer i tyrkiske banker er problematiske både fordi oligarker med plausible korrupsjonsanklager mot seg dominerer tyrkisk banksektor, og fordi Erdogan bruker bankene til å finansiere totalitære og miljø-ødeleggende megaprosjekter som Istanbuls tredje flyplass på 76 kvadratkilometer, og den planlagte 45 kilometer lange og 120 meter brede Kanal Istanbul.

Erdogan har kalt Istanbuls tredje flyplass «nasjonens seiersmonument».

Den norske arkitekten Gudmund Stokke har designet flyplassens én million kvadratmeter store terminalbygg som en gigantisk 1500-talls moské, i tråd med Erdogans islamisering av Tyrkia. Det er grundig dokumentert at flyplassen raserer viktige drikkevannskilder. Oljefondet har aksjer i tre av bankene som finansierer Istanbuls tredje flyplass: Halkbank, Vakifbank og Garantibank.

Les også: Hold fingrene unna pensjonspengene våre

Dollarsedler i skoesker

I 2013 skal tyrkisk politi ha funnet 4,5 millioner dollar i skoesker hjemme hos daværende sjef for Halkbank, Suleyman Aslan. Politiaksjonen mot Aslan og en rekke andre angivelig korrupte politikere og forretningsmenn ble trolig organisert av gulenister, som et slags mafia-oppgjør mellom Fethullah Gulen og hans tidligere allierte i Tyrkias regjeringsparti AKP.

Halkbank, der den tyrkiske stat er majoritetseier, skal ha blitt brukt til ulovlig import av olje fra Iran. Erdogan grep inn og forsvarte Aslan. Likevel ble Oljefondet sittende på sine Halkbank-aksjer. I Retningslinjer for utelukkelse av Statens pensjonsfond utland står det at «grov korrupsjon» og «særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer», kan føre til utelukkelse. Men ingen tyrkiske selskaper ble utelukket av Oljefondet i 2016.

Halkbank-skandalen fra 2013 forsvant ikke selv om etterforskerne ble fengslet eller fikk sparken: En av toppsjefene i Halkbank, Mehmet Hakan Atilla, ble arrestert i USA i mars, mistenkt for å ha deltatt i hvitvasking av flere hundre millioner dollar, ifølge Bloomberg. USA hevder at Halkbank har mottatt millioner av dollar i bestikkelser fra den iransk-tyrkiske forretningsmannen, Reza Zarrab.

Fredrik Drevon

Politisk styrte domstoler

Tyrkias domstoler er politisk styrt, ifølge The Economist. En forutsetning for å gjøre fornuftige investeringer er en fungerende rettsstat. Et tydelig tegn på at norske selskaper har gått seg vill i dette uforutsigbare landskapet er nedleggelsen av Tyrkia-kontoret til Innovasjon Norge sist sommer. Hvis Norge har noe som kan kalles en Tyrkia-politikk, er det vanskelig å få øye på den.

Noen dager etter kuppforsøket i Tyrkia 15. Juli 2016, sa Erna Solberg til Aftenposten at «Det er veldig viktig hvordan Tyrkias regjering følger opp når det gjelder menneskerettigheter og rettstatsprinsippene.» I en landsmøtetale sa AP-leder Jonas Gahr Støre at «Vi har et sterkt immunforsvar mot splid og urettferdighet.» Så hvorfor kommer det ingen reaksjon fra Erna og Jonas når det blir kjent at delvis norskeide Turk Telekom har blokkert Wikipedia?

Les også: Oljefondet verdt over 8.000 milliarder

Howard Eissenstat skrev i en kommentar hos Reuters at selv om Erdogan ser på seg selv som en demokrat, er posisjonen hans i økende grad avhengig av undertrykkelse: «Dersom kuppforsøket hadde lykkes kunne Tyrkia blitt et nytt Syria. I stedet ser det ut til å bli et nytt Egypt.»

Oljefondet eier 0,71 prosent av den tyrkiske dagligvarekjeden BIM, som har 5602 butikker i Tyrkia og 215 butikker i Egypt. Fondets investering i BIM var i 2016 verdt 258 millioner kroner. Bim-sjef Mustafa Latif Topbas var en av de sentrale mistenkte i korrupsjonsskandalen i 2013.

Tyrkias president Tayyip Erdogan Foto: Murad Sezer/Reuters

Topbas er en venn av Erdogan, og skal ved hjelp av trusler og bestikkelser ha drevet eiendomsutvikling på et vernet område i provinsen Izmir. Min kritikk mot Tyrkias regjering betyr ikke at jeg forsvarer gulenister. Tvert imot.

I VG har jeg kritisert gulenistmiljøer i Norge som tilsynelatende forsyner seg av offentlige midler for å finansiere useriøse privatskoler og substansløse kulturprosjekter. Jeg har spurt i Medier24 hvorfor Morgenbladet laget en fem siders reportasje om Gulen-bevegelsen uten å stille et eneste spørsmål om penger.

Kritikk av Tyrkias autoritære kurs har i en årrekke vært nærmest et daglig rituale i norske medier. Dermed kan man lure på hvorfor ingen norske journalister følger pengene fra Oljefondet til Tyrkia.

Norge har en større rolle i Tyrkia enn de fleste er klar over.

Norske verdier kan ikke tas for gitt

Oslo 20150814.Pakistans nasjonaldag ble feiret med barnetog fra Frognerparken til den pakistanske ambassaden i Oslo fredag.Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
Feiring av Pakistans nasjonaldag i Oslo i 2015. Illustrasjonsfoto: Audun Braastad / NTB scanpix

Våre verdier kan ikke tas for gitt. De må videreformidles til nye generasjoner i skole og barnehage, men norske verdier er på ingen måte under press fordi noen foretrekker falafel framfor vaffel. Våre nye landsmenn har bidratt til å øke verdibevisstheten.

Av Knut Arild Hareide, leder KrF og gjesteredaktør i Nettavisen

Verdidebatten som har preget oppkjøringen til valgkampen bør ikke avfeies som uviktig eller irrelevant. Den bør heller ikke reduseres til floskler om bunad, brunost og barne-tv. Norske verdier er på ingen måte under press fordi noen foretrekker falafel framfor vaffel. Verdidebatten er trolig den viktigste offentlige samtalen vi kan ha i dag, fordi den handler om hvilke verdier som skal prege Norge i årene som kommer og hvilket samfunn vi vil ha.

De grunnleggende verdiene i det norske samfunnet må ikke tas for gitt. Likestilling, rettstat, ytringsfrihet, trosfrihet og demokrati kom ikke av seg selv. De har krevd kamp, og det vil kreve kamp å beholde dem. For Europa og Norge har gresk demokrati, romersk lov, jødisk rettferdighetsetikk og det kristne idealet om nestekjærlighet og likeverd, vært helt avgjørende. Den verdiarven er verdt å ta vare på. Dette er ikke flyktige størrelser, men tidløse verdier som har preget Europa og Norge i århundrer, og som fortsatt preger oss. Dette er verdiene innvandrerne flykter til, og det er verdiene som gir den beste integreringen.

For å svare på spørsmålet i overskriften er det viktig å understreke at de aller fleste innvandrere elsker friheten, demokratiet og menneskerettighetene vi bygger på. Historien viser at innvandrere kan være en viktig ressurs for et land, og bidrar med arbeidskraft, nye ideer og impulser. Nøkkelen er god integrering som bryter passivitet og gir mulighet til arbeid, utdanning og til å bidra på alle arenaer i samfunnet.

Les også: Ingen verdier er norske

Men, det finnes også de som bærer med seg holdninger som utgjør en trussel mot norske verdier. Det kan være ideer som tvangsekteskap, i stedet for individets frihet til å velge ektefelle. Det kan være krav om sharialover, til fortrengsel for rettsstaten. Det kan være kvinneundertrykkende holdninger, kjønnslemlestelse og sosial kontroll, som undergraver likestilling og likeverd. I slike tilfeller skal vi forsvare våre verdier og gjøre det klart hva som er akseptabelt i Norge. Vi skal selvsagt også bekjempe det som bryter med norsk rett. 

Knut Arild Hareide. Foto: Jørgen Berge/Mediehuset Nettavisen

Vi skal stå opp for rettsstatsprinsippene i møte med æresrelatert vold og privat hevn. Vi må si ifra mot all form for antisemittisme, der holdninger preget av jødehat kommer fram. Flerkoneri er en annen praksis som vi ikke må gi innpass. Vi må aldri akseptere at folk trues og trakasseres fordi de konverterer til en annen tro, eller godta trusler om vold og terror mot annerledes tenkende. Trosfrihet og ytringsfrihet må ikke tas for gitt, men forsvares. Ikke minst må vi slå ring om fred og sikkerhet i møte med ekstreme islamistiske miljøer som forsvarer terror og «hellig krig».

Viktig er det også at forsvaret for disse verdiene føres på en måte som ikke undergraver de samme verdiene vi vil bevare. Sikkerhetsbestrebelsene må ikke ende opp i et overvåkingsamfunn. Kampen mot misbruk av asylsystemet må ikke føre til at vi unnlater å hjelpe de som lider under forfølgelse og krigens brutalitet. Vi må ikke la fremmedfrykt gjøre oss fremmed for våre egne verdier. Tillit, samhold og åpenhet mot verden er også umistelige kjennetegn på vårt samfunn.

Les også: Tajik: «Dette er de ekte norske verdiene»

Våre verdier kan ikke tas for gitt. De må videreformidles til nye generasjoner i skole og barnehage. Den verdidebatten vi ser i Norge, Sverige og store deler av Europa kan tyde på at skjer en oppvåkning om verdier. Et lite hjemlig eksempel på dette kan være den sterkt økende støtten K-en i KRLE faget har fått i løpet av få år. For fire år siden stod KrF helt alene om den saken.

Innvandring kan bidra til å sikre norske verdier, gjennom å bidra til økt verdibevissthet. Impulser utenfra kan øke bevisstheten om hva som er de viktige og gode verdiene i samfunnet, hva som er verdt å kjempe for og hva som gjerne kan endres.

Hvor du bor bestemmer din skjebne i Kreft-Norge

Av Finn Helge Quist

La oss først være enige om en ting. For de fleste pasientene er kreftbehandlingen i Norge meget god. Vi har sett positive fremskritt de siste år og eksempelvis er «pakkeforløp for kreft» en god ting.  Stadig flere overlever kreft. 


Kampen vår handler ikke om den generelle kreftbehandling i Norge. Kampen som kjempes nå handler om de sykeste av de syke. Den handler om de av pasientene som har brukt opp de medisinene som er godkjent i Norge i dag, og hvor ingenting virker lengre. Kampen vår handler om de av pasientene som nesten ved veis ende. Det er denne pasientgruppen vi kjemper for.


Håp!
Pasientene har fått ett nytt og velbegrunnet håp! 

For det er godkjent en lang rekke nye kreft-medikamenter i USA Og EU i det siste, som endrer utsiktene for disse pasientene dramatisk. Ja, for noen av pasientene er de nye EU-godkjente medisinene så gode, at de pasientene som er nær veis ende, med ett har et berettiget håp om å kunne leve i mange år.

Men for at dette håpet skal leve, må jo pasientene i Norge få disse medisinene, og det fort. Det er ingen tid å meste. Og mens pasientene venter i fortvilelse mens stoppeklokka tikker, så sitter disse livreddende medisinene fast i byråkratisk sirup i Helsedirektorates Nye Metoder og Beslutningsforum. De kommer ikke ut til pasientene, og leger bekrefter at mange pasienter dør mens de venter.


Og mens det somles med å få disse nye, gode kreft-medisinene gjennom det sendrektige norske godkjennings-systemet, får EU-borgere denne nye gode kreftbehandling, mens pasienter med de samme diagnoser dør i Norge.

Det vi kjemper mot, er den «urimelige lange tiden det tar, å få godkjent livreddende kreftmedikamenter i Norge».

 Vi snakker ikke om eksperimentell eller utprøvende behandling. Det vi snakker om, er høyst ordinær og god kreftbehandling, som allerede er i bruk i EU.

Ditt postnummer avgjør
Mens vi venter på de samme livreddende behandling som EU-borgere allerede får, og norsk godkjenning av disse, har vi noe i Norge som kalles «unntaks-bestemmelser». De er lite kjent, og praksis ved våre sykehus er ulik landet over. Det er tre slike «unntaks-bestemmelser», og noen leger kan dem, andre ikke.


Det er altså mulig for enkelte pasienter i Norge å få tilgang til disse livreddende medisinene ved offentlige sykehus allerede i dag.  På særskilte vilkår, og under bestemte prosedyrer, kan pasientens lege søke det norske byråkratiet om at den dødssyke pasienten skal få det livreddende medikamentet, til tross for at det enda ikke er endelig godkjent i Beslutningsforum.

Problemet er bare, at i en travel hverdag, er tiden en faktor for både lege og pasient. Noen leger kan disse unntaksbestemmelsene, andre ikke. Ved noen sykehus praktiseres ordningen, ved andre ikke. Videre er det helt tilfeldig hvem som får ja på søknad om unntak, siden regelen er svært diffus og generell. 

Vi er dermed havnet i den bisarre situasjon, at ditt postnummer og hvor du bor, er helt avgjørende for om du skal få de nye medisinene og dermed leve, eller om du ikke skal få medisinene.

Urettferdighet
En annen dyp urettferdighet er, at «de rike» i Norge kan få kjøpe den nye og livreddende kreft-behandling ved private sykehus i Norge, straks EU godkjenner medikamentet. 

Alle andre derimot, må vente i opptil to år, før det samme medikament er tilgjengelig ved våre offentlige sykehus. Og som stadig flere leger nå bekrefter: «Pasienter dør mens de venter»


Dette gjelder deg
En av tre får kreft i løpet av livet. En av tyve har kreft til enhver tid. Det er dermed slik, at enten får vi selv kreft, eller noen vi bryr oss om blir rammet.

Det er kun en farbar vei for å rykke opp i det helt urimelige systemet i Norge:
Og det er, at norske helsemyndigheter innfrir kreftaksjonens hovedkrav, som tusenvis skal demonstrere til støtte for den 28. august foran Stortinget. 

Og det kravet heter «mellomfinansiering», som sikrer at alle norske pasienter får livreddende medikamenter mye hurtigere, samt at vi får en lik praksis over hele landet. 

  • Ingen ønsker at pasientes postnummer skal bestemme liv eller død.
  • Ingen ønsker at kun de rike skal få livreddende kreftbehandling, mens alle andre må vente i opptil to år på samme medisin, og dermed risikere å dø mens de venter.
  • Vi vil ikke ha unntaksbestemmelser, vi vil ha retteferdighet
  • Alle må ha samme medisiner som EU-borgere

 

Jo, norske verdier er norske

Mange ting vi regner for norske kommer fra andre deler av verden. 

Av Karine Haaland (tekst og tegning)

Poteten for eksempel, er fra Peru. Og bunaden er satt sammen etter inspirasjon fra gamle europeeiske hoffdrakter og 1890-tallets kjolesnitt fra London og Paris.

Vi spiser gjerne pizza, som regnes som en italiensk nasjonalrett, og nyter gjerne alkohol,som er et arabisk ord, og da gjerne akevitt, som kommer av latin - aqua vita - livets vann.

Vi bruker mange ord av engelsk, svensk og tysk i språket vårt og noen ord du kan kjenne gjen på dari, farsi og hindi.

Noen av de få tingene som er opprinnelig norske, er Rottefella-bindingen og ostehøvelen. Men hverken skibindingen eller ostehøvelen er norske verdier. Det er heller ikke bunaden, poteten eller akevitten. Alle dette er bare gjenstander som vi har gitt en plass i vår kultur, som er en del av norsk hverdag og fest.

Men de er ikke norske verdier.

En verdi er en forestilling eller en oppfatning om hva som regnes som godt, fint, moralsk riktig og prisverdig. Når et samfunn deler slike verdier, kalle de felles verdier eller grunnleggende verdier i et samfunn.

Mange av de egenskapene som regnes i Norge som norske verdier deler vi med andre land og samfunn. I Japan regnes, som i Norge, f.ks. ærlighet og pålitelighet som noe svært prisverdig.

Idéen om demokratiet - tinget - deler vi f.ks. med England, som har verdens eldste parlament som har vært i kontinuerlig drift frem til idag. Forestillingen om at ingen er mer verdt enn andre fordi de er adelige eller har en posisjon i samfunnet, deler vi med noen få andre land.

Mange gjenstander i vår kultur har vi fått fra andre land og kulturer, og noen har vi gitt videre.Akkurat som de norske verdiene har kommet til oss en gang, og akkurat sånn som disse igjen har inspirert andre land.

Det at draktmoten som ligger til grunn for bunaden kommer utenfra gjør den ikke mindre norsk. Det er veldig viktig. Den har blitt gjort norsk i Norge. Akkurat som japanerne og islendingene har tatt  ord utenfra og gjort dem til  japanske og islandske ord.

En gang hadde jeg en afghansk bunad. Den var til forveksling lik den norske beltestakken. Den er ikke mindre afghansk for det, akkurat som de norske bunadene ikke blir mindre norske av at de - i likhet med den afghanske drakten, en gang ble inspirert av et følge utenlandske adelsfolk som dro gjennom dalen, og at drakttypen finnes igjen i mange andre  land.

Den norske beltestakken har blitt en norsk beltestakk i Norge, og den afghanske beltestakken har blitt gjort afghansk i Afghanistan.

Sånn er det med norske verdier også.

Norske verdier blir ikke mindre norske av at de kom utenfra en gang eller at vi deler de med andre land. Dette er veldig viktig å forstå.

For nå foregår det en populær og nokså tomhjernet diskusjon og den går ut på å resonnere seg frem til at det finnes ingen norske verdier - eller kultur, altså ingen spesifikke norske verdier eller norsk  kultur, -  fordi opprinnelsen til mye av dette er kommmet utenfra fra andre land, slik som poteten og bunaden.

Dette er dumt, farlig og fullstendig misforstått. Norske driver på med dette for å vise hvor tolerante de er overfor folk fra andre land og samfunn.

De "tar fra seg" seg selv sin egen kultur og sine egne verdier, fordi de tror at ved å vedkjenne seg disse sårer de mennesker fra  andre land og samfunn.

Man har faktisk begynnt å se på kulturen og verdiene på samme måte som man i min bransje ser på opphavsrett. For å finne ut hvem de "egentlig  tilhører".

I min jobb snakker vi om opphavsrett - altså om hvem som lagde verket - Jo Nesbø har f.ks. opphavsretten til sine verk - bøker.

Hensikten med å stadfeste opphavsrett  er å unngå at andre enn opphavspersonen krediteres, og for å stadfeste hvem som har rett til å selge eller overdra rettighetene for videresalg/kommersiell utnyttelse som det heter, -  fordi det er mange som tjener penger på en bok - et verk - og mange som bestemmer hvordan boken - verket skal brukes. Å stadfeste opphavsrett er viktig og nødvendig i en slik bransje.

Men å diskutere verdier og forestillinger som har gått inn i språket og som tanker og forestillinger og sannheter hos et folkeslag, på samme måte som man diskuterer opphavsrett til en bok eller en film,  ender selvsagt på trynet med at man kommer frem til hvem det egentlige "opphavslandet" er og at det derfor er  "ingenting" som er norsk hverken når det gjelder verdier eller kultur - fordi det var et annet land som tenkte tanken først.

Altså at det finnes egentlig ingen norske verdier.  Eller ingen verdier som er norske.

Vi har da altså ingenting felles som tilhører vårt land, vårt folk. Ingenting som knytter oss sammen til et samfunn, ingen overenskomst som gjør at vi kan samarbeide med hverandre på til tross for våre særegenheter, altså samarbeide om å drive et samfunn.

Dette er en overraskende dum og farlig tanke. Det  er en type tanke man kommer frem til på student-nachspiel. Den hører ikke hjemme blant voksne edru mennesker, og hvertfall ikke blant folk som skal styre landet.

Fordi: når vi tror at tankene våre ikke er våre egne  fordi poteten er fra Peru, behøver vi heller ikke ta noe ansvar for å ta vare på disse tankene eller verdiene. De er jo ikke våre egne. Det er ikke vi som eier dem.

Men verdiene våre er nettopp den plattformen som gjør det mulig å drive et land sammen i felleskap, å ta vare på et samfunn og samarbeide videre om det.

Så derfor, hvis vi skal kunne samarbeide om drive dette landet videre, er vi rett og slett nødt til å skjære gjennom disse stupide mellomfagsnachspiel-debattene og si at: Jo, de verdiene vi regner for norske er norske, for det har vi gjort dem til og de tilhører oss og de er det vi bygger vårt samarbeid på.

Vi har gjort dette til norske verdier og dem skal vi ta vare på, for uten dem kan vi ikke samarbeide.

Våre norske verdier er akkurat som min afghanske bunad, det tilhører landet som har tatt det til seg og bygget på det og tatt det inn i sine tanker. Så enkelt er det.

I takt med Parisavtalen

Goliat-feltet, NOR 20160418.120 ansatte arbeider på Goliat-plattformen i oppstartsfasen. Når riggen går over i ordinær produksjon, vil det til enhver tid være om lag 30 ansatte ombord.Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix
Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix

Gunnar Stavrums kommentar om norsk petroleumsvirksomhet i lys av klimautfordringene trenger noe oppklaring.

Av Olje- og energiminister Terje Søviknes

I rapporten fra interesseorganisasjonen Oil Change International, som Stavrum omtaler, hevdes det at Norge er i utakt med Parisavtalen. Rapporten er laget av en det som fremstår som en kamporganisasjon og produsert med bidrag fra oppdragsgivere med allerede etablert posisjon. Da er konklusjonene ikke overraskende. Et overordnet premiss i rapporten er at Norge som produsent av olje og gass er ansvarlig for alle utslipp knyttet til forbruk. Stavrum skriver  «Intuitivt virker det rimelig at innenlandske utslipp betyr mye mindre enn effekten av oljen og gassen vi eksporterer.» Intuitivt eller ikke: en slik tilnærming er i strid med prinsippene som landene er forpliktet til under FNs klimakonvensjon. Internasjonalt er man enige om at ansvaret tilhører landet hvor utslippene finner sted.

Da vi utarbeidet vårt bidrag til Parisavtalen, la vi til grunn at vi skal nå klimamålene våre samtidig som vi har en sterk og konkurransedyktig petroleumsvirksomhet. Det vil vi gjøre gjennom et bredt sett av virkemidler innen alle deler av samfunnet. Norsk sokkel står overfor noen av de sterkeste klimavirkemidlene i verden gjennom blant annet faklingsforbud, kvoteplikt og høy CO2-avgift. I tillegg inngår utslippene fra sokkelen i EUs kvotesystem. Strengere klimaforpliktelser vil bli gjenspeilet i økende kvotepris noe oljeselskapene vil ta hensyn til i sine kalkyler.

Terje Søviknes Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix

Da er det oppløftende at oljeselskapene viser stor interesse for videre satsning på norsk sokkel midt under en global nedgangskonjunktur i bransjen. Det må vi ta som et tegn på at de mener norsk sokkel vil være konkurransedyktig, også i lys av Parisavtalen.

Norge har forvaltet oljeformuen på en god måte, og rapporten hevder at vi nettopp derfor er spesielt rustet for å skalere ned virksomheten. Jeg vi si det motsatt. Måten vi forvalter våre naturressurser på er et argument for at vi bør fortsette å produsere olje og gass.

Jeg vil også stille spørsmål ved om en reduksjon av norsk olje- og gassproduksjon vil medføre reduserte globale utslipp. Realitetene tilsier det motsatte. Utslippene per produsert enhet fra norsk sokkel er i gjennomsnitt vesentlig lavere enn snittet i verden. I tillegg vil norsk gass til erstatning for kull bidra til vesentlig lavere utslipp fra energiproduksjonen, noe vi ser et tydelig eksempel på i Storbritannia i dag. Norsk gass hjelper forbrukslandene til å møte sine klimaforpliktelser. I tillegg er norsk gass godt egnet til å kunne opprettholde energiforsyningen når solen ikke skinner eller vinden ikke blåser, dvs den understøtter fornybare energikilder.

Det bør stilles kritiske spørsmål med hele utgangspunktet for rapporten og dens oppdragsgivere. Klimautfordringen er global og krever globale løsninger. Skal vi lykkes, må vi rette innsatsen mot tiltak som virker: energieffektivisering, omlegging av forbruket og støtte til fornybare alternativer. Få land gjør så mye som Norge på dette området. Å stoppe eller begrense produksjonen på norsk sokkel vil ramme norske arbeidstakere, skattebetalere og velferden uten at verdens klima blir bedre.

Dødspen - hvem har ansvaret?

Av Grete Herlofson, generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening

Hvem har ansvaret for at ungdom gjennom press på kropp og utseende opplever en økning i psykiske helseplager. Hvordan skal utviklingen stoppes? Går dagens kamp om det perfekte utseende på livet løs?

En av fire jenter på 10. trinn i Osloskolene er svært eller litt misfornøyd med utseendet sitt. Samtidig rapporterer rundt halvparten om depressive symptomer ifølge en undersøkelse utført av NOVAS i 2015. Det er altså en sammenheng mellom kroppsbilde og depressive plager.

Flere og flere unge har et anstrengt forhold til mat, kropp og selvbilde og det er særlig jenter som opplever kroppspress. Spiseforstyrrelser er blitt den største psykiske lidelsen blant unge jenter mellom 13 og 25 år. De fleste med spiseforstyrrelser kan du ikke se det på. Overspising er også en del av problematikken. Rundt 3% av befolkningen sliter med overspising, mens anoreksi er blitt den mest dødelige psykiske lidelsen.

Masseindustrien spiller på ungdoms sårbarhet i det å være vellykket og ønske om et urealistisk skjønnhetsideal. Noen tjener penger på å opprettholde et omfattende kropps- og utseendepress. Tidlig og massiv eksponering for blant annet retusjert reklame kan bidra til å svekke unges selvfølelse.

Innlegg i mediene viser en mangfoldig tilnærming til debatten om kropps- og utseendepress og flere stemmer hevder at fokuset nå må flyttes fra samfunnet til ansvarliggjøring av ungdommene selv. Hadde bare løsningen vært så enkel. I undersøkelsen Ung i Oslo 2015 kommer det for eksempelvis frem at bruken av sosiale medier henger sammen med depressive symptomer. Det kommer også frem at jenter bruker langt mer tid på sosiale medier enn gutter. Dagens ungdom vokser opp i en hverdag der de må forholde seg til likes og kommentarer døgnet rundt og det i en fase av livet der vi allerede vet at venner og andres meninger betyr mye for selvbildet. Jenter melder selv at de vet at de blir påvirket av retusjerte bilder på sosiale medier, men det blir for enkelt å kreve at ungdom avstår fra å bruke sosiale medier. Det er neppe et reelt valg for ungdommen flest. Ungdom velger ikke bort en stor del av sitt sosiale liv. 

Skal vi sikre ungdom en trygg og sunn oppvekst krever det en felles innsats. Derfor må vi fagpersoner, politikere, industrien, foreldre og ungdommen å spille på lag for å få bukt med denne dødelige trenden. Og vi kan alle gjøre vårt. Vi kan velge å merke retusjert reklame i det offentlige rom. Vi kan sikre bedre skolehelsetilbud slik at ungdom som sliter kan får hjelp raskt og vi kan få psykisk helse inn som fag i skolen. Videre kan vi bevisstgjøre foreldre om hvordan de kan være gode rollemodeller og vi kan utfordre industrien. Sist, men ikke minst kan vi alle jobbe med å gjøre ungdom trygge på å ta selvstendige valg og ikke la kropp og utseende få så stort rom i hverdagslivet. Som voksne rollmodeller påvirker vi unges forhold til kropp og utseende. Forskning fra Gøteborgs Universitet (Gattario 2013) viser at de ungdommene som er mest fornøyde med kroppen sin, kommer fra hjem der det er lite snakk om og fokus på kropp og utseende. Samme undersøkelse viser at det er viktig å gjøre barna oppmerksomme på at idealene som fremstilles er uekte. Da vil ungdom kanskje protestere mot et for smalt og usunt ideal og selv ta opp kampen for egen helse.

Norske Kvinnes Sanitetsforening som Norges største kvinneorganisasjon oppfordrer til en bred, folkelig oppslutning for å bekjempe en skremmende samfunnsutvikling. Kun et sykelig samfunn forherliger det perfekte.

 

Hvor er alle heltene?

Amal Aden (øverst til venstre), Shurika Hansen, Laial Ayoub, Maria Khan, Æsæl Manouchechri, MIna Bai og Lily Bandehy er blant kvinnene Paul Omar Lervåg mener vi bør vise større solidaritet for. Bildene er brukt med tillatelse.

Av Paul Omar Lervåg, ekskristen ateist med bakgrunn fra Smiths Venner. Aktiv i det sekulære og skeive miljøet

En bølge av høylytte og viktige feministiske stemmer er i ferd med å stilne, og det er delvis vår skyld. Fordi vi ikke er bevisste på hva som skjer når vi ikke ser dem. Vi får se deres toneangivende innlegg om sosial kontroll og æreskultur, men vi får ikke med oss kampen de må kjempe i hverdagen. Det er på tide at vi tar et kollektivt ansvar!

Vi får se glansbilder av sterke heltinner, men utenfor medias søkelys sliter heltinnene med å sove, de er redde for å gå ut og ser seg konstant over skulderen. De er redde for å åpne meldingsboksen, eller svare på telefoner fra ukjent nummer. Fordi de vet at de kan bli møtt med at noen skriker «hore» over telefonlinjen. De kan også bli møtt med. «Jeg skal drepe deg og de du er glad i» samt «Du skal voldtas.»
I folkeopplysningens navn risikerer de liv og mental helse.

Paul Omar Lervåg

En heltinne er ikke nødvendigvis en fornybar ressurs. De slites ut av konstant press fra sine egne som vil at de skal slutte å snakke om vanskelige problemstillinger innad i miljøet. Samtidig er de utsatt for mistenkeliggjøring fra deler av storsamfunnet. Det er ikke rent sjelden de møter på dette. Her snakker vi om hver eneste dag, og det stopper ikke med mindre de blir stille og slutter å ytre seg. Noe mange av dem også gjør.

Les også: Kjære «Oddgeir» Det var ikke heltinnen som slo

Heltinnene forsvinner og slutter å ytre seg, fordi presset blir for stort og de orker rett og slett ikke lenger. Å arbeide for sosial framgang har blitt synonymt med å rives ned for sitt engasjement. Jeg kjenner mange av disse heltinnene personlig og ser hvordan de blir preget av hetsen og det konstante presset de må gjennomleve. Å se mennesker rives ned på kloss hold er en utrolig vond opplevelse for oss som må plukke opp bitene av deres ødelagte selv.   

Les også: Sømmelighet ligger i hodet og ikke i det plagget man har på hodet

Vi er venner, kjærester, ektefeller og familiemedlemmer, og vi sier at nok er nok! Vi kan og vil ikke lenger godta at våre medmennesker blir behandlet på denne måten. Vi må ha et samfunn der et godt ytringsklima er en selvfølge. Dere som har venner, kjærester, ektefeller eller familiemedlemmer som er delaktig i denne type behandling av meningsmotstandere; ta ansvar, sett foten ned, og ikke la dem komme unna med det. Vær en støttespiller du også! Du som relasjon er nøkkelen til å få slutt på nedbrytingen av mennesker!

Les også: Patriarkatets voktere

 

12 prov

Young man reading the Holy Koran

Av  Martin A. Engeset, fyste formann for Mensa Norge med mangeårig interesse for koranen.  


Koranen og Islam påstår båe utan prov at Koranen er kopi av «Moderboka» i Himmelen, høgt respektert av Allah og englane, og nedsend av Allah til Muhammed ved inspirasjon og via engelen Gabriel. Den er guden sine eksakte ord og difor ufeilbarleg og feilfri - så feilfri at perfeksjonen er prov for at boka er guden sine ord (td. vers 4/82). Men:

 1. Koranen inneheld utrulege 1750+ faktafeil og 350+ andre ikkje-religiøse feil. Evt. religiøse feil kjem i tillegg. Ingen allvetande gud gjer mengder av feil i si «heilage» bok.

 2. Mange av feila er så grove, at kvar av dei eller nokre få i lag er sjølvstendige prov for at Koranen ikkje er orda til ein gud. Td. verdsbiletet: 7 materielle himmelkvelvar kviler på Jorda med usynlege søyler. Stjernene er feste til den nedste himmelen - under månen - og nytta som stjerneskot for å jaga bort jinnar og vonde ånder som vil spionera på himlane. Under himlane er det 7 (flate) Jorder (namngjevne i Hadit), med Helvete nedst. Elvane Nilen og Eufrat startar i himlane. Ingen gud treng låna gamal, feilaktig gresk og persisk astronomi og litt til, i  samsvar med kva ein trudde var kunnskap på Muhammed si tid i Arabia.

 3. Koranen inneheld 300+ interne sjølvmotseiingar (og fleire eksterne). Ingen allvetande gud har så dårleg oversyn, at han motseier seg sjølv hundrevis av gongar. 2400+ feil allereie.

Les også: - Det er mer vold i Bibelen enn i Koranen


 4. Koranen har 650+ punkt der teksta er så uklar, at Islam enno i dag ikkje sikkert veit kva som er meint. Ingen allvetande gud er så omtåka, at han ikkje greier å uttrykka seg heilt eintydig, og spesielt ikkje i noko så viktig som ei påstått heilag bok.

Martin A. Engeset

 5. Koranen inneheld mykje «bibelsk» stoff, men den tok slikt frå legender, etc., ikkje frå Bibelen (vitskapen kjenner dei fleste kjeldene). Dermed avvik Koranen sine «bibelske» punkt frå kva Bibelen verkeleg seier, på over 1500 stadar. Muhammed forklara alle slike feil med den aldri prova påstanden at årsaka var at Bibelen var forfalska, og at han hadde rette tekster. Men vitskapen kjenner 13.000 skrift eller fragment frå Bibelen og 32.000 andre med sitat frå/referanse til Bibelen, alle eldre enn 610 e.Kr. (då Muhammed starta misjonering). I tillegg har ein minst 5000 så gamle spor frå arkeologi, byggverk, kunst, etc. Tekstene er alle dei same som ein finn i Bibelen i dag - den same som på Muhammed si tid. Altså har dei gamle skriftene ikkje blitt forfalska. (Godt prov: Hadde ei einaste prova  forfalsking blitt oppdaga, hadde Islam ROPA om det.) Ingen allvetande gud kjenner Bibelen så dårleg, at han feilsiterar 1500+ gongar.

Les også: Koranens mange meininger

 6. Qumranrullane inneheld store delar av Gamle Testamentet, frå 150-50 f.Kr. - dei same tekstene Jesus las frå i synnagogene og Tempelet. Hadde tekstene vore forfalska, hadde ein profet så sentral  som Jesus er også i Islam, sagt ettertrykkeleg ifrå. Det gjorde han ikkje. Altså må evt. forfalskingar ha skjedd etter Jesu død i år 33. Men fleire av dei 50.000 spora nemnde i pkt. 5 er eldre enn også år 33 = ingen forfalskingar mogeleg. Og for perioden 33 - 610 e.Kr. har ein så mange kjelder, at det er forgjeves å hevda forfalskingane skjedde då. Einkvar allvitande gud hadde visst dette. Det er heller aldri forklara korleis titusenvis av skrift, innkludert sitat i brev, handelskorrespondanse, bibelord  hogde i stein, etc ,  spreidde over 3  kontinent, alle kunne finnast og identisk forfalskast, og det så dyktig at moderne vitskap ikkje ser forfalskingane.

 7.  Jesus var iflg. Koranen truande muslim. Men det finnest flust med skriftlege og andre kjelder frå Jesu tid, og dei provar at jødane, og dermed Jesus, sin religion også då var den jødiske.

 8. Koranen hevdar å vera den originale religionen på Jorda frå Adam og Abraham og opp, og over heile Jorda - absolutt alle samfunn på Jorda til alle tider før Muhammed, hadde profetar som forkynte Islam. Men religionen vart forfalska av slemme personar til jødedom, kristendom og alle slag heidne religionar. Men vitskapen kjenner som nemnt minst 50.000 spor etter jøde- og kristendom, og like mange etter andre religionar verda over, alle eldre enn år 610 e.Kr. Men det eksisterar ikke eit einaste spor etter islam, ein gud som den muslimske Allah eller ei bok ala koranen eldre enn 610  = heller ikkje denne sentrale påstanden i Islam er sann. 100.000 : 0 er eit prov av matematisk styrke. Også dette hadde einkvar allvetande gud visst.

9. Innveve i prov 8 er og historia: Skriftleg historie går tilbake til 3300-3200 f.Kr., og har ikkje eit einaste ord relevant til Islam eldre enn 610 e.Kr. i nokon del av verda. Så skriftleg historie provar at og den sentrale islamske påstanden om å vera den opprinnelege religionen i verda, er usann, og at det ikkje er sant at Islam er eldre enn 610 e.Kr. - noko einkvar allvetande gud hadde visst. Som sagt: 100.000 : 0 er eit handfast prov.

10. Fleire av punkta i Koranen er fysisk umogelege. Td. er predestinasjonen - eit meget sentralt punkt i Koranen - umogeleg, dersom mennesket (eller dyr) har om enn berre  litt eigen vilje, slik Koranen påstår. Predestinasjon var viktig for Muhammed for å gjera muslimar uredde i kamp - dei døyr ikkje før Allah har bestemt, men på det tidspunktet døyr dei antan dei sår korn eller tek del i overfall eller slag. Men han trengde og fri vilje for mennesket, for elles er Allah
urettferdig dersom han straffar eller løner nokon for slikt han har predestinert - tvinga - dei til å gjera. Islam er ikkje i stand til å forklara sjølvmotseiinga, men påstår tafatt at båe delar må vera sant, avdi det står i Koranen. Einkvar allvetande gud hadde visst at dersom to påstandar utelukkar kvarandre, kan maksimum den eine vera sann - i den immaterielle verda er det eit og anna som er umogeleg sjølv for ein allmektig gud. (Også bøna kjem i klemme i Islam her. Allah har predestinert alt i livet ditt allereie før du er fødd, innkludert når du skal døy (og om du skal enda i Paradis eller Helvete iflg. Hadith). Alt
dette har han predestinert i samsvar med sin guddomeleg Plan «ingen og ingenting» kan endra. Men dersom «ingen og ingenting» kan endra kva som skal skje, kan heller ikkje bøner endra noko.)

stand with Quran and rosary
Licensed from: discovery / yayimages.com


11. Boka «Muhammad Lying in the Quran» listar opp 100 punkt der Muhammed (Allah?) klart eller beviseleg lyg i Koranen. (Td. vart Ramses II sine trollmenn brått truande muslimar (2000 år før Muhammed) pga. små mirakel Moses gjorde. Seinare forklarar Muhammed at årsaka til at Allah ikkje provar seg sjølv ved å gjera mirakel, er at mirakel ikkje vil få nokon til å tru likevel.) Ingen allvetande og allmektig gud treng lyga i si «heilage» bok. Dette så mykje desto meir som han måtte veta at løgnene ville bli oppdaga til slutt, og han missa tiltru. (Dei nemnde listene er ikkje fullstendige, men nermar seg likevel 5000 feil, etc. Er det og religiøse feil i boka, kan det gjenomsnitt lett vera 1 feil for kvart av dei vel 6000 versa i Koranen - på toppen av at den literært sett ikkje er godt oppbygd, med td. mange gjentakingar, tilfelle av sviktande logikk, etc. Det er bakvasking av og blasfemi mot ein gud å skulda han for høgrespekt for eller eller levering av slik kvalitet.)

12. Som nemnt i prov 10, er predestinasjon sentral i Koranen. Men det er meget enkelt å prova at det ikkje er sant. Td. er det lett å prova statistisk at dersom du pløger åker i staden for å delta i eit slag, er det langt større sjanse for at du er i live neste dag. (Og om du likevel fall død om på åkeren, ville det faktum at du døyde ein annan stad, skipla Allah sine predestinasjonar - hans guddomelege Plan om framtida.Kaoslovene er ubøyelege der.)

Einaste mogelege konklusjon: Det er ikkje sant at Koranen er ein gud sine eksakte ord. (Altså vil det td. neppe stå eit kongeleg, jordlikt luksusliv, tenarar og villege sexslavinner og venta ein død krigar eller terrorist på "den andre sida".) Islam er heller ikkje i stand til å fortelja kva for ein av dei 24 til dels avvikande variantane av Koranen godkjende av Islam (6 er i dagleg bruk i dag), i tilfelle er den som har Allah sine ord rett.

I og med ingen gud leverar ei bok av ein kvalitet og så full av feil som Koranen, er det berre 3 mogelege forfattarar:
1. Mørke makter - td. utkledde som Gabriel (Muhammed ville ikkje kunne sjå skilnaden).
2. Ei sjuk hjerne. Medisinsk vetskap mistenker Muhammed hadde TLE - ein hjernesjukdom som kan gje slike religiøse «opplevingar» og «inspirasjonar» det er sagt Muhammad hadde.
3. Ei kald hjerne.

Eller ein kombinasjon av 2 eller 3 av desse. (Personleg trur eg ikkje på pkt. 1. Sjølv ikkje ein djevel på jakt etter offer, ville levera ein kvalitet som Koranen - han måtte veta at feila, etc. ville bli oppdaga og boka missa tiltru -  om han då ikkje var klar over at truande trur det dei har lyst til å tru og fedrene påstår (taqlid på arabisk), og blås i fakta som provar noko anna.)

Politikerne tvinger oss til å ta utbytte for å betale formueskatt

Oslo 20170713.Dronebilde av Langkaia og Havnelageret til venstre og Bjørvika med Operaen i Oslo til høyre.Foto: Tore Meek / NTB scanpix
Illustrasjonsfoto:Tore Meek / NTB scanpix

Av Hege M. Klev, eiendomsinvestor

Min mann og jeg eier et eiendomsselskap, hvor vi begynte med to tomme hender, og sitter i dag på en betydelig eiendomsmasse. Det har vært mye hardt arbeid og prioriteringer for å få til dette, og nå roper diverse politikere, og LO, om at «de rike» må betale mer skatt. Ja, da får jeg frysninger. For hvem er disse rikingene? Jeg føler meg ikke som en.

 Min mann og jeg tjener 1,7 mill i året. Men for å kunne betale vår formueskatt er vi avhengige av at vårt firma går med overskudd, så vi kan ta ut utbytte. Dette utløser skatt på utbytte, i tillegg til at vi må betale formueskatt. Riktignok har skattesatsen blitt satt ned 1 prosent (fra 28 til 27 prosent), men det hjelper jo lite når beregningsprosenten for verdien av våre eiendommer er økt betraktelig. For oss betyr det nesten en dobling av formueskatten fra i fjor til i år på «monopolpenger». Det vil si vi skattes for formue som først blir reell når vi selger eiendommene. Hvem bestemmer noe sånt?

Les også: Når rikingene bør holde munn

Skulle vårt firma gå med underskudd, så kan vi ikke ta ut utbytte for å betale formueskatten, og vi må selge eiendommene. Her har politikerne gjort en dårlig jobb og ikke satt seg inn i konsekvensene. Vi ønsker å skape et solid firma som våre barn kan ta over. Vi ønsker ikke å selge. Vi ønsker egentlig heller ikke å ta utbytte i firmaet, men heller bruke pengene til å investere videre i firmaet.

Hege M. Klev

Så når Erna sier hun ikke helt vet effekten av at regjeringen har satt ned formuesatsen, så kan hun bare besøke oss. Vi er en familiebedrift, og ansetter ikke mennesker uten at vi trenger å gjøre det, og så kan vi samtidig forklare henne vårt dilemma i forhold til formueskatten. Stjerne i boka til Bjørn Dæhlie som turte å stå frem med sitt syn i denne saken.

Det ser ut til at politikerne «skjærer alle over en kam», og sammenligner epler og bananer. De må heller se på insentiver for store og små bedrifter hver for seg, og se hvordan man kan bidra til å skape nye verdier og arbeidsplasser på en god måte. Å øke skattene hjelper ikke.

Jeg er frisk og rask og betaler mer enn nok skatt, og jeg belaster foreløpig ikke samfunnet på noen som helst måte. Jeg godtar skatter og avgifter på biler, bensin, oster og alt annet, men har aller mest lyst til å streike og «Nave». Hvorfor skal jeg betale skatt som går til «slappfisker», som ikke gidder å jobbe fordi Norge har et altfor bra trygdesystem? Vi må begynne å stille krav, og ikke være så redde for å bli upopulære.

Politikere får ingen respekt hos Ola Normann fordi de bare prater og ikke handler. Derfor hadde det vært fint om avisene faktisk hadde begynt å skrive om politiske ting på en forståelig måte, slik at folk kan få øynene opp før det er for sent, og vi unngår «Trumptilstander».

 
hits